Påskemorgen slukker sorgen

Julesanger finnes i store mengder. Alle skal gi ut plate til jul, og innimellom kommer det også nye sanger inn i julerepertoaret. Men påskesanger…

Påskesalmer finnes det mengder av, det skulle bare mangle. Påska er trass i alt kristendommens viktigste feiring, men sekulære påskesanger er mangelvare.

Jeg gjorde et søk i visearkivets viseregister, men bortsett fra salmene var resultatet magert. Den første jeg fant var av Astow Ericson. Den hadde jeg forventninger til, for dette er jo mannen som laget ”Julekveld i skogen”, en av våre store ”julehits”, men det viste seg å være en melankolsk tekst om hjemmepåsken. Og denne melankolien dominerer i mange av sangene. Øystein Sunde har jo skrevet en festlig harselas under tittelen "Påsketur", men jeg savner glade sanger om skiturer i et sollys som er mer intenst enn noen annen tid på året, og gjerne også om vårgleden over krokus og snøklokker.

Julenissen står jo mye sterkere i norsk tradisjon enn påskeharen, men sannelig fant jeg en sang om han. Forøvrig den eneste sangen som kan minne om de lystige julesangene. Sangen om påskeharen var diktet av Gudny Hagen, med melodi av Freddy Hoel Nilsen og var utgitt i et sanghefte Huset med det rare i fra 1993.
Velle

Ernst Rolf og slagere i bilder, kap. 1

Ernst Rolf (1891-1932) var en av 1900-tallets virkelig store slagerkonger. Han var født i Falun, Dalarne i Sverige, men som underholder la han hele Skandinavia for sine føtter og gjorde stor suksess på revyscenen Hjorten i Trondheim og på Chat Noir og Casino Teater i Kristiania. Mange av sangene hans ble landeplager i Norge, og flere av dem er fremdeles godt kjent, som f.eks. ”Bedre og bedre dag for dag…”. Hans startet som bondekomiker og utviklet seg til å bli en moderne vise- og kuplettsanger, revyartist og revydirektør i elegante habitter. At han var opptatt av stil, ser vi også tydelig på omslaget til visetrykkene han ga ut på ”Ernst Rolfs Musikforlag A/S Stockholm-Kristiania”. Vi har en god og del av dem her på visearkivet. De er alle spennende visuelle uttrykk for sin samtid, som i hovedsak er 1920-tallet, og Rolf benyttet seg av kjente designere og kunstnere. Først ute i en bloggserie om Ernst Rolf, slagertrykk og omslag, er følgende tre, utformet av Einar Nerman:




Einar Nerman (1888-1983) fra Norrköping hoppet av gymnaset og begynte sine kunststudier i Stockholm allerede som 17-åring. Tre år etter flyttet han til Paris og studerte med Matisse. Senere studerte han musikk og dans og komponerte melodier til sin bror, Ture Nermans dikt. Ture skrev for øvrig også sanger for Ernst Rolf, noe han gjorde på si i tillegg til å være leder for det svenske kommunistpartiet. Einar Nerman er i dag mest kjent for å være mannen bak bildet på Solstickan fyrstikkesker og sine tegninger av Greta Garbo. Han illustrerte også mange av Selma Lagerlöfs bøker og tegnet for magasinet The Tatler.
Astrid

Viseillustratøren Borghild Rud 100 år

Lørdag 20. mars ville Borghild Rud (1910-1999) ha fylt 100 år. Hun ble født i Ringsaker og kjente seg nok godt igjen i det miljøet hun seinere kom til å illustrere i Alf Prøysens prosa og viser. Borghild Rud visste tidlig at hun ville tegne, og allerede som 16-åring debuterte hun på Høstutstillingen.

