Sophus Bugges samling av folkeviser

Noen år etter at Landstad hadde gitt ut sin store samling med folkeviser kom Sophus Bugge ut med Gamle Norske Folkeviser (1858). Sophus Bugge er forbilledlig i det at han oppgir kilde til alle tekstene, f.eks. "Meddelt af en 84aarig Kone, Jorunn Kosa i Fyresdal". Landstad var ikke like nøye og sammenstilte gjerne flere varianter.

I forordet skriver Bugge:
"Det har ikke været mit Formaal her at meddele Viserne i en forædlet og renset Form, til Folkelæsning. Jeg har ikke ved egne Tilsætninger udfyldt Huller; jeg har ikke, uden udtrykkelig at angive det, rettet Formentlige Feil og forvanskede Udtryk; jeg har ikke sammensmeltet til èn Form forskjellige Optegnelser af samme Vise, uden nøiagtig at bemærke, hvad jeg har taget af hver."
I dette er Bugge helt i tråd med med det som nå er retningslinjene for utgivelse av ballader. Men utgivere som kom etter ham (Moltke Moe og Knut Liestøl) var mer opptatt av balladene som kunst og til folkelesning. Derfor satte de sammen ulike oppskrifter til en helhet.

Sophus Bugges oppskrifter er noen av de viktigste for oss nå når vi skal gi ut ballader. I oppskriftene får vi både vite hvem som sang, når og hvor, og han har også en gjengivelse av dialekt som språkforskere i dag finner interessant.
Gamle Norske Folkeviser ble utgitt i faksimile av Norsk folkeminnelag/Universitetsbiblioteket i 1971.

Elin

Landstads Norske Folkeviser

På Norsk visearkiv er vi opptatt med ballader om dagen, som leserne av bloggen vil ha sett av de nyeste innleggene. Og her føyer vi oss inn som siste ledd i en lang utgiverliste som begynte på 1800-tallet da samlerne reiste rundt på gårder og i husmannsstuer og fikk folk til å synge for seg.

I arkivene ligger oppskriftene etter disse samlerne. Mange av dem er verken tilgjengelige på nett eller i bokform. De fleste er fra midten av 1800-tallet. Da sto det nasjonale i sentrum for mye av oppmerksomheten, og man begynte å interessere seg for å ta vare på gammel tradisjon. Bøndene og bondekulturen ble sett på som det norskeste av det norske, og det gjaldt å dokumentere det som fremdeles levde i muntlig tradisjon. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr på Østlandet, mens folkevisene for det meste ble samlet inn i Telemark.

Blant de tidligste samlerne var Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Olea Crøger fikk ikke utgitt visene under eget navn i sin levetid, men mange av visene i Landstads Norske Folkeviser er det hun som har samlet inn. I forordet til viseboka skriver Landstad om arbeidet med folkevisene: "... at Foretagendet for mig havde sine store Vanskeligheder, som det ogsaa har været forbundet med ikke lidet Arbeide; men opfordret og understøttet af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen, har jeg gjort et Forsøg, hvis Resultat herved fremlægges."

Norske Folkeviser er den første større samlingen av tradisjonelle ballader, folkeviser og stev som er utgitt i Norge. Meloditillegget er ved Ludvig Mathias Lindeman, som nedtegnet melodier til balladene.
Fra høsten 1852 begynte dette verket å komme ut i hefter, og det ble fullført i 1853. Verket er på 942 sider, og av disse utgjør notene 50. I samtida ble det ikke noen salgssuksess, men ettertida har visst å verdsette denne boka. I 1968 kom den i faksimileutgave.

Elin

Ny bok om balladesongarar

Før jul var boka "Vil du meg lyde" Balladsångare i Telemark på 1800-talet
klar, men sjølve lanseringa skjedde no i januar i Bø. Boka er utgjeve som Norsk visearkivs publikasjon nr. 4 og som publikasjon frå Svenskt visarkiv.

Det var professor Bengt Jonsson som i si tid samla inn materiale om balladesongarar i Telemark, men han døydde før manuskriptet var klart til publisering. Professor Olav Solberg tok over arbeidet og har gjort ein stor innsats for å få boka ferdig. I tillegg til å redigere manuskriptet har han skrive ei grundig innleiing om mellomalderballadar.

Da folkeminnesamlarane kom til Telemark på 1800-talet, vart dei slegne av den rike vise- og songtradisjonen. Dei gamle mellomaldervisene – balladane – var framleis i hevd i telemarksbygdene, sjølv om tradisjonen var på hell. Men det var så som så med interessa for songarane. Så var dei da også fattige husmannsfolk, for det meste. Og samlarane hadde dårleg tid og brydde seg sjeldan om å spørje songarane ut om livet deira og om tradisjonen dei bar fram.

På denne bakgrunnen er "Vil du meg lyde" eit eineståande verk. Boka inneheld livsskildringar av om lag 450 balladesongarar frå Telemark på 1800-talet: storsongarar med eit omfattande og imponerande balladerepertoar, såvel som meir ordinære tradisjonsberarar. Dei levde i ei brytningstid der gammalt stod mot nytt; eksempelvis emigrerte Maren Olsdotter Ramskeid (f. 1817) til Amerika i 1852 – Maren var den som song den beste forma av Draumkvedet for Landstad.

