God jul!

Visearkivarene ønsker våre lesere ei riktig god jul!

Velle, Liv, Elin og Astrid

Elsk din neste

Ælsk din Næste, du Kristen-Sjæl,
træd ham ikke med jernskod Hæl
ligger han end i Støvet.
Alt, som lever, er underlagt
Kjærlighedens Gjenskabermagt,
bliver den bare prøvet!

Bjørnson-året har en interessant hjemmeside med mye stoff om Bjørnsons sanger. Nå har Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad skrevet en innsiktsfull og tankevekkende artikkel om sangen "Elsk din neste", og den kan leses her.

Teksten står i Bjørnsons siste bondefortelling, En glad Gut. Den ble først trykt som føljetong i Aftenbladet vinteren 1859–60, og kom som bok i 1860. "Elsk din neste" er Baard skolemesters dikt om nestekjærlighet.

Gjennom Nordahl Rolfsens lesebøker ble barna kjent med både fortellingen om Baard skolemester og diktet "Elsk din neste".
Flere komponister har satt melodi til dette diktet, bl.a. Morten Eskesen, L.M. Lindeman, F.A. Reissiger og Sparre Olsen.

Elin

Halvdan Svartes vise

Illustrasjonen over er av Erik Werenskiold, og finnes i den kjente illustrerte utgaven av Snorres kongesagaer. Her kan vi lese om Halvdan Svarte som skulle kjøre over isen på Randsfjorden etter at han hadde vært i selskap på Hadeland. Dette skjedde ved Røykenvik omkring 860, og vikingkongen druknet. (Les fortellingen her).
Snorre forteller at den tragiske hendelsen skjedde på vårparten da isen var svak. Men da Henrik Anker Bjerregaard (1792-1842) skrev en munter drikkevise om Halvdan Svarte, lot han det skje i jula.

Kong Halfdan i Hedenold foer
heel lystigt om Julen til Gilde
han var sig en Kæmpe fuld stor,
Og tørsted' og drak ikke ilde.
De Skjalde saa mangen en Sang
Begeistred' ved Mjødhornet digted';
Og aldrig ved Hornenes Klang
man veed, at en Nordmand har svigtet.

Heel silde gik Kongen en Nat
Fra Laget, og hjemad han kjørte;
Han pisked' og skreg som besat,
Det gik, som om Fanden ham førte.
I Ulveskindspelsen han sad
Og dinglede frem og tilbage;
I gjette vel lettelig, hvad
Sligt kunde hos ham foraarsage.

Paa Randsfjord han kjørte omkap
med Følget, der skreg under Hikke;
Hans Traver var munter og rap,
Og Svøben han sparede ikke.
men da han, som sagt, var lidt fuld,
Sligt kan jo den bedste nok hænde,
Saa kjørte han ned i et Hul
Og det blev den Mjøddrikkers Ende.

De Normænd de sørged' for ham,
Og end de bevare hans Minde;
Og sandelig det var en Skam,
Om det kunde nogentid svinde.
Thi hvo der kan drikke som han,
og døer udi Rusen med Ære,
Han bør vel at nævnes en Mand,
Og evig udødelig være.

Paa Halfdans, paa Fædrenes Viis
Vi Julen indvie til Glæde!
Vi sjunge til Juulheltes Priis,
Og Struben til Sangene væde!
Som Halfdan vi tømme vort Kruus,
Af Halfdan vi Munterhed lære!
Og drukne vi udi vor Ruus,
Da gid det i Viin maatte være!

Elin

Lillebjørn Nilsen 60 år

Den 21. desember 1950 ble Bjørn Falk Nilsen født i Oslo, og det er vel få som har besunget Oslo så kjærlighetsfullt som han. "Tanta til Beate", "Aleksander Kiellands plass" og "Far har fortalt" er noen av viseperlene som har blitt allemannseie.

Han begynte tidlig å spille gitar, og skrev den første visa, "Danse, ikke gråte nå" da han var 14 år. Han ble medlem av Dolphin viseklubb fra starten i 1965. I 1966 debuterte han på TV sammen med Bjørn Morisse som gruppa Young Norwegians. De ble omtalt som Store-Bjørn og Lille-Bjørn, og Lillebjørn beholdt dette navnet seinere.
I 1969 ga han ut visebok og Lillebjørns gitarbok, som siden har kommet i nye opplag og er den mest brukte gitarlæreboka på markedet. Den første LP-en, Tilbake, ga han ut i 1971.
Lillebjørn Nilsen har gitt ut mange solo-album og visebøker, men han har også vært medspiller i to store suksessgrupper; Ballade og Gitarkameratene.
Helt fra starten av har Lillebjørn Nilsen vært opptatt av folkemusikk, noe han bl.a. viser på plata Hei Fara!. Norsk pop- og rockleksikon skriver bl.a.: "I sitt virke har han også bidratt til å forene viseformen med norsk folkemusikk, amerikansk rock 'n roll og etniske toner, og således nådd ut til alle folkeslag i alle aldersgrupper og sosiale lag."
Les mer om Lillebjørn Nilsen her, og se klipp fra YouTube her.

Visearkivarene gratulerer!
Elin

Luftslott oppå luftslott

Nå har bind to av Revyviser fra Oppdal kommet ut, med hovedtittelen Luftslott oppå luftslott. Det er Oppdal historielag som står bak utgivelsen med redaktørene Ingeborg Donali og Tore Viken i spissen. Det er en samling med 130 revyviser fra Oppdal fra tidlig på 1900-tallet og fram til 2010. Det er vedlagt CD med smakebiter fra stoffet. Redaktørene har gjort et nitidig arbeid, delvis ved Norsk visearkiv med å finne melodier til sanger med mangelfulle opplysninger om hvilke toner som ble brukt. Et viktig stykke lokalhistorie gjennom revyvisers skrå blikk.
Les mer her
Astrid

Svensk juleklassiker i nyutgave

Julens visor – samling av lussevisor och Luciasånger, staffansvisor, stjärngossevisor, trettondagsvisor, jultiggarvisor och bordsvisor, lekar, psalmmelodier utgiven av Knut Brodin (1936) har kommet i en nyugivelse. Det er Samfundet för visforskning og Svenskt visarkiv i samarbeid med Institutionen för folkmusik ved Kungl. Musikhögskolan som står bak utgivelsen. Boken inneholder tekster, noter og kommentarer til alle visene samt en nyskrevet innledning av Ingrid Åkesson. Vedlagt CD er produsert av Susanne Rosenberg og Mikael Marin.
Les mer her
Astrid

Arild Feldborgs revyviser

Arild Feldborg (1912-1987) var en av våre viktigste revyforfattere på 1900-tallet. Han debuterte i Njårdrevyen 1927-28, og i 1934 ble han tilknyttet Chat Noir. Her begynte han samarbeidet med Bias Bernhoft. Bildet til venstre er et musikktrykk av en av visene i Chat Noir-revyen Smilet går videre (1943), signert Feldborg og Bernhoft.

Under krigen ble Feldborg tilknyttet de norske politistyrkene i Stockholm, og her skrev han "Norge i rødt, hvitt og blått" sammen med Finn Bø. Og denne ble en kjempeslager i frigjøringsdagene.

Blant Feldborgs mest kjente viser kan nevnes: "C.D" (for Lalla Carlsen), "Vigelandvise" og parodien på "En liten gylden ring" (for Einar Rose), "Swingdilla" og "Den få'kke du" (for Leif Juster).

Fra 1947 arbeidet Feldborg i NRK. Her skrev han bl.a. hørespillene om Inspektør Snusen for radio og Televimsen-serien for TV.

Arild Feldborg hadde en stor produksjon bak seg da han døde, og nå har visearkivet fått låne dette av sønnen hans, Dag. Han har også laget en grundig "cantografi" over alle farens sanger med titler, datering og i hvilke sammenhenger visene er framført.
Vi har bare så vidt begynt å kopiere og gjennomgå materialet, men her er det mye spennende og nyttig for visearkivarene!

Les mer om Arild Feldborg her.