Selv om Borghild Rud mest forbindes med Alf Prøysens prosa, har hun også laget flotte illustrasjoner til visene hans. I 1951 illustrerte hun samlingen Viser i tusmørke med kjente viser som "Bånsull", "Hu Klara på Dal" og "Narrevise". Noen år seinere illustrerte hun bildeboka "Julekveldsvise", en nydelig utgave som trykkes om igjen og om igjen.
Elin

Personlige slagersamlinger

Samlet du på slagere i ungdomstiden? Jeg husker at jeg satt og forsøkte å skrive ned sanger fra radio og plater. Det gikk så som så. Enklere var det når jeg fant de jeg likte som ”ukas slager” i et ukeblad og bare kunne klippe ut og lime inn sammen med mine mer eller mindre fullstendige håndskrevne tekster. Jeg vet ikke hvor det har blitt av min samling, men heldigvis er det noen som har spart på sine, og enkelte av dem kommer til Norsk visearkiv. Her er vi svært glade for å få slike, både originaler og kopier. I disse samlingene kan vi finner populære sanger som ikke står i de trykte sangbøkene, og de selvgjorte sangbøkene er på forskjellig vis personlige vitnesbyrd om sanger som på et eller annet vis har betydd noe for samleren. Kanskje var det yndlingssangene eller sanger som skulle læres. Andre var sikkert mest opptatt av å samle, sanger ble byttet og utvekslet mellom venner og bekjente, eller det å skrive ned sangtekster kunne være rene skriveøvelser.

I forrige uke fikk vi inn ei bok som trolig stammer fra de håndskrevne visebøkers storhetstid, første del av 1900-tallet. Lese- og skrivekunsten var blitt allmenn gjennom folkeskolen, skrivebøker var lett tilgjengelige og spredningen av nye sanger på skillingstrykk var på sitt største. Boka vi fikk er skrevet av en mann med tilknytning til Østfold, og inneholder flere av datidens mest populære sanger, som ”Soldatens siste syn”, ”Når fjorden blåner”, ”Den gamle sigøyner”, ”Farvel min venn”.
Astrid

Soldatens visesamling

Etter at Norsk visearkiv etterlyste håndskrevne visebøker i bladet Familien, har vi fått noen interessante eksemplarer til odel og eie eller til kopiering. Vi fikk blant annet tre visebøker etter Bastian A. Width, og den vakre håndskriften på bildet tilhører ham. Han skrev inn viser i bøker da han var i militæret. Viseteksten som er brukt som bildeeksempel er fra ei bok han begynte å skrive i den 19. januar 1897 i "Gardekasernen Kristiania".
Det var ganske vanlig at soldater hadde håndskrevne visebøker. De utvekslet viser og skrev av fra hverandre. Dette er blant annet dokumentert fra beredskapstiden i Sverige under annen verdenskrig. Mye ledig tid skulle fylles med noe, og sang var et ypperlig tidsfordriv som ikke krevde mer enn stemmen og noe å synge. Når verneplikten var avtjent, bar det hjem til familie og kjæreste med den dyrebare viseboka. Vi kan tenke oss at de hjemme syntes det var stor stas med disse bøkene når soldatene kom hjem, for her var tidens "slagere" skrevet ned.
Men det var ikke alle visene som ble vist fram, for det var også en del viser av det grovere slaget som ikke var ment for kvinneører. Dette problemet kunne soldatene løse ved å ha de grove visene i ei egen bok som de bare hadde for seg selv.
Elin

Birkebeineren i valsetakt

”Vi begynner vårt ABONNEMENTSSYSTEM 1939 med den feiende rundvals: BIRKEBEINERVALSEN komponert av Oslo radios populære trekkspillvirtuos – Kapellmester ved «STRATOS» restauranter – OLE RØNNING. I februar kommer: «Fjøsnissen»”, står det å lese på baksiden av dette musikktrykket. Og første verset går slik:

Der øves og trenes en vinter omtrent,
og som en åsgårdsrei,
nu skal det gå, tjo hei,
og når han så skiene på sig får spent,
han legger lystelig ivei.

Astrid

Birkebeineren

Visedikting er svært utbredt i Norge. Alt er ikke for scenen og for evigheten, og vi på Norsk visearkiv er også interessert i såkalte leilighetsviser, sanger som er laget til en spesiell anledning eller for en spesiell gruppe, sanger til bryllup, jubileer, firmafester eller et rakefisklag.

Her er noen strofer fra en sang som er laget for veteranene i Birkebeineren. Den skal synges på melodien til ”I en sal på hospitalet”, men vi har ikke fått greie på hvem det er som har laget teksten.

Norges invalidedag (Lørdag før Birkebeineren)

År for år de atter kommer
til den store minnestund
Ingen fatter hva den rommer,
som er frisk og sterk og sunn.