Boka er eit grunnlagsarbeid for repertoarstudiar av den norske balladen og av tradisjonsutviklinga på 1800-talet. Den set songarane i sentrum og dokumenterer kva rolle slektstradisjon og geografiske tilhøve spela. Vidare er boka eit viktig bidrag til slekts- og lokalhistorie, og den er interessant og underhaldande! Boka er illustrert med eldre og nye foto.

Boka er utgitt på Novus forlag, desember 2011 og kan bestilles her.

Medforfattaren Olav Solberg fortel om boka på sleppet i Telemark i Januar.

Liv

Paal sine Høno

I år er det 200 år siden eventyrsamleren og forfatteren
Peter Chr. Asbjørnsen ble født. Asbjørnsen er først og fremst kjent for sine eventyr og sagn, men innimellom finner vi også en og annen vise i fortellingene hans. I ”Anden samling” av Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1848 finner vi for eksempel en tidlig nedtegnelse av den kjente folkevisen ”Pål sine høner” – eller ”Paal sine Høno” som Asbjørnsen skriver:

Paal sine Høno paa Haugein udslæpte;
Hønun saa let over Haugein sprang.
Paal paa Hønun kunde fornemme,
At Ræven va ute mæ Rompa saa lang.
Kluk, Kluk, Kluk, – sa Høna paa Haugje, –
Paal hain flaug aa vrængte mæ Augae:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Paal hain gjek se lit længer paa Haugje,
Fæk hain sjaa Ræven laag paa Høna aa gnog, –
Paal hain tok se ein Stein uti Nævé,
Dugle hain da te Ræven slog.
Ræven flaug saa Rompa has rista; –
Paal hain gret for Høna, hain mista:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Ha e naa Næb aa ha e saa Kløer,
Aa viste bære, kaar Rævain laag,
Skul’ e døm baade rispe aa klore
Framma te Nakjin aa bak over Laar.
Skam faa aille Rævain raue, –
Gu’ gje, at døm aille va daue!
Saa skull’ e kommaa heim aat ‘n Mor.

Inkje kain o værpe aa inkje kain o gaalaa,
Inkje kain o krupe, aa inkje kain o gaa.
E fæ gaa me aat Kvein aa maalaa
Aa faa att Mjøle, e forliste i Gjaar.
Men Skjit, sa ‘n Paal, e æ inkje bange;
Kjæften aa Mote ha hjulpe saa Mange; –
Naa tør e nok kommaa heim aat ‘n Mor.

Visen synges av gudbrandsdølen Hans i ”Høifjeldsbilleder I. En Søndagskveld til Sæters”. Handlingen i fortellingen er lagt til en sæter på Høvringen og sangen er gjengitt på gudbrandsdalsdialekt.

Det står i fortellingen at visen ble sunget ”med klangfuld Bas til en eiendommelig Melodi”, sannsynligvis en annen melodi enn den som vanligvis synges i dag. Hør en moderne versjon av Arve Moen Bergset her.

Du kan lese hele fortellingen ”En Søndagskveld til Sæters” og mer om Asbjørnsen på bokselskap.no.

Ellen

Historiske blogger

Er du interessert i historie, arkiv og muesum, kan du finne mye på nettet. Blant bloggene fant vi historieblogg.no. Det som er spesielt artig der, er at de har en liste de kaller historiske blogger. Her er det listet opp fem, og en av disse er Visearkivaren. Vi er i godt selskap med blogger som handler om alt fra arkeologi til mote.
På historieblogg.no er det mange interessante artikler om historiske emner, skrevet av eksperter på hvert sitt område. Anbefales!
Elin

Det snør, det snør

I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født, og det skal markeres på forskjellig måte gjennom hele året. Hos visearkivarene begynner vi Egner-året med første vers av Ole Brumms sang "Det snør, det snør".

Det snør, det snør,
tiddeli bom.
Det er det det gjør,
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddeli bom
og tuttemei tu.

Til tross for Disneys Ole Brumm-uttrykk, er det Ernest H. Shepards tegninger og Egners norske tekst som er de riktige for mange av oss.
Thorbjørn Egner ga A.A. Milnes bjørn en stor tilhengerskare gjennom Barnetimen for de minste, og i 1952 kom den første boka i hans oversettelse ut. Egner gjorde stoffet til sitt og skrev små sanger som ble lagt inn i fortellingene. I 1955 kom Ole Brumm og vennene hans, og her er det vi finner visa om snøen i første kapittel.

Ole Brumm er på vei til Nasse Nøff, og da begynner denne sangen å summe i hodet hans. Han prøver å lære bort sangen til Nasse Nøff, men det er ikke så lett:

"Det snør, det snør, tiddeli bom.."
"Tiddeli - hva for noe," spurte Nøff.
"Bom," sa Brumm. "Det er der for at sangen skal bli god å synge. - Det er det det gjør, tiddeli bom.."
"Jeg syns nettopp du sa snør," sa Nasse Nøff.
"Jamen, det var før," sa Ole Brumm.
"Før tiddeli bommet?" spurte Nøff.
"Nøff," sa Brumm, "det var et annet tiddelibom."

Selv om Nasse Nøff hadde problemer med teksten, tror jeg de fleste norske barn kan sangen, og synger den med stor begeistring når de første snøfillene begynner å dale.

