Diderik Brochmann og sjantiene

Innsamlingen av folkeviser på 1800-tallet var en del av det nasjonale prosjektet. Folkevisene skulle vise at Norge hadde en historie som vi kunne være stolte av. Skillingsviser og sjømannssanger ble derimot ikke regnet som nasjonal kultur. Sjantiene som sjømennene sang til arbeidet om bord, var ikke engang på norsk.

Likevel ble en av de første sjantibøker i verden utgitt i Norge. Det var Diderik Brochmann (far til den kjente arkitekten og visevennen Odd Brochmann) som ga ut Shantimanden: lidt om sjø-folke-melodier i 1908. Riktignok hadde den engelske Laura A. Smith gitt ut en samling sjantier alt i 1888, men det er den eneste utgave jeg kjenner før Brochmann kom med sin bok.

Brochmanns bok vakte oppsikt, og han fortsatte å utgi bøker om sjantier, sjømannsviser og sjømannsliv i førti år. Da Stan Hugill gav ut sitt store referanseverk Shanties from the Seven Seas i 1961 var Brochmann en viktig kilde for ham.
Velle

Grand Prix og meg

Med fare for å bli oppfattet som en gammel, sur knark, må jeg innrømme at for meg blir både melodien og i ennå større grad teksten på Grand Prix bidragene borte bak bak alle lyseffektene, danserne og de lettkledde jentene. Takke meg til en visesanger med innlevelse og tro på det hun framfører. Det kan røre meg.
Velle

Margrethe Munthe 150 år

Den 27. mai er det 150 år siden Margrethe Munthe (1860-1931) ble født. Hun kom fra en slekt med flere kunstnere. En av brødrene hennes var den kjente maleren Gerhard Munthe, og hun var kusine til Hauk Aabel. Margrethe var på mange måter en foregangskvinne. Hun tok høyere utdanning og drev en egen privatskole i Langesund før hun tok lærerinneeksamen. I 1900 fikk hun stipend for å reise til England og studere tegneundervisning for barn.

Samværet med barna ga inspirasjon til det hun skrev, og hun brukte sangene i undervisningen. Mye av hensikten med tekstene hennes var å innprente god oppdragelse, slik det var vanlig i barnelitteraturen på den tiden. Men Margrethe Munthe gjorde det på en morsommere måte enn mange andre. Hun satte moralreglene inn i barnas hverdagsliv og brukte gode melodier fra kjente viser.

Men hun skrev så mye mer. Det er henne vi kan takke for "Hurra for deg som fyller ditt år", "På låven sitter nissen", "Å tenk at gråpus har fire små", "Å jeg vet en seter", "Vi har ei tulle med øyne blå" og mange flere.

Den første sangboka hennes Kom skal vi synge, kom ut i 1905, så fulgte andre og tredje samling i hhv. 1907 og 1918. "Hurra for deg" og "På låven sitter nissen" sto i Saa leker vi litt (1911), som inneholdt sangleker.

Så da gjenstår vel bare å si:

"Hurra for deg som fyller ditt år!
Ja, deg vil vi gratulere!"

Elin

Profesjonell hjelp i 1982

Norge hadde ikke hatt noen særlig suksess i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Året før hadde Finn Kalvik endt opp med 0 poeng og sisteplass, og i 1978 hadde det samme hendt med Jahn Teigen og "Mil etter mil". Nå skulle man reise kjerringa, og det med profesjonell hjelp av en britisk foreleser i fransk, René Herail.

Herail skulle finne oppskriften på en sang som kunne slå an i Europa, og Jahn Teigen og Finn Kalvik fikk tilbud om hjelp. Jahn Teigen nappet på, og sammen med Herodes Falsk skrev han sangen "Adieu". Siden artistene sang på sitt eget språk, gjaldt det å ha et ord som ble forstått av alle.