Elin

Birgitte Grimstad 75 år

Utrolig, men sant: Birgitte Grimstad fyller 75 år i dag.
Hun ble født i København 15. desember 1935, og faren var den kjente, danske sangeren Aksel Schiøtz.
Birgitte Grimstad utdannet seg innen teater og media i USA, og etter at hun giftet seg og flyttet til Norge i 1959, ble hun ansatt i NRK TV som produsent.
Hun ga ut sin første singelplate i 1966. Året etter holdt hun konsert i Aulaen, og denne ble spilt inn på plate. Siden kom det mange plater, både på norsk og dansk. Birgitte Grimstad er en utrolig allsidig artist. Hun har sunget Halfdan Rasmussens barneviser, Geirr Tveitts melodier, "Draumkvedet", Petter Dass-salmer og Bachs "Geistliche Lieder", for å nevne noe.
Sammen med Åse Kleveland, Lillebjørn Nilsen og Lars Klevstrand dannet hun gruppa Ballade, som hadde konserter og ga ut to plater (1978 og 1980). Den siste (Ekstranummer) fikk de Spellemannprisen for.
I åra etter Ballade har Birgitte Grimstad ledet teater-workshops og eksperimentert med stemmens muligheter i ulike komposisjoner og forestillinger. "Hun er mer enn noen verdensborgeren i norsk viseverden, ustoppelig på jakt etter nye eller fremmedartede musikalske uttrykk", skriver Norsk pop- og rockleksikon.
Visearkivarene gratulerer!
Elin

Blogg om de reisendes sang og musikk

Marie Länne Persson har opprettet en blogg der hun skriver om "Resandeprosjektet". Prosjektet er i samarbeid med Svenskt visarkiv. Sammen med arkivsjef Dan Lundberg, flerkulturarkivar Anders Hammarlund og sangeren Ralf Novak Rosengren, arbeider hun med å samle inn og få en oversikt over viser, låter, historier, innspilninger, noter og bilder som har med de reisendes musikk å gjøre. Gjennom bloggen kan vi følge dette arbeidet som bl.a. skal munne ut i ei bok.
Se bloggen her
Astrid

Sankta Lucia

I dag feirar den katolske kyrkja sankta Lucia, ein italiensk jomfruhelgen. Opphavleg vart dagen feira også i norske kyrkjer. Dette vart det slutt på etter reformasjonen, men dagen vart ståande på primstaven fordi den var solkverv etter den julianske kalenderen. Lussinatta var årets lengste natt, og folk tenkte seg at all slags trollpakk og vetter herja denne natta. Lussi sjølv vart oppfatta som eit skummelt kontrollvette, som såg etter at folk ikkje slurva med julestrida.

I songbøker står det ofte at dette er ei italiensk folkevise eller ein neapolinsk fiskarsong, men songen er slett ikkje så gammal, og det er velkjent kven som laga han. Opphavsmannen var Teodoro Cottran, ein 23 år gammal medarbeidar i eit stort musikkforlag i Napoli. Cottran skreiv både melodien og teksten: ”Sul mare lucia…” Songen retter seg ikkje til den heilage Lucia, derimot var Sancta Lucia ein bydel nær hamna i Napoli.

Songen vart publisert i 1850 og vart straks populær. Den svenske komponisten og diktaren Gunnar Wennerberg var på reise i Italia på den tida, og tok songen med seg heim. Songen slo an også i Sverige og fleire prøvde seg med å setje teksten om til svensk.

Skikken at ei Luciabrud med lys i håret kom med kaffi og bollar tidleg på morgonen hadde eigentleg starta i den sørvestlege delen av Sverige, men rundt 1920 begynte denne skikken å spreie seg til resten av landet, og nå vart Luciasongen knytta til skikken. Framleis varierte tekstene, men i 1928 bestilte eit større bokforlag ein ny tekst til Cottrans melodi. Det var ein lærar Arvid Rosén som fekk oppgåva og han laga ”Natten går tunga fjät”, og denne teksten slo gjennom.

Rundt 1950 vart den svenske Luciafeiringa innført også i Noreg, og med den Luciasongen. Det er Ingvar Moe som står bak den nynorske versjonen av Roséns tekst: ”Svart senkar natta seg i stall og stove…”, men eg har ikkje klart å finne ut kven som laga bokmålsteksten. I ei av sine mange songbøker fører Leif A. Dramstad opp Melvin Simonsen som tekstforfattar, men der trur eg Dramstad tek feil. Simonsen har rett nok ei tekst til Cottrans melodi i Allsanboka for skole og fritid (1943), men det er ein travesti over Cottrans originale tekst.

Velle

White Christmas

Våre venner på Svenskt visarkiv utgir en skriftserie som heter Noterat. Der er kan vi finne oppysninger om enkeltviser av ymse slag, blant annet om juleslageren "White Christmas".

Irving Berlin ønsket å gi amerikanerne nye melodier til de ulike årstidsfeiringene. "Easter Parade" sang man i påsken, og "God bless America" på nasjonaldagen. Nå sto jula for tur, og til filmen Holyday Inn (1942) komponerte han "White Christmas", og Bing Crosby sang den.
Bakgrunnen for teksten er en drøm om å komme bort fra Californias sol og til snøen i nord. Begynnelsen er slik:

The sun is shining
the grass is green
the orange and palmtrees sway.
There's never been such a day in Beverly Hills, L.A.
but it's December the 24th
and I'm longing to be up north.

I'm dreaming of a White Christmas...

Sangen fikk stor betydning for de amerikanske soldatene som var stasjonert i Stillehavet under krigen og kjente seg igjen i lengselen hjem når jula nærmet seg.

De første svenske og norske oversettelsene kom samme år. Den norske teksten var av Arne Paasche Aasen. Teksten hans beskriver lengsel hjem fra en fremmed havn. Og det er lett å tenke seg at det er krigsseilerne og andre som tjenestegjorde ute under krigen han har i tankene.
Begynnelsen er slik:

Hvor bærer hjertet så sårt et savn
som fjernt i en fremmed havn
en dag i desember når
det lakker mot jul igjen.
Her vandrer jeg i den travle strøm
i lyset av min desemberdrøm.

Jeg drømmer om en hvit glede ...

Det sies at Irving Berlin skal ha vært så fornøyd med melodien at han ropte: "Dette er ikke bare den beste melodien jeg har skrevet, det er den beste melodien som er skrevet noensinne!"
Og salgstallene taler sitt tydelige språk. Dette er den mest solgte melodien gjennom tidene med fem og en halv million noter. Og Bing Crosbys plateinnspilling er kommet opp i rundt 50 millioner eksemplarer. Legg så til alle nyinspillinger, andres innspillinger og oversettelser, og vi kan trygt rangere denne som juleslageren framfor alle andre.

Elin

På låven sitter nissen

På tampen av Margrethe Munthe-året vil jeg trekke fram en av de mest brukte sangene hennes på denne årstiden.

Margrethe Munthe var opptatt av barns sang og lek, og hun skrev gjerne tekster med instruksjon for lek og dans. I heftet Saa leker vi litt! , som kom ut i 1911, står sangen "Nissen og rotterne" med melodiangivelse "Rheinländer" og anvisninger for hvordan barna kan leke til sangen. Legg merke til forandringene i forhold til seinere utgaver.

Paa låven sitter nissen med sin julegrøt
sin julegrøt / saa god og søt.
Han nikker og han spiser og han er saa glad,
for julegrøten vil han gjerne ha.
Men rundt omkring staar alle de smaa rotter,
og de skotter, og de skotter:
"Vi vil ogsaa gjerne ha litt julegodter!"
Og de danser, danser rundt i ring.

Nissen sitter i midten (med eller uten fat og ske). De andre gaar i ring omkring. Efter 5te linje gaar rotterne med dansetrin paa taa mot midten av ringen og "skotter" paa grøten. Tilslut tar de i ring og danser rundt.

Men nissen, se han truer med sin store ske:
"Nei bare se / at kom' avsted,
for grøten min vil jeg faa lov at ha i fred,
og ingen, igen vil jeg dele med."
Men rotterne, de hopper og de danser,
og de svinser og de svanser,
og de klorer efter grøten og de stanser,
og de staar om nissen tæt i ring.

Nissen reiser sig, gaar med skeen og truer og slaar efter rotterne som bøier sig litt bakover. Nissen sætter sig igjen, og rotterne danser, "svinser og svanser", strækker klo efter grøten og blir staaende i tæt ring om nissen (holder ikke i haand).

Men nissen ja han er en liten hidsigprop,
og med sin krop / han gjør et hop.
"Jeg henter katten, hvis I ikke holder op!
Naar katten kommer, skal det nok bli stop."
Da springer alle rotterne saa bange,
aa, saa bange, aa, saa bange,
og de vender sig og danser nogen gange,
og i en-to-tre, saa er de væk.

Nissen gaar rundt i ringen, hytter med begge hænder til rotterne og driver dem tilbake. Efter 4de linje farer de ræd tilbake, tar i vrang ring, danser litt med ryggen mot nissen, springer saa ril hver sin kant, saa nissen staar alene igjen.

Elin

Julenissens dag

I dag 6. desember er det Nilsmesse, minnedagen for sankt Nikolaus av Myra, og i Nederland får barn framleis gåver på denne dagen. På 1840-talet vart denne helgenen utvikla til den amerikanske Santa Claus. To forfattarar, Washington Irving og Clement Moore flytta både den gamle helgenen og gåveskikken over til jula som ein del av eit prosjekt for å skape ei amerikansk julefeiring.

Den gamle norske gardsnissen vart etter kvart påverka både av den tyske Weinachtsmann og den amerikanske Coca-Cola nissen, men likevel har han halde på mange av sine gamle kjenneteikn.