Elin

Akevise

Jeg fortsetter litt med Margrethe Munthe, denne gang med den mer kjente "Akevise". Denne har nok mange sunget med liv og lyst til melodien "Ritsj, ratsj, filibombombom". Da jeg var liten lurte jeg på hva lauparsko var, men fant ut at det var det vi kalte beksømstøvler i min barndom. Nå er også denne betegnelsen en saga blott, men visa er ikke gått ut på dato!
Teksten er hentet fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag (1942) og illustrasjonen er fra et gammelt julekort.

Akevise

Kom, kom, skal jeg si deg no!
Nei, nå kan du tro,
nå er bakken god!
Kom, ta på deg lauparsko,
skal vi springe begge to.
Du store min,
du er da ingen frossenpinn,
og redd litt vind
og kulde på ditt kinn?
Snøen er så hvit og vakker,
glatt og blank i alle bakker,
sola skinner, jo jeg takker,
fram med kjelken din.

Kom, kom, la oss bare gå,
la meg ikke stå
her og vente så!
Å du, når jeg tenker på
all den moro vi skal få!
Nå tar vi fatt.
Om bakken er litt lei og bratt,
så husk på at
tilbake går det glatt.
Ja, jeg tenker vi skal kjenne
våre kjelker, de kan renne!
En så god som din og denne
har vel ingen hatt.

Elin

Margrethe Munthes "Skivise"

Med en snøfattig start på det nye året kan det være hyggelig å mimre litt om snø, kulde og barn på ski. Og da tyr vi til Margrethe Munthe. Hun har skrevet mange sanger om glade barn i vinterlek. Denne skivisa er ikke av de mest kjente, men har dere lyst til å prøve å synge den, går den på melodien til "Mot i brystet". Illustrasjonen og teksten er fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag 1942. Og her er ei tidsriktig jente i skjørt og uten staver først i sporet! Illustrasjonen er av Olav Engebrigtsen.

Skivise

Nisten finn og sekken bind,
spenn hurtig på deg skien.
Hvem vil være inne slik en deilig dag?
Sola skinner, tåka svinner
opp igjennom lien,
snøen ligger løs og lett i lune lag.
Se, hvor granens gren
lyser hvit og pen!
Opp mot skogen nå på rappe ben!
Fram vi stryker, inn vi smyger, snøen om oss fyker,
himlen lyser over oss så blå og ren.

Så du bare? Tenk der var det
sannelig en hare.
Borte ble den, sprang av sted så fort den vant.
Og der sitter en og titter
ned med øyne klare -
ekorn opp i grana - og se der, minsant,
der er fuglespor
av en riktig stor,
og hvem vet hva borti berget bor.
Grana bukker dypt og sukker, bekken ler og klukker.
Skogen gjemmer mere rart enn noen tror.

Av med sekken her ved bekken!
Vi vil ha litt niste.
Før vi vender skien vil vi ha en stans.
Brød og kaker, allting smaker;
det var det jeg visste,
rypesekken tømte vi, og det med glans.
Finn nå fram din vått,
dra ned lua godt,
husk de gode råd du titt har fått:
Kneet bøye, sikte nøye, ha et våkent øye.
Hei hurra, nå setter vi av sted så smått.

Elin

God jul!

Vi ønsker alle som følger oss på blogg og Facebook en riktig god jul!

Hilsen visearkivarene

Det lyser i stille grender

En av våre kjæreste julesanger er "Det lyser i stille grender" med tekst av Jakob Sande og melodi av Lars Søraas d.y. Det var lenge usikkert når visa ble skrevet, forteller Terje Aarset i boka Den nynorske songskatten. Men med tålmodig granskningsarbeid har han klart å finne det ut.

Teksten
Diktet (uten melodi) ble skrevet på oppfordring fra redaktøren av bladet Jul i Sunnfjord , og trykt i 1931. Her har det tittelen "Julekveld" (se faksimile).
Originalversjonen har fem vers og slutter med:

Songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt,
um barnet, Guds son og sonar
som myrkret for evig batt.

Dette siste verset tok Sande bort da sangen skulle inn i sangbøker og lesebøker i slutten av 1940-åra. Han syntes ikke det holdt mål litterært, og det er versjonen med fire vers i Lars Søraas sangbok fra 1948 som er den Sande gikk god for.

Det var lenge usikkert om Sande hadde skrevet det femte verset som var fjernet i sangbøkene. Men da dette var fastslått og det skulle utgis ny salmebok i 1985 ble verset tatt inn igjen til tross for protester fra familien til Jakob Sande. Salmebok-komiteen hadde også gjort endringer i teksten. Da var "og sonar" endret til "vår sonar" og "myrkret" erstattet med "døden". Men komiteen rettet også opp en feil som hadde kommet inn ganske tidlig og fulgt med i ulike utgaver. I tredje verset står det "men englane song der ute". Det var blitt til "med engane song", men ble nå rettet tilbake til originalen.

Melodien
I Sunnfjord ble sangen tidlig brukt som julesang. I Gula Tidend sto "Julekveld" på trykk i 1934 med melodi av Lars Stubhaug.
I 1948 kom Lars Søraas d.y. med en ny utgave av Songboka for skule og heim. Da ba han Sande om lov til å trykke sin egen melodi til diktet, som fremdeles ble kalt "Julekveld". Denne hadde han skrevet i 1944, og det var den eneste melodien han komponerte.
Søraas tok ikke med melodien i bokmålsutgaven av sangboka før i 1958, og samme året kom den på trykk i Thorbjørn Egners lesebok.
(Kilde: Terje Aarset: Den nynorske songskatten. Fagbokforlaget 2009).

