Rallare

For eit par veker sidan publiserte Elin ein artikkel om Sørlandsbanen som feirar 75 år i år. I denne bloggen skal me bevege oss nordover og delvis over til Sverige.

Inlandsbanan i dag, over 100 år gamal.

I juni i år var underteikna så heldig å få vere med på turnè med Inlandsbanefestivalen i Nord-Sverige som ein del av sjølve forestillingen. Me reiste frå Östersund og heilt opp til Gällivare og nedatt til Storuman i løpet av seks dagar. Reisa foregjekk med tog på Inlandsbanan i Sverige. Inlandsbanan,  som var det siste store projektet for Sveriges rallare,  vart påbyrja i 1907 og avslutta i 1937 og kosta 136 millonar totalt. Det er klart at 30 år med bygging av jernbane gav god næring til sjangeren rallarviser.  
Meir om rallarviser finn du her: http://visearkivaren.blogspot.no/search/label/Rallarviser.

Eit av kaffistoppa på turnèen var på Rallarmusèet i Moskosel, og der kom eg over ein CD med rallarviser som me ikkje hadde i arkivet frå før. «Rallare – Visor från Malmbanan/Ofotbanan» er eit samarbeid mellom Norge og Sverige representert ved Björn Arahb, Ragnar Olsen og Pierre Ström. På samlinga finn ein 20 songar om både hardt arbeidsliv, glede, sorg og kjærleik. I tekstheftet finn ein rikelig med bilete frå jernbanebygging kring 1900, alt frå arbeidslag og havarerte lokomotiv til kongeleg festivas då unionskongen Oscar II opna Malmbanan/Ofotbanan i 1903. 

Eit fint døme på at viser kan være god historisk dokumentasjon.

Liv

Staute karar i hardt arbeid.

Gipsgutten

Mens "Gjeterjenta" i forrige blogg representerte noe av barnearbeidet på bygda, skildrer denne visa en form for barnearbeid i byen.  Selv om teksten er humoristisk, synes jeg den gir et godt inntrykk av forholdene blant arbeiderklassen i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Her måtte hele familien arbeide mens faren drakk og slo ungene hvis de ikke kom hjem med penger. Gutten i visa selger  gipsfigurer, og han markedsfører dem så godt han kan på bred oslodialekt.

Visa er skrevet av Alfred Sinding-Larsen, som skrev under psevdonymet Olaves Pedersen mellom 1858 og 1873. Før visene ble utgitt samlet var de blitt trykt som skillingstrykk og i småhefter i stort antall. 

I forordet til Olaves Pedersens Viser fra 1903 skriver professor Johan Storm at de er ”ypperlige baade som humoristiske Folkelivsbilleder og som Gjengivelser af Folkesproget”. Og det var vel først og fremst som humoristiske folkelivsskildringer de ble oppfattet. I boka står "Gipsgutten" som den første visa under overtittelen "Familieliv i Vika".

 

Jeg er en Fattiggut fra Vika,

aa Far min han er Ærbesman;

aa inte Noen ska bli rik a

di Smuler, han forkjene kan.

Og deffør kan vi inte leve

isammen himme hos ’en Far,

nei vi maa Allesammen stræve

for Føa, - som er inte rar.

 

Han Far, han vi’ naa gjerne svire

me Agevit og beierst Øl;

han Olaves gaar me e Lire

aa synger, - ”nydeli, sa Kjøl.”

 

Ho Mor, ho gaar omkring aa skurer,

ho gjør saa mye, som ho kan.

Han Ka’l ve Dambaatsbrygga lurer

paa Tøi for dom, som gaar iland.

 

Han Ola Daniel, han farer

dit, som Forkjenesta er go,

me ægte Havanasjigarer,

en Sjelling Støkke, tre for to.

 

Aa jeg, jæ gaar for Guidotti

me Dokker uta Gips og Ler;

i fire Maaner har jæ gaat, Di,

paa Hue me dom, som Di ser.