Har du lyst til å feire Santa Claus på den gamle dagen hans, kan du jo syngje "Rudolf er rød på nesen…"

Velle

Svein Svane

3. desember har alle som heiter Svein, namnedag. Da kan det passe å syngje den gamle folkevisa om Svein Svane. Den blir også kalla "Gåtevisa" og er ei av dei mellomalderballadane som har vore populære over heile landet heilt opp til vår tid:

Svein Svane han ganger seg et stykke ut på veg,
der møtte det hanem en vandringsmann.
”Å hør nå min vandring hva jeg spørger deg
og om du på de spørsmåla kan svara meg”.

”Å hvo er nå rundar hell det rundaste hjul?
Og hvo sjunger fagrast utav alle kreatur?
Og hvo er nå hvitare enn svanen?
Og hvo roper høyere enn tranen?

Det er denne sekvensen med gåter og svar som har halde seg best i tradisjonen opp i mot vår tid, men dette er eigentleg berre ein liten episode i ei mye lengre og brutalare vise. Den visa fortel at Svein spelar harpe, da mor hans kjem inn og seier at han heller burde slåss med kjemper enn å klimpre på ei harpe. Dermed dreg han ut og drep ei rekkje kjemper før han møter vandringsmannen som han gjettar gåter med. Langt om lenge kjem han heim att. Der drep han femten trollkjerringar og mor si med det same. Så sett han seg ned og spelar harpe igjen.

Denne lange visa har også vore sunge i Norge, og det er tydeleg at songarane har lært visa etter Kjempeviseboka som kom ut i 1695.

”Svein Svane” var også ei av favorittvisene til Bokken Lasson. Dei to strofene ovanfor er henta frå hennar jubileumsalbum.
Velle

Sanger i ufredstider

I krigstid kan sangen hjelpe på mange måter. Sangen kan skape et fellesskap mot fienden, gjøre narr av okkupasjonsmakten og spøke med matmangelen og krisetiden.
Norge har egentlig vært et fredelig hjørne av Europa. På 16- og 1700-tallet var Norge så fattige at en fiendtlig hær ikke kunne brødfø seg ved plyndring, og forfedrene våre slapp stort sett unna både herjing og plyndring. Østfold er likevel et område som måtte ta støyten noen ganger. Derfor er det ikke rart at Østfold musikkråd har gitt ut et hefte med tittelen Ufred.
I heftet finner vi et utvalg av sanger som på et eller annet vis har noe med Østfold og kriger gjennom tidene å gjøre. Her er en middeladerballade om Alv Erlingsson, krigssalmer, skillingsvise om jomfru Halden og kampen mellom Fredrik 4 og Carl XII og galgenhumoristiske viser om dårlig mat under 2. verdenskrig.
Redaktør Tone Holte og Ludvig Claeson har gitt oss et innblikk i hvordan ufred speiles i visenes mangfoldige verden.
Astrid og Velle

Sangbar kunnskap

Tidligere ga lesebøkene og skolesangbøkene barna en felles kulturell referanse som de tok meg seg seinere i livet. For lesebøkene var en viktig kilde til kunnskap om norsk litteratur og sangtradisjon.
Leseboka, slik vi kjenner den, er fra 1860. Da ble det bestemt at alle barn skulle bruke lesebok. De viktigste lesebøkene var Andreas Austlids og Nordahl Rolfsens. Rolfsens lesebøker kom i fem bind fra 1892 til 1895. Bøkene er stadig blitt revidert og har vært brukt helt til Thorbjørn Egners lesebøker avløste dem.

En av funksjonene til lesebøkene var å gi barna faktakunnskap, gjerne i form av rim og rytme. I Elling Holst og Anna Rogstads ABC for skole og hjem (utgitt første gang 1894) står det ei regle om månedene, som kan synges på melodien til visa "Jeg vil synge om en helt". Den begynner med

Januar og februar -
da er vinter'n nokså hard;
full av sne og is; men vi
går på skøyter og på ski.

Og når vi kommer til desember, heter det:

Over jorden kold og trett,
har desember laken bredd.
Kommer full av is og sne
inn og gir oss juletre!

Geografi kunne også læres på rim. Og da barna skulle lære hva de største elvene i landet heter, skrev Nordahl Rolfsen til melodien "Og mannen ville fra nissen flytte":

Den lengste gutten, det er nå Glommen,
og god og diger, især i flommen;
men ellers danser han like glad
fra Aursund-sjø og til Fredrikstad.

Og han avslutter hele visa med:

Og siden seiler vi nord om Salten
og ser på elven som heter Alten,
hvor Tana grenser på langs og tvers,
ja, der er grensen for disse vers.

Elin

Adventvise

I går var det første søndag i advent, og mange tente nok det første lyset i adventstaken. Jeg har funnet fram en tekst som handler om adventslysene. Forfatteren er ukjent, men melodiangvelsen er Ludvig M. Lindeman. Melodien er den samme som brukes til "No livnar det i lundar". Visa heter "Det første lys vi tenner".

Det første lys vi tenner
og skuer mot det blå.
Det første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.

Det andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Det andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.

Det tredje lys vi tenner,
nå kommer julen snart.
det tredje lys vi tenner,
se stjernen lyser klart.

Det fjerde lys vi tenner,
hør, englesang er nær.
Vi folder våre hender,
for nå er julen her.

Elin

Rim og regler

I TV-programmet Schrödingers katt her forleden dreide det seg om hukommelse. Fra en visearkivars synsvinkel var noe av det mest spennende en amerikansk lærer som hadde tatt i bruk rim og rytme for å lære elevene matematikk. Flere forskere pekte på at rim, regler og sanger var grunnleggende for å oppøve en god hukommelse. Og vi vet jo fra før at de sangene vi lærte en gang, er noe av det siste som forsvinner i glemselen.

En av klassikerne for barn i "rim og regler-sjangeren" er Norsk Billedbog for Børn, redigert av Elling Holst og illustrert av Eivind Nielsen. Den første utgaven kom i 1890, og her skriver Elling Holst i forordet at boka er et testamente og minne om sønnen Thorodd, som døde samme år bare fem år gammel. Boka vi har i visearkivet er fra 1907 og har undertittelen Ny Samling.

Her finner vi både lange viser, som "Liten ekorn satt" og mange korte rim og regler. Og "Kjerringa med staven" fikk stor utbredelse takket være teksten og tegningene i denne boka.
Elin

Vår første CD!

Eg fant ut at eg skulle sjekke kva som var den første CDen me fekk inn på visearkivet. På arkivet har me samlingar både med CDar, LPar, bøker, småtrykk, spoleband og kassettar med meir. Alle registrert med kvar sitt nr. i rekka, alt etter kva samling det inngår i. Og den CDen som først vart registrert på visearkivet er med ein kjenning i det norske visemiljøet, nemleg Lars Klevstrand. I 1991 gav han ut CDen Så länge hjartat kan slå, ei samling med 13 Taubeviser sunge på originalspråket. Eller som det står på framsida: Taubes time med Lars Klevstrand og Arctimus. Men sjølv om dette var visearkivets CD var det i følgje Norsk pop- og rockleksikon den 17nde utgivelsen til Klevstrand, i tillegg til at han har bidrege både på samleplater og som musikar og produsent på mange andre. Me har fått inn fleire av dei andre i arkivet i etterkant. CDen er fortsatt å få tak i hjå Platekompaniet, dog med eit anna cover enn det visearkivet har.

Visearkivet har no samla over 2500 CDar sidan den første vart registrert tidleg på nittitalet. Me har enno ikkje registrert ferdig dei siste, men i bunken som ligg til registrering skimtar eg både Vamp, Kari Bremnes og nykommaren Frida Ånnevik. Av dei meir ukjente finn me også både Karl Heldal og Maria Mohn som begge har komme med CDar på norsk i haust.

No lurer eg på kva som var din første CD? Det treng ikkje å vere norsk eller viser, men dersom du har ein liten historie knytta til den vil me gjerne vite om det her på bloggen.
Liv

Ei sjeldsynt bok

Visearkivet fekk nettopp eit lite, enkelt hefte som var kassert frå Deichmanske bibliotek. Boka er ikkje registrert i Norsk bokfortegnelse, men det er faktisk den første songboka som vart publisert på nynorsk: Norska Visor aat Folkehøgskular frå 1869. Heftet har ikkje opplysningar om kven som hadde redigert samlinga, men professor Moltke Moe hadde sett namntrekket sitt på tittelsida og dessutan notert at boka var redigert av Ingvar Bøhn.

Bøhn (1838 – 1924) var teolog og folkehøgskolemann. Heftet inneheld 50 songar av Aasen, Vinje og Janson, dessutan sju som Bøhn sjølv hadde skrive eller omsett og ei gruppe med folkeviser.
Heftet har også med ein del melodiar notert med salmodikonnotasjon. sannsynlegvis er dette første gongen fleire av folkemelodiane har kome i visebok.