Gamle krek fra fjord til daler
støttes opp og føres frem.
Det blir tyst i sykesaler
trygdeblokk og gamlehjem.

Noen hinker frem på krykke,
andre går på spjelka ben.
Brukne ribben har de fleste
- slik er Birkebeineren.

Tapre menn av smerte knuget
trosser skjebnens konjungtur.
Krumbøyd henter de sitt nummer
til den neste dags tortur.

Feberrier – svettetokter
jager i den svarte natt.
Ingen sover, alle vokter:
”Blir det vær i hele tatt?”

Men –
Neste dag før sola spretter
står de alle klar på strek.
Målbevisst de ryggen retter,
full av håp, de gamle krek

Og langs Via dolorosa
blir de lutret for sin bør.
Her i årets Armageggon
blir de atter arbeidsfør.

Velle

Nominert til pris!

Boka Tradisjonell sang som levende prosess er nominert til pris i Sverige! Dette er første året våre naboer arrangerer "Folk & Världs Musikgalan". De har åtte kategorier, bl.a. årets tradisjonsbærer, årets livsgjerning og årets utgivelse, der boka er nominert. Den er i svært godt selskap av både bok- og CD-utgivelser, så konkurransen er hard. Juryen gjør først et utvalg som presenteres 23. mars, og vinnerne blir utropt på gallaen 23. april.

Tradisjonell sang som levende prosess er resultat av et nordisk samarbeid, og inngår i både Svenskt visarkiv og Norsk visearkivs publikasjonsserie. Forfatterne er fra Danmark, Sverige og Norge, og alle artiklene handler om variasjon i tradisjonell sang - om uttrykk for forandring, individualitet og kreativitet som i større eller mindre grad finner sted i vokal folkemusikk.
Les mer om boka her.

Vi er kjempeglade for å være nominert og krysser fingre!
Astrid

Schiefloe-viser

Noen viseskribenter har laget viser som har gått så inn i det allmennme sangrepertoaret at mange tenker på dem som "folkeviser". En som har fått den skjebnen, er Alv Schiefloe (1873-1951). Schiefloe var født i Steinkjer og var både typograf, journalist i "Ny Tid" og lokalpolitiker. Men sin store karriere hadde han som forfatter av viser ved revyscenen Hjorten i Trondheim fra begynnelsen av 1900-tallet.
I boka "Hjorten" (Trondhjems Tivoli) Revyviser i utvalg gjennom 40 år (Nordenfjeldske Forlag, Trondheim) kan vi virkelig se hvor stor produksjon han hadde, og hvor mange av visene hans som er blitt folkeeie. De eldre vil i hvert fall kjenne igjen titler som "Da Lars ville gifte seg", "Maren i Myra", "Frieriet hans Ola husmann", "To storlygera" og "Middel mot kolde føtter".
Elin

Husmorsanger

Ingen spør etter husmorsanger. Et unntak var for et par-tre år siden, da jeg fikk spørsmål om en typisk husmorsang som kunne passe til en konfirmasjon. Jeg husker ikke helt hva jeg fant fram, men boka Sangbok for Norges Husmorforbund (1950) var en av de bøkene jeg bladde i. I tillegg til kjente og populære sanger av nasjonal karakter, er den fylt med sanger om hjemmet og kvinnen. Og medlemmene i Norges Husmorforbund var kvinner som var med og bygde landet! Boka oser av fellesskap, stolthet, optimisme og ansvarsfølelse. ”La oss samles, norske kvinner, La oss løfte høyt i flokk! Enhetstanken sammen binder – Skam få den, seg selv er nok!”. Videre finner vi ”Den norske husmor er kjekk og grei”, ”Vårt hjem skal være et fredet sted” og ”Et land som har solfylte, gode hjem, vil skånes for motgangens kulde”.

Innimellom blir det svært så rosenrødt, men det mangler heller ikke på realisme. Ivar Aasen er representert med en sang på gammelstev-tone (1. vers):

Heimen er både vond og god,
Det skifter med sut og gaman.
Hæv er den som med same mod
Kan taka mot alt tilsaman.