Elin

Julekveld i skogen

Julekveld i skogen er blitt kalt Norges verste julesang, men jeg kan godt tenke meg at den er en av våre mest populære julesanger.
Den ble skrevet av Astow Ericson i 1963 til et populært radioprogram ”Søndagsposten” som Otto Nielsen redigerte. Astow Ericson sa selv at han hadde ryddet på loftet og funnet 48 julehefter, og visa ble diktet som en fellesnevner for de historiene som fantes i heftene.

Otto Nielsen ble begeistret og satte straks melodi til, men det siste verset gjorde ham betenkt. det lød nemlig slik:

Stillhet senket seg i stuen brutt av julerap og –stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk.

Vi kainn itj la dein gamle dama ligg å drækk sæ foill på julaften sa Otto, og så ble dette halve verset strøket. Noen år senere angret Otto seg og så ble den originale formen sendt i radio.

Astow Ericson var en språkmektig mann. Han oversatte selv sangen både til svensk, dansk (Juleaften i skoven), engelsk (Christmas in the Forest) og på en våt vårdag i 2002 laget han også en nynorsk oversettelse!

På samme melodi diktet han i 1982 Julekveld i bushen – et nostalgisk julekvad fra den tid forfatteren bedrev u-virksomhet på Det mørke fastland.

Velle

Tomasmesse og juleøl

Fra katolsk tid var 21. desember minnedag for apostelen Tomas. I norsk etterreformatorisk tradisjon ble denne dagen en merkedag når det gjaldt ølbrygging og ble kalt Tomas brygger eller Tomas fulltønne. Illustrasjonen over er Willes gjengivelse av juledagene på en primstav i boka Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre-Tellemarken i Norge, 1786. Her vises Tomasmesse med ei tønne og julaften med et drikkehorn.
Det var viktig å brygge godt øl til jul, og hele prosessen måtte starte så tidlig at ølet ble ferdig til jul. Tomasmesse-dagen foregikk den såkalte "oppskoka". Da helte de ølet på kagger og ba inn naboer og venner for å smake på det.

Drikkeviser til ølets pris finnes det mange av. I et eldre, udatert hefte med tittelen Øl-visene, utgitt av Oslo-bryggeriene Frydenlunds, Ringnes og Schous, står denne som forteller litt om hele bryggeprosessen. Melodi: "Astri, mi Astri".

Husker du akre som bølget i solbrann;
Nikkende byggaks i solefalls glød?
Å, hvilket syn for den tørstige nordmann,
tanken det gav ham: nu har det ei nød.
:/: Brygget vil gi oss det prektigste malt,
tørsten er bra nok, men ølet er alt. :/:

Husker du humlen som strakk sine ranker,
søkende op mot det lysende hvelv?
Sikkert jeg vet, da gikk straks dine tanker
mot hvad vel humlen betød for dig selv.
:/: Kvellsol kan nok farve humlen så rød,
humlen i ølet gir ølet dets glød. :/:

Skummet som perler i fulle pokaler,
ligger som lokk over gudenes drikk.
Ølet som styrker oss, kveger og svaler,
lesker den tørst vi av guderne fikk.
:/: Drikk da for tørsten, for humle, for bygg.
Drikk ut for ølet, det herligste brygg. :/:

Elin

Gutten som julenissen glemte

I visearkivets store beholdning av noter fant jeg denne triste visa. Bare illustrasjonen på notetrykket viser at her er det sorg og bedrøvelse, nærmest en parallell til den lille piken med svovelstikkene! En gutt står og gråter utenfor et vindu der nissen gleder andre barn med julegaver:

Han er gutten som julenissen glemte.
En tromme var alt han ønsket seg.
Han venter med øyne litt forskremte,
men nissen har gått en annen veg.

Han ser inn på barna som koser seg med godteri og leker de har fått av nissen. Men han er glemt...

Han går videre bort fra alle andre
og stryker en tåre fra sitt kinn.
Alene i verden må han vandre
mens klokkene ringer julen inn.

Dette var et utdrag av visa. Og det blir ikke bra til slutt heller. Her er det like bedrøvelig fra begynnelsen til slutten. Kanskje det er noe av grunnen til at visa har blitt borte fra julesangrepertoaret?

Teksten er skrevet av Arne Bendiksen og melodien av Kurt Foss og Reidar Bøe. De sang den også inn på plate, og hvis noen har lyst til å høre denne innspillingen, finnes den på CD-en Radiofantomene 2 "Den tar vi omigjen".

Elin

Brorsons julesalmer

Noen av de mest brukte og best likte julesalmene våre er skrevet av dansken Hans Adolph Brorson (1694-1764). Brorson opplevde mange tragedier i livet, men likevel er salmene hans fylt av glede og tro.

Faren hans var prest, og han døde da Hans Adolph var ganske liten. Både han og de to eldre brødrene begynte å studere teologi. Men mens brødrene greide seg bra, endte Hans Adolph med å bli utvist på grunn av festing. På denne tida hadde pietismen fått fotfeste og alt som smakte av verdslige gleder var synd.

