Sommersanger

Det er laget mange sanger til sommeres pris. Og dette skal være en uhøytidelig blogg om sommersanger.
Hver sommer skal helst ha sin egen sommerslager, som blir spilt til det kjedsommelige i radio.
De fleste har muntre og lett sangbare melodier og refrenger. Tenk bare på levedyktigheten til en slager som "Jeg tror, jeg tror på sommeren"!

Sommeren besynges på mange vis, og til og med den forhatte løvetannen er et sommertegn. Carl Anton drømmer om å ta med seg synet av løvetann og lukten av tjærebredd brygge som gode sommerminner når vinteren kommer:

Jag lät alla mina maskrosor finnas
fast jag vet att dom kallas ogräs och bör rotas ut.
Men det är så skönt att sitta och minnas
små solar i gräset när sommarn är slut.
(Fra Carl Anton: "Maskros och tjärdoft")

Men ikke alle trekker ut på landet og til sjøen når sommeren kommer. Lillebjørn Nilsen besynger sommeren i Oslo:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka
alle er forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?
(Fra Lillebjørn Nilsen: "By-sommer")

Likevel er det vel båtlivet og Sørlandet som er selve SOMMEREN for mange.

Så dammande bleig ligger fjorden,
ta med deg din pige samt øl og gitar,
nå sveiver vi opp på motoren
for havkjeften lokker og drar
(Fra Einar Sørensen: "Sørlandsk sommervise")

Forventningen om ferien er kanskje det viktigste:

Sitter ne' på berget og ser utover havet
en solskinnsdag i ferien min
i sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade
ja denne ferien tror jeg blir fin
(Fra Postgirobygget: "En solskinnsdag")


For de fastboende kan det være et mas med alle turistene:

Nå blir det fart i kyststripa vår
- farten gir fryd og gammen.
Ennå flere folk og båter iår
klemmer oss bedre sammen.
(Fra Alf Cranner: "Hambo i fellesferien")


Dans på sletta hørte sommeren til i gamle dager, og det var nok mang ei spent jente som iførte seg sin fineste stas for å  møte kjæesten på dansen:

Og dæinsen gikk i sønnavind,
og jinta vart kaste i ringen inn,
blæint kvae, bar og beksømskor
der kunne du skimte det flakse og for
en hatt med slør og silkestrå,
og kjole med blonder på kragen,
to kvite skor med sløyfer på
og strømper så klare som dagen.
( Fra "Sønnavindvalsen" av Alf Prøysen)

På bryggene ble det også danset:

Brygga er full udav sommerens gjester
som danser te' trekkspell og uein gitar.
(Øyvind Smestad: "Gorine")

Solen står og danser på Hollendshei
just i heldinga.
Det padler over flua, så det syns lang vei
nu i kveldinga.
Det er dans på slettane på Uvår.
De har trekkspil med, de har spillemannenn John,
han spiller så flyannes som nogen grammofon
(Fra Vilhelm Krag: "Dansen på Uvår")

Når dagen er på hell og man er trøtt av all aktiviteten, er det deilig bare å sette seg ned og se ut i tomme lufta. Det er nydelig skildret av Jens Gundersen:

Når kvelden kommer sigande,
og allting blir så stilt,
syns jeg det er berikandes 
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
som jeg ikke skulle tatt.
(Fra Jens Gundersen: "På trammen")

 Og for en dikter som forsøker å skrive, kan det være nok å si som Alf Hambe:

Och det är mycket skönt att inget gitta.
Om man är fågel eller fisk kan kvitta.
Här är så skönt att bara stilla sitta
när kvällen gör så vackra visor själv.
(Fra Alf Hambe:"Kajsas udde").

Elin

Snop for arkivet!

I dag vart det skikkelig julestemning på arkivet då ein av våre kollegaer frå Nasjonalbiblioteket stakk innom oss med ei heil eske med songbøker frå musikkavdelinga. To ivrige arkivarar kasta seg over skatten som bestod av bortimot 150 bøker og hefter. Her fann me blant anna Norske folkeviser fra middelalderen, Maxis! Studentrevyen frå 1909, Syng mig hjem - Norske sjømenns sangbok og Bondens sangbok. I tillegg var her skulesongbøker, salmebøker og leilighetsviser laga for ulike samanhengar. Økonomiarkivaren lot seg facinere av ei bok frå 1880 Fut No.4 - Eldre og nyere Gade- og Skjemteviser til den nette sum av 75 øre. Rett under femtilappen i dagens verdi. Edisjonsfilologarkivar Ellen vart nesten rørt til tårer då det dukka opp ei lita blå bok frå 1939 med songar frå Filologisk forening.

Følg med - her vert det mykje spanande blogging frametter!

Liv

Praktikant på arkivet!

Jeg heter Kim, og har vært praktikant på Norsk Visearkiv i snart måned.

I løpet av denne måneden har jeg fått et innblikk av hva som gjøres for å bevare den (store) visekulturen som fantes, og fortsatt finnes, i Norge: fra å bevare og registrere materialet, til det å behandle og formidle.

Selv med en musikkvitenskapelig bakgrunn hadde jeg ikke noen god oversikt over sjangeren, hva som faktisk konstituerer en vise, og hvordan den norske visekulturen har utviklet seg og holdt følge med resten av populærmusikken helt fram til i dag. Ved å behandle materialet, faglig og ufaglig prat, samt veiledning innenfor det som før var en relativt ukjent tradisjon for meg, har praksisoppholdet virkelig gjort meg klar over omfanget og betydningen av den norske visekulturen.

Inntrykket jeg har fått av Norsk Visearkiv gjenspeiler det inntrykket jeg har fått av god visesanger: mens en god visesanger er sanger, skuespiller, arrangør, musiker, komponist, og i mange tilfeller tekstforfatter og arrangør, er Norsk Visearkiv et musikkarkiv, tekstarkiv, forskningssenter, formidler av norsk visekultur, samt et kompetansesenter - og akkurat som hos en visesanger er det kombinasjonen av alle disse ulike elementene som skaper det beste resultatet.

