Velle tok opp dette spørsmålet i et tidligere innlegg på bloggen, og her er et forsøksvis svar i ei visebok som Bjarne Berulfsen redigerte. Den heter intet mindre enn Den gode vise.
Bjarne Berulfsen var filolog og professor i nordisk språkvitenskap, og han var også en av stifterne av Visens Venner. Da visebølgen begynte å ta av på slutten av 1960-tallet, var det ofte svenske og amerikanske viser som ble sunget. Mange mente at den norske visetradisjonen var underlegen den svenske og de fleste andre. Det var kanskje for å motbevise dette at Berulfsen satte seg fore å samle viser fra flere hundreår. Og han samlet det han kalte norske litterære viser, som skulle ha verdi også som litteratur. Boka kom ut i serien Bokklubbens Lyrikkvenner, og ble utgitt i flere opplag utover på 1970-tallet.
I et interessant forord begynner Berulfsen med norrøn tid og trekker linjer via middelalderballadene, Petter Dass, 1700-tallets diktere som samlet seg rundt punsjebollen, til 1800-tallets store norske diktere. "Hvor møter vi ikke sjølivets eventyr hos drømmere som Jonas Lie eller Knut Hamsun, sår seljefløytelåt hos den tvisynte Vinje, trolsk kjærlighet i Garborgs "Haugtussa", og lett sørlandsk lune over Vilhelm Krag", skriver han.
Og etter å ha geleidet leseren gjennom historien opp til vår tid, konkluderer han: "For det er også noe av det mest typiske for visen, har iallfall vært det bortsett fra revy- og protestvisen, at den ikke er "nyttig" og debatterer problemer enn si løser dem. Den gir utløp for det glade sinn og skjenker trøst til det sorgfulle hjerte. Visen er i egentligste forstand overskudd."
Berulfsens visebok er en liten skattkiste for alle som er glad i viser, ikke minst fordi han også gir opplysninger om visenes opphavsmenn.
Elin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar