onsdag 25. januar 2012

Landstads Norske Folkeviser

På Norsk visearkiv er vi opptatt med ballader om dagen, som leserne av bloggen vil ha sett av de nyeste innleggene. Og her føyer vi oss inn som siste ledd i en lang utgiverliste som begynte på 1800-tallet da samlerne reiste rundt på gårder og i husmannsstuer og fikk folk til å synge for seg.

I arkivene ligger oppskriftene etter disse samlerne. Mange av dem er verken tilgjengelige på nett eller i bokform. De fleste er fra midten av 1800-tallet. Da sto det nasjonale i sentrum for mye av oppmerksomheten, og man begynte å interessere seg for å ta vare på gammel tradisjon. Bøndene og bondekulturen ble sett på som det norskeste av det norske, og det gjaldt å dokumentere det som fremdeles levde i muntlig tradisjon. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr på Østlandet, mens folkevisene for det meste ble samlet inn i Telemark.

Blant de tidligste samlerne var Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Olea Crøger fikk ikke utgitt visene under eget navn i sin levetid, men mange av visene i Landstads Norske Folkeviser er det hun som har samlet inn. I forordet til viseboka skriver Landstad om arbeidet med folkevisene: "... at Foretagendet for mig havde sine store Vanskeligheder, som det ogsaa har været forbundet med ikke lidet Arbeide; men opfordret og understøttet af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen, har jeg gjort et Forsøg, hvis Resultat herved fremlægges."

Norske Folkeviser er den første større samlingen av tradisjonelle ballader, folkeviser og stev som er utgitt i Norge. Meloditillegget er ved Ludvig Mathias Lindeman, som nedtegnet melodier til balladene.
Fra høsten 1852 begynte dette verket å komme ut i hefter, og det ble fullført i 1853. Verket er på 942 sider, og av disse utgjør notene 50. I samtida ble det ikke noen salgssuksess, men ettertida har visst å verdsette denne boka. I 1968 kom den i faksimileutgave.

Elin

torsdag 19. januar 2012

Ny bok om balladesongarar




Før jul var boka "Vil du meg lyde" Balladsångare i Telemark på 1800-talet
klar, men sjølve lanseringa skjedde no i januar i Bø. Boka er utgjeve som Norsk visearkivs publikasjon nr. 4 og som publikasjon frå Svenskt visarkiv.

Det var professor Bengt Jonsson som i si tid samla inn materiale om balladesongarar i Telemark, men han døydde før manuskriptet var klart til publisering. Professor Olav Solberg tok over arbeidet og har gjort ein stor innsats for å få boka ferdig. I tillegg til å redigere manuskriptet har han skrive ei grundig innleiing om mellomalderballadar.


Da folkeminnesamlarane kom til Telemark på 1800-talet, vart dei slegne av den rike vise- og songtradisjonen. Dei gamle mellomaldervisene – balladane – var framleis i hevd i telemarksbygdene, sjølv om tradisjonen var på hell. Men det var så som så med interessa for songarane. Så var dei da også fattige husmannsfolk, for det meste. Og samlarane hadde dårleg tid og brydde seg sjeldan om å spørje songarane ut om livet deira og om tradisjonen dei bar fram.

På denne bakgrunnen er "Vil du meg lyde" eit eineståande verk. Boka inneheld livsskildringar av om lag 450 balladesongarar frå Telemark på 1800-talet: storsongarar med eit omfattande og imponerande balladerepertoar, såvel som meir ordinære tradisjonsberarar. Dei levde i ei brytningstid der gammalt stod mot nytt; eksempelvis emigrerte Maren Olsdotter Ramskeid (f. 1817) til Amerika i 1852 – Maren var den som song den beste forma av Draumkvedet for Landstad.

Boka er eit grunnlagsarbeid for repertoarstudiar av den norske balladen og av tradisjonsutviklinga på 1800-talet. Den set songarane i sentrum og dokumenterer kva rolle slektstradisjon og geografiske tilhøve spela. Vidare er boka eit viktig bidrag til slekts- og lokalhistorie, og den er interessant og underhaldande! Boka er illustrert med eldre og nye foto.