Jahn Teigen og Anita Skorgan sang i den norske finalen og gikk til topps, men i den europeiske konkurransen endte de som nr. 12 av 18 deltakere. Det var Tyskland som vant med "Ein bisschen Frieden".

Mer om Melodi Grand Prix kan du lese her.
Elin

Voi Voi!

Årets Grand Prix nærmer seg med stormskritt og visearkivarene henger langt etter i opptrappingen i forhold til mange andre, men nå kommer vi på banen. Hei hei! eller bedre på samisk: Voi Voi!

Det startet med "Gran premio eurovisione 1956 della canzone Europea" i Lugano i Sveits. Siden ble det "Eurovision song contest", men i hjemlige trakter holder vi fast på "Melodi Grand Prix". Norge kom ikke med før i 1960, men da slo vi til med en sang som har festet seg i vår kollektive bevissthet og som fortsatt "alle" kan synge litt fra: "Voi Voi"! Tekst og musikk er skrevet av Georg Elgaaen. Inger Jacobsen og Jens Book-Jenssen sang først alle de norske sangene i radioens semifinale, mens ulike artister framførte de seks finalistene på fjernsyn. Og Nora Brockstedts framføring står fortsatt som uforglemmelig der hun sang ikledt en kjole inspirert av en samedrakt.

Med 11 poeng, ble "Voi Voi" nummer fire av tretten sanger i den internasjonale konkurransen. Den suverene vinneren var Frankrikes "Tom Pillibi" med 32 poeng, men er det noen som husker den? "Voi Voi" har senere blitt spillt inn av flere artister, bl.a. Inger Jacobsen, Bjelleklang, Hovedøen Social Club og Pitsj. En som kanskje ikke er så kjent lenger, er Mikkel Aas' - fra duoen Bjørg (Bjørklund) og Mikkel - versjon, med Elisabeth Grannemann som "samisk" ekko på refrenget.
Astrid

Salme ved ukens slutt

...er tittelen på en tekst skrevet av Aftenpostens Hilde Lundgaard i spalten "Mellom oss" for fem år siden. Jeg klipte ut og tok den med til arkivet, for det første fordi hun skriver om noe som opptar visearkivarer flest, og for det andre fordi jeg er så hjertens enig i det hun skrev. Og det er kontroversielt: pugging av salmevers.

I Dagsavisens spalte der kjente personer svarer på spørsmål som "Hva er det mest meningsløse du lærte på skolen", er det påfallende mange som svarer salmevers. Selv kan jeg ikke svare det selv om jeg hadde villet, for jeg måtte ikke pugge salmevers på skolen. Og det er jeg lei meg for. Jeg tenker på alle de flotte tekstene og nydelige melodiene jeg har gått glipp av, spesielt en del av de eldste salmene. Tro eller ikke tro, det handler ikke nødvendigvis om det, men like mye om sangglede og en type kunnskap som kan hentes fram når man måtte trenge det og så lenge hukommelsen fungerer sånn noenlunde. Og til og med når hukommelsen er rusten og mye annet er uviktig, kan sanger og salmer som ble pugget i barndoms- og ungdomstida ha uvurderlig betydning. Ingen kunnskap er som den som setter seg så tidlig i livet. Jeg kan synge med når jeg har Landstads reviderte i hånda, men uten den, blir teksten borte.

Jeg tilhører nok et mindretall, men holder fast på at jeg gjerne skulle ha måttet pugge salmevers.
Les Hilde Lundgaards tekst her.
Astrid

Varierande tekster til ”Titanics forlis”

Folkeviser som har levd i munnleg tradisjon vil som regel variere, men andre songtekstar kan også variere. Skillingsvisene vart jo spreidd som små trykk, men når dei vart sunge kunne dei lett forandre seg. Skillingsvisene måtte produserast raskt og resultatet er ikkje alltid god lyrikk.