Astrid

Seier’n er vår

Utanlandsk sportspublikum trur gjerne at "Seier’n er vår" er den norske nasjonalsongen, når dei høyrer jubelkoret etter ei ny norsk bragd på sportsarenaen. Men melodien er ikkje eingong norsk, den skriv seg frå ein amerikansk musikal Way down South eller berre Down South. Det er eit stykke som heiter "Cake walk" som har lånt melodi til "Seier’n er vår". Musikalen var skrive av W.H.Myddleton i 1897, men den vart filmatisert fleire gongar så det er ikkje godt å vite akkurat når den kom til Norge. I sigersrusen våren 1945 vart den i alle fall brukt med teksten: "Seier’n er vår. Seier’n er vår!"

Warmuth Musikforlag i Kristiania gav ut Der nede i Syden: Amerikansk Tonebillede, ein gong før krigen, og der vart vår melodi kalla "Kage-dands".
Velle

Sang i kampen for kvinners stemmerett

I anledning 8. mars kom en av våre gode naboer med en donasjon til visearkivet: Women’s suffrage songs - Kvinners stemmerettsanger. Boka, eller kanskje snarere heftet, ble utgitt i London ca. 1910, tre år før alle kvinner fikk stemmerett i Norge, og hele 18 år før engelske kvinner fikk gjennomslag for sine krav.

Heftet har 11 sanger, alle på kjente melodier arrangert for piano. Og her oser det av kamplyst! Første sang ”In the same boat” løfter fram fellesskapet:

Here’s to the baby of five or fifteen,
Here’s to the widow of fifty,
Here’s to the flaunting extravagant queen,
And here’s to the hussy that’s thrifty.
Ref: Please to take note,
They have not a chance of recording a vote,
have not a chance of recording a vote.

I “Onward” mobiliseres kampånden:

Onward and upward In fortune’s despite,
Still we are marching To freedom and light.
Through fogs that bewilder,
Through storms that delay,
Ref: To Liberty’s haven We are leading the way.

Også motstanderen har fått sin sang “Song for the anti-suffragist”. I en dialog mellom han og henne ser hun fram til å bli mann og kone, for da kan hun trene sin kunnskap og forstand for å bli like vis som ham. Men nei, svarer han, det beste for deg er at du ikke tenker i det hele tatt.

Er det noen der ute som kjenner til tilsvarende norske publikasjoner fra kvinnebevegelsens tidlige periode? Norsk Kvinnesaksforening (etablert i 1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885) og Landsstemmerettsforeningen (1898), brukte sikkert også sanger for å bygge fellesskap og kampånd. Norges Kvinners Sanitetsforening (1896) med opphavskvinnen Fredrikke Marie Qvam i spissen har kanskje også beslektede sanger i sine foreningsbøker, selv om de ikke var en radikal kvinnesaksforening.

Vi håper på innspill!
Astrid

Han vet hvor du bor...

I dag har eg vore på handel. Det er ikkje kvar dag me kjem over bunkar med materiale som me ikkje har frå før på visearkivet, men på ein bruktbutikk på Grünerløkka openbara det seg ei heil hylle med religiøse sangar i småtrykk. Sidan samlinga av denne typen sangar godt kan vere større på visearkivet, slo eg til å kjøpte alt innhaldet i hylla. Etter ein prisdiskusjon med betjeninga (eg tilbaud meg å betale 700,- for alt, og eg trur han tykte at det var skrekkelig dyrt), fylte eg to bæreposar med småtrykk og bøker. Vel heime att har eg gått gjennom stoffet og fant ut at det i småtrykka var 382 songar, seks stensilar og tre handskrevne songar. Den eine sogar med ein påbegynt melodi. Det vitnar om at det er komponisten sjølv som har vore frampå med pennen. Dessverre kunne eg ikkje klare å finne noko navn, så vedkommande vil nok ikkje bli kreditert for sangen i katalogen vår. Men kven veit? Kanskje nokon av dykk kjenner første linja: Jeg kan hilse deg fra Jesus. Han vil rense deg fra bånd som binder deg.

Eg fant også to melodibøker, den eine eit koralhefte med ca 150 melodiar og den andre var melodiboka til Barnesangboka. Barnesangboka har me frå før men det er også kjekt å ha melodiane.

I tillegg var der diktsamlingar av Arne Paasche Aasen og Nils Ferlin. Begge desse er jo tonesett av fleire visesongarar. Også fine tilskudd til arkivet i tillegg til fire utgåver av tidskriftet Dans ropte Fela! som er samlingar av norske folkadansar.