 

Napolion me Hat og Kikkert,

aa kjole har’n aassaa paa;

aa han er billi, de er sikkert,

for otte Sjelling ska’n gaa.

 

Derborte sitter Jomfru Mærja

me Jesusbarne paa sit Fang;

læg Mærke te den raue Færja,

som dom har git’a denne Gang.

 

Aa denna Engel’n, han er vakker,

han ber aa ligger støt paa Knæ,

me folla Hænder, jo jæ takker, --

aa Næsa, vi’ Di bare se.

 

Aa Hendrik Wergeland, han har jæ,

han er den Bedste, de er klart.

Di faar’n me aa uten Farje,

me Haare baade bront aa svart.

 

Ja Guidotti han kan støpe

ta baade Gips og Potteler.

Naa maa Di vær’ saa snil aa kjøpe

de peneste ta de, Di ser.

 

For hvist jæ stakkars Gut fra Vika,

naar him jæ kommer, inte har

kjent Penger, saa faar jæ en Fik a

baade Guidotti aa’n Far.

Elin

Gjeterjenta

"Gjeterjenta", illustrert av Borghild Rud

Fra tid til annen kan vi finne beskrivelser av barnearbeid i gamle viser. Denne visa er av det mer romantiserende slaget. Her er det fin sommerdag med sol. Slik kunne det være, men like koselig var det neppe når regnet silte ned og ungene måtte traske etter dyra i dårlig tøy og kanskje uten sko.

Det er Elling Holst (1849-1915) som har skrevet om gjeterjenta. Holst var matematiker og dosent  ved Universitetet i Kristiania. I 1880-åra begynte han å samle norske barnerim og sangleker, og mye av dette ga han ut i  Norsk Billedbog for Børn (1888, 1890 og 1903), illustrert av Eivind Nielsen. Bøkene har kommet i stadig nye opptrykk, og er fremdeles å få kjøpt.

"Gjeterjenta"  har også stått i Nordahl Rolfsens lesebøker og andre samlinger for barn. Blant annet Mitt skattkammer (1957), som teksten og illustrasjonen over er hentet fra.

Vesle gjeterjenta sitter på en haug,
binder på den tykke sokken.
Storestut og ku og kalv og geit og sau
går og spiser, hele flokken.
"Ja, om somren har vi moro likevel,
som vi går og gjeter fe i skog og fjell!
Og så snille dyr!
Alle mine kyr
kommer når de hører lokken:

Kom kubåna, stakkar! Bjellekua mi!
Kom nå Litago og Stjerne!
Kom, nå må vi hjem, for dagen er forbi
og det skumrer mellom trærne.
Kom nå Svartsi, Fagros, alle mine kyr!
Gå nå pent, sitt ikke fast i berg og myr."
Drople rauter alt,
stunder etter salt.
Månen speiler seg i tjernet. 

Elin

Arbeidersangene til Jolly Kramer-Johansen

I arbeiderbevegelsen har allsangen alltid hatt en sterk posisjon og vært en samlende kraft. Når vi synger sammen, føler vi oss sterke! Men en god tekst må gå hand i hand med en god melodi for at sangene skal leve og bli sunget.
Innenfor den norske arbeiderbevegelsen står komponist Jolly Kramer-Johansen i en særstilling. Han har tonesatt noen av de mest brukte sangene.

Jolly Kramer-Johansen ble født 7. mai 1902. Fra han var 19 år gammel livnærte han seg som profesjonell musiker, blant annet i restaurantorkestrene på Speilen og Theatercafeen. Men da han kom i kontakt med AOF (Arbeidernes opplysningsforbund), tok karrieren en ny vending.