I skillingstrykket ser strofe 7 i visa om ”Titanics forlis” slik ut:

”Men frels først Barn og Kvinder, thi saa er Lov paa sjø.
I Mænd jer deri finder, som Britter modig dø!”
Dog flere frem sig trængte og vilde være med.
Kapteinen Veien stængte, skjød dem i Døden ned.

Første halvparten av strofa er uttalt av kapteinen, men utforminga er klosset og skal den bli forstått, må den lesast, gjerne fleire gongar. Meininga i andre verselinje må være at ”dere menn skal finne dere i å dø modige som briter” Men høyrer du dette sunge, er det uforståelig, og det er umogleg å hugse. I handskrivne visebøker ser vi også at songarane har streva med å få meining i det. Ei handskrive bok har: ”De menn jeg deri finder som bryter den – de dø!” men dei fleste skriv: ” Da mange av dem finner det bittert er at dø”. Litterært godt er ikkje dette, men det gjev meining og det er lettare å hugse. Elles finn vi også eksempel på rytmisk utfylling utan klar meining: ”I mand, i dere finder en bitter modig død” eller ”I menn jeg dere finner, som bryter modig dåd”.

Når ei linje i ein song blir gløymt, kan ein ikkje berre hoppe over. Noko må fyllast inn og da kan til og med noko meiningslaust bli brukt.
Velle

Titanics forlis

Nyhetsviser ble solgt som skillingstrykk på gater og torg på 1800-tallet og en bit utover på 1900-tallet. Da som nå likte folk å lese og høre om sensasjoner, og skillingsviseprodusentene ga ut viser om aktuelle mord, ulykker, streiker osv. Det var om å gjøre å være raskt ute i trykken når det skjedde noe. Desto mer dramatisk og nytt, jo bedre.

Viser om skipsforlis var populært, og noen skapte et mer varig inntrykk enn andre. Skipet Titanic var ute på sin jomfrutur fra Southampton i England til New York da den sank den 14. april i 1912. Av de 2400 passasjerene omkom 1635, derav 16 norske. Det fantastiske, moderne skipet som ikke kunne synke, sank allikevel.

Det ble raskt skrevet mange viser om katastrofen, men visa med tittelen "Titanics forlis" eller "Titanics undergang", ble den mest populære av de alle. Første verset går slik:

Det største skip på jorden som pløyet bølgen blå,
i syden som i Norden man ei dens make så.
Og skipet, dette stolte, fikk navnet "Titanic",
men stolthet forvoldte at skipet under gikk.

På Norsk visearkivs nettsider står det mer om visa her og her.
Astrid

Gunnar Winsnes fyller 80 år i dag

Visearkivets tidlegare styreformann Gunnar Winsnes fyller 80 år i dag. Vi gratulerer!

Gunnar har i ein mannsalder vore ein sentral person i det norske visemiljøet og ein fin formidlar av humoristiske viser.

Han blei valt inn i Visens Venner alt på eit julemøte i 1960 og vart snart kasserar og seinare formann for vennegruppa. I tillegg til styrevervet i visearkivet var han også sentral i styret for Norsk vise- og lyrikkforum.

Det ryktes at han skal gje ut ei bok. Vi håper at boka fortel noko om hans liv i viserørsla.
Velle

Søstrene Bjørklund

Svaret på bloggen fra 10. mai er Bjørg Bjørklund! Hun er en av de fire søstrene som utgjorde den populære sangkvartetten Søstrene Bjørklund.