Hans Adolph begynte som huslærer hos en onkel. Men etter at han hadde opplevd flere dødsfall i familien samt en stormflo med store ødeleggelser, ble han omvendt og fullførte presteutdannelsen. Han forlovet seg med sin 16 år gamle kusine, og de fikk etter hvert 16 barn. Bare seks vokste opp.

I 1729 flyttet Brorson til Tønder hvor han ble hjelpeprest, og tre år etter ga han ut et hefte med ti julesanger med tittelen: Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og Christen-Sjæle, især siin elskelige Meenighed til Opmuntring og forestaaende glædelige Jule-Fest. Eenfoldig og i Hast sammenskrevne af H.A.B. I heftet finner vi blant annet Mitt hjerte alltid vanker", "I denne søte juletid" og "Her kommer dine arme smaa".

På Brorsons tid var det vanlig med julekrybber i hjemmene, det var jo før juletreet kom på moten. Og samlingen rundt julekrybben var sentral hos ham, som det står i første vers av "Mitt hjerte alltid vanker":

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

Her i Norge fikk Brorsons salmer stor utbredelse, særlig på grunn av Hans Nielsen Hauge. Og i Landstads første salmebok er det med 126 Brorson-salmer.
(Kilde: Oddgeir Bruaset: Det var midt i julenatt. Genesis, Oslo 2000)

Elin

Fra fjord og fjære

De fleste julesalmene våre har kommet til oss utenfra, gjerne fra Tyskland. Men det finnes noen med norsk opprinnelse også, og en av dem er Landstads "Fra fjord og fjære", her i opprinnelig versjon med seks vers:

Fra fjord og fjære
fra fjell og dyben dal
et "Ære være"!
idag gjenlyde skal.
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er idag oss født.
Nu er vi kårne,
nu er vi frelst av nød!

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle,
av kvinner og av menn!
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best,
hos hver som greder,
Vår Herre selv vær gjest!

Guds store under!
Vi har hans engler hyst,
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja la kun høres
Guds barns halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nu skal vi føres
med ham til himlen glad.

I Krybben smiler
Gudsbarnets nådeskinn
mot hver som iler
med hyrder til ham inn.
Ved krybben nede -
hvor bliver sjelen full
av bønn å bede,
av myrra og av gull,
der er det glede,
Gud er oss hjertens hull.

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård,
la isen briste,
gi varme snart og vår,
la ingen miste
hva godt din fødsel spår!

Her ute kulde
er nu og dypen sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens pol;
når all ting endes,
vi der skal holde jul.

Dennen teksten til Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) ble først trykt i hans bok Jule-Salmer 1856. Lundes sang & salmeleksikon karakteriserer dette som en særnorsk julesalme "med julen i sin ramme av huset, hjemmet, kirken, landet, og julestemningen fra 1850-årene".

M.B. Landstad er kjent for to store verk; Norske Folkeviser fra 1853 og Norsk Salmebok, som var i bruk i kirken fra 1869 til 1985 i stadig reviderte utgaver. I tillegg skrev han andre viser og samlet sagn og tradisjonsstoff i Telemark.

Den opprinnelige melodien til "Fra fjord og fjære" er fra 1801 og komponert av Hardenack Otto Conrad Zinck. Trond Kverno har skrevet en ny melodi til salmen.

Elin

Lussi-natti lange

Den 13. desember var ikke en hyggelig lysfest i gamle dager. I det førindustrielle bondesamfunnet regnet man 13. desember som vintersolverv, og dette var den lengste og mørkeste natta i hele året. Denne natta måtte dyra få ekstra mat, og det het seg også at de kunne snakke med hverandre.

Nå var all slags trollpakk på ferde, og det var særlig Lussi som var fryktet.
Mye av arbeidet før jul skulle være ferdig til den 13. desember, og Lussi straffet den som ikke hadde gjort det man skulle. Tradisjonen om Lussi finner vi særlig langs kysten, og i Mandal het det at hun ropte ned gjennom pipa: "Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eldar hava" (kilde: Olav Bø: Vår norske jul. Samlaget, Oslo 1970).

Med så mange farer luskende rundt husnovene var det klart at de måtte ha noen velsignelser og besvergelser på lur.

Lussi-natti lange -
Lussi-natti lange, intet være bange.
Gud beskytte gård og grund,
fisk i vand og fugl i lund.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Ku og hest og svin og geit
blive karske trinn og feit.
Intet være bange, lussi-natti lange.

Lussi-natti lange, intet være bange.
Hellige Moder gode Christ,
fri fra død og djevels list.
Intet være bange, lussi-natti lange.
(Fra Reidun Horvei: Folkesongar i Hordaland. Samlaget, Oslo 1998).

Elin

Melodiutgave med norske middelalderballader

På Norsk visearkiv bruker vi mye tid på middelalderballadene, og nå er vi glade for å kunne presentere første bind i en serie med ballademelodier. For første gang blir alle nedtegnede melodier presentert i bokform i en samlet, vitenskapelig utgave. Mange av melodiene har aldri blitt utgitt før. Når verket er sluttført med ytterligere tre bind, vil det inneholde rundt 1200 melodier og et register. Det er Astrid Nora Ressem som er redaktør for verket.