Tusen takk til Liv, Velle, Elin, Astrid og Ellen for et kjempeflott og interessant praksisopphold!

Kim

Ballade-epitet

Illustrasjon til balladen "Liti Kjersti og elvekongjen" av Johanna Bugge Berge i Rikard Berges bok Norske Folkevisur fra 1911.

Alle med ein viss kjennskap til mellomalderballadar har nok lagt merke til den spesielle namnebruken i desse visene, ikkje minst epiteta, dei karakteriserande tilleggsorda, som opptrer i samband med fleire personnamn. Her er nokre døme:

Liti Kjersti, Stolt Margjit, Signe liti, Inga litimor, Stolt Øli, Jomfrua Ingebjørg, Myllardottera – og vidare Stig liten, Herr Byrting, Unge Engelbret, Liten Lavrans, Raskan Bendik, Svarte Svein. Av og til er det tydeleg at epitetet opphavleg har vore eit anna, som når balladehelten Alv Erlingsson blir kalla «Mindre-Alv», noko som kan få ein til å tru at Alv var spesielt stuttvaksen. Men samanhengen er nok at det opphavlege epitetet har vore milde, eit tilleggsord som også blir brukt om den nesten samtidige svenske hertugen Erik Magnusson, han som gifte seg med Ingebjørg Håkonsdotter i Oslo (1312): «Hertogh Erik then milde / han fik the han haffwa wilde» heiter det i Erikskrönikan. Spesielt milde i moderne tyding av ordet var verken hertug Erik eller baronen og sjørøvaren Alv Erlingsson, tvert imot, og derfor gjekk det gale med dei til slutt: den eine vart ihelsvelt i brorens fangekjellar, og den andre avretta av danskane og lagd på stegl og hjul ved København.

Ballade-epiteta betyr ikkje alltid det vi skulle tru ved første augnekast. Det er såleis ingen grunn til å rekne med at alle Kjersti’ene vi møter i balladediktinga skulle vera spesielt små på vokster. Karakteristikken liten/lita går nok helst på status, jf. formelen med fingrane små som på liknande vis gir signal om at personen det gjeld held høg klasse. Dessutan kan liten/lita oppfattast  som ung/urøynd og som tilbakehalden/varsam. Adjektivet stolt som alltid blir plassert før personnamnet, truleg av rytmiske årsaker, tyder stolt, byrg, kaut. Det er eit tysk låneord som kom tidleg inn i norsk, og som vi finn i den eldste norske og nordiske balladen vi har nedskriven, «Riddaren i hjorteham» (ca. 1500). Her har diktaren spandert to epitet på hovudaktøren, og kallar henne «stolz Ose-lille», dvs. «stolt Åse-lille».

Med nemningar som Myllardottera og svarte Svein forlet vi høgstatusområdet. Myllaren vart i det gamle samfunnet oppfatta som ein temmeleg tvilsam figur. Bøndene mistenkte han for å lure unna mjøl av kornet han mol for dei, og dotter hans skulle vera lettare på tråden enn dei fleste jenter. I alle fall står det så i visene. Noko eigentleg namn har myllardottera heller ikkje fått, men må nøye seg med å bli karakterisert ut frå sosial bakgrunn og farens yrke. Når det gjeld eit namn som svarte Svein, er det fargen og epitetet svart det er noko gale med. Ikkje så reint få balladeaktørar svartnar som jord når dei får ei syrgjeleg melding, og svart assosierer elles til fattigdom, skitt og ureinskap.

Olav

Ung Åslaug

Kristoffer Janson

Det er Kristofer Janson (1841–1917), forfattar, teolog, folkehøgskulelærar, og prest i Amerika i fleire år, som har skrive denne nynorske songklassikaren. I si tid var Janson ein av Noregs mest kjende og lovande forfattarar og oppnådde tidleg å få diktargasje, samstundes med Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie. Men i dag er dei mange romanane og forteljingane han skreiv gløymde. To av songane hans lever likevel: «Hu hei, kor er det vel friskt og lett» og altså «Ung Åslaug» (1867):

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tirøygd, frisk og raud;
ho tykte mest at alle gret
der som ho gleda baud.

«Kva er det vel dei syta for
i verdi vid og stor,
når soli skin, og hjarta brenn,
og kjærleiken fær ord?»

Då kom eit bod at hennar mor
låg sjuk og måtte døy,
då kom eit bod at hennar ven
ha’ fest ei onnor møy.

Ung Åslaug vart so underleg,
ho tagde reint den kveld;
for noko bort frå hjarta fraus,
endå det brann som eld.

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tårøygd og so raud;
ho tykte mest at alle lo,
der som ho sorgi baud.

«Kva er det vel dei fegnast ved
i verdi vid og stor,
når soli brenn, men hjarta frys,
og kjærleik berr’ er ord?»

«Ung Åslaug» er ein enkel, men allmenngyldig og gripande, konsentrert tekst som stiller glede og sorg opp mot kvarandre, jf. tirøygd [med blinkande, glitrande auge] – og tårøygd. Våren er komen, bjørkeskogen står med kvite stammer og grøne blad, og som ei bjørk er ungjenta også, med sine raude kinn. Nokre assosierer kanskje til Vesaas’ «bjørkedikt»: Det var ei lita bjørk/som hadde fått lov på nytt lauv/midt i mai?

«Ung Åslaug» er trykt i mange songbøker og nyleg i Terje Aarsets Den nynorske songskatten (2009), med ei rekke interessante opplysningar om tekst og melodi. Den mest brukte melodien, nærmast einerådande i dag, er skriven av trønderen Kristoffer Fuglem (1843–1883). Sissel Kyrkjebø og Rita Eriksen er blant dei som har sunge «Ung Åslaug» inn på plate.

Olav

Den gode vise

I Visens venner dyrket man "Den gode vise". Her er Yukon Gjelseth hyllest til visen:

Visen stemmer oss til ro. Visen er ikke for massen. Den synges ikke i kor eller i demonstrasjonstog. Tvert imot, den er stillfarende – eller for å si det med Nils Ferlins ord:


”Ty innersta melodin er lyhört spröd.

Av trummor och tamburiner blir visan död”.