Boka er utgitt på Novus forlag, desember 2011 og kan bestilles her.


Medforfattaren Olav Solberg fortel om boka på sleppet i Telemark i Januar.

Liv

søndag 15. januar 2012

Paal sine Høno

I år er det 200 år siden eventyrsamleren og forfatteren
Peter Chr. Asbjørnsen ble født. Asbjørnsen er først og fremst kjent for sine eventyr og sagn, men innimellom finner vi også en og annen vise i fortellingene hans. I ”Anden samling” av Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1848 finner vi for eksempel en tidlig nedtegnelse av den kjente folkevisen ”Pål sine høner” – eller ”Paal sine Høno” som Asbjørnsen skriver:

Paal sine Høno paa Haugein udslæpte;
Hønun saa let over Haugein sprang.
Paal paa Hønun kunde fornemme,
At Ræven va ute mæ Rompa saa lang.
Kluk, Kluk, Kluk, – sa Høna paa Haugje, –
Paal hain flaug aa vrængte mæ Augae:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Paal hain gjek se lit længer paa Haugje,
Fæk hain sjaa Ræven laag paa Høna aa gnog, –
Paal hain tok se ein Stein uti Nævé,
Dugle hain da te Ræven slog.
Ræven flaug saa Rompa has rista; –
Paal hain gret for Høna, hain mista:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Ha e naa Næb aa ha e saa Kløer,
Aa viste bære, kaar Rævain laag,
Skul’ e døm baade rispe aa klore
Framma te Nakjin aa bak over Laar.
Skam faa aille Rævain raue, –
Gu’ gje, at døm aille va daue!
Saa skull’ e kommaa heim aat ‘n Mor.

Inkje kain o værpe aa inkje kain o gaalaa,
Inkje kain o krupe, aa inkje kain o gaa.
E fæ gaa me aat Kvein aa maalaa
Aa faa att Mjøle, e forliste i Gjaar.
Men Skjit, sa ‘n Paal, e æ inkje bange;
Kjæften aa Mote ha hjulpe saa Mange; –
Naa tør e nok kommaa heim aat ‘n Mor.

Visen synges av gudbrandsdølen Hans i ”Høifjeldsbilleder I. En Søndagskveld til Sæters”. Handlingen i fortellingen er lagt til en sæter på Høvringen og sangen er gjengitt på gudbrandsdalsdialekt.

Det står i fortellingen at visen ble sunget ”med klangfuld Bas til en eiendommelig Melodi”, sannsynligvis en annen melodi enn den som vanligvis synges i dag. Hør en moderne versjon av Arve Moen Bergset her.

Du kan lese hele fortellingen ”En Søndagskveld til Sæters” og mer om Asbjørnsenbokselskap.no.

Ellen

torsdag 12. januar 2012

Historiske blogger


Er du interessert i historie, arkiv og muesum, kan du finne mye på nettet. Blant bloggene fant vi historieblogg.no. Det som er spesielt artig der, er at de har en liste de kaller historiske blogger. Her er det listet opp fem, og en av disse er Visearkivaren. Vi er i godt selskap med blogger som handler om alt fra arkeologi til mote.
På historieblogg.no er det mange interessante artikler om historiske emner, skrevet av eksperter på hvert sitt område. Anbefales!
Elin

tirsdag 10. januar 2012

Det snør, det snør


I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født, og det skal markeres på forskjellig måte gjennom hele året. Hos visearkivarene begynner vi Egner-året med første vers av Ole Brumms sang "Det snør, det snør".

Det snør, det snør,
tiddeli bom.
Det er det det gjør,
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddeli bom
og tuttemei tu.


Til tross for Disneys Ole Brumm-uttrykk, er det Ernest H. Shepards tegninger og Egners norske tekst som er de riktige for mange av oss.
Thorbjørn Egner ga A.A. Milnes bjørn en stor tilhengerskare gjennom Barnetimen for de minste, og i 1952 kom den første boka i hans oversettelse ut. Egner gjorde stoffet til sitt og skrev små sanger som ble lagt inn i fortellingene. I 1955 kom Ole Brumm og vennene hans, og her er det vi finner visa om snøen i første kapittel.