Det er underleg at denne boka, som har vore i Moltke Moes eige, har hamna i Deichmanske bibliotek. Moltke Moe testamenterte nemleg bøkene sine til Universitetsbiblioteket, både den halvparten han sjølv hadde kjøpt og den halvparten han hadde lånt frå Universitetsbiblioteket.
Velle

Fest- og Nasjonalsanger

Et lite hefte på 64 sider, utgitt av Dreyer, uten årstall og på gulnet papir fanget interessen min her om dagen. Ikke fordi innholdet nødvendigvis er så spesielt, men på grunn av forsiden. I en naivistisk, bonderomantisk strek har tegneren fanget både det nasjonale og drikkekulturen. Og det passer jo bra siden drikkevisa "For Norge, kjempers fødeland" blir regnet som vår første nasjonalsang.

Innholdet i heftet gjenspeiler godt forsiden. Her åpner selvsagt "Ja, vi elsker" og andre nasjonale sanger (inkludert "For Norge kjempers fødeland") fulgt av de øvrige nordiske nasjonalsangene.

Det er når vi kommer til festsangene det blir interessant. Her er det studentersanger, sanger til utdrikningslag, konfirmasjon og bryllup. Men det er drikkevisene som er det mest spennende. For her er det ikke hylningssanger til vinens pris som dominerer, men hyllest til øl, poteter og den gode akevitten. Og det passer jo bra nå i førjulstida.

Her er et eksempel, skrevet av "Baron Bergénsus" på melodien til "Gammel jegermarsj":

Av korn og poteter får man god akkevitt,
og korn og poteter det vil bonden bli kvitt,
så når vi drikker denne drammen
sterk og bar og stor
så dyrker vi på denne måte gamle Norges jord.

Skål! alle som sitter her.
Drikk! Sitt ikke sur og tverr.
Drikk! La drammen gi kulør
til alle sammen har humør.

Elin

Visen - en gave

Norsk visearkiv har fått en mengde LP-er, CD-er og bøker fra Gunnar Winsnes. Blant de mer uvanlige tingene er 11 EP-plater med tittelen Visen - en gave, nummerert fra 5 til 16. Omslagene er små kunstverk, laget av Ulf Aas.

EP-platene ble utgitt av silketrykkeriet Chr. Brynildsen & Co, og gitt som julehilsen til kundene. Det ble laget 300 eksemplarer av hver plate.
På nettsidene til Chr. Brynildsen står det at den første kom i 1963, og at de laget over 20 plater "spesielt innspilt for oss med de beste visesangere." Serien var redigert av Yukon Gjelseth, og den skulle speile den norske visehistorien.

For viseinteresserte er det mye spennende her, og mangt et hyggelig gjenhør med visesangere fra tidsperioden ca. 1960-1980. Visearkivet har platene fra nr. 5 til nr. 16, og det hadde vært moro om noen kunne supplere oss med de resterende.
Elin

Samuel Hellen

Arbeidet med ballademelodiene går framover og nå har jeg kommet til Lindemans innsamlinger i 1869. Der er det spesielt én kar som peker seg ut: Samuel Hansen Hellen. I årene 1868 og 1869 skrev Lindeman ned 40 melodier fra forskjellige kanter av landet etter Hellen. De er fra Sogndal, nedre Telemark, Valdres, Grevskaberne i Vestfold, Mandal, Arendal, Moss, Gudbrandsdalen, Trondheim og Stavern. Nedtegnelsene viser at Hellen må ha vært en mann som har reist mye, møtt mennesker som hadde et forhold til middelalderballader og Petter Dass’ sanger, og han må ha hatt lett for å tilegne seg og huske melodiene han hørte. Mange av melodiene er eiendommelige og særegne og er til tekster som vi har få eller ingen oppskrifter av ellers, som ”Knut av Myklegård” og ”Alf i Oddeskjær”.

Samuel Hellen ble født på Nøtterøy i 1813, utenfor ekteskap. Arkivar Helge Paulsen (Riksarkivet) forteller at faren som var matros, døde før Samuel ble født, og moren hadde gutten med seg rundt omkring der hun gjorde tjeneste til han var 15 år. ”Han var liten og spe og lite tess til tyngre gårdsarbeid. Etter konfirmasjonen i 1830 ga han seg ut på vandring og gjorde forskjellige slags håndverksarbeide på gardene han var innom. I 1832 forlovet han seg i Solum ved Skien med Sophie Andreasdatter, begge var av omstreifende folk.” (Pulsen/Gaukstad) De to satte spor etter seg i tettskrevne side etter side i rettsvesenets bøker, og Hellen satt i en periode i slaveriet på Fredriksten festning, senere på Akershus. Men Paulsen understreker at Hellen egentlig ikke var noen kriminell. I 1852 fikk han tilbud om arbeid som kobberslager hos en håndverker i Kristiania og ble sluppet fri ”uten betingelser”. Han slo seg etter hvert ned som smed på Østre Sagene.

Mannen med denne brokete livshistorien var den største bidragsyteren til Lindemans verdifulle samling Norske Folketoner til tekster av Petter Dass (1877), og ballademelodiene er blant de beste og mest spennende. Hellens variant av ”Spørg du med David” fra nedre Telemark, er meloditema i Griegs berømte "Ballade", op. 24.
Astrid

Gammleng-pris til viseartister

Visearkivarene gratulerer to viseartister med Gammleng-priser, som de nylig har mottatt. Prisene utdeles av Fond for utøvende kunstnere, og bærer navnet til han som stiftet fondet; Rolf Gammleng. Årets priser ble delt ut i ni kategorier på 40 000 kroner hver og en veteranpris på 50 000 kroner.

Sinikka Langeland fikk prisen i kategorien folkemusikk/viser. I juryens begrunnelse heter det bl.a.: "Her er alt fra kirkemusikk, folkemusikk, jazz og viser. Men inspirasjon fra Finnskogen høres i det meste hun gjør." Og avslutningsvis sier juryen: "Sinikka er en tydelig og særegen kunstner, med mot og vilje til å gå sine egne stier."

Veteranprisen gikk til Lillebjørn Nilsen. I juryens begrunnelse heter det: "Han er musiker, sanger, komponist, forfatter, tegner og en levede legende. Lillebjørn Nilsen er mannen som har lært generasjoner å spille gitar etter sine gitarbøker. Han har gitt oss Tanta til Beate, Stilleste gutt på sovesal 1, Barn av regnbuen og mange, mange flere."

Velle, Astrid, Liv og Elin

Mortensmesse og Mortensgås

11. november er Mortensmesse. Denne kirkehøytiden feires i katolske land til minne om Martin av Tours, som var en fransk biskop og helgen. Det ble fortalt at da folket ville utnevne ham til biskop, gjemte han seg i en gåseflokk for å slippe. Men gjessene lagde så mye bråk at han ble oppdaget.

Senere ble det vanlig skikk i mange land å spise gås denne dagen. Hos oss i Norden er det særlig i Skåne denne skikken har holdt seg. Der spiser de gåsa med rødkål og poteter som tilbehør. Det er også vanlig med såkalt "svartsoppa" av gåseblod krydret med ingefær, kanel, nellik og allehånde.

I Henry Notakers bok Bordets poesi står dette diktet tilegnet Mortensfesten:

I dag er det Mortensfest
da høres lystige hvin,
da spiser vi alle gås
og drikker den gode vin.

Og den som ikke vil drikke,
får ikke være med oss,
men den som seg lystig gjøre kan,
han blir for de andre en Mortensmann.

Elin

Hilmarprisen til Kirsten Bråten Berg

Hilmarprisen er stiftet i navnet til felespillerern Hilmar Alexandersen (1903-1993). I år er det Kirsten Bråten Berg som blir tildelt prisen.

Hun mottar prisen på 10 000 kroner under Hilmarfestivalen i Stenkjer 11.-14. november. Det er første gang prisen går til en sanger. Blant de tidligere vinnerne finner vi Knut Buen, Annbjørg Lien og Sven Nyhus. Prisen ble delt ut første gang i 1991. Da var det Susanne Lundeng som fikk den.
Les mer her og her.

Visearkivarene gratulerer!
Velle, Astrid, Liv, Elin

Norsk visearkiv på Facebook

Norsk visearkiv er nå på Facebook! Her kan du følge med på smått og stort, noe fra bloggen og andre ting. Og trykker du på "liker"-knappen får du automatisk oppdateringer på din egen Facebook-side. Følg denne lenken.
Astrid

Bergensbane-visa

For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.

Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.

Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.

Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin

Åndelige sanger for hjemmet

Visearkivet har nettopp fått en stor samling av salmebøker og bøker med religiøse sanger. Dette er vi svært glad for. Salmeboka var jo den første boka som fikk innpass i norske hjem, etter at folket lærte å lese, og langt ut på 1800-tallet var mesteparten av de sangbøkene som kom ut, religiøse.