Visen handler om kjærlighet – denne merkverdige åndsvirksomhet som ingen velferdsstat kan klare å forflate eller nyttiggjøre seg, fordi den alltid er ung, sterk og evig.

Visen handler om sorg og savn og finner det vakre og nødvendige i disse begreper.

Den gode vise favner alt, – men der den står i fare for å bli melodramatisk dekker den seg straks bak humoren. Uansett hvilket motiv den gode vise har, stiller den dette i relasjon til det menneskelige, og den bæres av en fin forståelse og medfølelse.

Denne dype menneskelighet står i skarp motsetning til alt ubalansert massehysteri. Nettopp heri bærer visen noe av det beste i europeisk og i vår egen kultur.

Alt for få nordmenn vet noe om norsk visetradisjon. Vi må ta vare på den og ikke la denne kulturblomst visne i gufset fra popindustriens forvirrende jungel av utspekulert masseproduksjon og massesuggesjon. Den gode vise har sin lille, stille misjon. Den hører kulturlivet til. Den hører livet til.

Velle

Kvinner og stemmerett

I år er det 100-årsjubileum for å markere at kvinnene her i landet fikk stemmerett. Det var en lang vei å gå før vi kom så langt, og historien kan leses her. Stemmeretten ble innført gradvis, og det tok tid før arbeiderkvinnene fikk delta.
I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Det norske Arbeiderparti stiftet. Jakkemerket på bildet over ble brukt i Arbeidertoget 17. mai samme år. Fra 1899 arrangerte arbeiderkvinnene i Kristiania egne stemmerettstog.
Sangen under er fra Kvindernes stemmeretstog 17. mai 1907. Melodien er den samme som "Snart dages det brødre, det lysner i øst" av Christian J. Rasmussen.

Stemmeretskravet

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Hør kvindernes krav, der som solflom ved vaar
har uovervindelig magt.
Fra hjertene stiger i glødende ord:
Giv plads for din søster og mor!

Du skabningens herre, almægtige mand,
vi tigger deg ikke om ret,
men kræver den; nægt om du vover og kan,
paa haardhjertet bagstræversk sæt.
Men straffen vil komme som flammende lyn
og aabne dit lammende syn.

Hvad fædre paa Eidsvold har bygget og skabt,
skal du bygge videre frem.
Hvis ikke vil deres forhaabning gaa tabt,
og du blir en smaagut mod dem.
Men gir du os adgang til samfundets ror,
da skaber du lykke ombord.

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Vort krav bruser stærkere aar efter aar,
til det faar beslutningens magt.
Og derfor, du hersker i høisædet stor.
Giv plads for din søster og mor!

(Teksten er hentet fra Profils visebok Kvinneviser fra 1975).

Elin

Innbydelse til møte i Visens Venner

I Visens Venner var kreativiteten stor, og det var ikkje uvanleg at innkallinga til møte var skrive på vers. Her er Bjarne Berulfsens innbyding til eit av vennenes aller tidlegaste møte 30. oktober 1944. Rytmen er ikkje heilt jamn så den vart neppe sunge, men rimet er upåklageleg.

På mandag medens aftenvinden tuter, våt og kold
Skal vi atter gi oss visene i vold,
I Håndverkernes lokaler, vis a vis hotell Bristol
Den 30, oktober klokken syv (Der stenges 12)

Vår viseformann spretter opp som eske av et troll
Medens han støtter seg til styrets protokoll,
Og redegjør for tanker fra sitt øverste skatoll
Om viser, visens venner, samt om general de Gaulle.

Knut Tvedt har lagt til side kaptein Vom og Tott og Knoll
For å granske Visens Venners sammenhold
Og så serveres krabbe i sitt eget brune skjold,
Og drammen står og vinker på oss, dugget, klar og kold.

På fett- og brødkort vil en listig kelner øve vold,
Men på visen betales ingen told!
Velkommen alle dere som har stemmen i behold.
For rimets skyld blir regningen på ca. kr. 12,-

Velle

Å synge fysikkspørsmål

Kan en synge seg til kunnskap? Og kan en bygge ei bro over kløfta mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag?

Spørsmålene stilles av Norunn Askeland i siste nummer av Forskerforum - Tidsskrift for Forskerforbundet (5 - 2013, s. 39) under overskriften ”Song som motorveg”. Hun viser til forskeren Charles Percy Snow og hans berømte forelesninger på Cambridge på 1950-tallet: Snow mente at det trengtes en motorvei over kløfta mellom naturfagene og kulturfagene. Sammen kunne de to fagkulturene bidra til løsninger på fattigdomsproblemene i verden, men mangel på vilje og nærmest uforenelige begrepsmodeller hindret en felles forståelse.

I et norsk forskningsprosjekt som ligger bak boka Syn for skriving. Læringsressurser og skriving i skolens tekstkultur, ble det blant annet sett på forskjeller i bruk av læringsressurser i skriving i norskfaget og fysikkfaget. Lærebøkene var ikke så ulike, men det som var ulikt var elevenes bruk av bøkene. Elevene var ikke interesserte i ”prat” i fysikkbøkene, men formler og matematiske utregninger. Askeland mener imidlertid at nettopp fortellinger i lærebøker i fysikk kan være et forsøk på å lage ei bro over den omtalte kløfta, og kanskje hadde elevene blitt mer interesserte i uttrykksmåten til kulturfagene hvis de hadde fått oppleve metoden til arkitekturprofessor Carlos Levinton ved universitetet i Buenos Aires.

Carlos Levinton fikk i 1980-åra i oppdrag å legge om til en mer dialogorientert undervisning. For å få til dette hentet han metoder fra kulturfag som litteratur, teater og musikk. Studentene måtte synge spørsmålene sine til professoren, og han måtte synge svarene sine tilbake. Askeland skriver: ”Dette førte til at både studentane og professoren måtte forlate det innforståtte ”stammespråket” og leite etter ord som kunne fremje forståing av faget.”

