Wildenvey og Chat Noir

Da Bokken Lasson startet sitt Chat Noir for 100 år siden var tanken å skape et kabaret-teater som skulle formidle høyverdig kunst av internasjonal klasse. Og hun hadde mange med seg på laget. I boka Chat Noir og norsk revy forteller Odd Bang-hansen at datidens fremste kunstnere hadde Chat Noir som sitt stamsted og satt der kveld etter kveld med sine pjoltere.

Navnet Herman Wildenvey forbinder vi ikke med Chat Noir i dag, men han var knyttet til stedet fra første forestilling. På åpningsforestillingen holdt han et muntert kåseri hvor han fortalte om alle de opptredende og hva de ikke skulle gjøre.
Siden ble det flere, men ingen av dem er bevart. Wildenvey skrev selv om disse kåseriene (gjengitt i Odd Bang-Hansens bok):
"De er alle sammen glemt og borte, spredt for vinden, som de avner de var. Det var en om 'smag og behag', en om 'Høstdiktere', og 'juleflommen', 'Londom News', og så videre. Alle utmerket seg ved bare å være lek med ord og bukkespring med språket, og overskriftene ga nesten aldri noen som helst opplysning om det temmelig overraskende innhold, hvis dette uttrykk kan brukes i denne forbindelse."
Og at denne dikteren kunne behandle språket både med lek og bukkespring, er vi ikke i tvil om når vi leser diktene hans.

Elin

Kvinnelist og kjærlighet

På 8. mars passer det bra å finne fram ei gammel vise med snert og humor. Jeg antar denne visa er fra slutten av 1800-tallet, etter moten å dømme med korsett og "kø" bak på kjolen for å framheve baken. Når den rike kunne pynte seg etter alle kunstens regler, var det ikke rart at den fattige jenta tydde til knep for å få mannen til fornuft! Hvem som har laget visa, vet vi ikke.

Et velskabt pigebarn

Jeg heder Sofie og er atten år,
og folk siger at jeg er skjøn.
Men jeg er kun fattig og arv jeg ei får,
dog hørte jeg Frederiks bøn.
Han elsked mig høit, og jeg elsked ham atter,
men så blev han kold, ja, thi rigmandens datter
hun syntes ham bedre, jeg havde ham tabt.
Dog vidste jeg hvordan den anden var skabt.

Jeg gav mig i tjeneste hos henne snart.
En morgen da hun lå og sov,
så samled jeg alt det forlorne i fart,
til Fred'rik jeg gik med mit rov.
Jeg sagde: Se her er din kjærestes tænder,
her er hendes barm, kun for dig vidst den brænder.
Vel er den af vatt, men du bedre forstår
det hele, når her du kan se hendes hår.

Her er hendes hofter og læggene her,
popoen af gummi, tag den,
og hvad der tilbage af skjønheden er
det ligger der hjemme, min ven.
Nei, vel er jeg fattig, men kroppem er ægte,
og hjertet er ærligt, det kan du ei negte.
Så kyssed han mig og fikk atter mig kjær:
Dig tar jeg, Sofie, det ved jeg hvad er!

For den som har lyst til å synge visa, går den på meloden til "Hjalmar og Hulda".

Elin

Hjallis i skillingsvise

2. mars 1951 kunne Morgenbladet melde:
"Det ble handlet mye rart på Oslo-marken i forrige uke. Særlig populær ble Arne Svendsens vise om Hjallis.
Det var Cappelen Bokhandel og Antikvariat som hadde den gode idé å ta opp igjen tradisjonen med skillingsviser på Oslo-marken. I sin bokbod solgte Cappelen all slags gammel Kristiania-litteratur, fotografier, kobberstikk, julehefter og skillingsviser. men det var atså den nye som ble publikumsfavpritten. Et mer populært tema enn Hjallis' ulykksalige kollisjon med jernstolpen på Bislett kunne man heller ikke valgt."

Under EM på skøyter samme år skulle Hjalmar Andersen gå 10 000 meter. Han ledet stort og opplagt etter de andre distansene, men falt og slo istykker skøyta mot en jernstolpe. Han fikk gå løpet om igjen fordi han var blitt blendet av blitzen til Dagbladets fotograf Johan Brun. Og bildet ble brukt som bevis.

Teksten synges på melodien til den kjente skillingsvisa "Hjalmar og Hulda". Arne Svendsen har lagt seg på et gammelmodig språk og fulgt skillingsvisenes hang til overdrivelser og usannheter. Vi bringer et lite utdrag. Hele visa, bildet og Hjallis' egen fortelling om det som hendte ligger her.

På isen på Bislet gik Hjalmar så glad,
derom vil jeg dikte et kvad.
Hands Majestæt stod på sin tribun så stolt,
Prints Harald i hånden han holdt.
Orkesteret spilled', alt folket var fulde
av spænding om hvordan alt avløbe skulde?
En mand ifra Holland løb Hjalmar imod,
og folket det jubled - Thi farten var god.

Det siges, at isen var rådden og skjør,
thi vinden den blæste fra sør -
Dog Hjalmar han "spurted'" så let som en fjør,
han haver så godt et humør!
Men nu må der siges, at skjæbnen var lumpen,
thi Hjalmar han falder og seiler på rumpen
bent imod en påle av hårdeste stål,
langt før end han rak til at komme i mål.