Det er vanlig å dele dette sangmaterialet i to grupper: salmer og åndelige sanger. Helt fra reformasjonen har det vært vanlig at salmebøkene måtte godkjennes for bruk under gudstjeneste. De sangene som har fått plass i autoriserte salmebøker kaller vi salmer. De som ikke har stått i salmebøker kaller vi altså åndelige sanger. Ellers er det ikke noen spesielle kjennetegn som skiller disse to gruppene.

Inndelingen er også praktisk, for når det gjelder salmer finnes det mange hjelpebøker. Rynnings Norsk salmeleksikon har gode opplysninger om opphav, oversettelser og hvilke salmebøker hver salme har vært trykt i. Når det gjelder de åndelige sangene er det ikke så lett, selv om Lundes sang- & salmeleksikon (1997) og Kristen sang og musikk fra 1962 er gode oppslagsverk.

Velle

Temadag for masterstudenter fra Rauland

Tirsdag 26. oktober hadde vi besøk av masterstudenter og lærere fra institutt for folkekultur i Rauland. Tema for dagen var: Ulike perspektiver på tradisjonskunst med utgangspunkt i balladetradisjonen.

Balladene har vært inspirasjon for både musikalske og visuelle tolkninger. Og visearkivets balladeantologi Norske Ballader er et godt eksempel på dette, mente Rauland-lærerne. Og derfor sto en presentasjon av denne og arbeidet bak først på programmet.(Les mer her).

Så var det lunsj og omvisning på arkivet før vi fortsatte med å lytte til ulike tolkninger av balladen "Møllerdottera". Frode Nyvold sang om "Den vonde kjerringa" og spilte arkivopptak av den samme balladen. Mikkel Tin snakket om bruk av temaer fra ballader i billedkunst, belyst ved Bendik Riis' maleri Bendik og Aarolilja eller Brudefærden i Norge (1955). Mats Johansson rundet av det hele med å snakke om tradering, kommunikasjon og vitenskapsteori.

Med ulike innfallsvinkler og middeladerballadene som en fellesnevner ble det en interessant dag for alle parter.
Astrid og Elin

Heder til visesangere

I oktober opplevde to visesangere å bli hedret på ulikt vis. Først ut var Kirsten Bråten Berg som ble statsstipendiat 5. oktober. Det var kulturminister Anniken Huitfeldt som bekjentgjorde dette i forbindelse med at Statsbudsjettet for 2011 ble lagt fram.

Den 22. oktober kom så nyheten om at Alf Cranner ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for lang og tro tjeneste i trubadurenes rekker.

Begge de to har på hver sin måte vært med på å prege norsk visesang i flere årtier, og utmerkelsene er vel fortjent. Visearkivarene gratulerer!
Velle, Liv, Astrid, Elin

Stentor

Studentersangbøker har ofte spesielle titler. Den kjente Smørekoppens visebok ble opprinnelig laget for maskinstudentenes forening ved Universitetet i Trondheim. Sosialøkonomisk studentforening i Bergen kalte sin sangbok for Øresus, Århøneklukk er sangboka til Bygningslinjens forening og Feiselklang kom fra Bergstudentenes forening.

En av de mest spesielle titlene er Stentor som er utgitt av Studentsamfunnet i Ås. I følge Iliaden var Stentor en utroper for den greske hæren i den trojanske krig. Homer sier at han kunne brøle like høyt som hundre mann. Til slutt utfordret han guden Hermes til en brølekonkurranse, men da sprengte han seg og døde.

Velle

Visearkivet er lagt under Norsk kulturråd att

Som me har skrive om tidlegare her på bloggen så hadde me på arkivet håp om å få midlar via statsbudsjettet til å gi ut ei vitskapleg utgåve av Norske mellomalderballader på nett. Då statsbudsjettet vart lagt fram den 5. oktober var me derfor svært spente på om me var tilgodesett med dette. Dessverre er ikke kulturdepartementet enige med visearkivet om at det er behov for ei slik utgåve, og det vart ikkje avsett midlar til dette. I tillegg var det endringar i postplasseringa for tildelinga av midlane til arkivet. Me har i fleire år vore fast post på statsbudsjettet, men frå og med i år er vår skjebne atter lagt i hendene til Norsk kulturråd. No er ikkje det så ille avdi me opplever at kulturrådet har stor forståing av arbeidet me gjer, og me har også i mange år før me vart fast post på statsbudsjettet fått driftstilskuddet vi kulturrådet. I tillegg er me sikra drift på 2010-nivå ut 2012.
Men det betyr også at me ikkje har gitt heilt opp tanken på å gjennomføre balladeprosjektet, me set vår lit til at Norsk Kulturråd ser viktigheita av å sikre balladane for ettertida. Følg med oss på bloggen for å vite korleis det går både med arkivet og balladeprosjektet frametter.

Liv

Norges mest populære visebøker 2

Ved sidan av Petter Dass’ Bibelsk Visebok har Kjempeviseboka vore blant dei mest populære visebøkene både i Danmark, på Færøyane og i Norge. Båe desse bøkene heldt stand i over 200 år, og det må nødvendigvis gå lang tid før ei anna bok slår den rekorden.

Kjernen i Kjempeviseboka er ei eldre bok som historikaren Anders Sørensen Vedel gav ut i 1591. Tittel på boka var ikkje snau. Her er den fulle tittelen:

It hundrede udvaalde Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft oc anden seldsom Eventyrsom sig her udi Riget ved Gamle Kemper Naffnkundige Konger oc elles forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne næruærendis Dag.

Ikkje rart at boka vart omtala som Hundreviseboka. Visene var gamle folkeviser av den typen vi kallar mellomalderballadar. På 1600-talet var bøker dyrt og lesekunsten var ikkje mykje utbreidd. Hundreviseboka var ei eksklusiv bok i hundre år.

Men så i 1695 gav presten og språkforskaren Peder Syv boka ut på nytt, og han la til hundre andre gamle viser og dermed vart det Tohundreviseboka eller berre Kjempeviseboka. Utover 1700-talet auka det på folk som kunne lese og Kjempeviseboka vart etterspurt, også i Norge. Det kom stadig nye opplag utover på 1700- og 1800-talet. Populariteten viser seg også ved at vi stadig finn lange avskrifter frå Kjempeviseboka i norske handskrivne visebøker.
Velle

"Ole Velland" i Eggedal 1867 og 1966

Jeg er igang med ballademelodiene igjen, og nyss var jeg i Lindemans fotefar da han besøkte Eggedal i Buskerud i 1867. Der møtte han Gunhild Halvorsdatter Haugen og skrev ned balladen om Ole Velland som tjener i kongens gård og får bud om at kjæresten hans er død.

Slik ser det ut etter jeg har tolket Lindemans kladd:


Det artige med akkurat denne oppskriften, er at i 1966 gjorde G.A. Brager et lydopptak med Eva Aasand i Eggedal der hun synger den samme visa. Jeg kjenner ikke hennes historie og vet ikke om hun har balladen i ren muntlig tradisjon eller om hun tolket den fra en av de få trykte utgivelsene av Lindemans oppskrift (C. Elling: Vore Kjæmpeviser, Kristiania 1914). Men opptaket er nydelig og er med på CD'n Hugen leikar så vide (Norsk folkemusikksamling og Norsk visearkiv). Hør et utdrag fra opptaket her
Astrid

Mordet i Sveits - en skillingsviseparodi

En del av de visene vi kaller skillingsviser er nyheter på rim, og mord var et yndet tema. Visene ble solgt i små, enkle trykksaker. Derfra kommer navnet ”skillingsviser”.
Mange av visene er litt klønete skrevet, og de kan bli ufrivillig komiske, selv om de ikke var ment å være det. Derfor kan det innimellom være vanskelig å vite om slike viser er skrevet for å være morsomme, eller i fullt alvor. Men "Mordet i Sveits" er helt klart skrevet som en parodi.
Teksten er av Lars Dilling (1848-1887), som var født i Kristiania. Da han var student, skrev han både viser og komedier, og ”Mordet i Sveits” ble skrevet til studentenes høstfest i 1873, og trykt i Nye digte, sange og viser (1874). Den fullstendige tittelen er: ”En ny og frygtelig fæl vise om en mand i Schweitz, som myrdede sin ulykkelige kone ihjæl.”

Nu vil jeg beskrive så godt jeg formår,
et fryktelig mord uti Sveits.
Der levde en olding med sølvhvite hår,
en gammel og gretten stabeis.
han tok seg en kone, hun hånden ham skjenkte,
enskjønt hun var ung, ti hun listigen tenkte:
”Jeg hånden alene vil give min mann,
men hjertet han fordre ei kan.”

Og derfor hun skjendig sin husbond bedrog,
ifall man på ryktet kan tro;
ti innen rett lenge en elsker hun tok –
man påstår sågar hun tok to.
Og det er jo noe som alle kan vite,
at det kunne mannen i lengden ei lide
og fattede nu den beslutning så fæl
å myrde sin kone i hjel.