Søstrene Astrid, Sigrund, Bjørg og Laila er fra Gran i Hadeland og vokste opp i Nittedal. De ble oppdaget på en amatørkonkurranse arrangert av jernbanen på Folkets Hus i Oslo, og allerede deres andre singelplate med sangene "Høyt over fjellet" og "Vildrosen", ble en kjempesuksess. Søstrene Bjørklund var blant 1950-tallets mestselgende norske artister og har blitt stående som et begrep i nordmenns bevissthet. Bjørg Bjørklund hadde i tillegg en duo med Mikkel Aas. De debuterte i 1957 med "På Billy Bryants Café". (kilde: Eggum/Ose/Steen: Norsk pop & rock leksikon, Oslo 2005)

I håndskrevne vise- og slagerbøker fra 50-årene finner vi ofte sanger fra Søstrene Bjørklunds repertoar, og ivrige fan har klippet ut bilder fra ukeblad og limt inn ved siden av sangtekstene. På ABM-utviklings nettside "Digitalt fortalt", har Norsk visearkiv lagt ut en liten fortelling om Søstrene Bjørklund og håndskrevne visebøker.
Astrid

17. mai er vi så glad i

Vi er mange som har gått i barnetog med flagg og finstasen på og sunget av full hals:

17. mai
er jeg så glad i,
moro jeg har fra morgen til kveld!
Da er det så du
om vi er små du,
er vi med likevel.
Jeg roper hurra dagen så lang,
synger for Norge mangen en sang.
Og jeg, jeg kan du
elske mitt land du,
det skal du se en gang.

Dette er en av Margrethe Munthes (1860-1931) sanger, og den tåler godt tidens tann. Men jeg lurer på om den brukes noe særlig blant barna i dag? I år er det 150 år siden Margrethe Munthe ble født. Det var til og med i mai, så da kunne vi jo gjøre litt ekstra stas på henne med å synge denne sangen på Norges nasjonaldag.
Elin

Ja, vi elsker

Alle kjenner "Ja, vi elsker", men hvordan ble den til? Nasjonalsangen vår har blitt til over tid og har en interessant og kompleks historie. Få sanger har ei hel bok for seg selv, men det har "Ja, vi elsker". Jon Gunnar Jørgensen (dr. philos, Universitetet i Oslo), Anne Jorunn Kydland (dr. philos, Nasjonalbiblioteket) og Vigdis Ystad (dr. philos, Senter for Ibsen-studier) ga i 2002 ut boka Historien om "Ja, vi elsker".

Og i år er det ekstra stor grunn til å rette oppmerksomheten mot Nasjonalsangen. Som de fleste vet, er det Bjørnsonår i år, med markering av hundreåredagen for Bjørnstjerne Bjørnsons død. På Nasjonalbibliotekets webside har de en egen portal for Bjørnson, og månedens sang er naturligvis "Ja, vi elsker". Her deler Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad noe av sin rikholdige kunnskap om sangen.

Norge i rødt, hvitt og blått

"Norge i rødt, hvitt og blått" er en av de kjæreste og mest kjente av de nasjonale sangene våre. Teksten ble skrevet i 1941 av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg, og sirkulerte "underjordisk" bl.a. på Grini under krigen. Melodien er komponert av svenske Lars-Erik Larsson rundt 1940, opprinnelig som Obligationsmarschen, et bestillingsverk for den svenske staten.

I de bevegede dagene etter frigjøringen 9. mai 1945, var det premiere på revyen "Det smaker av fugl" ved Chat-Noir. Det eneste nummeret som virkelig utmerket seg og ble en braksuksess, var Lalla Carlsens framføring av "Norge i rødt, hvitt og blått". Det ble en rungende fredshyllest og utløste sterke følelser:

Under hele visa til Lalla, han var så grepet. Han satt, han trampet, han knyttet hendene. Han visste ikke hvordan han skulle greie å holde seg til visa var slutt. Da brøt han ut i tramping, hyling, han klappet så handflatene var knallende rød. til slutt så visste han ikke hvordan han skulle få gitt utrykk for sin fantastiske begeistring. (...)Da tok han dette programmet - et lite stykke stensilert - og så satt han og tygde det i seg bit for bit og svelget det hele bare for å få gjort noe i den usannsynlige begeistringen... (En publikummers reaksjon, formidlet av revyforfatter Alfred Næss, NRK P1, 1997. Wikipedia 4/5-2010)

Her kan dere se og høre et klipp fra Lalla Carlsens framføring på Chat Noir.
Astrid

