Salme ved ukens slutt

...er tittelen på en tekst skrevet av Aftenpostens Hilde Lundgaard i spalten "Mellom oss" for fem år siden. Jeg klipte ut og tok den med til arkivet, for det første fordi hun skriver om noe som opptar visearkivarer flest, og for det andre fordi jeg er så hjertens enig i det hun skrev. Og det er kontroversielt: pugging av salmevers.

I Dagsavisens spalte der kjente personer svarer på spørsmål som "Hva er det mest meningsløse du lærte på skolen", er det påfallende mange som svarer salmevers. Selv kan jeg ikke svare det selv om jeg hadde villet, for jeg måtte ikke pugge salmevers på skolen. Og det er jeg lei meg for. Jeg tenker på alle de flotte tekstene og nydelige melodiene jeg har gått glipp av, spesielt en del av de eldste salmene. Tro eller ikke tro, det handler ikke nødvendigvis om det, men like mye om sangglede og en type kunnskap som kan hentes fram når man måtte trenge det og så lenge hukommelsen fungerer sånn noenlunde. Og til og med når hukommelsen er rusten og mye annet er uviktig, kan sanger og salmer som ble pugget i barndoms- og ungdomstida ha uvurderlig betydning. Ingen kunnskap er som den som setter seg så tidlig i livet. Jeg kan synge med når jeg har Landstads reviderte i hånda, men uten den, blir teksten borte.

Jeg tilhører nok et mindretall, men holder fast på at jeg gjerne skulle ha måttet pugge salmevers.
Les Hilde Lundgaards tekst her.
Astrid