Etter at folket og Kongen har fortvilet over det som skjedde, kommer sportsjournalist Finn Amundsen på hva som skjedde:

Da lyder et råb ifra Finn Amundsen
som intervjuerte vår venn -
En blitzfotograf hadde blindet hans syn,
så synes blev vekk som et lyn -
Den fotograf fremstod og tilstod sin brøde,
såvidt slapp den nidding med livet at bøde.
At han var fra Dagbladet frælste hans sjæl,
en flirende svenske blev slået ihjæl!

Men alt endte jo godt til slutt, og Kongen og hele folket var fornøyd!

Elin

Chat Noir 100 år

Den 1. mars 1912 åpnet Chat Noir dørene i det som den gang het Tivoli i Oslo. Grunnleggerne var Bokken Lasson og Vilhelm Dybwad, som ville skape et kabaret-teater i Oslo etter mønster av tilsvarende franske. Navnet på teateret ble også fransk, den svarte katten ble til Chat Noir.
Fra før hadde byen de mer folkelige spillestedene Basarhallen og Dovrehallen. Chat Noir skulle skille seg fra disse med sin franske eleganse. På skuddårsdagen 29. februar var det pressekonferanse og generalprøve med øl, dram og smørbrød. Det var tider, det!

Det nye tilskuddet til Christianias underholdningsliv ble mottatt med begeistring, og åpningskabareten fikk strålende omtale i byens aviser. Fra første dag hadde Chat Noir fulle hus. Visene Bokken Lasson framførte var skrevet av Vilhelm Dybwad, som skrev alle visene de første årene. På åpningsforestillingen var det visa "Vannspannet" som gjorde størst suksess:

Mon noen her på jorderike
har gjennomgått så meget som
den glade uskyldsrene pike,
som denne visen handler om?
Av røv're ble hun tatt med vold
og bortført et kvarter før tolv.
Men neste dag sto hun like fornøyet
og vannet rosene på sin altan,
og med et skjelmsk lite blink udi øyet
hun øste vann av sitt lille vannspann.

Ganske raskt kom Per Krohg inn i bildet med sine dekorasjoner. Han malte mange katter i ulike positurer og store veggmalerier.

Til 30-årsjubileet i 1942 skrev Per Kvist en prolog hvor han summerte opp Chat Noirs historie. Her står det bl.a.:

Det allerførste Chat Noir
om hvilket ofte det er skrevet,
den lille kabaret, den var
i Tivoli - som lengst er revet -
Vi ynglinger rundt femti år
har derfra mangt et herlig minne
som klart og uten tåke står.
Hvor hyggelig det var der inne
[...]

Den svarte Katt fikk gjort furore,
og ofte kunne Katten klore;
den listet sig på bløte poter
i alle åpne hjerter inn
og mjauet med frimodig sinn
sin hjertens mening efter noter.

Vi har skrevet flere blogger om Chat Noir tidligere og kommer tilbake med mer i løpet av jubileumsåret.
For den som vil lese mer, kan vi anbefale Chat Noir og norsk revy av Odd Bang-Hansen.

Elin

Barnetime på 1930-tallet

Når vi leiter etter viser i arkivet, hender at vi i tillegg finner noe annet morsomt. I dag fant jeg et lite hefte med tittelen Barnetimens viser og sange. Heftet er gammelt og udatert, men det dreier seg om sanger som ble brukt i lørdagsbarnetimene til Trøndelag Kringkaster.
Denne radiostasjonen ble opprettet i 1930, leser vi på NRKs nettsider. Barnetimen var ingen barnetime i egentlig forstand, men mer et program for hele familien. Blant de mest populære innslagene var sangene med søskenparet Gerd og Otto Nielsen, som begynte samme året. I 1931 presenterte de to "Et luftslott på månen", som også var den første plata de spilte inn.
I heftet er det en egen avdeling med 12 av visene til Gerd og Otto, blant annet "Et luftslott på månen". Mange av de andre visene er også morsomme. Her er det for eksempel ei vise om alt som skjedde mens mor var i byen og ungene skulle leke barnedåp. De mor kom hjem, var alt et kaos, for ungene hadde glemt å stenge hageslangen som de hadde brukt til å vaske gulvet med:

Og skap og bord og senger fløt som skib på bølgen blå
og gjestene fikk plutslig travelt, alle måtte gå.
Da mor kom hjem så sa hun vi sku' aldri mere få
ha barnedåp mens mamma var i byen.

Ei vise om "Den omvendte verden" slo nok godt an hos barna. Slik begynner den:

Dersom mor og far var små
og vi små var store
skulde vi to rette på
alt de sa og gjorde.
Mor fikk springe ærend selv
når jeg sa hun måtte.
far fikk gå tilsengs hver kveld
klokken kvart på åtte.

Heftet har mange annonser, blant annet en henstilling om å betale lytteravgift. her står det:
"20 kr. er riktignok mange penger i disse tider, selv om man kan betale beløpet i to vendinger. Men - tenk Dem om: 20 kr. året blir knapt 5 1/2 øre dagen, og det er billig for all den lærdom og underholdning kringkastingen byr hver dag. Ja selv om de ikke lytter til annet enn barnetimen fra Trøndelag Kringkaster - er ikke den verd 39 øre? De kan selvsagt høre like godt uten å betale lytteravgift. men er ikke også en god samvittighet så meget verd?"