Det hører med til historien at studentene strømmet til faget og forelesningene, og metoden er i bruk den dag i dag. Den tidligere nevnte Charles Percy Snow ville ha applaudert, for professor Levington og hans studenter arbeider i dag med fattigdom og fordelingspolitikk i et globalt perspektiv. Og kanskje var det nettopp sangen som fungerte som ”motorvei” og åpnet opp for en ny og bredere måte å forstå virkeligheten på?

Astrid

Sagt om visesang

For noen uker siden fikk Norsk visearkiv en del papirer etter Yukon Gjelseth. På ett av arkene hadde han skrevet et godt råd til visesangere:

Det er jeg som har æren av å synge den gode vise. Det er ikke den gode vise som har æren av å bli sunget av meg.

Velle

Vise i mai

I viseboka Viseverten, utgitt av Mariendals Boktrykkeri på Gjøvik (udatert) fant jeg en gammel vise  som er skrevet om den måneden vi er inne i nå. Teksten er av Holger Drachmann (1846-1908), som var en dansk lyriker og dramatiker. Og hans hyllest til måneden mai kan vi glede oss over fremdeles.



Se det summer av sol over engen

Se det summer av sol over engen
honningbien vil fylle sin kurv.
Og det pusles ved bordet og sengen,
av den fattigste sissik og spurv,
og det jubles hele dagen,
men mot kvelden blir allting så tyst.
Våren synger sin sang, det er saken,
og mitt hjerte blir voks i mitt bryst.

Det er sølvklang i maibekkens vove,
gyldent skjær gjennem aftenen lang,
hver en grøft bliver blomstrende skove
langs den kronrike, bølgende vang,
disse bølger, o de stiger
med min sjel over solskyens rand,
rundt i verden er deilige riker,
ingen vår som en mai i vårt land.

Elin

Sykkelviser

Nordahl Grieg

 Det finst dei som aldri set sykkelen vekk, men tråkkar i veg året rundt. Men for dei fleste står våren og sommaren som sjølve sykkel-årstidene. Da kjem tohjulingen fram frå kott og kjellar, blir pussa og stelt og trillar ut på asfalt og grus. Sykkelen er eit effektivt og miljøvenleg framkomstmiddel, men kan også brukast til andre formål. Det går fram av dei to sentrale sykkelvisene i norsk litteratur, Nordahl Griegs «Cykkelstyret» og Alf Prøysens «Ungkarssalme» Her skal det dreie seg om den førstnemnde.

Griegs vise/dikt står i diktsamlinga Norge i våre hjerter (1929), og dette er så lenge sidan at sykkel kunne skrivast med c, noko som kastar eit mystisk og framandaktig lys over tohjulingen. Handlinga i diktet foregår på forsommaren:

Det glitrer blankt i et cykkelstyre.

Nu er det juni og heggeduft.
Og unge jenter har tynde tøier
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin cykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Det er noko merkeleg ved denne skildringa. For det første: jentene syklar ikkje, dei går, og trillar sykkelen. Har dei ikkje lært å sykle? Er dei for fint kledde, jf. formuleringa «tynde tøier»? Og gutane som følgjer etter, kvifor syklar ikkje dei? Har dei ikkje råd til å skaffe seg denslags? Dreiar det seg om jenter frå byborgarskapet og gutar frå arbeidarklassen? Etter kvart kjem forklaringa. Sykkelen er ikkje framkomstmiddel men kontaktmiddel. Gutane i blådress får låne syklane: «Blå dresser suser langs hvite hegger. / Så får hun cykkelen sin igjen». Men guten slepper ikkje taket i sykkelstyret, og har oppnådd det han ville:

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder i noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veiene ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens neven knuger det blanke nikkel.
O cykkelstyre. O kjærlighet.

Olav                                                                                                              

Trangenvisa

I dag minnes vi slaget ved Trangen med ei vise. Slaget sto 25. april 1808 mellom svensker og nordmenn. Det var under Napoleonskrigen, og Danmark-Norge og Sverige var på hver sin side. I Sverige ble det lagt planer for å erobre Norge, og det ble mobolisert langs grensa. For å møte trusselen ble en bataljon på 660 mann sendt fra Trondheim og sørover mot Flisa. I vinterkulde og snø tilbakela disse soldatene strekningen på 14 dager!
Slaget sto ved Trangen, og de norske styrkene seiret, men både svensker og nordmenn hadde store tap. Den mest kjente falne på norsk side var Kaptein Dreyer, som ble skutt da han sto på en stubbe og dirigerte styrkene. Det ble tatt nesten 500 svenske krigsfanger.

Pensjonert major Nils Jenstad skrev en artikkel for Norsk forsvarsforening til 200-årsjubileet i 2008. Han avslutter slik::

"Dette var den første alvorlige trefningen, og utfallets betydning for resten av felttoget var nok stor, spesielt moralsk for styrkene. Dette var også av betydning for at (sic!) myndighetene i 1814 som visste at de kunne stole tilstrekkelig på hærens styrke til at de startet arbeidet med Grunnloven og det som etter hvert ledet til en selvstendig nasjon." Les hele artikkelen her.

Det ble laget ei vise om slaget, og den skal være skrevet av en svensk soldat som ble tatt til fange. En innspilling av visa ligger på youtube. Teksten er hentet fra en nettside som også gjengir dagboksnotatene til en svensk soldat som ble tatt til fange.

Mig lyster till att sjunga,

fastän jag fången är,

med mun och så med tunga,

fastän bedrövligt är.

När jag på hemmet tänkar,

på vän och syskon kär,

mitt hjärta bär stor längslan,

och allt för sorgligt är.

O, store Gud och Herre

och himmelens monark,

se neder ifrån höjden

på denna syndamark!

Se till oss usla fångar,

som här i Norge gå

i denna Sommar långa

och hava stor åtrå!

Den dag jag aldrig glömmer,

när vi från gränsen drog

och in i Norge gingo,

det blev et fasligt slag.

April den tjugufemte

det ar en heter dag;

då krut och kulor blänkte

och mången föll i slag.

Den dag blev mången änka

och faderlösa barn;

av både norsk och svenska

låg stupa’ mången man,

och uti blod nersöla,

i snö och i morass

blesserade och döda

framkördes många lass.

