onsdag 23. oktober 2013

Fra Danmark til Enerhaugen

I Danmark var Lulu Ziegler (1903-1973) et stort navn under og etter annen verdenskrig. Hun skapte seg et navn innenfor den formen for visesang som var inspirert av den franske "chanson". Det var samme tradisjon som Bokken Lasson dyrket på kabaretteateret Chat Noir.
Lulu Ziegler var svært populær her i landet også med visene sine, og som en dansk Edith Piaf satte hun sitt "varemerke" på de visene andre skrev for henne.
En av disse visene er "Ved Kajen", som handler om et kjærlighetsmøte mellom ei jente og en sjømann. Teksten skal vi ikke ta for oss, men se på notene til omkvedet her:
Minner det om noe?
Melodien av Henrik Blichmann er nemlig brukt til visa "På Enerhaugen", skrevet av Alfred Næss til revyen "Folk skal trives". På 1960-tallet ble den gamle trehusbebyggelsen revet og erstattet med høyblokker, og visa var en protest mot dette. Arvid Nilssen sang visa, som er blitt en av klassikerne i norsk revyhistorie.
Og slik ble ei dansk kjærlighetsvise forvandlet til en vakker hyllest til en sliten bydel. 

Det ligger mye stoff om både Lulu Ziegler og Enerhaugen på nettet, så det er bare å lete for den som vil vite mer.

Elin

torsdag 10. oktober 2013

Birger Sjöberg og Fridas visor

Birger Sjöberg
Mange svenske visediktarar er mest like godt kjende i Norge som i Sverige. Kva dette kan koma av skal eg ikkje koma inn på her, men fenomenet går i alle fall tilbake til 1800-talet da det norske borgarskapet visste å verdsetje både Wennerbergs Gluntarne og Bellmans epistlar. Langt mindre kjend er nok Birger Sjöberg (1885–1929), jamvel om mange sikkert har vore borti to-tre av visene hans – kanskje særleg «Den första gång»:

Den första gång jag såg dig, det var en sommardag,
på förmiddan, då solen lyste klar,
och ängens alla blommor av många hundra slag,
de stodo bugande i par vid par.
Och vinden drog så saktelig, och nere invid stranden,
där smög en bölja kärleksfull till snäckan uti sanden.
Den första gång jag såg dig, det var en sommardag,
den första gång jag tog dig uti handen.

Sjöberg var frå Vänersborg, ein småby i sørenden av Vänern, og det er da også den svenske småbyen som dannar bakgrunnen for visene hans – ein by han som journalist visste mykje om. Visene er utgitt i Fridas bok (1922) og Fridas andra bok (1929), og blir gjerne samla kalla «Fridas visor». Frida er gjennomgangsfiguren i desse visene, ei heilt vanleg svensk småbyjente som står i butikk, og som er kjærast med ein ung gut som også står i butikk. Det er hans stemme vi høyrer i visene. Han har ambisjonar om å arbeide seg opp og fram i samfunnet, utan at vi heilt forstår korleis det skal gå til. Kunnskap skaffar han seg i alle fall, på ymse vis, bl.a. ved å lese leksikonartiklar, og det han der lærer seg, formidlar han vidare til Frida, som andaktsfull høyrer på. Ikkje så lite ironi altså, men av den venlege sorten. Ingen er i tvil om at forfattaren ynskjer det beste for dei to aktørane, og for den svenske småbyen som – ironisk, sjølvsagt – blir kalla «Lilla Paris» av rådmannen, jamvel om det knapt finst nokon likskap mellom den søvnige småbyen og verdsmetropolen:

Frida! «Ja.»
Frida! «Jaha!»
Se, staden flaggar! Dukar sväva, sommarns vindar dra.
Böljor blå,
de kryssa och slå
kring svarta skutor, guppande, med ved och bräder på.
Den staden, svept i rosig dis,
lik pärla i ett flor,
den tycke har utav Paris,
som Rådman sagt och tror!
Lilla Paris,
Lilla Paris,
du ligger trygg och tindrande i sommarns friska bris!

Etter at kjærasten har vore på «tisdagsföredrag i Föreläsningsinstitutet» held han sjølv i visa «Naturlig förklaring» eit lite foredrag for Frida: det verkelege er nesten alltid noko anna enn det vi ser på overflata, kan han fortelje – jamvel rodnaden på jentekinnet viser seg ved nærmare ettersyn å vera bloddropar i sirkulasjon:

Rodnad bak galler
av fläktande hattfloret, den
ibland förefaller
så hemlighetsfull, o, min vän!
Denne förmering
av skönhet på kindernas lott:
en snabb cirkulering,
pulsering
av blodkroppar blott.