Den som er interessert kan lese mer om Otto Nilesen og Trøndelag Kringkaster her.

Elin

Tosten har navnedag

I dag har Tosten navnedag. Han deler dagen med Torunn og Torstein, som jo er vanligere navn i dag. Men til gjengjeld har Tosten ei egen vise!
Blant de middelalderske skjemteballadene finner vi "Tosstein tala te staven sin". Vi har mange nedtegnelser av denne fra 1800- og 1900-tallet og en del av dem ligger på nettet her.
Denne visa har overlevd i flere hundre år, og den er bl.a. trykt i Den gule store viseboka som Cappelen ga ut i 1970. Vår tekst og melodi er derfra.

Tosten med staven

Han Tosten var seg ein gamal mann, han Tosten.
Og støtt så hadde han stav i hand, han Tosten.
I gnell, i gnell, i gnellande frosten.

Han Tosten skulle ha julemat, han Tosten,
ein kornsekk hadde'n på kverna hatt, han Tosten.
I gnell...

Han Tosten heimatt frå kverna gjekk, han Tosten,
ein diger mjølsekk på ryggen hekk, på'n Tosten.
I gnell...

Og Tosten tala til staven sin, han Tosten:
"Å meiner du isen ber meg heim?" sa'n Tosten.
i gnell...

Og staven svara han Tosten så: "Du Tosten,
Gakk ut på isen, så får du sjå, du Tosten!"
I gnell...

Han Tosten ut på isen skreid, han Tosten,
men båe beina unna gleid, for'n Tosten.
I gnell...

Og Tosten sokk, men staven flaut, for'n Tosten,
og alt det mjølet vart opp i graut, for'n Tosten,
i gnell...

Så heldt dei gravøl i Tostens hus etter'n Tosten,
dei fann ein toskilling og ei lus etter'n Tosten.
I gnell, i gnell, i gnellande frosten.

Elin

Hulda Garborg 150 år

I dag er det 150 år siden Hulda Garborg ble født.

Vi kjenner henne i dag mest som kulturpersonlighet og forkjemper for bygdekultur. Hun engasjerte seg sterkt i kvinnekampen og i kultur- og samfunnsdebatten. I samtiden var hun imidlertid også en viktig stemme i litteraturen.

Hulda Garborg arbeidet for å gjenopplive folkedansen, bunadene og norsk bygdekultur. I 1903 ga hun ut Norske Folkevisur som i tillegg til tekster og melodier inneholdt danseinstruksjoner. Samme år kom Songdansen i Nordlandi og i 1913 publiserte hun Norske Dansevisur. I forordet til førsteutgaven til Norske Dansevisur skriver hun: ”I dette vesle hefte er sanka ihop eit par tjug dansevisur og leiksongar som er laglege til folkevisedans. (…) Ei visesamling av dette slage maa vera ei folkebok.” Samlingene hennes inneholder både ballader, skjemteviser og stev. Nye viser kom til i de senere opplagene.






Les mer om Hulda Garborg i blogginnlegget Revyvise om Hulda Garborg fra november 2011 eller på bokselskap.no (der ligger også Garborgs debutroman Et Frit Forhold fra 1892 til lesning og nedlastning).

Ellen

Kong Harald 75 år

I dag gratulerer vi kong Harald med 75-årsdagen!
Da han ble født, var det naturlig nok stor begeistring i befolkningen. Norge hadde fått en arveprins, født på norsk jord! Den gang hadde jo ikke prinsessene arverett til tronen, så det var en etterlengtet gutt som meldte sin ankomst.

Det ble skrevet valser til begge storesøstrene, og Harald fikk også en vals. Denne gangen var det også A. Guldahl som komponerte melodien, som han hadde gjort til prinsesse Ragnhild. Teksten var av O. Rosenlund. Og vi koster på oss teksten til Prinsevalsen i anledning dagen!

Prinse-vals
Skinnende hvit og i tindrende sol
ligger landet vårt, kledt som til fest.
Venter på prinsen, vårt frihets symbol
du er sikkert en kjærkommen gjest.
Velkommen du lille
- velkommen vår prins
til et eventyrland langt mot nord.
Må barndommen gi deg de goder som fins
og din fremtid bli lys og stor.
Du er jo prinsen vi ønsket å se,
og ved din vugge der stod lykkens fe
som lovet å gi dig det beste vi vet,
hele folkets kjærlighet!

Visearkivarene gratulerer!

60 år siden OL i Oslo

I 1952 hadde vi de olympiske vinterlekene i Oslo mellom 15. og 25. februar. Norske utøvere sørget for at Norge toppet medaljestatistikken med 7 gull, 3 sølv og 6 bronse. Hjalmar Andersen ("Hjallis") sørget for hele tre gull da han vant både 1500, 5000 og 10 000 meter skøyter.

OL-fanfaren var bygd over melodien til "Mass og'n Lasse" slik den finnes hos L.M. Lindeman i Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier (1853-1867). Les viseteksten og se melodien her.
Elin

Prinsesse Astrid 80 år

Visearkivarene gratulerer prinsesse Astrid med 80-årsdagen i dag! Og vår vane tro, finner vi fram en sang til jubilanten.