Ole Brumm er på vei til Nasse Nøff, og da begynner denne sangen å summe i hodet hans. Han prøver å lære bort sangen til Nasse Nøff, men det er ikke så lett:

"Det snør, det snør, tiddeli bom.."
"Tiddeli - hva for noe," spurte Nøff.
"Bom," sa Brumm. "Det er der for at sangen skal bli god å synge. - Det er det det gjør, tiddeli bom.."
"Jeg syns nettopp du sa snør," sa Nasse Nøff.
"Jamen, det var før," sa Ole Brumm.
"Før tiddeli bommet?" spurte Nøff.
"Nøff," sa Brumm, "det var et annet tiddelibom."


Selv om Nasse Nøff hadde problemer med teksten, tror jeg de fleste norske barn kan sangen, og synger den med stor begeistring når de første snøfillene begynner å dale.

Elin

torsdag 5. januar 2012

Akevise

Jeg fortsetter litt med Margrethe Munthe, denne gang med den mer kjente "Akevise". Denne har nok mange sunget med liv og lyst til melodien "Ritsj, ratsj, filibombombom". Da jeg var liten lurte jeg på hva lauparsko var, men fant ut at det var det vi kalte beksømstøvler i min barndom. Nå er også denne betegnelsen en saga blott, men visa er ikke gått ut på dato!
Teksten er hentet fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag (1942) og illustrasjonen er fra et gammelt julekort.

Akevise

Kom, kom, skal jeg si deg no!
Nei, nå kan du tro,
nå er bakken god!
Kom, ta på deg lauparsko,
skal vi springe begge to.
Du store min,
du er da ingen frossenpinn,
og redd litt vind
og kulde på ditt kinn?
Snøen er så hvit og vakker,
glatt og blank i alle bakker,
sola skinner, jo jeg takker,
fram med kjelken din.

Kom, kom, la oss bare gå,
la meg ikke stå
her og vente så!
Å du, når jeg tenker på
all den moro vi skal få!
Nå tar vi fatt.
Om bakken er litt lei og bratt,
så husk på at
tilbake går det glatt.
Ja, jeg tenker vi skal kjenne
våre kjelker, de kan renne!
En så god som din og denne
har vel ingen hatt.


Elin

mandag 2. januar 2012

Margrethe Munthes "Skivise"

Med en snøfattig start på det nye året kan det være hyggelig å mimre litt om snø, kulde og barn på ski. Og da tyr vi til Margrethe Munthe. Hun har skrevet mange sanger om glade barn i vinterlek. Denne skivisa er ikke av de mest kjente, men har dere lyst til å prøve å synge den, går den på melodien til "Mot i brystet". Illustrasjonen og teksten er fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag 1942. Og her er ei tidsriktig jente i skjørt og uten staver først i sporet! Illustrasjonen er av Olav Engebrigtsen.

Skivise

Nisten finn og sekken bind,
spenn hurtig på deg skien.
Hvem vil være inne slik en deilig dag?
Sola skinner, tåka svinner
opp igjennom lien,
snøen ligger løs og lett i lune lag.
Se, hvor granens gren
lyser hvit og pen!
Opp mot skogen nå på rappe ben!
Fram vi stryker, inn vi smyger, snøen om oss fyker,
himlen lyser over oss så blå og ren.

Så du bare? Tenk der var det
sannelig en hare.
Borte ble den, sprang av sted så fort den vant.
Og der sitter en og titter
ned med øyne klare -
ekorn opp i grana - og se der, minsant,
der er fuglespor
av en riktig stor,
og hvem vet hva borti berget bor.
Grana bukker dypt og sukker, bekken ler og klukker.
Skogen gjemmer mere rart enn noen tror.

Av med sekken her ved bekken!
Vi vil ha litt niste.
Før vi vender skien vil vi ha en stans.
Brød og kaker, allting smaker;
det var det jeg visste,
rypesekken tømte vi, og det med glans.
Finn nå fram din vått,
dra ned lua godt,
husk de gode råd du titt har fått:
Kneet bøye, sikte nøye, ha et våkent øye.
Hei hurra, nå setter vi av sted så smått.


Elin