När dagen var förliden

och slaget var förbi,

vi, som då var i livet,

fick oss tilfånga ge

och med stark vakt marschera

till Åsnäskyrkan fram;

där blev vi inkvarterad

att vila alle man.

Om morgon’,när vi vakna’

missnöjda då vi var,

kamrater då vi sakna’

som var i dödens hand.

Utanför kyrkomuren,

hopkastad i en kull,

låg alla, efter turen

de fingo då sin mull.

Sen blev vi inkvarterad

och ställdes på parad

med vakt til fots och hästar

omkring båd’ fram och bak.

Sen fingo vi marschera

i snö och uti vann

till staden Kristian’

När som vi där ingingo

på stadens gata lång,

åskådare vi fingo,

och de var ganska mång’

av både män och kvinnor

så stora liksom små.

Vi svenska fångar gingo

och låts ej se därpå.

När vi där hade legat

i stillhet och i ro

och våra kroppar vilat

ihela åtta dar,

då fingo vi marschera

ett stycke längre fram,

det var visst fyra milen,

till sta’n, som hette Dramm.

Sen blev vi kommenderad

utpå ett skepp så stort

och blev med pråmer förda

från strand till sjöss – ombord

det var det sämsta ställe,

som uti Norge var,

där var knapt uppehälle

men alltför långa dar.

Jag ledsnar till att leva

på denna usla ö,

så länge jag i Norge

skall äta fångebrö’.

men intet had’ vi skylla,

sen vi från Gradis kom,

sen fick vi ligga stilla,

men magen han var svong.

Ack, om jag hade vingar

allt som en viter svan,

då skulle jag mig svinga

hem till mitt fosterland,

ja, hem till vännen fara,

där som jag har mitt bo,

där lyster jag mig att vara

här har jag ingen ro.

Jag skulle dikta mera

och lägga mera till

och skriva värser flera

men måste tiga still.

Min ursäkt bliver denna,

att jag ej längre ser

samt brist på bläck och penna

att skriva något mer.

Elin

Jørgen Moe 200 år

I dag er det 200 år sidan Jørgen Moe vart født. Han er best kjent for samarbeidet med Peder Chr. Asbjørnsen om eventyra, men han var også den første til å gje ut norske folkeviser. I 1840 kom Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter.


Det har vore diskutert om det er Jørgen Moe eller forleggaren Malling som samla saman visetekstane, men forordet var i alle fall skrive av Jørgen Moe. Så leis vart han også den første som skreiv vitskapeleg om folkevisene.

På si første samlingsreise til Telemark i 1842 traff han Olea Crøger og ho gjorde han merksam på dei gamle kjempevisene. Deretter var han i Telemark nesten kvar sommar. Etter samlingsreisa i 1847, der han skreiv opp variantar av Draumkvedet etter Anne Lillegård og Tone Marteinsdotter, skreiv han ei avhandling om Draumkvedet. Han meinte at Draumkvedet var ”verken meer eller mindre den ældre Eddas Solar-Ljod, omformet til Romance”.

Velle

Gipsgutten

Mens "Gjeterjenta" i forrige blogg representerte noe av barnearbeidet på bygda, skildrer denne visa en form for barnearbeid i byen.  Selv om teksten er humoristisk, synes jeg den gir et godt inntrykk av forholdene blant arbeiderklassen i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Her måtte hele familien arbeide mens faren drakk og slo ungene hvis de ikke kom hjem med penger. Gutten i visa selger  gipsfigurer, og han markedsfører dem så godt han kan på bred oslodialekt.

Visa er skrevet av Alfred Sinding-Larsen, som skrev under psevdonymet Olaves Pedersen mellom 1858 og 1873. Før visene ble utgitt samlet var de blitt trykt som skillingstrykk og i småhefter i stort antall. 

I forordet til Olaves Pedersens Viser fra 1903 skriver professor Johan Storm at de er ”ypperlige baade som humoristiske Folkelivsbilleder og som Gjengivelser af Folkesproget”. Og det var vel først og fremst som humoristiske folkelivsskildringer de ble oppfattet. I boka står "Gipsgutten" som den første visa under overtittelen "Familieliv i Vika".

 

Jeg er en Fattiggut fra Vika,

aa Far min han er Ærbesman;

aa inte Noen ska bli rik a

di Smuler, han forkjene kan.

Og deffør kan vi inte leve

isammen himme hos ’en Far,

nei vi maa Allesammen stræve

for Føa, - som er inte rar.

 

Han Far, han vi’ naa gjerne svire

me Agevit og beierst Øl;

han Olaves gaar me e Lire

aa synger, - ”nydeli, sa Kjøl.”

 

Ho Mor, ho gaar omkring aa skurer,

ho gjør saa mye, som ho kan.

Han Ka’l ve Dambaatsbrygga lurer

paa Tøi for dom, som gaar iland.

 

Han Ola Daniel, han farer

dit, som Forkjenesta er go,

me ægte Havanasjigarer,

en Sjelling Støkke, tre for to.

 

Aa jeg, jæ gaar for Guidotti

me Dokker uta Gips og Ler;

i fire Maaner har jæ gaat, Di,

paa Hue me dom, som Di ser.

 

Napolion me Hat og Kikkert,

aa kjole har’n aassaa paa;

aa han er billi, de er sikkert,

for otte Sjelling ska’n gaa.

 

Derborte sitter Jomfru Mærja

me Jesusbarne paa sit Fang;

læg Mærke te den raue Færja,

som dom har git’a denne Gang.

 

Aa denna Engel’n, han er vakker,

han ber aa ligger støt paa Knæ,

me folla Hænder, jo jæ takker, --

aa Næsa, vi’ Di bare se.

 

Aa Hendrik Wergeland, han har jæ,

han er den Bedste, de er klart.

Di faar’n me aa uten Farje,

me Haare baade bront aa svart.

 

Ja Guidotti han kan støpe

ta baade Gips og Potteler.

Naa maa Di vær’ saa snil aa kjøpe

de peneste ta de, Di ser.

 

For hvist jæ stakkars Gut fra Vika,

naar him jæ kommer, inte har

kjent Penger, saa faar jæ en Fik a

baade Guidotti aa’n Far.