Da prinsesse Astrid ble født som barn nummer to av det populære kronprinsparet Olav og Märtha, var det stor stas, Da storesøster Ragnhild ble født, fikk hun en vals tilegnet seg, og denne tradisjonen ble fulgt opp for Astrid.

Rolf Hiorth-Schøyen og Hans Erichsen skrev "Prinsese Astrids vals" som begynner slik:

Norges prinsesser stod hjertene nær
alt fra de urgamle år.
Kronen har festet sitt glitrende skjær
over det solgyldne hår.
Norge med eventyrskatter
hilser velkommen sin datter.
Solbakkehuset har kledd seg til fest
for sin nye lille gjest.

Men det ser ut til at det var en annen prinsessevals som "tok kaka", nemlig "Prinsesse-Vals Astrid", skrevet av T. Larssen og A. Guldahl. På notetrykket bildet over er hentet fra står det: "Denne Prinsesse-Vals blev spillet paa slottet paa Prinsesse Astrids daapsdag 31. mars". Og teksten til denne valsen er slik:

Helt fra Færder i syd og til Nordkap i nord
lik en varde som tendes i brand
fløi det budskap til alle, og gleden var stor
en prinsesse blev født i vårt land.
Refr.:
Vær velkommen du lille, prinsesse du er,
nyskud paa Norrønastammen,
og vi hilser dig alle, fra fjern og nær
fra dalen og bakkekammen.
Ja vi heiser vårt flagg i den gryende vår
så glade og lette i hu,
og en lykkelig fremtid vi alle dig spår.
Ja vor lille prinsesse er du.

Valsen ble nok populær, for den ble også spilt inn "på grammofon", som det står bak på notetrykket.

Visearkivarene gratulerer!

Sophus Bugges samling av folkeviser

Noen år etter at Landstad hadde gitt ut sin store samling med folkeviser kom Sophus Bugge ut med Gamle Norske Folkeviser (1858). Sophus Bugge er forbilledlig i det at han oppgir kilde til alle tekstene, f.eks. "Meddelt af en 84aarig Kone, Jorunn Kosa i Fyresdal". Landstad var ikke like nøye og sammenstilte gjerne flere varianter.

I forordet skriver Bugge:
"Det har ikke været mit Formaal her at meddele Viserne i en forædlet og renset Form, til Folkelæsning. Jeg har ikke ved egne Tilsætninger udfyldt Huller; jeg har ikke, uden udtrykkelig at angive det, rettet Formentlige Feil og forvanskede Udtryk; jeg har ikke sammensmeltet til èn Form forskjellige Optegnelser af samme Vise, uden nøiagtig at bemærke, hvad jeg har taget af hver."
I dette er Bugge helt i tråd med med det som nå er retningslinjene for utgivelse av ballader. Men utgivere som kom etter ham (Moltke Moe og Knut Liestøl) var mer opptatt av balladene som kunst og til folkelesning. Derfor satte de sammen ulike oppskrifter til en helhet.

Sophus Bugges oppskrifter er noen av de viktigste for oss nå når vi skal gi ut ballader. I oppskriftene får vi både vite hvem som sang, når og hvor, og han har også en gjengivelse av dialekt som språkforskere i dag finner interessant.
Gamle Norske Folkeviser ble utgitt i faksimile av Norsk folkeminnelag/Universitetsbiblioteket i 1971.

Elin

Landstads Norske Folkeviser

På Norsk visearkiv er vi opptatt med ballader om dagen, som leserne av bloggen vil ha sett av de nyeste innleggene. Og her føyer vi oss inn som siste ledd i en lang utgiverliste som begynte på 1800-tallet da samlerne reiste rundt på gårder og i husmannsstuer og fikk folk til å synge for seg.

I arkivene ligger oppskriftene etter disse samlerne. Mange av dem er verken tilgjengelige på nett eller i bokform. De fleste er fra midten av 1800-tallet. Da sto det nasjonale i sentrum for mye av oppmerksomheten, og man begynte å interessere seg for å ta vare på gammel tradisjon. Bøndene og bondekulturen ble sett på som det norskeste av det norske, og det gjaldt å dokumentere det som fremdeles levde i muntlig tradisjon. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr på Østlandet, mens folkevisene for det meste ble samlet inn i Telemark.

Blant de tidligste samlerne var Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Olea Crøger fikk ikke utgitt visene under eget navn i sin levetid, men mange av visene i Landstads Norske Folkeviser er det hun som har samlet inn. I forordet til viseboka skriver Landstad om arbeidet med folkevisene: "... at Foretagendet for mig havde sine store Vanskeligheder, som det ogsaa har været forbundet med ikke lidet Arbeide; men opfordret og understøttet af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen, har jeg gjort et Forsøg, hvis Resultat herved fremlægges."

Norske Folkeviser er den første større samlingen av tradisjonelle ballader, folkeviser og stev som er utgitt i Norge. Meloditillegget er ved Ludvig Mathias Lindeman, som nedtegnet melodier til balladene.
Fra høsten 1852 begynte dette verket å komme ut i hefter, og det ble fullført i 1853. Verket er på 942 sider, og av disse utgjør notene 50. I samtida ble det ikke noen salgssuksess, men ettertida har visst å verdsette denne boka. I 1968 kom den i faksimileutgave.