Tre ord på snei:

Prosjektbeskrivelse, budsjett og framdriftsplan.
Gode idear veks ikkje på trær. Det gjer heller ikkje gode finansieringskjelder. Men i vår trur me på Norsk Visearkiv at me har funne fram til båe to av desse. Med optimistisk penn og ukueleg pågangsmot har me sidan mars sendt i vegen søknader til fire forskjellige finansieringskjelder for å søke midlar til å intensivisere arbeidet med balladeprosjektet vårt. Det er nemleg slik at alle dei nordiske landa bortsett frå Noreg har store kjeldeutgåver av sine mellomalderballadar. Arbeidet med å samle og publisere desse balladane byrja så langt tilbake som på 1800-talet, men før Norsk visearkiv i 1992 byrja å lage ei samla oversikt over kva som var samla, var det ingen som hadde oversikten over dette. Me veit no at det finnest ca. 5000 tekstar og godt over 1000 melodiar på noter som er innsamla og registrerte. Norsk visearkiv vil skrive inn og kommentere desse balladane. For dei aller fleste balladane er bare noen få variantar blitt publiserte, dette gjeld også de ”store” balladane som for eksempel Draumkvedet. Me er komne lengst med arbeidet med melodiane, og i juni får me svar på om me får midlar til eit delprosjekt som består i å kommentere og gjere tilgjengeleg alle dei hittil kjende mellomalderballadane. Me kjem tilbake med meir informasjon etter kvart som me får svar, men inntil då kan de gjerne vere med og krysse fingrane for oss!

Og til Kulturdepartementet, kulturrådet, Anders Jahres Humanitære stiftelse og Fritt ord seier me berre: Glem aldri meg!

Liv

Andy Weydahl og sanglekene

I arkivet har vi et par bøker med sangleker redigert av Andy Weydahl. Hun var tydeligvis lærerinne ved en folkeskole i Kristiania, og var med på å utarbeide opplegget for gymnastikkfaget. De to bøkene hennes, Sangleker for småskolen og Sangleker for storskolen kom ut for første gang i 1922 og 1924, men kom i mange nye opplag helt fram til 1967. I forordet til en av de første skriver hun: ”Sanglekene har særlig til hensikt å fremme en god holdning og vakre bevegelser samt å vekke og utvikle elevenes sans for rytme”.

Bøkene inneholder en del gamle sangleker, men hun har også laget en enkel koreografi til mange gamle barnesanger. dessuten har hun hentet stoff fra Margrethe Munthe, svensk stoff fra sanglekmiljøet på Nääs og noe fra Hulda Garborg.

Likevel har jeg ikke funnet noe stoff om henne i bøker om sanglek eller danseforskning. Jeg har funnet ut at hun levde fra 1875 til 1948, men ikke særlig mer. Er det noen som vet noe om denne damen?

Omslagene på bøkene gir flotte tidsbilder: Den lette art nouvaux stilen på førsteutgaven fra 1924, vår utgave av Sangleker for småskolen er fra 1942, men fotografiet av gymnastikkjentene har nok fulgt med fra et tidligere opplag. Den neste Sangleker for storskolen fra 1948 har også bilde i tidens stil, og til slutt har vi den nøkterne boka fra 1955.
Velle

Noen som kjenner igjen denne unge kvinnen?

Moss Bymagasin etterlyste syngedame i forrige uke. Visearkivarene så og grublet, men det var vår gode venn og kollega fra Norsk jazzarkiv, Per Husby, som kom opp med svaret. Så nå tror vi at vi vet! Og vi har naturligvis lyst til å ringe Moss Bymagasin og fortelle det med en eneste gang, men det kan jo hende vi tar feil... Er det noen der ute blant våre lesere som våger seg frampå med et svar? Tirsdag 18. mai legger vi ut Pers løsning.
Astrid

Hva er ei vise? Kap. 3

I et gammelt eksemplar av Magasinet For Alle fra 4. august 1970 står det et intervju med Alf Prøysen, ført i pennen av Eivind Berggrav. I intervjuet snakkes det om viser, og det begynner slik med et sitat fra viseforfatteren: "Ei vise kan være så mangt, sier folk. Det synes jeg er dumt. Som om man skulle si: En omelett kan være så mangt".