I mellomkrigstida hadde AOF begynt å lage politiske propagandafilmer. Og i 1934 ble Jolly Kramer-Johansen innkalt til et møte med Haakon Lie og Einar Gerhardsen. Møtet førte til at han ble engasjert til å komponere musikk til filmene. Kramer-Johansen fortalte selv om dette møtet at for første gang opplevde han at han ikke måtte stå med lua i handa. "Det gikk opp for meg at jeg hadde et menneskeverd, og at jeg kunne skape noe i en stor saks tjeneste," sa han i intervju med Arbeiderbladet da han fylte 60 år. 

I et radioprogram karakteriserte Haakon Lie Jolly Kramer-Johansen som en viktig spiller på "landslaget i AP". Det sier noe om hvilken betydning han hadde.

Den første filmen han komponerte musikk til var Arbeiderpartietes valgfilm Norge for folket i 1936. Han skrev musikken til sju av AOFs arbeiderfilmer, og til tekster av Arne Paasche Aasen skapte han fengende sanger som "Frihetens forpost" og "Seieren følger våre faner" (til filmen By og land hand i hand, 1937) og "Samholdssangen" (fra filmen Det drønner gjennom dalen, 1938).
Einar Gerhardsen sa om disse filmene at: "sangene som ble brukt var veldig viktige. Folk i kinosalene kunne dem og sang med og kunne dermed identifisere seg med det politiske konflliktstoffet handlingen presenterte. Dette ga budskapet økt gjennomslagskraft."

Arne Paasche Aasen skrev teksten til "Frihetens forpost" som en reaksjon på Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Norge ble sett på som frihetens forpost i Europa. Under krigen ble denne sangen nærmest som en nasjonalsang blant nordmenn i tysk fangenskap.

Ser du byen og hjembygdas lier,
ser du bølgende åser og fjell?
Det er folkets og framtidens Norge.
Det er ditt. Du skal eie det selv.
Kan du høre det duver imot deg
som en sang i den høstlige kveld.
Kamerater! Kamerater!
Det er frihetens forpost her nord.
Vi skal bygge. Vi skal trygge,
vi skal verge hver fot av dets jord.

Selv om Jolly Kramer-Johansen skrev de fleste arbeidersangene sammen med Arne Paasche Aasen, er det "De unge slekter" med tekst av Kåre Holt som har fått den største utbredelsen også utenfor arbeiderbevegelsen. Den er mer lyrisk enn de tradisjonelle kampsangene, og brukes i humanistiske begravelser og i andre seremonier (som i minnesamvær etter 22. juli-tragedien).

En gang i fjerne tider trellet i andres jord
fedre som møtte sulten uten et ord.
Nådeløs lå en vinter over vårt nakne land.
Da så de våren komme, kvinne og mann.

Melodiene til Jolly Kramer-Johansen er del av en levende tradisjon i arbeiderbevegelsen og brukes både til de store anledninger og i mindre sammenkomster. De er et godt eksempel på at gode sanger sveiser folk sammen om felles saker.

Jolly Kramer-Johansen døde i 1968. Han bodde på Torshov i Oslo hele stt voksne liv. Her er ei gate oppkalt etter ham, og han har også fått sin egen byste i Torshovparken.

Les mer om komponisten her og her.

Elin

Manda' morra blues

Blant ukedagene er det nok lørdagen som er blitt mest besunget. I muntre ordelag skildres fest og moro og frihet fra arbeidsukas strev. Men så kommer mandagen med arbeid og krav, og jammen har den fått noen sanger den også! Men disse er langtfra muntre og optimistiske. Blant de mest kjente "mandagssangene" er Stein Ove Bergs "Manda' morra blues".

Stein Ove Berg (1948-2002) debuterte som visesanger i Otto Nielsens radioprogram Søndagsposten i 1971. Da sang han "Kommer nå". Med denne visa ble han lagt merke til, og han markerte seg som en av de mest folkekjære unge visesangerne.
I 1973 ga han ut en singel med "Manda' morra blues / Visa di" akkompagnert av Willy Andresens kvintett. Samme året kom denne og mange andre viser i bokform i Hestehov og brun beis på Tiden Norsk Forlag.