Elin

Ny bok om balladesongarar

Før jul var boka "Vil du meg lyde" Balladsångare i Telemark på 1800-talet
klar, men sjølve lanseringa skjedde no i januar i Bø. Boka er utgjeve som Norsk visearkivs publikasjon nr. 4 og som publikasjon frå Svenskt visarkiv.

Det var professor Bengt Jonsson som i si tid samla inn materiale om balladesongarar i Telemark, men han døydde før manuskriptet var klart til publisering. Professor Olav Solberg tok over arbeidet og har gjort ein stor innsats for å få boka ferdig. I tillegg til å redigere manuskriptet har han skrive ei grundig innleiing om mellomalderballadar.

Da folkeminnesamlarane kom til Telemark på 1800-talet, vart dei slegne av den rike vise- og songtradisjonen. Dei gamle mellomaldervisene – balladane – var framleis i hevd i telemarksbygdene, sjølv om tradisjonen var på hell. Men det var så som så med interessa for songarane. Så var dei da også fattige husmannsfolk, for det meste. Og samlarane hadde dårleg tid og brydde seg sjeldan om å spørje songarane ut om livet deira og om tradisjonen dei bar fram.

På denne bakgrunnen er "Vil du meg lyde" eit eineståande verk. Boka inneheld livsskildringar av om lag 450 balladesongarar frå Telemark på 1800-talet: storsongarar med eit omfattande og imponerande balladerepertoar, såvel som meir ordinære tradisjonsberarar. Dei levde i ei brytningstid der gammalt stod mot nytt; eksempelvis emigrerte Maren Olsdotter Ramskeid (f. 1817) til Amerika i 1852 – Maren var den som song den beste forma av Draumkvedet for Landstad.

Boka er eit grunnlagsarbeid for repertoarstudiar av den norske balladen og av tradisjonsutviklinga på 1800-talet. Den set songarane i sentrum og dokumenterer kva rolle slektstradisjon og geografiske tilhøve spela. Vidare er boka eit viktig bidrag til slekts- og lokalhistorie, og den er interessant og underhaldande! Boka er illustrert med eldre og nye foto.

Boka er utgitt på Novus forlag, desember 2011 og kan bestilles her.

Medforfattaren Olav Solberg fortel om boka på sleppet i Telemark i Januar.

Liv

Paal sine Høno

I år er det 200 år siden eventyrsamleren og forfatteren
Peter Chr. Asbjørnsen ble født. Asbjørnsen er først og fremst kjent for sine eventyr og sagn, men innimellom finner vi også en og annen vise i fortellingene hans. I ”Anden samling” av Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1848 finner vi for eksempel en tidlig nedtegnelse av den kjente folkevisen ”Pål sine høner” – eller ”Paal sine Høno” som Asbjørnsen skriver:

Paal sine Høno paa Haugein udslæpte;
Hønun saa let over Haugein sprang.
Paal paa Hønun kunde fornemme,
At Ræven va ute mæ Rompa saa lang.
Kluk, Kluk, Kluk, – sa Høna paa Haugje, –
Paal hain flaug aa vrængte mæ Augae:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Paal hain gjek se lit længer paa Haugje,
Fæk hain sjaa Ræven laag paa Høna aa gnog, –
Paal hain tok se ein Stein uti Nævé,
Dugle hain da te Ræven slog.
Ræven flaug saa Rompa has rista; –
Paal hain gret for Høna, hain mista:
Naa tør e inkje kommaa heim aat ‘n Mor!

Ha e naa Næb aa ha e saa Kløer,
Aa viste bære, kaar Rævain laag,
Skul’ e døm baade rispe aa klore
Framma te Nakjin aa bak over Laar.
Skam faa aille Rævain raue, –
Gu’ gje, at døm aille va daue!
Saa skull’ e kommaa heim aat ‘n Mor.

Inkje kain o værpe aa inkje kain o gaalaa,
Inkje kain o krupe, aa inkje kain o gaa.
E fæ gaa me aat Kvein aa maalaa
Aa faa att Mjøle, e forliste i Gjaar.
Men Skjit, sa ‘n Paal, e æ inkje bange;
Kjæften aa Mote ha hjulpe saa Mange; –
Naa tør e nok kommaa heim aat ‘n Mor.

Visen synges av gudbrandsdølen Hans i ”Høifjeldsbilleder I. En Søndagskveld til Sæters”. Handlingen i fortellingen er lagt til en sæter på Høvringen og sangen er gjengitt på gudbrandsdalsdialekt.

Det står i fortellingen at visen ble sunget ”med klangfuld Bas til en eiendommelig Melodi”, sannsynligvis en annen melodi enn den som vanligvis synges i dag. Hør en moderne versjon av Arve Moen Bergset her.

Du kan lese hele fortellingen ”En Søndagskveld til Sæters” og mer om Asbjørnsen på bokselskap.no.

Ellen

Historiske blogger

Er du interessert i historie, arkiv og muesum, kan du finne mye på nettet. Blant bloggene fant vi historieblogg.no. Det som er spesielt artig der, er at de har en liste de kaller historiske blogger. Her er det listet opp fem, og en av disse er Visearkivaren. Vi er i godt selskap med blogger som handler om alt fra arkeologi til mote.
På historieblogg.no er det mange interessante artikler om historiske emner, skrevet av eksperter på hvert sitt område. Anbefales!
Elin

Det snør, det snør

I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født, og det skal markeres på forskjellig måte gjennom hele året. Hos visearkivarene begynner vi Egner-året med første vers av Ole Brumms sang "Det snør, det snør".