Elin

Gjeterjenta

"Gjeterjenta", illustrert av Borghild Rud

Fra tid til annen kan vi finne beskrivelser av barnearbeid i gamle viser. Denne visa er av det mer romantiserende slaget. Her er det fin sommerdag med sol. Slik kunne det være, men like koselig var det neppe når regnet silte ned og ungene måtte traske etter dyra i dårlig tøy og kanskje uten sko.

Det er Elling Holst (1849-1915) som har skrevet om gjeterjenta. Holst var matematiker og dosent  ved Universitetet i Kristiania. I 1880-åra begynte han å samle norske barnerim og sangleker, og mye av dette ga han ut i  Norsk Billedbog for Børn (1888, 1890 og 1903), illustrert av Eivind Nielsen. Bøkene har kommet i stadig nye opptrykk, og er fremdeles å få kjøpt.

"Gjeterjenta"  har også stått i Nordahl Rolfsens lesebøker og andre samlinger for barn. Blant annet Mitt skattkammer (1957), som teksten og illustrasjonen over er hentet fra.

Vesle gjeterjenta sitter på en haug,
binder på den tykke sokken.
Storestut og ku og kalv og geit og sau
går og spiser, hele flokken.
"Ja, om somren har vi moro likevel,
som vi går og gjeter fe i skog og fjell!
Og så snille dyr!
Alle mine kyr
kommer når de hører lokken:

Kom kubåna, stakkar! Bjellekua mi!
Kom nå Litago og Stjerne!
Kom, nå må vi hjem, for dagen er forbi
og det skumrer mellom trærne.
Kom nå Svartsi, Fagros, alle mine kyr!
Gå nå pent, sitt ikke fast i berg og myr."
Drople rauter alt,
stunder etter salt.
Månen speiler seg i tjernet. 

Elin

En hundre år gammel slager

For hundre år siden hadde vi også slagere, og noen har overlevd og tålt tidens tann. En av disse er "Tre trallande jäntor" med tekst av Gustav Fröding og melodi av Felix Körling. Teksten sto på trykk i Frödings diktsamling Nya dikter i 1894. Når melodien ble laget, vet jeg ikke.

En norsk oversettelse av teksten fant jeg på et postkort med tittelen En glad Tral. Det står ikke hvem som har skrevet den norske teksten. Når viser ble utgitt på postkort, tydet det på at de var populære og kjent i samtida. Det var ofte bilde på kortet av den revyartisten eller grammofonstjerna som hadde gjort visa kjent. Hvem mannen i sjømannsantrekk og torader på dette kortet er, vet jeg ikke.
Teksten er en fri bearbeidelse av den svenske originalteksten. Denne slutter med at jentene treffer tre studenter, men i norsk språkdrakt ender det både med tur i skogen, forlovelse og brudeslør. Og en moral i siste verset!

Det vandret tre jenter på veien
Og solen den skinnede varm
De trippede glade mod heien
Og trallede arm i arm:
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Og foten de satte i bakken
Så spænstig, som var det til dans
De svinget og kneiset paa nakken
Og trallede uten stans:
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Men naar de var fremme ved skogen
Med et blev de tause de tre
Bak trærne, der kikkede nogen
Som skøiet og trallede:
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Tre gutter der stod bakom trærne
Og blinket til pikerne smaa:
"Jeg tror dere jenter er gælne
Som ensom tilskogs tør gaa!"
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Der vandret tre par nedad veien
Og maanen den smilte til dem
De kom i fra skogen og heien
De trallet, hvor de gik frem:
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Tænk, siden saa blev de forlovet
Og pikerne fik brudeslør
En tur slik i skogen er vovet
Betænk derfor hvad du gjør.
Tralalalala, Tralalalalala osv.

Elin

Farvel, du Moder Norge

Slike bilder prydet skillingstrykkene med emigrantviser.

I hundre år, frå om lag 1820, utvandra meir enn 800 000 nordmenn til Amerika. Årsakene var mange, men først og fremst var det ikkje plass i Noreg til å ta unna folkeveksten, så folk fekk ikkje høve til å skape seg ei framtid slik dei ynskte. Når sjansen baud seg, hjelpte det lite med åtvaringar frå prestar og politikarar mot utvandring. I Amerikabreva stod det noko anna: i det nye landet fanst det mykje og god jord til alle, og rike moglegheiter til dei som ville arbeide. Så folk reiste.

Likevel kjendest det sårt og rart å skiljast med fedrelandet, med slekt og vener. For når ein først hadde gått om bord i Amerikabåten, visste folk at ein tok avskil for alltid. Om denne vonde kjensla handlar den kjende emigrantvisa «Farvel, du Moder Norge», også kalla «Emigranten», der det heiter i nokre av strofene:

Farvel, du Moder Norge, nu reiser jeg fra dig,

du mange Tak skal have fordi du fostred mig.
Du blev forknap i Kosten imod din Arbeidsstok,

men dine lærde Sønner du giver mer end nok.

I en af dine Dale min Vugge stod engang,
der vandred jeg som Barn og gjette Fæ og sang.
Der har jeg ryddet Stene, der har jeg sanket Bær,

ei nogen Plet paa Jorden kan blive mig saa kjær.

 

Saa kom da jeg med Flere til Hovedstaden frem,
jeg var saa tung om Hjertet da jeg var uden Hjem.
Jeg traf da Emigranter baade Store og Smaa,
som skulde bli mit Følge henover Bølgen blaa.

Kapteinen steg paa Bredtet, Maskinen kom i gang,

vi svingede med Hatten til dem som stod paa Land.
Farvel med Norges Strande, farvel med Norges Skjær,
jeg tænkte: maaske aldrig du kommer mere her.