Melodiene har ofte kommet i skyggen av den store mengden innsamlede balladetekster, og de er aldri blitt utgitt i en samlet utgave før. Melodiene er nedtegnet over en periode på nesten 200 år, og dekker store deler av landet. Til hver note står det opplysning om sanger, samler, årstall og lokalitet.

Første bind, som foreligger nå, inneholder melodiene til de naturmytiske balladene, legendeballadene og de historiske balladene. Her finnes ”Horpa” (31 melodivarianter), ”Draumkvedet” (16 melodivarianter) og ”Falkvor Lommanson” (2 melodivarianter), for å nevne noen av de mest kjente.

Boka er utgitt av Norsk folkeminnelag/Aschehoug og kan kjøpes i bokhandel og på nettet, f.eks. her eller her.

Elin

Jan Eggum 60 år

I dag fyller Jan Eggum 60 år.
I Bergens-området var han aktiv innenfor ulike musikksjangrer før han opptrådte på Visefestivalen i Haugesund i 1972 og ble kjent for et større publikum. Etter denne opptredenen fulgte et TV-program med egne viser og to år i London.

Han fikk platekontrakt i 1975, og den første plata het ganske enkelt Jan Eggum. De neste fem årene kom han med en ny plate hvert år.
Han skrev også sanger for andre, blant annet Wenche Myhre.

Fra han debuterte fikk han ord på seg for å være en melankolsk og litt innesluttet mann, og tekstene hans var ofte triste. Som "En natt forbi" eller "De skulle begrave en konge stor", en av de tidligste visene hans. Men i gruppa Gitarkameratene sammen med Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen fra 1988 fikk han vist publikum en annen og muntrere side. Selvironi har aldri vært mangelvare, og han spøker ofte med det melankolske bildet folk har av ham.

I 2005 redigerte han Norsk pop- og rockleksikon sammen med Bård Ose og Siren Steen.

Jan Eggum er aktiv på konsertfronten og samler fulle hus overalt. Han er en av våre mest brukte og best likte artister. Han har mottatt Spellemannprisen flere ganger og solgt til gullplate. I 1997 fikk han Prøysenprisen.
I jubileumsåret utgir han 60 nye viser fordelt på tre CD-er med fellestittelen Kjærlighet & Ærlighet.

Visearkivarene gratulerer!

Ledig stilling ved Norsk visearkiv

Norsk visearkiv driver med formidling om og forskning på norske viser og norsk sangtradisjon. Samlingen består av bl.a. eldre folkeviser og litterære sanger, gamle slagere og revyviser, låttekster og vår samtids viser på plater, i bøker, skillingstrykk og manuskripter. Dessuten har vi et godt utvalg forsknings-litteratur. Norsk visearkivs oppgaver er: forskning og publisering, service og formidling, arkiv og innsamling.

Filolog, Prosjektstilling
Norsk visearkiv har i flere år arbeidet med utgivelse av tekster og melodier til norske middelalderballader. I høst fikk arkivet midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord for å gi ut 70 balladetyper som ikke tidligere har vært trykt, eller bare vært trykt i vanskelig tilgjengelige publikasjoner. Balladene blir etter hvert lagt ut på nettet i samarbeid med www.bokselskap.no.

Vi søker etter en prosjektmedarbeider med erfaring fra edisjonsfilologisk arbeid. Arbeidet vil bestå av innskriving av tekster og koding (tagging) for digital publisering, og korrekturlesing. Siden balladeoppskriftene er håndskrevet på 1800-tallet, kreves det at søkeren er fortrolig med lesing av håndskrift (også gotisk). Stillingen rapporter til prosjektleder. Vi søker etter en person i 100% stilling i 6 måneder med mulighet for forlengelse.

Arbeidsoppgaver
• Innskriving av håndskrevne visetekster
• Kommentarer til det innskrevne
• Tagging for digitalisering
• Korrektur

Utdanningsnivå
Filolog med edisjonsfaglig kompetanse fra universitet eller høgskole. Kunnskap om folkediktning og middelalderballader er en fordel, men ikke et krav.

Personlige egenskaper
• Gode samarbeidsevner
• Evne til å arbeide selvstendig
• Strukturert og nøyaktig
• Gode norskkunnskaper

Vi tilbyr
• Interessante arbeidsoppgaver
• Kunnskapsrike kollegaer og et godt, lite arbeidsmiljø
• Lønn etter avtale
• Kontorlokaler sentralt i Oslo

Søknadsfrist 20. desember, tiltredelse snarest.
For nærmere opplysninger kontakt: Liv Kreken Kvalnes 93 43 49 77 eller Ellen Wiger 41 57 91 49

Søknad med CV, vitnemål og attester sendes: liv@visearkivet.no
eller :
Norsk visearkiv
P.b. 2674 Solli
0203 Oslo

Du grønne, glitrende tre, goddag

Du grønne, glitrende tre, goddag!
velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
:/: Ja, den må skinne,
for den skal minne :/:
:/: oss om vår Gud. :/:

Den første jul i et fremmed land
sin store stjerne vår Herre tente;
den skulle vise vår jord at han
den lille Jesus til verden sendte.
:/: I stjerneglansen
gikk engledansen :/:
:/: om Betlehem. :/:

Om Jesusbarnet fortalte mor
så mangen aften vi satt der hjemme;
vi kan hans bud og hans milde ord,
vi vet at aldri vi dem må glemme.
:/: Når stjernen skinner,
om ham oss minner :/:
:/: vårt juletre! :/:

Denne julesangen ble skrevet av Johan Krohn (1841–1925), som var dansk forfatter og pedagog. Teksten ble først trykt i Krohns barnebok Peters jul (1866). Da hadde den dette innledningsverset:

Men se, klaveret op er lukt,
og hør, hvor mor nu spiller smukt!
Med foldede hænder vi synge må
den julesang, vi har øvet på.