Det snør, det snør,
tiddeli bom.
Det er det det gjør,
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddeli bom
og tuttemei tu.

Til tross for Disneys Ole Brumm-uttrykk, er det Ernest H. Shepards tegninger og Egners norske tekst som er de riktige for mange av oss.
Thorbjørn Egner ga A.A. Milnes bjørn en stor tilhengerskare gjennom Barnetimen for de minste, og i 1952 kom den første boka i hans oversettelse ut. Egner gjorde stoffet til sitt og skrev små sanger som ble lagt inn i fortellingene. I 1955 kom Ole Brumm og vennene hans, og her er det vi finner visa om snøen i første kapittel.

Ole Brumm er på vei til Nasse Nøff, og da begynner denne sangen å summe i hodet hans. Han prøver å lære bort sangen til Nasse Nøff, men det er ikke så lett:

"Det snør, det snør, tiddeli bom.."
"Tiddeli - hva for noe," spurte Nøff.
"Bom," sa Brumm. "Det er der for at sangen skal bli god å synge. - Det er det det gjør, tiddeli bom.."
"Jeg syns nettopp du sa snør," sa Nasse Nøff.
"Jamen, det var før," sa Ole Brumm.
"Før tiddeli bommet?" spurte Nøff.
"Nøff," sa Brumm, "det var et annet tiddelibom."

Selv om Nasse Nøff hadde problemer med teksten, tror jeg de fleste norske barn kan sangen, og synger den med stor begeistring når de første snøfillene begynner å dale.

Elin

Akevise

Jeg fortsetter litt med Margrethe Munthe, denne gang med den mer kjente "Akevise". Denne har nok mange sunget med liv og lyst til melodien "Ritsj, ratsj, filibombombom". Da jeg var liten lurte jeg på hva lauparsko var, men fant ut at det var det vi kalte beksømstøvler i min barndom. Nå er også denne betegnelsen en saga blott, men visa er ikke gått ut på dato!
Teksten er hentet fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag (1942) og illustrasjonen er fra et gammelt julekort.

Akevise

Kom, kom, skal jeg si deg no!
Nei, nå kan du tro,
nå er bakken god!
Kom, ta på deg lauparsko,
skal vi springe begge to.
Du store min,
du er da ingen frossenpinn,
og redd litt vind
og kulde på ditt kinn?
Snøen er så hvit og vakker,
glatt og blank i alle bakker,
sola skinner, jo jeg takker,
fram med kjelken din.

Kom, kom, la oss bare gå,
la meg ikke stå
her og vente så!
Å du, når jeg tenker på
all den moro vi skal få!
Nå tar vi fatt.
Om bakken er litt lei og bratt,
så husk på at
tilbake går det glatt.
Ja, jeg tenker vi skal kjenne
våre kjelker, de kan renne!
En så god som din og denne
har vel ingen hatt.

Elin

Margrethe Munthes "Skivise"

Med en snøfattig start på det nye året kan det være hyggelig å mimre litt om snø, kulde og barn på ski. Og da tyr vi til Margrethe Munthe. Hun har skrevet mange sanger om glade barn i vinterlek. Denne skivisa er ikke av de mest kjente, men har dere lyst til å prøve å synge den, går den på melodien til "Mot i brystet". Illustrasjonen og teksten er fra Kom skal vi synge, 3. samling, 7. opplag 1942. Og her er ei tidsriktig jente i skjørt og uten staver først i sporet! Illustrasjonen er av Olav Engebrigtsen.

Skivise

Nisten finn og sekken bind,
spenn hurtig på deg skien.
Hvem vil være inne slik en deilig dag?
Sola skinner, tåka svinner
opp igjennom lien,
snøen ligger løs og lett i lune lag.
Se, hvor granens gren
lyser hvit og pen!
Opp mot skogen nå på rappe ben!
Fram vi stryker, inn vi smyger, snøen om oss fyker,
himlen lyser over oss så blå og ren.

Så du bare? Tenk der var det
sannelig en hare.
Borte ble den, sprang av sted så fort den vant.
Og der sitter en og titter
ned med øyne klare -
ekorn opp i grana - og se der, minsant,
der er fuglespor
av en riktig stor,
og hvem vet hva borti berget bor.
Grana bukker dypt og sukker, bekken ler og klukker.
Skogen gjemmer mere rart enn noen tror.

Av med sekken her ved bekken!
Vi vil ha litt niste.
Før vi vender skien vil vi ha en stans.
Brød og kaker, allting smaker;
det var det jeg visste,
rypesekken tømte vi, og det med glans.
Finn nå fram din vått,
dra ned lua godt,
husk de gode råd du titt har fått:
Kneet bøye, sikte nøye, ha et våkent øye.
Hei hurra, nå setter vi av sted så smått.

Elin

God jul!

Vi ønsker alle som følger oss på blogg og Facebook en riktig god jul!

Hilsen visearkivarene

Det lyser i stille grender

En av våre kjæreste julesanger er "Det lyser i stille grender" med tekst av Jakob Sande og melodi av Lars Søraas d.y. Det var lenge usikkert når visa ble skrevet, forteller Terje Aarset i boka Den nynorske songskatten. Men med tålmodig granskningsarbeid har han klart å finne det ut.