Det er ikkje godt å vite kven som har skrive «Farvel, du Moder Norge», og heller ikkje om visa er norsk opphavleg – eller kanskje svensk eller finsk? Visa blir tillagd fleire forfattarar. Dei fire strofene ovanfor skriv seg frå ei viseform etter «Landhandler Ole G. Grønvold» (1818–1899) frå Holla i Telemark. Grønvold skreiv fleire viser og kan altså kallast bygdediktar. Nokre av dei sette han i avisene, og «Farvel, du Moder Norge» stod i Skiens-avisa Varden 6. april 1887. Men uansett om det var Grønvold eller andre som stod bak «Farvel, du Moder Norge» – visa vart ein suksess. Ved sida av Ditmar Meidells humoristiske vise om «Oleana», truleg den største når det gjeld emigrantviser.

 

Olav

God påske!

Med dette gamle postkortet ønsker visearkivarene en riktig god påske!
Hilsen Velle, Liv, Astrid, Elin, Olav og Ellen

Gamle slagerhefter

På 1960-tallet ga Arne Bendiksen ut små hefter med datidas populære slagertekster. Serien het Slagerparaden, og vi har omtalt den på bloggen tidligere. Heftene er nummerert, men dessverre uten årstall.
Vi fikk nettopp tre hefter i gave, og det ene er ekstra morsomt. På forsiden stråler en ung Wenche Myhre. Heftet er 50 år gammelt, fra 1963. Da ga hun ut singelen "Ei snerten snelle", med B-siden "Bli med ut og fisk".
"Ei snerten snelle" (skrevet av Vidar Sandbeck) lå ti uker på VG-lista med en 5. plass som beste plassering. "Bli med ut og fisk" gjorde det ikke like skarpt. Den lå bare to uker på lista med en 6. plass som beste plassering.

I det samme heftet er det også en del slagere som gikk fortere i glemmeboka. Hvem husker i dag titler som "Strekkbuksa" (sunget av Nora Brockstedt), "Jeg er en steinaldergutt" (sunget av Arne Bendiksen) eller "Døla-twist" (sunget av Kurt Foss og Reidar Bøe)?

De to andre heftene er fra 1968 og har Odd Børre og Gunnar Wicklund på forsidene. Odd Børre med Grand prix-slageren "Stress" og Gunnar Wicklund med "Vi ska gå hand i hand".  Den siste lå 18 uker på VG-lista og nådde en 1. plass.

Elin

Stammespråk i studenterlag

I den store mengda av studentvisebøker som finst i visearkivets hyller, finn vi stundom eit underleg kaudervelsk språk. Her er eit eksempel frå forordet i Ohm’ar songbok for elektronikkstudentane ved Norges tekniske høyskole:

Det hafuer vaeret en Byrde, der phor os til Tiider hafuer vaeret tung at baere, men der Vi gennem faelles Indsats, et godt Venskab og god Hjelp – hafuer baaret med Glaede. Och lidt af den Last og och Laerdom vil Vi nok phor altid baere med os gennem Lifuet.

Dette stammespråket er tydelegvis inspirert av 1600-talets danske skrivemåte, og sannsynlegvis er det juriststudentane som først har mora seg med å etterlikne dei gamle lovtekstane frå tidlegare tider. I juristforeningens visebok Hoppevrinsket finn vi også eit forord i same stilen, men juristane har betre greie på korleis rettskrivinga var på 1600-talet. Ein kunne tenkje seg at filologane, som studerer språk, kunne ha best vilkår for å skrive slikt, men dette språket finst ikkje i visebøkene deira.

Velle

Viser på postkort

På begynnelsen av 1900-tallet kom grammofonplatene til å konkurrere ut skillingstrykkene. I motsetning til skillingstrykkene hadde platene både tekst og melodi, dessuten skapte de kjendiser. De største byene hadde populære kabaret- og revyscenene og med grammofonplatene kunne disse sangene bli spredd utover hele landet. Men boktrykkerne gav ikke helt opp. Populære viser kunne trykkes på postkort med bilde av sangeren.

Dette postkortet er sendt i posten 1916, men de fleste sangpostkort var nok kjøpt av samlere.

Velle

Hardbarka narko- og middelalderballader

I den siste tiden har det stått om mexicanske narkoballader – narcocorridos – i norske aviser. 17 døde corridomusikere i en brønn er mat for media, og plutselig er en sidegren av en stor musikkultur i søkelyset. Aftenposten skriver den 12. februar om sanger som ”skildrer og beskriver narkobaroner, leiemordere og smuglere på innsmektende og heroisk vis til tonene av tradisjonelle mexicanske instrumenter som trekkspill, tuba, trompet og gitar”, artister som opptrer på scenen med bazooka’er og maskingevær, og låtskrivere som tar i mot bestillinger på ballader fra narkogangstere per telefon. Vanlig betaling for en låt skal visstnok være mellom 7.000 og 15.000 dollar. Med andre ord; en tydelig anerkjennelse av en sangs verdi og betydning, om enn for de fleste av oss i en svært tvilsom sammenheng.



Skillingstrykk fra 1911

 Corridos er mye mer enn narkoballader. Og langt i det fjerne skimtes til og med middelalderballadene. Betegnelsen corrido brukes om en type fortellende sanger i en bestemt verseform, og handler ofte om undertrykkelse, voldelige mord, spektakulære forbrytelser, politiske intriger, vågestykker utført av revolusjonære, soldater og banditter, men også om kjærlighet, humor og hverdagsliv. Corridos er populære i mange latinamerikanske land, og nå i USA med narcocorridos, men det er spesielt Mexico som forbindes med denne musikkformen. De synges ofte akkompagnert på gitar og står også på repertoarlisten til de populære Mariachiorkestrene. Det sies at i corridos ligger nøkkelen til forståelsen av populærmusikkens innflytelse på Mexicos nyere historie og samfunn, og at corridos representerer folkets røst.

I artikkelen “Origins and Destinies: A May Day Mexican Corrido as Symbolic Personal Legacy” skriver vår gode kollega Sara Garcia om “Corrido Del Día 1° de Mayo”, en corrido om en politisk hendelse i landlige Chihuahua i Mexico og samtidig en corrido av stor personlig betydning for henne.