Litt lenger ute i intervjuet kommer han inn på forskjellen mellom vise og lyrikk. "Ja, ei vise skal smyge seg og gli inn i sinnene - den må gjerne være romantisk uten at det gjør noe. Men den må ikke forveksles med lyrikk, for som lyrikk kan den risikere å bli beskylt for å være banal".

Alf Prøysens viser har ofte et sluttpoeng som dreier teksten i en overraskende retning. Noen av tankene bak visene formulerer han slik: "jeg tror ikke på ei vise med sørgelig slutt, fordi jeg mener at da dreier det seg bare om ei halv vise. Da har den som synger visa ikke greid å forløse den som sitter og hører på."

I A-Magasinet 20. september 1969 vil også Øyvind Thorsen ha en definisjon:
"Hva en god vise er? Nei, Prøysen kan ikke definere det. Men han vet det når han får en. - En ting kan jeg iallfall si, en vise skal ha løftning, gi håp selv om den kanskje er trist. Tru itte jinter som bælje og viser som slutter i moll. Håpet, den nye sjansen har Prøysen formulert slik en gang: Du ska få en dag i mårå/ som rein og ubrukt står / med blanke ark og farjestifter tel."
Elin

Doktorgradsdisputas

I dag har jeg vært på doktorgradsdisputas. Mats Johansson har skrevet avhandlingen Rhythm into Style: Studying Asymmetrical Grooves in Norwegian Folk Music ved Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, og han forsvarte den i Gamle Festsal i universitets flotte og erverdige bygninger ved Karl Johans gate. Førsteopponent var professor Dan Lundberg (Svenskt visarkiv) og andreopponent professor Dan Trueman (University of Princeton).

Dette er en sjelden begivenhet å overvære for en visearkivar, det er ikke mange doktogradsavhandlinger som skrives her i Norge om tema som er direkte relevante for oss. Denne handler riktignok om slåttemusikk, men hvordan rytme og timing utøves, oppfattes og beskrives, er også interessant for sang.

På UiOs nettsider skriver Johansson bl.a. timing kan forstås som musikerens kontroll over forholdet mellom musikalske hendelsers varighet. Dette forholdet er spesielt komplisert i musikk der melodien bærer rytmen, og hvor det mangler referanser (rytmeinstrumenter) for den rytmikse utformingen av melodien. Videre at timingen følger motiv-/frasstrukturen i melodien, og små variasjoner i utformingen av motivene (melodiske variasjoner, ornamentikk o.l.) resulterer i tilsvarende variasjon i de rytmiske komponentenes varighet. Timing er med andre ord en integrert del av en større helhet hvor melodi, rytme, klang og dynamikk inngår som komplementære deler.

Det ble en tre timer lang seanse der vi fikk følge interessante og inspirerende framlegg og diskusjoner. Det ligger et enormt arbeide bak en slik avhandling, og for en tilhører ble dette en utmerket anledning til å få innsyn i noe av prosessen og aktuelle problemstillinger.
Astrid

Noen som vet?

Her er ei nøtt vi ikke finner ut av. Det gjelder en sang som ble sunget i barneskolen på 1940-tallet, og den går slik:

Alle så har dei ei vise,
alle i våren seg gled.
alle Vår Herre vil prise,
kvar med sin nebb dei kved.

Det ser ut til å være ei fin vårvise. Noen som kan hjelpe?
Astrid

Hva er ei vise? Kap. 2

Velle tok opp dette spørsmålet i et tidligere innlegg på bloggen, og her er et forsøksvis svar i ei visebok som Bjarne Berulfsen redigerte. Den heter intet mindre enn Den gode vise.