Teksten
Diktet (uten melodi) ble skrevet på oppfordring fra redaktøren av bladet Jul i Sunnfjord , og trykt i 1931. Her har det tittelen "Julekveld" (se faksimile).
Originalversjonen har fem vers og slutter med:

Songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt,
um barnet, Guds son og sonar
som myrkret for evig batt.

Dette siste verset tok Sande bort da sangen skulle inn i sangbøker og lesebøker i slutten av 1940-åra. Han syntes ikke det holdt mål litterært, og det er versjonen med fire vers i Lars Søraas sangbok fra 1948 som er den Sande gikk god for.

Det var lenge usikkert om Sande hadde skrevet det femte verset som var fjernet i sangbøkene. Men da dette var fastslått og det skulle utgis ny salmebok i 1985 ble verset tatt inn igjen til tross for protester fra familien til Jakob Sande. Salmebok-komiteen hadde også gjort endringer i teksten. Da var "og sonar" endret til "vår sonar" og "myrkret" erstattet med "døden". Men komiteen rettet også opp en feil som hadde kommet inn ganske tidlig og fulgt med i ulike utgaver. I tredje verset står det "men englane song der ute". Det var blitt til "med engane song", men ble nå rettet tilbake til originalen.

Melodien
I Sunnfjord ble sangen tidlig brukt som julesang. I Gula Tidend sto "Julekveld" på trykk i 1934 med melodi av Lars Stubhaug.
I 1948 kom Lars Søraas d.y. med en ny utgave av Songboka for skule og heim. Da ba han Sande om lov til å trykke sin egen melodi til diktet, som fremdeles ble kalt "Julekveld". Denne hadde han skrevet i 1944, og det var den eneste melodien han komponerte.
Søraas tok ikke med melodien i bokmålsutgaven av sangboka før i 1958, og samme året kom den på trykk i Thorbjørn Egners lesebok.
(Kilde: Terje Aarset: Den nynorske songskatten. Fagbokforlaget 2009).

Elin

Julekveld i skogen

Julekveld i skogen er blitt kalt Norges verste julesang, men jeg kan godt tenke meg at den er en av våre mest populære julesanger.
Den ble skrevet av Astow Ericson i 1963 til et populært radioprogram ”Søndagsposten” som Otto Nielsen redigerte. Astow Ericson sa selv at han hadde ryddet på loftet og funnet 48 julehefter, og visa ble diktet som en fellesnevner for de historiene som fantes i heftene.

Otto Nielsen ble begeistret og satte straks melodi til, men det siste verset gjorde ham betenkt. det lød nemlig slik:

Stillhet senket seg i stuen brutt av julerap og –stønn
fra de juleglade gamle og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast så sengehalmen føyk.

Vi kainn itj la dein gamle dama ligg å drækk sæ foill på julaften sa Otto, og så ble dette halve verset strøket. Noen år senere angret Otto seg og så ble den originale formen sendt i radio.

Astow Ericson var en språkmektig mann. Han oversatte selv sangen både til svensk, dansk (Juleaften i skoven), engelsk (Christmas in the Forest) og på en våt vårdag i 2002 laget han også en nynorsk oversettelse!

På samme melodi diktet han i 1982 Julekveld i bushen – et nostalgisk julekvad fra den tid forfatteren bedrev u-virksomhet på Det mørke fastland.

Velle

Tomasmesse og juleøl

Fra katolsk tid var 21. desember minnedag for apostelen Tomas. I norsk etterreformatorisk tradisjon ble denne dagen en merkedag når det gjaldt ølbrygging og ble kalt Tomas brygger eller Tomas fulltønne. Illustrasjonen over er Willes gjengivelse av juledagene på en primstav i boka Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld i Øvre-Tellemarken i Norge, 1786. Her vises Tomasmesse med ei tønne og julaften med et drikkehorn.
Det var viktig å brygge godt øl til jul, og hele prosessen måtte starte så tidlig at ølet ble ferdig til jul. Tomasmesse-dagen foregikk den såkalte "oppskoka". Da helte de ølet på kagger og ba inn naboer og venner for å smake på det.

Drikkeviser til ølets pris finnes det mange av. I et eldre, udatert hefte med tittelen Øl-visene, utgitt av Oslo-bryggeriene Frydenlunds, Ringnes og Schous, står denne som forteller litt om hele bryggeprosessen. Melodi: "Astri, mi Astri".

Husker du akre som bølget i solbrann;
Nikkende byggaks i solefalls glød?
Å, hvilket syn for den tørstige nordmann,
tanken det gav ham: nu har det ei nød.
:/: Brygget vil gi oss det prektigste malt,
tørsten er bra nok, men ølet er alt. :/:

Husker du humlen som strakk sine ranker,
søkende op mot det lysende hvelv?
Sikkert jeg vet, da gikk straks dine tanker
mot hvad vel humlen betød for dig selv.
:/: Kvellsol kan nok farve humlen så rød,
humlen i ølet gir ølet dets glød. :/:

Skummet som perler i fulle pokaler,
ligger som lokk over gudenes drikk.
Ølet som styrker oss, kveger og svaler,
lesker den tørst vi av guderne fikk.
:/: Drikk da for tørsten, for humle, for bygg.
Drikk ut for ølet, det herligste brygg. :/:

Elin

Gutten som julenissen glemte

I visearkivets store beholdning av noter fant jeg denne triste visa. Bare illustrasjonen på notetrykket viser at her er det sorg og bedrøvelse, nærmest en parallell til den lille piken med svovelstikkene! En gutt står og gråter utenfor et vindu der nissen gleder andre barn med julegaver:

Han er gutten som julenissen glemte.
En tromme var alt han ønsket seg.
Han venter med øyne litt forskremte,
men nissen har gått en annen veg.