Corridos er kjent i Mexico fra begynnelsen av 1800-tallet og var sterkt tilstedeværende i den muntlige tradisjonen og etter hvert også som skillingstrykk, før de fulgte med over i vår moderne medieverden. Om opprinnelsen til corrido strides de lærde, men en hovedteori er at den i hovedsak har sin bakgrunn fra de spanske romances. Romance-sjangeren, eller Romanzeros som de kalles på spansk, ble sunget på den Iberiske halvøy allerede i middelalderen og kan kobles til våre skandinaviske middelalderballader. Og selv om avstanden til narkoballadene er svært svært lang, står ikke balladene tilbake for grusomheter. Og det er lettere å forholde seg til fortidens voldeligheter enn til nåtidens råskap. I balladen om Knut i Borg, kløyves både hjerne og hjerte i to og blodet spruter, og den sørgende Kjersti dreper kongen til hevn:

Dæ va' no han Knut i Borg
han hoggji dær næste isjå
han høvde 'iji kungen Heresvein
fyrr tykke mannetrå.

Dæ va' kungen Heresvein
han hoggji ivi bor
han kløyvde skjollen å ringebrynja
hass hjarta'i i tvo.

Høyrer du dæ du Knut i Borg
hot eg seia deg må
æ' hær noken batasvon
lækjaren sko' du få.

Hær æ' ingjo batasvon
kjæra mi så go
hjarta'i dæ æ sunde sprukkji
dæ flyter uti blo.

Dæ va' fruva liti Kjersti
ho helle uti hass hånd
Knut han snudde veggjen ti
så gjeve han upp si ånd.

Les hele teksten Sopphus Bugge skrev ned etter Anne Bruhær, Mo i Telemark her

Astrid

Kjerringa til skrifte

Pave Leo X (1475-1521, innsatt som pave i 1513)


I skrivande stund sit som kjent kardinalane i den katolske kyrkja samla i konklave i Vatikanet for å velje ny pave. For å bli vald trengst 2/3 fleirtal av stemmene. Når nokon har fått tilstrekkeleg oppslutning, blir stemmesetlane brende saman med tørr halm, som gir kvit røyk. Da gler alle katolikkar seg og kan seie: Habemus papam! Vi har ein pave!

I gamle dagar, dvs. før reformasjonen, hadde paven atskillig å seie her i Noreg også. Posisjonen hans får vi eit glimt av i skjemteballaden «Kjerringa til skrifte», også kjend under tittelen «Kjerringa sette seg på purka og rei». Dei eldste nordiske viseformene går tilbake til 1500-talet, så dette er ei gammal vise. Handlinga er i store trekk den følgjande: Ei kjerring har slege i hel mannen sin – eller ein «hovmann», dvs. ein adelsmann – og innser at ho må skrifte denne alvorlege synda. Ho dreg først til klokkaren, men blir kontant avvist:

«Nei, så men, eg skrifter ‘kje deg,
men reis til presten, han rår over meg!»

Kjerringa gjer som ho får beskjed om, men presten vågar heller ikkje å ta på seg ansvaret med å skrifte henne, og til slutt hamnar ho hos paven. Da går det betre:

«Kjære pave, du skrifter nå meg,
for eg heve stungi ein hovmann i hel!»

«Ja, hev du nå stungi ein hovmann i hel,
så skrifter eg deg til liv og sje!»

svarar paven. I enkelte visevariantar må rett nok paven melde pass han også, og sender kjerringa heilt til topps, til sjølvaste djevelen:

«Å nei, eg kan ikkje hjelpe deg,
for eg heve fanden yver meg!»

«Kjerringa til skrifte» er både kyrkje- og prestekritisk, slik ikkje så viser og eventyr frå seinmellomalderen var, med meir eller mindre rett. Men bodskapen kan overførast til andre område: alle byråkratar og politikarar burde ha ei avskrift av «Kjerringa til skrifte» liggjande på skrivebordet!

Olav

Skafottviser

Kopi fra et dansk skillingstrykk

I dag er det 137 år sidan siste norske avretting i fredstid. Kristoffer Svartebækken var dømt til døden for tjuveri og rovmord og vart halshoggen i Løten 25. februar 1876. Avrettinga skjedde tidleg på morgonen, men likevel var det nesten 3000 tilskodarar som hadde samla seg. Det var ikkje alle som berre kom for å sjå på avrettinga; innimellom folkemengda gjekk det også nokon som falbaud eit skillingstrykk. Visa på trykket var slik:

Svartebækkens Dødssang

Kjære Medmennesker, tilgiv en Synder saa grov,
Som frå sin Ungdom ei brød sig om Lov,
Og er paa Syndens Vei bleven gammel og graa ,
Tilgiv, at herfra med Fred han kan gaa.

Som Ulv i Faareklæder eg har mig listet;
Det falske Guld mig altid har fristet.
Retfærdig, skyldig mig Straffen ramme nu skal,
Brødre, Advarsel tag af mit Fald.

Jeg her paa Jorden har vandret i mørke Nat,
Paa mig min Brøde sit Stempel har sat.
Tilgiv! O tilgiv! At engang Ro jeg maa faa,
Tiden er Afmaalt, snart maa jeg gaa.

Farvel, da du usle Liv, hvorfra jeg længes,
Forvist mig ei Himlens Porte stenges.
Farvel! Ja Farvel! Her man til Straffen mig henter,
Mig hisset Forladelse venter.

Visa gjev seg ut for å vera dikta av Svartebækken, men i verkelegheita er nok dette eit hastverksarbeid frå ein erfaren skillingsvisesmed. Visa følgjer heilt mønsteret for skafottviser. Det skulle vere anger og bøn om tilgjeving, dessutan skulle visa be tilskodarane om å ta lærdom av den rettferdige straffa han nå skal få. Og så skal visa ende med eit håp om å få tilgjeving slik at sjela kan komme til himmelen. I dette tilfellet har ikkje diktaren ein gong teke bryet med å legge inn detaljar frå Svartebækkens liv.

Cornelis Vreeswijk laga i si tid ei moderne skafottvise ”Mørdar Anders”. I denne visa er ikkje delikvinten full av anger, i staden er han fanivoldsk stolt over det han har gjort. Ei slik vise kunne aldri kome på trykk på Svartebækkens tid. Avretting var eit offisielt ritual og det var myndigheitene som hadde regien.

Velle