Mens solen beskinte vår syndige jord
og alle de småfugler sang,
så tok han sin fru og en økse så stor
og styrte til skogen sin gang.
Og da de var kommet derhen, han begynner:
”Fall vakkert på kne og bekjenn dine synder,
og tal bare sannhet, ti om et minutt,
min søte, så er du kaputt!”

Da ropte hun ydmyk: ”O kjære tilgiv!
Så inderlig derom jeg ber.
Men vil du det ikke, så ta kun mitt liv –
mein liebster,was willst du doch mehr?
Så kan jeg dog blive deg kvitt allenfalsen.“
Og derpå hun velvillig rakte ham halsen,
og mannen med øksen tre hugg henne gav
og kuttede hovedet av.

O bred, akk så bred er den ekteskaps vei,
og mange vil vandre derpå!
Men vokt jer, I menn, og forsøker det ei
når I bliver gamle og grå!
I kvinner av denne historie kan lære
at I eders menn ikke utro må være;
ti da vil det sikkerlig gå eder skeis
I Norge så vel som i Sveits.

Mer om denne visa og forfatteren står på Norsk visearkivs hjemmeside her.
Elin

Cowboysang

Min kanadiske svoger var cowboy i sin ungdom, og han kunne fortelje om bakgrunnen til cowboysongen. Arbeidet besto i å passe ein kuflokk på mange hundre dyr, og flytte flokken ettersom beitet var oppete. Om kvelden vart flokken samla og nå gjaldt det at ikkje noko villdyr eller anna kom til å uroa kyrne. I så fall kunne heile flokken springe til alle kantar, og da vart det ikkje enkelt å få samla dei igjen, og derfor var det ein eller to cowboyar som rei rundt flokken heile natta. Dersom ryttaren kom for brått på dyra, kunne dei også bli uroa, og derfor song dei for å varsla kyrne om at dei kom. Dei song gjerne lange cowboysongar, men sidan denne songen hadde ein praktisk funksjon, kunne dei syngje alt som falt dei inn. Svogeren min demonstrerte cowboysang ved å syngje teksten på hermetikkboks.
Velle

Jack Berntsen er død

I går døde visesangeren Jack Berntsen. Han ville fylt 70 år 14. oktober.

Jack Berntsen ble født i Kjøpsvik. Etter cand.mag-eksamen fikk han jobb som lærer i Svolvær, og her begynte han etter hvert sin karriere som visesanger. I 1968 startet han Viseklubben Lovisa, og i 1973 satte han i gang musikkfestivalen Troilltampen.

Jack Berntsen markerte seg som en av "proteststemmene" fra nord, og han var aktiv enten det gjaldt kamp mot EEC (som EU het den gang) eller mot avfolking i nord. Han ble nasjonalt kjent gjennom visa "Kor e hammaren, Edvard" med tekst av Jahn-Arill Skogholt. Protestlysten ble ikke mindre med alderen, og I de seinere åra markerte han seg også med protestsang mot oljeboring i nord.

Jack Berntsen har fått flere kulturpriser, bl.a. Prøysenprisen (1985) og Nordland fylkes kulturpris (1981). Han har betydd mye for "grasrotkulturen" i landsdelen, og i 2000 opprettet Vågan kommune en egen kulturpris i hans navn.

Velle, Astrid, Liv og Elin

Målfrid mi frue

I dag har Målfrid navnedag, og da kan det vel passe å finne fram en middelalderballade med hennes navn, nemlig "Målfrid mi frue". I 1907 sang Margit Tveiten i Grungedal denne visa for Catharinus Elling. Den begynner slik:

Hott er de fy en gangar grå
- Målfri mi fruve -
hver morgen for din dør her står
- Tora lill.
Tora legjer a luri. -

De er no ingen gangar grå
de er mine gjæsar store å små.

De er inkjke dine gjæsar store å små
me røe gullbeisel å sale på.

Slik fortsetter visa med at faren spør og datteren svarer. Han har fått en mistanke om at hun har en elsker og vil fritte henne ut. Han spør om hestene, støvlene, barnet og sverdet han har sett, men datteren vrir seg unna med kjappe svar. I en del varianter er det med et vers hvor det sies at kvinner aldri er i beit for svar. De fleste oppskriftene stopper her, men noen har en dramatisk slutt hvor faren viser henne den avhogde handa eller hodet til elskeren. Da forbanner hun faren og brenner seg inne.

Balladen er godt kjent i hele Norden. Temaet har også funnet veien til ei humoristisk vise; ”Den lystige hanrei”, også kalt ”Nordkjosbottenvisa”. Mange vil sikkert gjenkjenne det samme temaet i visa ”Five nights drunk”, som The Dubliners gjorde kjent under navnet ”Seven Drunken Nights”.

Flere varianter av visa med noter finnes her, og på cd-antologien 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr kan den lyttes til i Blåmann Blåmanns versjon. Se tidligere omtale av antologien her.

Elin

Viserock fra 70-tallet

1970-tallet var en blomstringstid for norske visesangere og visegrupper av ymse slag. Og mens unge visesangere ofte sang på engelsk eller svensk på 1960-tallet, kom nå norsk mer og mer i skuddet. Det betydde også en ny interesse for den eldste visetradisjonen vår; balladene.

I 1972 ble det dannet ei folkrockgruppe i Oslo som kalte seg Folque. De blandet folkemusikk med moderne rytmer i et rocka uttrykk som førte dem til Norsktoppen med balladen om Olav Liljekrans, som de kalte "Dans, dans, Olav Liljekrans".
Gruppa holdt det gående til midt på 1980-tallet med vekslende besetning.

Folque ga ut flere plater og Folque-viseboka med ballader, viser, slåtter og stev. I tillegg til tekster og melodier inneholder denne et minikurs i dulcimer og banjo.

Elin

Norges mest populære visebøker I

Det er ikke lett å kåre Norges mest populære visebok, men dersom vi vurderer hvilke som har vært populære gjennom lang tid, står valget bare mellom to bøker: Bibelsk visebok av Petter Dass og Kjempeviseboka av Peder Syv. Begge disse bøkene holdt på over 200 år.
Bibelsk visebok kom første gang ut i 1711, fire år etter at Petter Dass var død. I barokkens tid var boktitlene ganske lange og arrangert som en dekorasjon utover tittelsiden. Den fulle tittelen på denne boka var:
Aandelig Tids-Fordriv eller Bibelsk Viise-Bog Det er Adskillige Bibelske Historier uddragen af den Hellige Skriftes Bøger, alle Lysthavende til Fornøyelse udi Riim forfattet.
Boka inneholdt 17 sanger med fortellinger fra det gamle testamentet. Selv om visene var lange, den lengste var på hele 66 strofer, ble det til en ganske liten bok, ikke dyrere enn at vanlige folk kunne kjøpe den. Petter Dass hadde forsynt visene med henvisninger til hvilke melodier man kunne bruke, men det er melodier som ikke er særlig kjent i vår tid, antagelig ikke i samtiden heller for folk tilpasset og laget melodier selv.
Lindeman gav ut en egen bok med folkemelodier til Dass’ viser, og i folkemusikkarkivene er det mange flere. ”Jeftas vise” fra Bibelsk visebok har litt av kjempevisen i seg og har sannsynligvis vært den mest populære. I alle fall er det den visa som har flest melodier i arkivene. Melodien til salmen ”No koma Guds englar med helsing i sky” er lånt fra ”Jeftas vise”.

Velle

Margrethe Munthe om sauen

Visearkivaren minner om at det er "Margrethe Munthe-år" i år. Vi har skrevet om henne før, men hun fortjener en septemberblogg også med en sang om et dyr som er aktuelt i disse dager.
I 1916 ga hun ut boka Sanger om dyrene. Her er det sanger om husdyr og om ville dyr. Noen er snille, noen er slemme, og noen er lure i hennes og barnas verden. Reven lurer seg fram "med løgn og list", bjørnen er "en farlig røver" og ulven er sulten, slem, grisk og grådig.
Sauen er blant de snille dyra, og om den skriver hun:

Ingen er så redd og sky
som stakkars vesle fåret.
Ser det mig, så vil det fly
så fort det kan av gåre.
Vil jeg klappe lammet, ber
det med øine store,
legger øret redd og ser
om no ondt jeg gjorde.

Sauen går i vind og vær,
i regnet og i skodden.
det er godt at pelsen er
så tykk og lun og lodden.
Med den varme pelsen på
kjennes ikke kulden,
og når våren kommer, så
klipper de av ullen.

Ullen blir til deilig garn,
og garnet blir til trøier,
strømper, votter for små barn,
og mange varme tøier.
mens jeg springer varm og god
rundt omkring og leker,
sier sauen ikke no,
bare står og breker.

"Bæ-æ!" sier sauen da,
og: "Bæ-æ" sier lammet.
Vi vi gjøre sauen glad,
vi springer med det samme,
takker sauen vår for alt.
Gutter og småpiker,
kom, vi gir den brød og salt,
som vi vet den liker.