Han ser inn på barna som koser seg med godteri og leker de har fått av nissen. Men han er glemt...

Han går videre bort fra alle andre
og stryker en tåre fra sitt kinn.
Alene i verden må han vandre
mens klokkene ringer julen inn.

Dette var et utdrag av visa. Og det blir ikke bra til slutt heller. Her er det like bedrøvelig fra begynnelsen til slutten. Kanskje det er noe av grunnen til at visa har blitt borte fra julesangrepertoaret?

Teksten er skrevet av Arne Bendiksen og melodien av Kurt Foss og Reidar Bøe. De sang den også inn på plate, og hvis noen har lyst til å høre denne innspillingen, finnes den på CD-en Radiofantomene 2 "Den tar vi omigjen".

Elin

Brorsons julesalmer

Noen av de mest brukte og best likte julesalmene våre er skrevet av dansken Hans Adolph Brorson (1694-1764). Brorson opplevde mange tragedier i livet, men likevel er salmene hans fylt av glede og tro.

Faren hans var prest, og han døde da Hans Adolph var ganske liten. Både han og de to eldre brødrene begynte å studere teologi. Men mens brødrene greide seg bra, endte Hans Adolph med å bli utvist på grunn av festing. På denne tida hadde pietismen fått fotfeste og alt som smakte av verdslige gleder var synd.

Hans Adolph begynte som huslærer hos en onkel. Men etter at han hadde opplevd flere dødsfall i familien samt en stormflo med store ødeleggelser, ble han omvendt og fullførte presteutdannelsen. Han forlovet seg med sin 16 år gamle kusine, og de fikk etter hvert 16 barn. Bare seks vokste opp.

I 1729 flyttet Brorson til Tønder hvor han ble hjelpeprest, og tre år etter ga han ut et hefte med ti julesanger med tittelen: Nogle Jule-Psalmer, Gud til Ære og Christen-Sjæle, især siin elskelige Meenighed til Opmuntring og forestaaende glædelige Jule-Fest. Eenfoldig og i Hast sammenskrevne af H.A.B. I heftet finner vi blant annet Mitt hjerte alltid vanker", "I denne søte juletid" og "Her kommer dine arme smaa".

På Brorsons tid var det vanlig med julekrybber i hjemmene, det var jo før juletreet kom på moten. Og samlingen rundt julekrybben var sentral hos ham, som det står i første vers av "Mitt hjerte alltid vanker":

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

Her i Norge fikk Brorsons salmer stor utbredelse, særlig på grunn av Hans Nielsen Hauge. Og i Landstads første salmebok er det med 126 Brorson-salmer.
(Kilde: Oddgeir Bruaset: Det var midt i julenatt. Genesis, Oslo 2000)

Elin

Fra fjord og fjære

De fleste julesalmene våre har kommet til oss utenfra, gjerne fra Tyskland. Men det finnes noen med norsk opprinnelse også, og en av dem er Landstads "Fra fjord og fjære", her i opprinnelig versjon med seks vers:

Fra fjord og fjære
fra fjell og dyben dal
et "Ære være"!
idag gjenlyde skal.
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er idag oss født.
Nu er vi kårne,
nu er vi frelst av nød!

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle,
av kvinner og av menn!
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best,
hos hver som greder,
Vår Herre selv vær gjest!

Guds store under!
Vi har hans engler hyst,
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja la kun høres
Guds barns halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nu skal vi føres
med ham til himlen glad.

I Krybben smiler
Gudsbarnets nådeskinn
mot hver som iler
med hyrder til ham inn.
Ved krybben nede -
hvor bliver sjelen full
av bønn å bede,
av myrra og av gull,
der er det glede,
Gud er oss hjertens hull.

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård,
la isen briste,
gi varme snart og vår,
la ingen miste
hva godt din fødsel spår!

Her ute kulde
er nu og dypen sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens pol;
når all ting endes,
vi der skal holde jul.

Dennen teksten til Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) ble først trykt i hans bok Jule-Salmer 1856. Lundes sang & salmeleksikon karakteriserer dette som en særnorsk julesalme "med julen i sin ramme av huset, hjemmet, kirken, landet, og julestemningen fra 1850-årene".

M.B. Landstad er kjent for to store verk; Norske Folkeviser fra 1853 og Norsk Salmebok, som var i bruk i kirken fra 1869 til 1985 i stadig reviderte utgaver. I tillegg skrev han andre viser og samlet sagn og tradisjonsstoff i Telemark.

Den opprinnelige melodien til "Fra fjord og fjære" er fra 1801 og komponert av Hardenack Otto Conrad Zinck. Trond Kverno har skrevet en ny melodi til salmen.

Elin