Alt i alt har me då forhåpentlegvisvis (eg tek atterhald for dublettar) auka samlinga til visearkivet med over 500 tekstar og 400 melodiar ein enkelt ettermiddag på Løkka. Og sidan mesteparten er av religiøs karakter så er det vel ikkje så farleg om han veit kvar eg bur...

Liv

Alle fugler små de er…

har vært en av våre mest populære vårsanger i snart i hundre år.

Alle fugler små de er,
kommer nu tilbake

synger vi med glede om våren, men dersom vi skulle være trofaste mot originalteksten må vi synge:

Alle Fugle smaa, de er
kommet nu tilbage.

Slik var nemlig teksten fra Johan Nicolaisens hånd. Bortsett frå rettskrivinga, er det plasseringa av kommaet og verbets form som er forandret. Grunnen til at de fleste synger ”feil” er at Nicolaisen deler det sammensatte verbet er kommet på to verselinjer. Når man synger føles det riktig å ta en liten pause ved slutten av en verselinje, og dermed mister man følelsen av at det er et sammensatt verb, og oppfatter små de er som et tillegg til Alle fugler.

I de fleste sangbøker står det at gymnastikklærer Nicolaisen (1847 — 1929) oversatte sangen fra svensk: Alle fåglar kommit ren, men ser vi litt nøyere etter, ser vi at Nicolaisens tekst ligger nærmere den tyske teksten Hoffmann von Fallersleben skreiv ca. 1835 Alle Vögel sind schon da. Melodien er en gammal tysk folkemelodi.

I skolesangbøkene fra tidlig på 1900-tallet fins det også flere sanger som Nicolaisen har skrevet eller oversatt, men det er bare Gymnastikkmarsj: Mot i brystet vett i pannen… som fremdeles blir sunget.

Men om du er en av de som synger ”feil”, må du ikke skamme deg for min skyld, jeg synes faktisk at feilsyngingen er en forbedring. Da får du samme verbalform i hele strofen.
Velle

Visedikteren Nicolette

De fleste forbinder neppe noe med navnet Nicolette, eller Karen Sofie Hanssen, som hun egentlig het. Men en av visene hennes har en seiglivet plass som melodiangivelse til festsanger og leilighetsviser. Det er "Ned på Youngstorvets basar".

Karen Sofie Hanssen levde fra 1879-1950, og hun skrev viser både for Dovrehallen og Chat Noir. På Chat Noir ble hun fast husdikter fra 1913. Revyvisene hennes ble sunget også utenfor teatrene, og mange av den eldre garde vil nikke gjenkjennende både til visa om Youngstorvets basar ("Svart og hvitt") og "Elvire", som jobbet på kontor fra ni til fire og døde fordi alle butikkene var stengt når hun kom fra jobb! Et lite aktuelt problem i våre dager, men sikkert morsomt i ei tid med andre åpningstider.

Karen Sofie Hanssen var født i Gamlebyen i Oslo. Faren var skipsoffiser, og hun hadde vært med ham til sjøs i sin ungdom. I 1920 ga hun ut visesamlingen 12 sjømannsviser av Nicolette, som hun tilegnet faren. Da hadde hun skrevet for Chat Noir siden 1912 og debutert med boka Hverdagsviser (1915) under psevdonymet Fru Olsen.

I tillegg til revyviser skrev hun barnebøker, og disse har Einar Økland skrevet om i artikkelen "Nicolette og gutta" i Årboka Litteratur for barn og unge 2006. Økland peker også på hennes oppfinnsomme omgang med dialekten på Oslo østkant når hun f.eks. lot "brøste'" rime på "løst te'" og "barna" på "tar'n 'a".