Sjöberg komponerte sjølv melodiane til visene sine og framførte dei til eige gitar- eller luttakkompagnement. Han drog på turné og hadde stor suksess, ikkje minst fordi fleire viser er i stil med Bellmans musikk- og stemmeimiterande stykke, og fordi Sjöberg framførte desse med slik bravur. Men i «Längtan till Italien» spelar han på andre og enklare strenger, klisjéane kjem som perler på ei snor. Fridas kjærast har i butikken tilfeldig kome over «en burk med citronkarameller» med «ett färgblänkande sydländsk landskap» på. Dette assosierer til Italia:

Jag längtar till Italien, till Italiens sköna land,
där små citroner gula, de växa uppå strand,
där näktergalar drilla
allt uti dalen stilla,
och snäckorna så röda, de lysa uppå sand.
Jag längtar till Italien, där palmerna de stå
så doftande och höga med gröna blader på,
där gossen spelar luta
invid sin flickas ruta,
när aftonstunden kommer med många stjärnor små.

Olav

onsdag 2. oktober 2013

Poteter i mange (vise)former


I "gamle dager" da jeg gikk på skolen, hadde vi ikke høstferie, men noen dagers potetferie. Meningen med dette var, som navnet sier, å hjelpe bøndene med å få potetene i hus. Det var rift på skolen om å få være med på dette, for selv om det var slitsomt var det verdt strevet når vi kunne tjene noen kroner.

Det er skrevet mange viser til potetens pris, og jeg har plukket fram noen av dem.

I potetens levnedsløp må man først finne settepoteter som er gode. Dette har Hans Rotmo skildret på sin egen humoristiske måte i visa "Gammelpoteta", som begynner sånn:

Der kjem han Gammel Jo med gammelmerra
og med gammelkjerra gjennom gammeldøra
han ska opp i potetsenga oppi potetenga 
og plukk gammelpotet gamle mann
(Hans Rotmo: Vømmølmusikken, Blåmann Musikkforlag 1996).

Og etter at potene har ligget godt og trygt i jorda, kan vi plukke dem:

Samme hva du heter,
spiser du poteter,
og nå kan du bukke
ryggen din og plukke.
Vi skal være flinke,
siden skal vi vinke.
Nå har vi poteter hele året rundt.
(Alf Prøysen: "Året rundt" fra Rim og regler fra Barnetimen, Tiden Norsk Forlag 1954) 

I den populære Barne-TV-serien Portveien sang Eli og Jarl at vi ble sterke og friske hvis vi spiste poteter:

Ta en potet!
Ta gjerne fire, ta åtte, ta alle,
men ta en potet!
Stek dem og kok dem og spis gjerne skallet,
men ta en potet!
(Eyvind Skeie: "Ta en potet!" fra Morgendagens søsken, Norsk Musikforlag 1990).

Potetskallet kan imidlertid være en kilde til bekymring og mange plager, slik det skildres i sang nr. 180 i Speiderpikenes sangbok fra 1947:

Så lenge som poteter overhodet har et skrell,
må det andre til å skrelle dem, for de kan jo ikke selv.
Refr.:
Vi satt ved samme spann
med fingrene i vann.
Vi skrelte hele dagen og vi var kun åtte mann.

Og visa slutter med:

Nei, vi vil rope hurra,
og det skal skje med smell,
når Edison har funnet opp poteter uten skrell.

 Poteter kan bli til mye godt, og det er nok i flytende form hyllesten er størst. som i den kjente visa "Dypt i bondens aker". Her er første og tredje vers slik de står i Allsangboken "Petra" fra 1945:
Melodi: Flickan i Havanna.

Dypt i bondens aker,
snedig skjult i jordens skjød,
ligger trinn og fager
en potet som død.
Bonden er en listig rev,
tar poteten opp med grev,
gjemmer den blant ost og kål,
bondemannens skål.

Bent til Lysholmgården
ruller den på runde hjul,
der blir den omskåren,
brent på svarte kull,
destilleres hen og dør,
men står opp i ny kulør
som fugl Phønix av sitt bål.
Akevittens skål!

Med visse mellomrom har poteten blitt mistenkt for å bidra til å gjøre oss tjukke. Slik var det også på 1930-tallet. I 1931 oppfordret like godt Einar Rose folk til å drikke poteter i revyvisa "Drekk potiter". Her er første vers:

Eta potiter ska'n ikke gjøre, for det
blir'n så tjukk a' og dom a',
men når potita vokser så får'n jo se
noe å bruke a' te.
Du skal bare la være
e' stønn, så kan hu gjære,
og du ska se at litt efter litt
så er potita blitt tel den edleste sprit,
tre stjerners norsk akkevitt.

Det er potti-potti-potti-pottitas
eldgamle kall,
a' e' kvarttønne får'u e' hall,
a' e' potti-potti-potti-pottit
så får'u en dram,
og da titter sola fram.
(Fra heftet Rose - Herberth Viser 1931, Skien).

Elin