Men at den gir oss høstens deilige fårikål, sier Margrethe Munthe ikke noe om!
Elin

Fredagen er en frivillig dag

"Fredagen er en frivillig dag", sang vi da jeg var liten. Den gamle sangen til Hanna Winsnes (1789-1872) sto i Ruth Sommerfeldt Jacobsen og Philip Krömers bok Syng med oss! Allsangboka for barna, utgitt første gang i 1945.

Fredagen er en frivillig dag,
fallerallera, fallerallera.
Lille Martine skulle i lag,
fallerallerallera.

Lille Martine og familien hennes dro i båt ut til Storhamarstrand. Der lekte hun med andre "småpiker" og fikk kake og fiken. Og så rodde de hjem igjen!

På den tida da denne boka kom ut, betydde fredagen noe annet for de voksne. I boka Pytt i panne (1937) står diktet Lønningsdag. Det er skrevet av Arne Paasche Aasen under psevdonymet Dorian Red.

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Verden om dig blir et Gosen
når du mottar lønningsposen.

Nå kan han betale alle han skylder penger og kona får husholdningspenger. Men så er pengene slutt, og diktet ender:

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Fredag er du penge-Jens,
lørdag er du penge-lens!

Men slike bekymringer slapp lille Martine! God fredag!

Elin

Tone, tekst og trubadur

Tittelen på denne boka er hentet fra en visetekst av Alf Prøysen, og den passer godt på samlingen med undertittelen 60 år med Visens Venner, som ble utgitt i 2003. I tillegg til 150 viser med noter har Erik Bye skrevet et personlig forord, og Olav Bø et kunnskapsrikt etterord hvor han går gjennom foreningens historie.

Men det er visene som er hovedsaken. I boka er de gruppert i tidsbolker med et vise-sitat som motto. Det gir et ryddig inntrykk, men det er innimellom litt uklart hvorfor en del av visene er plassert der de er. Men det spiller mindre rolle. Hovedsaken er at boka er proppfull av gode viser, produsert i løpet av en 60-årsperiode av medlemmene i Norges første viseklubb. Det er en veritabel "godtepose" av ei visebok med viser for enhver smak. Og det beste er at boka fremdeles er i salg.

Elin

Mer jodling

Vi gir oss ikke helt med jodlingen! Jodling har vært populært, elsket og hatet i populærmusikken. Hvem husker ikke Alice Babs fantastiske jodling som fikk mange til å prøve å gjøre det samme?

Blant "jodle-noter" på visearkivet fant jeg et notetrykk fra 1960. Det er en svensk-norsk samproduksjon med både svensk og norsk tekst til den samme sangen. Her får vi både En lystig jodlersang og Jodlerskolen på samme notetrykk. De norske tekstene er skrevet av Jakob Hjelte. En lystig jodlersang har lite tekst og mye "Ho-lo-dio-dio". Temaet er at man blir glad av å jodle. Jodlerskolen har mer tekst, og hvert vers leder fram mot et refreng med jodling, og det første lyder slik:

Den første strofen den tok jeg da jeg i vuggen lå.
Far sa: "Det blir no' stort av deg, det hører jeg alt nå."
For hver gang mor med tranen kom og satte på mitt bord,
jeg satte i å hyle som det rene barnekor. (Jodling)

Til slutt blir hovedpersonen tatt opp i Operakoret og får med seg hele salen til å jodle.
Nå har jo Lindesnes trekkspillklubb vært i Operaen, så dette blir kanskje det neste?
Elin

Norges eldste viseklubb

Visens venner ble planlagt allerede høsten 1943, Jens Gunderssen, Finn Faaborg, Bjørn Mørck og Arnold Eskeland var gjengen som utviklet ideen. Og 20. september 1944 ble Visens Venner høytidelig stiftet. Arkitekten Odd Brochmann ble valgt til formann for foreningen som allerede hadde ca. 20 medlemmer. Hvem som helst kunne ikke bli medlem. Man kunne ikke risikere at Visens Venner ble noe som lignet på Den norske turistforening. Altså måtte man ha en opptaksprøve: at man hadde skrevet tre viser, kunne synge tre viser godt eller uttale seg intelligent om tre viser.
Etter hvert ble Norges viktigste visevenner samlet i foreningen: Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Bjarne Berulfsen, Bernt Heiberg, Frode Rinnan, Julius Hougen, Jacob Sande, Nic Øverli, Kaare Siem, Erik Bye, Alf Cranner, Hartvig Kiran, Ivar Medaas, Otto Nielsen og mange andre.
I begynnelsen var noen av møtene på restaurant Håndverkeren, men etter hvert ble det vanligste at det var hjemme hos en av medlemmene.
På 40- og 50-tallet hadde Visens Venner regelmessige viseprogram i NRK og den røde, blå og den gule viseboka sprang også ut av vennegruppa.
På slutten av 60-tallet dabbet aktiviteten litt av, men så fikk Visens Venner en innsprøytning av nytt blod: Lars Hauge, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen og flere.
Etter hvert falt de gamle medlemmene fra og det ble vanskelig å holde foreningen i gang, og i 2007 ble Visens Venner lagt ned. Møteprotokollene og andre arkivalia fra viseklubben ligger nå i Norsk visearkiv.

Velle

Jodling på moten igjen

Bildet over er en hyllest til Polkabjørn og Kleine Heine, som har brakt den norske jodlingen til nye høyder. Og for noen høyder! Trekkspill- og jodleduoen, som ble dannet etter at de møttes på Jodlerfest i Huttwil i Sveits sommeren 2007, har oppnådd stor popularitet og kultstatus. De har til og med vært oppvarmere for A-ha på avskjedsturneen deres, som falt sammen med duoens egen avskjedsturné, «The last yodel». Nå er deres første og siste (hvis vi skal tro på det de sier) singel tilgjengelig på iTunes. Det er "Jeg er fra Romsdalen Norges Tyrol", som de framfører her.

Som visearkivar lurer jeg selvfølgelig på hvor Polkabjørns sang kommer fra. Hvem har laget den, og hvem sang den først? I arkivet har vi en innspilling på cd i Lirekasse-serien (nr. 11). Her synger en kar som heter Odd Pedersen sangen med en lys og klar røst i et opptak fra 1945. Teksten er skrevet av Jens Book Jenssen og melodien av Rolf Syversen. Personlig foretrekker jeg Polkabjørns versjon!

Det er morsomt å høre hvordan gamle slagere kan tas fram igjen og gis et nytt liv. Og et lite tips til Polkabjørn og Kleine Heine: Det er mer å ta av. Her på visearkivet har vi mange jodlenoter. På nettet kan vi forresten lese at jodling er sunnere enn både yoga og jogging. Forklaringen er at jodling letter spenninger og stress ved å frigjøre endorfiner i kroppen. Og jodling styrker lungene. Så da er det vel bare å sette i gang for oss andre også?
Elin

Hurra! Vi vant Folkelarmprisen

Så vant altså cd-en og boka Norske ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr Folkelarmprisen i klassen for dokumentasjon. Folkelarmprisen er folkemusikkens og verdensmusikkens egen platepris, opprettet i 2005. I år var det over 70 påmeldte plater. Les mer her om vinnerne.
Arbeidet med boka og cd-ene har vært et omfattende og viktig arbeid for Norsk visearkiv, og vi gleder oss over at andre også har satt pris på dette.
Vi gratulerer oss selv, og takker plateselskapet Grappa for godt samarbeid!
Velle, Astrid, Elin og Liv

Gamle drikkeviser

Her om dagen fikk jeg en gammel visebok av en bekjent. Den heter Vore Oldefædres Viser, og er utgitt i 1924 av Norsk forening for bokkunst. Det er da også en nydelig bok tettpakket med illustrasjoner. Den glade giver beklaget litt at det bare var drikkeviser i den, men det er det jo ingen grunn til! Vi hører ofte at det ikke er noen tradisjon for norske drikkeviser, men det stemmer ikke.
Mange av visene i denne boka er skrevet av forfatterne som hørte til Det Norske Selskab i København på slutten av 1700-tallet. Disse visene er også ofte å finne i håndskrevne visebøker fra samme periode og første del av 1800-tallet. Jens Zetlitz, Edvard Storm, Johan Nordahl Brun m.fl. skrev viser som hyllet vinen, bordets og kjærlighetens gleder. Ofte er visenes tema også døden, som Thøger Reenbergs I et Viinhuus vil jeg sige, som begynner slik:

I et Viinhuus vil jeg sige
Mit Farvel og lægges ned;
Under Tønden vil jeg ligge,
Under Tappen Hovedet;
Munden maa staa spærret aaben,
Det maa observeres; thi
Ellers torde Tappedraaben
Gaae min tørre Hals forbi.