Karen Hanssen var en beskjeden og tilbaketrukket person privat, men visene hennes sørget for at Bokken Lasson og andre kunne høste ovasjoner på revyscenen.
Elin

Kari Dale, ei levende stemme fra lydarkivene

Sang fra ei svunnen tid
I 1917 gjorde Rikard Berge voksrullopptak med Kari Dale fra Seljord, Telemark. Bak den knitrete og hakkete voksrull-lyden kan vi høre en frisk og livlig kvinnestemme som fascinerte meg fra første gang jeg hørte henne. Opptaket er gjort for over 90 år siden, men det er noe med tilstedeværelsen, sikkerheten og livfullheten i framføringen som når rett gjennom tid og dårlig lyd. Spesielt er det balladen om Storebror og lillebror som fanger min oppmerksomhet – måten hun betoner, fraserer og strekker rytmen nærmest for å understreke dramaet i visa, og allikevel gir det en fornemmelse av en fast underliggende puls. Tonaliteten er alderdommelig. I tillegg til Berges lydopptak, dokumenterte Catharinus Elling sanger etter henne på papir. Flere av sangene har mye til felles med oppskrifter etter Olea Crøger, også bosatt i Seljord. Hun døde lenge før lydopptak var mulig, men gjennom Kari Dales sang kommer også Crøger nærmere.

Sanger og miljø
Men hvem var Kari Dale i tillegg til det hun sang? For meg er hun en betydningsfull kvinne, men etter slike som henne leter man forgjeves på internett og i leksikon. Kari Lønnestad ved Folkemusikkarkivet i Telemark kan hjelpe. Hun har jobbet mye med sangene etter Kari Dale både som utøver og som student i ei semesteroppgave. Kari Dale ble født i Seljord 26. januar 1864 og Lønnestad skriver at hun vokste opp med mye musikk i hjemmet, med spellmenn og kvedare. Hun giftet seg med søskenbarnet sitt og flyttet til Dale, Trollebotn. ”Som kvedar var Kari Dale prega av det miljøet ho levde i. Samfunnet på heia skal ha vore nokså isolert, og det er langt til tettstaden Seljord. På Dale hadde dei ikkje radio før nokre år etter krigen, så kulturimpulsane utanfrå må ha vore avgrensa. Anny Fosse [barnebarn] fortel at då ho og systera som jentunger song songar tostemt, som dei hadde lært på skulen, syntes bestemora det let ’fælt’. Det var ikkje slik ein skulle synge!”. (Lønnestad: Kvedaren Kari Dale, UiO 1996)

Lever videre
Anny Fosse har ført sangtradisjonen etter bestemora videre, og i tillegg til Kari Lønnestad har Jon Anders Halvorsen og Ingvill Marit Buen Garnås lært sanger etter opptakene og nedskriftene av Kari Dale.

Opptaka av Rikard Berge inneholder 66 kutt, og noen av disse er nå gjort tilgjengelige på internett og CD. Norsk folkemusikksamling har lagt ut noen kutt her og fire av opptakene er med på CD’en Hugen leikar så vide, også gitt ut av Norsk folkemusikksamling.
Astrid

Olea Crøger, ei kvinne forut for sin tid

Denne uka tar Visearkivaren en ekstra titt på kvinner og kvinneviser, og jeg har lyst til å løfte fram ei imponerende kvinne med stor betydning i norsk innsamlings- og sanghistorie. Olea Crøger (1801-1855) var en pioner i sin samtid. Hun var den som åpnet dørene for samlere som M.B. Landstad og L.M. Lindeman, og som overbeviste Jørgen Moe om at det fantes en egen norsk balladetradisjon og ikke bare oversettelser av danske ballader. Crøger begynte å samle viser, sagn og eventyr rundt 1840. Hun hadde tette bånd til folkekulturen i Telemark, var både sanger, tradisjonsbærer, samler og oppskriver, og hun videreformidlet noen av de flotteste sangene dokumentert fra den perioden.

I 1842 hadde Olea gjort klart et manuskript med ballader og stev på ca 200 sider. Hun oppsøkte forlegger Malling som fikk samlinga til gjennomsyn, og han sendte den videre til Jørgen Moe. Moe foreslo at hennes samling kunne utgis sammen med hans, noe hun aksepterte mot et honorar for innsamlingsarbeidet. Men ingenting skjedde, og etter et års tid ba hun om å få manuskriptet tilbake. Det fikk hun ikke, og gikk til Landstad for å få hjelp, men heller ikke det nyttet. I tillegg var Jørgen Moe så frekk at han spurte om han og Malling like gjerne kunne få overta Crøgers og Landstads oppskrifter, og etter hvert går det så langt at Moe og Malling hevder at Crøgers samling er deres. Vi vet ikke om hun noen gang fikk tilbake samlingen, men det kommer klart fram fra brevvekslinger at hun kjempet en desperat kamp for å få råderett over sitt eget arbeide og at måten hun ble møtt på av den tids mektige menn var klart respektløst. Den som kommer best ut var Landstad, som i Norske Folkeviser viser at han er bevisst på at han står i takknemlighetsgjeld til henne.