Året etter kom LP-en Kommer nå, hvor "Manda' morra blues" er med sammen med tittelvisa "Kommer nå", "Rollebytte i oppgang A" og mange flere kjente Berg-viser. LP-en lå 5 uker på VG-lista med 7. plass som beste plassering.
Selv om visa på mange måter er en aktuell kommentar til pendler-problematikken på 70-tallet, synger vi den gjerne i dag også. Og denne visa er blitt en av Stein Ove Bergs mest kjente og kjære. Den er med i mange antologier, blant annet Norsk visebok (Aventura 1993).
Elin

Rudolf Nilsen

I dag er det 110 år siden Rudolf Nilsen ble født i på Vålerenga i Oslo. Rudolf Nilsen er opphavet til viser som Gartnerløkka, Nr 13, Jeg hadde tenkt – og Gategutt. Nilsen vokste opp på østkanten delvis med mora Karoline Nilsen og sin alkoholiserte far Karl Otto Nilsen og delvis med morfaren som overtok ansvaret da mora skilte seg fra faren i 1910. Rudolf Nilsen var som ung politisk aktiv og i tillegg til å delta i organisatorisk skrev han flittig for flere kommunistiske og sosialistiske tidsskrifter, gjerne under signaturene Pist og Rulle. Han forsøkte seg også på andre litterære genre, men ble først og fremst kjent som lyriker.

Etter hva vi på visearkivet vet ble ingen av hans dikt tonsatt mens han levde, men i den senere tid har han fått renessanse som lyriker. Diktene hans er i dag er tonsatt og sunget av mange av nåtidens visesangere. I 1973 kom LPen På stengrunn ut hvor Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand bidrog med sine tolkninger av Nilsens dikt. Denne LPen fikk gode kritikker og ble i 2001 gitt ut på CD. Den er fortsatt å få kjøpt på Platekompaniet.no

Rudolf Nilsen var på flere utenlandsturer av politisk og kunstnerisk art, og døde av tuberkulose på veg hjem fra Spania i 1929.

Vi feirer hans bursdag med diktet På Stengrunn som også er tittelen på hans første diktsamling som kom i 1925.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen

de står og bruser med sitt lyse løv,

som om de åndet store skogers vårluft

og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener

og lar dem svaie under vårens sus

og varme sig i solens gode stråler,

som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,

som står og suser ute i det fri.

Slik er det når man vokser op på stengrunn

og bare har en drøm om skog og li.

Rudolf Nilsen

Liv

Bergensbane-visa

For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.

Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.

Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.

Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin

Cowboysang

Min kanadiske svoger var cowboy i sin ungdom, og han kunne fortelje om bakgrunnen til cowboysongen. Arbeidet besto i å passe ein kuflokk på mange hundre dyr, og flytte flokken ettersom beitet var oppete. Om kvelden vart flokken samla og nå gjaldt det at ikkje noko villdyr eller anna kom til å uroa kyrne. I så fall kunne heile flokken springe til alle kantar, og da vart det ikkje enkelt å få samla dei igjen, og derfor var det ein eller to cowboyar som rei rundt flokken heile natta. Dersom ryttaren kom for brått på dyra, kunne dei også bli uroa, og derfor song dei for å varsla kyrne om at dei kom. Dei song gjerne lange cowboysongar, men sidan denne songen hadde ein praktisk funksjon, kunne dei syngje alt som falt dei inn. Svogeren min demonstrerte cowboysang ved å syngje teksten på hermetikkboks.
Velle

Blind-Fredriks viser

Vi kjenner ikke så mange av forfatterne til de gamle visene som har gått på folkemunne. Men noen unntak er det, og et av dem er Fredrik Øvrevold, som ble kalt Blind-Fredrik.