Teksten ble oversatt til norsk og trykt første gang i Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen i 1892 med tittelen "Sang til juletræet". Og at sangen om juletreet først sto på trykk i leseboka passer bra, for det var gjennom skolenes juletrefester at juletreet etter hvert fikk innpass i norske hjem.

Julesangen brukes med to melodier. Den opprinnelige er laget av tyskeren Christopher Ernst Friedrich Weyse (1774–1842), og dette er den melodien vi oftest bruker. Men Edvard Grieg (1843–1907) har også laget melodi til teksten. I 1894 komponerte han melodier til sju av diktene i Nordahl Rolfsens lesebok, blant annet dette, og ga dem ut i noteheftet Barnlige Sange, op. 61 .
(Kilder: Wikipedia og Lundes sang & salmeleksikon)

Elin

Bjelleklang, bjelleklang

"Bjelleklang" er en av de muntre julesangene vi oppfatter som relativt ny. Derfor ble jeg overrasket over å lese bakgrunnshistorien i publikasjonen Noterat 5 fra Svenskt Visarkiv. For den er mye eldre enn jeg trodde.Sangen er amerikansk, men den het ikke "Jingle Bells" fra begynnelsen av. Tittelen var "The One Horse Open Sleigh Ride", skrevet av James S. Pierpont. Han skrev den som et underholdningsinnslag ved en søndagsskole i Boston. I 1857 ble sangen trykt for første gang, og ved neste opplag i 1859 hadde den fått tittelen "Jingle Bells".

I 1947 skrev Eric Sandström og Gösta Westerberg en svensk tekst hvor verset begynner begynner med "Ute faller snö, i spiltan Blacken står...". I den svenske versjonen er det lagt til et avsnitt som begynner med "Vi sitter under fällen och snön omkring oss yr", som tilsvarer "Det klinger over veien en munter melodi" i den norske oversettelsen.
Den norske teksten er skrevet av Juul Hansen, og på grunn av dette ekstra tillegget antar jeg at den er skrevet etter mønster av den svenske.

Elin

Politiske viser fra 1970-tallet

1970-tallet var på mange måter visebøkenes tiår. Og de politiske visene var i skuddet som aldri før. Blant de mer spesielle visebøkene er Jon Arne Corells bok med viser av den østtyske visesangeren Wolf Biermann og den chilenske Victor Jara. Boka har tittelen Viser og samtaler ved Jon Arne Corell : et møte som aldri fant sted.

På baksideteksten til boka står det bl.a.:
To av de fremste visesangere i verden vil aldri møtes. Den ene lever i Øst-Tyskland og får ikke offentliggjøre visene sine. Den andre ble skutt av fascister i Chile i 1973.
Men i denne boka møtes de altså gjennom visene sine og replikkvekslinger om politiske spørsmål.

De to fikk en ulik skjebne. Victor Jara ble tatt til fange under militærkuppet mot Allende i Chile 11. september 1973. Dagen etter kuppet ble han ført til en fotballstadion sammen med mange andre, torturert og drept. De nye makthaverne krevde at alle musikkopptakene med visene hans skulle ødelegges. Men igjen viste det seg at sang og musikk ikke kan knebles med politiske bestemmelser. Victor Jara ble et symbol på ikke-militær motstand mot de nye makthaverne. Her hjemme skrev Lillebjørn Nilsen en sang til ære for ham, og Cornelis Wreeswijk ga ut en LP-plate med sangene hans.

Wolf Biermann lever fremdeles. Han har fått en mengde utmerkelser og er utnevnt til æresborger av Berlin. Men i 1976, da denne boka kom ut, stormet det rundt ham. Han hadde fått tillatelse til å gjennomføre en konsert-turné i Vest-Tyskland. Den første konserten i en idrettshall i Köln samlet over 7000 tilhørere. Her sang Wolf Biermann en ny sang med kritikk av regimet i øst. Konserten ble tatt opp og sendt i radio. På grunn av dette ble han fratatt statsborgerskapet i Øst-Tyskland og fikk forbud mot å vende hjem.

Elin

Gjenåpning av den gamle balladedatabasen

Me ved Norsk visearkiv er positivt overraska over engasjementet stenginga av den gamle balladedatabasen har vakt. Me har vore klar over at innhaldet i basen har vore nytta, men kanskje har me ikkje vore klar over kor viktig den har vore for så mange.
Etter at me i oktober ba Universitetet i Oslo om å stengje databasen, har me vorte spurt om bakgrunnen for dette.