Olea Crøger var ei spesiell kvinne for sin tid og utfoldet seg på arenaer som ennå i stor grad var forbeholdt menn. Hun lyktes aldri med å gi ut sin tradisjonssamling fra Telemark. I stedet ble noe av det hun samlet gitt ut i Landstads og Lindemans bøker. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på å gi ut de oppskriftene som vi per i dag vet finnes etter henne i boka Olea Crøger: Lilja bære blomster i enge i 2004. Les mer om boka her og mer om henne her og her
Astrid

Svenskt visarkiv nedleggingstruet

I en ny svensk utreding (SOU 2010:12) er det foreslått at Svenskt visarkiv skal opphøres som egen enhet og at de ansatte skal arbeide med ulike former for allmenn dokumentasjon av musikk, teater og dans under Statens musiksamlingar. Svenskt visarkiv skal med andre ord ikke lenger være et arkiv for folkemusikk, jazz og flerkulturell musikk, og spesialkompetanse bygd opp gjennom 60 års innsamling, forskning, formidling og service smuldres opp. Arkivet har vært og er en modell for flere beslektede arkiver i Norden og andre land, og vi på Norsk visearkiv har alltid tenkt på Svenskt visarkiv som forbilde og ”storebror”.
En aksjonsgruppe for arkivet har startet en underskriftskampanje her
Astrid

Kvinneviser

På visearkivet vil vi markere kvinnedagen med å skrive om kvinner hele uka. I anledning 8. mars har jeg funnet fram et lite visehefte med tittelen Kvinneviser. Heftet ble utgitt av Kvinnefronten og tidsskriftet Profil i 1975. Profil var et litterært tidsskrift, men ga også ut flere sanghefter med fellestittelen Sanger fra folkets kamp utover på 1970-tallet.
Kvinneviser starter med "Kvinnefrontsangen" og fortsetter med folkeviser og eldre kampsanger. Blant disse er "Kvindernes tog", skrevet til streiken blant fyrstikkarbeiderskene i 1889. Bildet på omslaget av heftet viser også en demonstrasjon i forbindelse med denne streiken.
I forordet fra utgiverne står det at de vil vise et så bredt utvalg som mulig fram til "viser og sanger av i dag". Og de sistnevnte visene omhandler blant annet krav om fri abort, om problemet med å kombinere jobb og hjem, om menn som ikke forstår og om likelønn. Tekstene viser et engasjement og et sinne som vi ikke så lett kjenner oss igjen i, og som mange ler litt foraktelig av i dag. Men vi skal huske på at 70-tallets engasjerte kvinner har asfaltert veien for dagens unge kvinner og banet veien for rettigheter de selv bare kunne drømme om.
Elin

Lansering av antologien Norske ballader!

I dag er det lansering! NORSKE BALLADER - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr er en storsatsing fra Norsk visearkiv og Grappa. Antologien, med 30 utvalgte middelalderballader, favner ei 168 siders bok og to CD-er med flere av våre fremste balladesangere. Her kan man både høre balladene sunget og lese om historien til de eldste folkevisene våre. Til hver av de 30 framføringene er det bakgrunnsstoff om balladen og den enkelte innspillingen. Boka er rikt illustrert av Elise Jarem.

Lydsporene på CD-ene er hentet fra eldre og nyere utgivelser, fra Alf Prøysen til Bruvoll Halvorsen. Blant sangerne er Lillebjørn Nilsen, Øyonn Groven Myhren, Kirsten Bråten Berg, Rita Eriksen, Trio Mediaevel, samt en lang rekke andre enestående og markante sangstemmer.

Tekstene som synges står i boka. I tillegg kan man finne noter og tekster med flere vers på nettsidene til Norsk visearkiv. Se her og her.