Fredrik Johansen Øvrevold ble født på Vestvågøy i Lofoten i 1878. I 1899 fikk han arbeid i gruvene i Birtavarre i Lyngen, men ble blind etter en eksplosjon kort tid etter at han hadde begynt. Han kom på sykehus i Tromsø. Der lærte han å knytte visper og spille gitar. Han skrev ei vise hvor han fortalte om livet sitt og ulykken som hadde gjort ham blind. Den begynner slik:

Ifra Tromsø opp til Lyngen
reiste jeg i nittini
Glad om hjertet, lett i sinnet
Men ulykken rammet meg.

Og arbeidet jeg betrådte
ned i gruven var min plass
Men o ve, jeg atter måtte
derfra i den største hast.

Blind-Fredrik fikk en liten pensjon, men ellers livnærte han seg ved å reise rundt på anlegg med skreppehandel og visesang. Etter hvert begynte han å trykke opp visene sine, som han også solgte på markeder og tivolier.

Han hadde en kjæreste. Men hun ville ikke ha noe mer å gjøre med ham etter at han ble blind. Da skrev han sangen Den forlatte yngling hvor den første bokstaven i hvert vers danner navnet hennes; Anna Pedersen. Her er de to første versene:

Akk sorgens bitre smerte, nu raser i mitt sinn
Freden i mitt hjerte, den fløy vekk som en vind
For av min venn jeg er forlatt og uti sorgen satt.

Nu må jeg saktens klage, min skjebne er så tung
i så mange dager, helt fra jeg var ung
er ingen roser på min vei, er ingen roser nei!

Blind-Fredrik døde i 1954.
Elin

Arbeidsmannen Ola Tveiten og gruvehesten Little Chance

LP-plata Portrett fra 1973 var Lillebjørn Nilsens store gjennombrudd som artist i Norge. Flere av visene på plata har blitt en del av den norske folkelige sangskatten, og en av dem er ”Ola Tveiten”. Men visa har en historie som strekker seg langt tilbake før Lillebjørn Nilsen skrev teksten om arbeidsmannen Ola Tveiten som lempa grus og pukkstein. ”Tone fra England” står det om melodien. Da er det lett å tenke at ”den kom rekandes på ei fjøl”, som det av og til sies om folkeviser. Men denne kom ikke på ei fjøl, den kom med en britisk folkesanger som flyttet til Norge på slutten av 1960-tallet: Tony Sheehan.

Tony Sheehan (1947-2009) var fra Newcastle og hadde et stort repertoar av engelske og irske tradisjonelle sanger, og blant dem han likte best å framføre var sanger på Geordie-dialekt. Geordie er kallenavnet på en person fra det nordøstlige området av England, nærmere bestemt Tyneside som omkranser Newcastle-upon-Tyne. Mange av folkevisene fra dette området handler om det harde arbeidet i gruvene, og en av visene Tony gjerne sang for sitt norske publikum, var ”Little Chance”.

"Little Chance" handler om en gruvehests harde skjebne. I boka Folk Song in England beskriver A.L. Lloyd sangen slik: "The song has elements of folklore, tags of street rhyme, bits of music hall. In it, characteristically, bitter truth alternates with mocking banalities". Visa er trolig fra siste halvdel av 1800-tallet, og som det av og til står om skillingsviser fra samme periode; "den går bemerkelsesverdig godt på" ... "Ola Tveiten". Ta en liten språklig utfordring og forsøk dere på første vers:

Now ye gan ower the Busty fields te gan doon the pit,
Ye get yer lamp oot, ye gan inbye, an’ there ye sit at the kist.
The depity says: The place is holed, oo’ll ha’ te gan stright on.
Aa says te him: Wha’s the matter wi’ me own? He says: Sha ganna gan on.
Aa got sixteen oot of jud,
- titty fa la, titty fa lay.
Eh, by hell she wes good,
- titty fa la, titty fa lay.
Aa cam oot te get a shaft,
the timmer it gied a crack,
And the stone fell on my back,
titty fa la, titty fa lay.
Tra la lalalala,
ower the waal’s oot!

Astrid