I oktober 1992 starta eit uformalisert samarbeid mellom Dokumentasjonsprosjektet ved UiO og visearkivet, som lenge hadde forsøkt å få til ei publisering av norske mellomalderballadar. Prosjektet gjekk ut på at delar av balladematerialet ved Norsk folkeminnesamling skulle digitaliserast. Arbeidet vart utført av ufaglært arbeidskraft som var tilknytt UiO på arbeidsmarknadstiltak. I 1998 vart dette materialet publisert på nett i samband med at Dokumentasjonsprosjektet vart avslutta.

Ganske raskt kom det kritikk frå forskarar og det edisjonsfilologiske miljøet ved UiO om at den faglege kvaliteten på innskrivinga langt frå var god nok. I tillegg til store manglar i databasen, kan variantar av same visa ligge under feil type. Tekstane har mykje skrivefeil og basen har også fått kritikk for at innskrivinga ikkje er gjort etter originalmanusa men etter redigerte oppskrifter. Me meinte likevel at basen skulle bli liggande ute, blant anna fordi blant anna kvedarane har gitt uttrykk for at dei kunne bruke den.

Arkivet har ikkje hatt tilgang til å rette opp noko av feila i basen, korkje mens prosjektet pågjekk eller etterpå. Men arkivet heldt fram med å arbeide for at Noreg skulle får ei vitskapeleg utgåve av norske mellomalderballadar på linje med Sveriges medeltida balladar og Danmarks gamle Folkeviser.

Visearkivet har hittil fått lite støtte i dette arbeidet og har brukt store delar av driftsbudsjettet, som også skal dekke anna arbeid ved arkivet. Etter fleire rundar med kulturråd og departement vart me svært glade for å få kr. 300.000 til arbeidet med ballademelodiane i 2010 og kr. 1,2 millionar i 2011/2012 til upubliserte mellomalderballadar. Alt før jul kjem fyrste bind av bokverket Norske middelalderballader – Melodier. I løpet av 2012 vert det publisert balladetekstar i kvalitetssikra form.

I den samanhengen bestemde me oss for at me kunne følge oppmodingane om å stenge den gamle databasen. Men etter sterkt påtrykk frå brukarar ber me no Universitetet i Oslo om å åpne basen att.

Til slutt vil me presisere at den vitenskapelege utgåva av balladetekstane Norsk visearkiv no arbeider med, vil bli publisert i samarbeid med bokselskap.no. Me håpar at brukarane også frametter vil støtte oss i arbeidet.

Tilsette ved Norsk visearkiv

En liten gyllen ring - slager og parodi

En liten gyllen ring vi gav hverandre
symbolet på at vi skal sammen vandre
i sorg og glede i det lille rede
hvor vi skal sammen bo i kjærlighet vi to

Dette var en av Jens Book-Jenssens store slagere. "En liten gylden ring" fra 1936 var skrevet av Henry Carlsen (mel.) og Arne Svendsen (tekst).

I januar 1940 hadde revyen Tenk på noe annet premiere på Chat Noir. Her var tekstene av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg. Einar Rose hadde iscenesatt revyen. Og Rose sang Bernhoft og Feldborgs parodi på Book-Jenssens slager hvor den romantiske ringen blir til:

en liten gyllen ring med høl i midten,
og inngravert det sto: Fra Jens til Bitten.
Og alle fugler små sang holiatatten titten,
da jeg på hennes fing'
satt' en liten gyllen ring.

Men her er det ikke romantikken som seirer. Den hulde viv blir "den rene rakekniv" samme dag de er gift. Det ender med at ektemannen må drukne sine sorger i portvin. Og

Den såre hulken i mitt sangerbrøst
gir skjelvetoner i min elskovsrøst
hver gang jeg får se denne etiketten med

en liten gyllen ring med V i midten,
symbolet på den edle norske spriten.
Og når jeg får for my' ta akevitten,
går verden rundt omkring
i en liten gyllen ring.

Denne og 20 andre av Roses revyklassikere finnes for øvrig på CD-en landskampen (Arne Bendiksen Records 1994).
Elin

Tuppen og Lillemor

At "Tuppen og Lillemor" opprinnelig er ei revyvise, er det kanskje ikke så mange som vet. Men denne visa av Vilhelm Dybwad ble fremført på Chat Noir og har siden gått inn i barnesang-repertoaret.

I 1913 var skuespillerne ved Chat Noir på turné, og i deres fravær dekorerte Per Krohg veggene med illustrasjoner fra aktuelle revyviser. Visene og illustrasjonene ble utgitt året etter i Chat Noirs Billedbog. Visetekstene fikk plass i de tomme feltene der originalillustrasjonene var malt rundt dører og viduer.

Slik står visa i dette heftet:

Tuppen og Lillemor bor gaard i gaard.
Begge har øine blaa, lysegult haar,
sløifer i fletterne, sløifer paa sko,
forklæ med lommer i har de begge to.
Hjem ifra skolen pent haand i haand,
daglig de knytter "evig venskaps baand" ...
Men pludselig en dag kom de op at slaas:
"Nu faar du aldrig mere komme hjem til os!"
Du faar 'ke leke mer' i vores gaard!
Jeg er 'ke venner mot dig mer.
Jeg skal skli paa kjælderlemmen,
mens du staar utenfor og ser!
Du faar 'ke klyve mer i vores trær,
for jeg er 'ke gla' i dig.
Du faar 'ke leke mer i vores gaard,
naar du er saa slem mot mig!"

Elin