Den uheldige Tonette

Vilhelm Krag i 1929

Visse yrkesgrupper kjem dårleg ut i litteraturen, både i vers og prosa. Blant dei er avgjort lekpredikanten. Tenk berre på Rasmus Lølands figur «Lamma-Lars» som opptrer i barneboka Kvitebjørnen! Denne vestnorske preikaren har fått namnet sitt fordi han brekar som ein sau når han driv på som verst med tvilsam forkynning.

Vilhelm Krags (1871¬–1933) ikkje-namngjevne lekpredikant i visa om den uheldige sørlandsjenta Tonette er heller ingen ein ynskjer å bli betre kjend med. Som lekpredikantar flest konsentrerer han seg særleg om to ting: pengar og kvinner, og lykkast med prosjektet sitt i den vesle sørlandsbyen, der Krag plasserer han. Ein kan spekulere på om lekpredikantane – som det ikkje lenger finst mange av – verkeleg var slik dei stort sett blir skildra? Eller har vi å gjere med ein litterær klisjé? Ikkje godt å vite. Men truleg er lekpredikanten til ein viss grad i slekt med sleipe prestar og ikkje minst munkar slik dei blir framstilte i mellomalder- og eventyrdikting med antiklerikal tendens.

Lekpredikanten i Krags vise gir seg sjølvsagt ikkje før han har gjort stakkars Tonette gravid, og rømer så «nordpaa en Plads». I følgje Krag er det nettopp det «slige fanter alletider gjør». Men kjernekaren «Nils paa Sørestranden» tar Tonette under sine vengjer, og dermed endar det godt trass alt.

Johan Havorsen har sett melodi til visa. Krag er ein av dei mest tonesette av alle norske forfattarar, og er ikkje minst kjend som sørlandsdiktar. Ikkje så merkeleg kanskje, for det var kristiansandaren Krag som fann på å bruke «Sørlandet» om landsdelen der han var fødd. Tidlegare måtte sørlendingane finne seg i å bli definerte som vestlendingar. Og her er dei to første strofene om den uheldige Tonette:

Ja, hun var naa slig en blaaøya uskjøldighed,
men hun hadde saamen frodighed og føldighed,
hun var bugnande og brei,
og rent sobannes saa grei,
og saa fristande som sukker og som smør.
Men si naa aassen sligt noe kan ha' sig
at Tonette kunde være saa rent fra sig,
og forglemme al sin dyd og al sin deilighed,
og nedsynke i slig skam og slig uleilighed?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Tænk Tonette blev angreben udaf vækkelse,
men den vækkelsen den endte med forskrækkelse.
For her kom en prædikant,
aa, et ukjur og en fant,
han var skakhaua og henimod de før.
Han blev indlossert hos hinnerses fameli,
og traktert saa det var spillegalt og speli.
Han fik kaffekop paa senga, han fik sirupsfattigmand,
og tro nogenting i huset var for sirupsødt for han?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Olav

Påskesanger

Når vi leter etter påskesanger, tenker vi oss sannsynligvis at det skal være sanger om sol over snøhvite vidder og gnistrende skiføre, men det viser seg altså at skiløperne ikke har noe behov for sanger. Men nede på den bløde kystripa har de tydeligvis behov for å distansere fra fjellpåska og synger om påska ved sjøen. Et typisk eksempel er Olav Varens ”En påsketrall”:

Når andre flyr over fjell og vidde
i kamp med skare og sno og snø
er det besønderlig godt å sidde
og spøtte tenksomt i fjære sjø…

En annen i samme sjangeren er "En påskeaften sånn i april" av Lodin Aukland og Jan-Erik Usterud. Dessuten må Vilhelm Krags "Mårtens klage over de triste tiane" også regnes som påskesang. Siste linje er i alle fall:
Å jøje mig for påske du, i år!

Ellers har vi faktisk også noen få påskesanger for barn. Gudny Hagen har skrevet en artig vise om påskeharen som hopper rundt og gjemmer egg. Den står i et hefte Huset med det rare i utgitt av Damm forlag 1993.

Velle

Annerledes sørlandsviser

For 35 år siden ga Hartvig W. Dannevig ut boka Visen forteller sørlandskystens saga. Med solid bakgrunn fra arkiver og samtaler med gamle sørlendinger, viser han et bilde av levevilkårene til lands og til vanns og knytter dem opp mot viser om skipsforlis og nød.

Det er seilskutetida på Sørlandet som er tema for visene, og Sørlandet var den viktigste landsdelen når det gjaldt handel til sjøs. Av 990 fartøyer på over 20 tonn i 1802 var 115 skip bygget i Risør og 174 i Arendal. Mang en unggutt tok hyre, og utvandringen til Holland og Amerika var stor. Utferdstrangen og lengselen mot sjøen var ikke romantisk, men nødvendig på grunn av overbefolkning og mangel på jord.

Visene handler om forlis (bl.a. "Theklas forlis"), om fattigdom ("Han ville ut fra den mørke kroken"), om sjømennenes muntre liv på landlov, og om kjærestene som ventet hjemme. Alle tekstene er utstyrt med noter.

Boka er interessant lesing, men er dessverre bare å få tak i på antikvariat. Men dere som besøker Sørlandet i sommer, kan jo ta en tur innom bokbyen Tvedestrand og se etter den der.
Elin