Bjarne Berulfsen var filolog og professor i nordisk språkvitenskap, og han var også en av stifterne av Visens Venner. Da visebølgen begynte å ta av på slutten av 1960-tallet, var det ofte svenske og amerikanske viser som ble sunget. Mange mente at den norske visetradisjonen var underlegen den svenske og de fleste andre. Det var kanskje for å motbevise dette at Berulfsen satte seg fore å samle viser fra flere hundreår. Og han samlet det han kalte norske litterære viser, som skulle ha verdi også som litteratur. Boka kom ut i serien Bokklubbens Lyrikkvenner, og ble utgitt i flere opplag utover på 1970-tallet.

I et interessant forord begynner Berulfsen med norrøn tid og trekker linjer via middelalderballadene, Petter Dass, 1700-tallets diktere som samlet seg rundt punsjebollen, til 1800-tallets store norske diktere. "Hvor møter vi ikke sjølivets eventyr hos drømmere som Jonas Lie eller Knut Hamsun, sår seljefløytelåt hos den tvisynte Vinje, trolsk kjærlighet i Garborgs "Haugtussa", og lett sørlandsk lune over Vilhelm Krag", skriver han.

Og etter å ha geleidet leseren gjennom historien opp til vår tid, konkluderer han: "For det er også noe av det mest typiske for visen, har iallfall vært det bortsett fra revy- og protestvisen, at den ikke er "nyttig" og debatterer problemer enn si løser dem. Den gir utløp for det glade sinn og skjenker trøst til det sorgfulle hjerte. Visen er i egentligste forstand overskudd."

Berulfsens visebok er en liten skattkiste for alle som er glad i viser, ikke minst fordi han også gir opplysninger om visenes opphavsmenn.
Elin

Den ukjente Oslosangen

I mai tar vi fram de nasjonale sangene. I Bergen synger de både Nasjonalsangen og Bergenssangen. Hovedstaden har også en bysang, men den er det bare noen få eldre osloborgere som har hørt.

I 1921 ble det nemlig utlyst en konkurranse om å skrive en sangtekst til Kristianias pris. Vinneren av konkurransen ble Nils Collett Vogt med en tekst som ble omdøpt til ”Det er vår egen by”, etter at byen fikk navnet Oslo i 1925.

Neste skritt på veien til en bysang, var å skaffe teksten en melodi. Det ble utlyst en ny konkurranse og interessen var stor. Det kom inn hele 106 melodier, og nå var det at prosessen snublet. Juryen klarte ikke å kåre en vinner og kjøpte i stedet inn fire melodier komponert av Johan Halvorsen, Iver Holter, Alf Hurum og Oscar Borg. Håpet var naturligvis at innbyggerne, sangerne og tiden skulle peke ut den beste, men en rekke av de komponistene som var blitt refusert, publiserte selv sine bidrag, og i dette virvaret døde håpet om en bysang for Oslo bort.

Noen sanglærere gjorde et tappert forsøk på å få sangen på beina. På Ullevål skole, skolesangbokredaktøren Mads Bergs gamle skole, ble sangen brukt, med en melodi av Einar Ellgen, helt opp til 50-tallet, og Vålerenga skolemusikkorps skal visstnok fremdeles spille den melodien som Johan Myhre (tidligere dirigent for korpset) komponerte.

I 1997 var Oslosangen glemt i den grad at kultursjefen i Oslo foreslo en ny konkurranse om en bysang. Konkurransen ble avholdt, men juryen fant ikke at noen av bidragene var brukbare.

Egentlig har Oslo en uoffisiell bysang: "Akerselva du gamle du grå". Den fungerer som bysang på samme måten som "Nidelven" fungerer i Trondheim og "Skomageren" i Kristiansand fungerer i stedet for de mer svulstige og patosfylte offisielle sangene.
Velle