De gamle antikkens guder forekommer ofte i visene. Og her er naturligvis Bacchus (eller Evan) den som nevnes oftest. Han var gud for vin og fruktbarhet, og ble ivrig hyllet, blant annet av Jens Zetlitz i visa Skikkene:

Evan bli'r dyrket paa mange Slags Maade:
Somme til Tempelet hemmelig gaae,
Der at tilbede sig Viingudens Naade,
Tømme sit Bæger i skjulteste Vraae.
Saadanne Skikke lide vi ikke,
Alle maa see at vi drikke.

Visa fortsetter med å framheve at vin skal nytes i muntert lag hvor alle er venner og vel forlikte. Men det å drikke har også sine ulemper, og Carl Søeborg skrev trøstevisea Om hundred' Aar er alting glemt, hvor første verset lyder slik:

Om hundred' Aar er Alting glemt,
Venner! hvad end vi her maa lide;
Thi lad os være glade stemt,
Sætte de mørke Griller tilside!
Den Ruus, som vi iaften faaer,
Er sovet ud - om hundred' Aar.

Elin

Norske ballader nominert til Folkelarm-pris

NORSKE BALLADER - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr er en storsatsing fra Norsk visearkiv og Grappa. Nå er antologien, som består av ei 168 siders bok og to CD-er med flere av våre fremste balladesangere, nominert til Folkelarmpris i klassen for dokumentasjon. Se her hvilke andre som er nominert.

Lydsporene på CD-ene er hentet fra eldre og nyere utgivelser, fra Alf Prøysen til Bruvoll Halvorsen. Blant sangerne er Lillebjørn Nilsen, Øyonn Groven Myhren, Kirsten Bråten Berg, Rita Eriksen, Trio Mediaevel, samt en lang rekke andre enestående og markante sangstemmer.

Vi krysser fingre og er veldig glade for å være nominert!
Velle, Astrid, Liv og Elin

Kalle Zwilgmeyer er død

Natt til 6. september døde Kalle Zwilgmeyer i Fredrikssund i Danmark.
Kalle Zwilgmeyer ble født på Sandøya 1937, og Sørlandet og historiene fra gammelt av var noe han var opptatt av i mange av visetekstene sine. På 1970-tallet markerte han seg som en av ildsjelene innenfor amatørvisebevegelsen, og han fortsatte å ha et brennende engasjement for den nordiske visa gjennom hele livet.

Han ble tidlig engasjert som programleder for viseprogrammer i radio, som Visekvarten (som han overtok etter Lars Hauge), Viser i vinterkvelden og Sommerkveld på øya. I 1979 gjorde han et radiointervju med Cornelis Vreesvijk (hør intervjuet her). Kalle Zwilgmeyer var også leder for Visens Venner en periode.

Kalle Zwilgmeyer skrev mange visetekster som ble tonesatt av ulike komponister, bl.a. Finn Ludt og Johan Øian. Blant de mest kjente visene til Kalle Zwilgmeyer fra den tiden er Det brenner et lys på Torshov (mel. Johan Øian) og Mattetime i vårsol (mel.: Tore Haraldsen). Sammen med Tore Onsaker skrev han flere viser med tema fra historie og sjømannsliv langs Sørlandskysten. I 1980 ga Fabritius Forlag ut mange av visene hans i samlingen Som ringer i vann. Gamle visevenner vil også huske hans glade framføringer av drikkevisa Jeg er født med en bayer i hånden og Astow Erichsons Leif Erikssons vals

Etter hvert flyttet Kalle Zwilgmeyer til Danmark, og han ble mindre synlig i den norske offentligheten. Men han virket i bakgrunnen og var ivrig arrangør av nordiske visetreff i Tuddal og på Skagen. I de siste årene arbeidet han for å etablere et møtested mellom nordiske og baltiske artister gjennom en årlig musikkfestival i Vilnius. Han arrangerte også viseturer til de greske øyene flere ganger i året.

Da han fylte 70 år, ble han æresmedlem i Norsk viseforum. I begrunnelsen het det bl.a.: "Han har arbeidet med viser i størstedelen av livet. Ingen har betydd mer for kontakten mellom viseartister og viseinteresserte i hele Nordenområdet." I 1999 fikk han også Nordvisas ærespris ”LIV-statuetten”.

Minneord om Kalle Zwilgmeyer kan leses her.

Velle, Astrid, Liv og Elin

Bli slank med "SYLFID"

Vi har skrevet om Frimann Clasen, alias Lygtemanden. Han ga ut flere visesamlinger med sine populære "Radioviser". I 1928 kom Lygtemandens nye radioviser, og på baksiden har han skrevet en sang om et helt fantastisk slankeprodukt. Noen hver kunne nok ønske at et slikt middel var virksomt! Her er det bare å stille seg under dusjen og la avmagringsbadet "SYLFID" nærmest skylle bort overflødig fett.

Vi kan ikke annet enn å bli imponert over forfatterens evne til å tilpasse prosaiske opplysninger om vidundermiddelet til rim og rytme.
Og her er Lygtemandens beskrivelse:

I vor moderne tid
er SKUMBADET "SYLFID"
en hurtig hjælp til atter at bli mager
og fjerne alt det fett man har på lager!

Som regel har man kunnet konstatere,
at efter badet mindsket ofte flere
fra tre til elleve hekto eller mere,
men for at bli som Venus ifra Milo,
bør ingen mindske mer end fire kilo
pr. maaned, thi da er det ikke sundt!
Slik holder man sig spænstig aaret rundt!

Hvis De er litt bastant og svært solid,
saa skaf Dem altsaa SKUMBADET "SYLFID"!
Paa riktig maate anvendt, og med flid,
saa blir De en sylfide om en tid!

Efter et bad sker der denne forvandling:
pulsslagene blir færre
end før De tok denne behandling!
hjertet slaar mere rolig, og badet vil ikke hindre
blodtrykket i at bli mindre!
Temperaturen vil synke, det samme vil ogsaa vegten
til glæde for Dem og slegten!

"SYLFID" er kontrollert av læger
og er effektivt uten at skade,
det er anerkjendt og benyttet
som det ekte avmagringsbadet.

Det faaes paa apoteker, hos farvehandlere, parfymerier,
bare husk at De sier:
SKUMBADET "SYLFID", for ingen kan nemlig nekte,
at det er det originale avmagringsbad, og det ekte!

Og da får jeg bare lyst til å sukke og si: "Tenk om det hadde vært så enkelt!"
Elin

Kari Svendsen 60 år

Søndag fyller Kari Svendsen 60 år. Hun ble født i Oslo 5. september 1950, og har med årene blitt en av "Oslo-stemmene" blant viseartister.
Kari Svendsen "er selve symbolet på munterhet i norsk visekunst" står det i Norsk pop- og rockleksikon. Med smittende humør og den velkjente banjoen tar hun publikum med storm.
Hun begynte tidlig å synge og var med blant visesangerne på den velkjente Dolphin viseklubb i Oslo. Sammen med bl.a. Øystein Sunde dannet hun gruppa Christiania Fusel & Blaagress i 1968, noe som resulterte i både plateinnspilling og TV-program.
En mer alvorlig side fikk hun vist på CD-en På stengrunn (1973) hvor ulike artister sang tekster av Rudolf Nilsen.

Når Kari Svendsen opptrer, bruker hun ofte gamle revyviser og filmslagere. Hun har også spilt revy og vært med i andre forestillinger på teater og TV.
Nå opptrer hun både alene og sammen med Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og Kjetil Skaslien i gruppa Gatesangerne.

Visearkivarene gratulerer!
Elin

Visekonkurranser i Søndagsposten

I 1957 startet Otto Nielsen med programposten Søndagsposten i radio. Her var det opplesning, interessante samtaler og kåserier, og ikke minst viser. Mange kjente viser ble først lansert i Søndagsposten, og flere visesangere hadde sin debut der.

Otto Nielsen og redaksjonen la vekt på å få inn nye viser, og arrangerte også visekonkurranser. Lytterne fikk oppgitt en del ord som de skulle bruke i en visetekst, og det ble det mange morsomme og fine viser av. Det er nesten utrolig at det går an å dikte ei meningsfull vise når oppgaven går ut på at den skal inneholde ordene gyngestol, jubilant, illegal, møll og vase! Men John Bech-Karlsen skrev en nydelig tekst han kalte En vise om de siste gode ting. Og den står trygt på egne verseføtter den dag i dag. Her er første og siste vers.

Å hei, du gamle jubilant
som sitter på en bryggekant
med fiskestang i handa!
Dtt liv var kanskje ingen dans,
og lite ble det vel av glans
og røkelse og manna.
......
Og Herren signe alle dem
som flykter fra et gamlehjem
når sola snart er nede,
og sitter på en bryggepål
og drikker øl og fisker ål
- å, illegale glede!

Den som er nysgjerrig på hvordan forfatteren klarte å plassere resten av ordene, kan se i Den gule store viseboka, Cappelen Forlag.
Elin