Vi håper antologien kan være med på å åpne ører og øyne for alle dem som ennå ikke har noe forhold til de norske balladene, og at den kan være til glede og nytte for de som allerede er glad i denne sangskatten.
Den kan bestilles bl.a. fra Grappas hjemmeside.
Astrid

Svensk lutt og visesang

Bokken Lasson brukte lutt når hun framførte viser på 1900-tallets begynnelse. Den lutten hun brukte, er den som kalles svensk lutt. Den har en litt kort gitarhals som spilles og stemmes som en gitar. I tillegg har den 6 bass-strenger som er stemt F,G,A,H,C,D. Skaperen av denne spesielle lutt-typen er Matthias Petter Kraft, som lagde konstruksjonen i 1795, og denne er videreutviklet gjennom årene, bl.a. for å tilpasses akkompagnement til visesang. Og slik har den også blitt brukt, bl.a. av Evert Taube og Gunnar Turesson. Blant dagens svenske visesangere er det også noen som bruker lutt.

I Sverige har interessen for den svenske lutten fått et oppsving de seinere år, og det arrangeres kurs i bygging av lutt.
Her til lands vet jeg ikke om andre enn Bokken Lasson som har brukt den svenske lutten, men en lutt uten de ekstra bass-strengene har vært brukt, bl.a. av Jakob Sande.
Les mer om svensk lutt her.
Elin

OL-sanger 3

At Alf Prøysen skrev en Ol-sang er ikke så godt kjent, men den 31. januar 1952 sang han "Olympiavise 1952" i NRK. Her er det ikke de store kanonene som kjemper, men "Gutteklubben Varg" som lager istand sin egen olympiade. Visa begynner slik:
"Ja, guttekluben Varg kan jammen få det tel.
Nå har de holdt Olympiade for seg selv.
Det starta hos'n Per Johan med styr og stell.
For der var den største bakken..."
Guttene hopper, står på skøyter og går langrenn. Til slutt ender de hos den som har flest søsken "for der var det største bråket". Så der kunne de virkelig feire!
Visa fikk siden tittelen "Gutteklubben Varg". NRK-opptaket fra 1952 er gitt ut på CD-en Hompetitten (Kirkelig kulturverksted).
Elin

Sang og språk

Her på visearkivet er vi interesserte i bruken av språk, målformer og dialekter i sanger. Vi har inntrykk av at flere utøvere nå er positive til å synge på norsk, noe som bekreftes av Ottar Grepstad i boka Språkfakta 2010. Her er det mye interessant lesning om publikums og utøveres syn på norske tekster, og jeg siterer (s. 117-118):

"Musikk er ei av dei mest kommersielle kunstformene, og det kunstfeltet som har det sterkaste presset frå engelsk, men er også prega av at nynorsk og dialekt er meir brukt her enn i radio og tv, og meir enn i bøker.
Fleire artistar enn før er posititve til å syngje på norsk. Publikum møter dei med klare meiningar om at norske tekstar passar betre i nokre sjangrar enn i andre. Fire av ti artistar meiner det er lettare og uttrykkje seg på norsk enn på engelsk, men seks av ti meiner også at engelsk kling betre enn norsk."

"Publikum hadde klare meiningar om kva språk som kler ulike musikksjangrar best. Heile 95 % meinte det passa ganske godt eller svært godt med norske tekstar i viser. Svært mange meinte det same om tradisjonsmusikk, danseband og pop/-rock. Derimot meinte publikum at norsk språk passa berre middels til roots/country, hiphop/rap, samtidsmusikk og klassisk kunstmusikk. Til både jazz, metal, blues og elektronika meinte publikum norske tekstar passa dårleg."

"41% av artistane tykte det var lettare å uttrykkje seg på norsk enn på engelsk. […]
Artistane blei også spurde om gode grunnar til å syngje på engelsk. Då meinte eit fleirtal av musikarane at engelsk kling betre enn norsk (59 %), at det var lettare å skrive gode tekstar på engelsk (55 %). Det argumentet for engelske tekstar som flest artistar var samde i, var at dei brukte engelsk fordi dei ville gjere det bra internasjonalt (74 %).
Dette salsargumentet har lenge vore framheva. I røynda er det heller få musikerar som har lykkast i utlandet og som har vore avhengige av at dei song på engelsk."

Kilde: www.aasentunet.no (Ottar Grepstad: Språkfakta 2010, e-bok og tabeller)
Astrid