Norsk visearkiv på Facebook

Norsk visearkiv er nå på Facebook! Her kan du følge med på smått og stort, noe fra bloggen og andre ting. Og trykker du på "liker"-knappen får du automatisk oppdateringer på din egen Facebook-side. Følg denne lenken.
Astrid

Bergensbane-visa

For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.

Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.

Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.

Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin

Åndelige sanger for hjemmet

Visearkivet har nettopp fått en stor samling av salmebøker og bøker med religiøse sanger. Dette er vi svært glad for. Salmeboka var jo den første boka som fikk innpass i norske hjem, etter at folket lærte å lese, og langt ut på 1800-tallet var mesteparten av de sangbøkene som kom ut, religiøse.

Det er vanlig å dele dette sangmaterialet i to grupper: salmer og åndelige sanger. Helt fra reformasjonen har det vært vanlig at salmebøkene måtte godkjennes for bruk under gudstjeneste. De sangene som har fått plass i autoriserte salmebøker kaller vi salmer. De som ikke har stått i salmebøker kaller vi altså åndelige sanger. Ellers er det ikke noen spesielle kjennetegn som skiller disse to gruppene.

Inndelingen er også praktisk, for når det gjelder salmer finnes det mange hjelpebøker. Rynnings Norsk salmeleksikon har gode opplysninger om opphav, oversettelser og hvilke salmebøker hver salme har vært trykt i. Når det gjelder de åndelige sangene er det ikke så lett, selv om Lundes sang- & salmeleksikon (1997) og Kristen sang og musikk fra 1962 er gode oppslagsverk.

Velle

Temadag for masterstudenter fra Rauland

Tirsdag 26. oktober hadde vi besøk av masterstudenter og lærere fra institutt for folkekultur i Rauland. Tema for dagen var: Ulike perspektiver på tradisjonskunst med utgangspunkt i balladetradisjonen.

Balladene har vært inspirasjon for både musikalske og visuelle tolkninger. Og visearkivets balladeantologi Norske Ballader er et godt eksempel på dette, mente Rauland-lærerne. Og derfor sto en presentasjon av denne og arbeidet bak først på programmet.(Les mer her).

Så var det lunsj og omvisning på arkivet før vi fortsatte med å lytte til ulike tolkninger av balladen "Møllerdottera". Frode Nyvold sang om "Den vonde kjerringa" og spilte arkivopptak av den samme balladen. Mikkel Tin snakket om bruk av temaer fra ballader i billedkunst, belyst ved Bendik Riis' maleri Bendik og Aarolilja eller Brudefærden i Norge (1955). Mats Johansson rundet av det hele med å snakke om tradering, kommunikasjon og vitenskapsteori.

Med ulike innfallsvinkler og middeladerballadene som en fellesnevner ble det en interessant dag for alle parter.
Astrid og Elin

Heder til visesangere

I oktober opplevde to visesangere å bli hedret på ulikt vis. Først ut var Kirsten Bråten Berg som ble statsstipendiat 5. oktober. Det var kulturminister Anniken Huitfeldt som bekjentgjorde dette i forbindelse med at Statsbudsjettet for 2011 ble lagt fram.

Den 22. oktober kom så nyheten om at Alf Cranner ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for lang og tro tjeneste i trubadurenes rekker.

Begge de to har på hver sin måte vært med på å prege norsk visesang i flere årtier, og utmerkelsene er vel fortjent. Visearkivarene gratulerer!
Velle, Liv, Astrid, Elin

Stentor

Studentersangbøker har ofte spesielle titler. Den kjente Smørekoppens visebok ble opprinnelig laget for maskinstudentenes forening ved Universitetet i Trondheim. Sosialøkonomisk studentforening i Bergen kalte sin sangbok for Øresus, Århøneklukk er sangboka til Bygningslinjens forening og Feiselklang kom fra Bergstudentenes forening.

En av de mest spesielle titlene er Stentor som er utgitt av Studentsamfunnet i Ås. I følge Iliaden var Stentor en utroper for den greske hæren i den trojanske krig. Homer sier at han kunne brøle like høyt som hundre mann. Til slutt utfordret han guden Hermes til en brølekonkurranse, men da sprengte han seg og døde.

Velle

Visearkivet er lagt under Norsk kulturråd att

Som me har skrive om tidlegare her på bloggen så hadde me på arkivet håp om å få midlar via statsbudsjettet til å gi ut ei vitskapleg utgåve av Norske mellomalderballader på nett. Då statsbudsjettet vart lagt fram den 5. oktober var me derfor svært spente på om me var tilgodesett med dette. Dessverre er ikke kulturdepartementet enige med visearkivet om at det er behov for ei slik utgåve, og det vart ikkje avsett midlar til dette. I tillegg var det endringar i postplasseringa for tildelinga av midlane til arkivet. Me har i fleire år vore fast post på statsbudsjettet, men frå og med i år er vår skjebne atter lagt i hendene til Norsk kulturråd. No er ikkje det så ille avdi me opplever at kulturrådet har stor forståing av arbeidet me gjer, og me har også i mange år før me vart fast post på statsbudsjettet fått driftstilskuddet vi kulturrådet. I tillegg er me sikra drift på 2010-nivå ut 2012.
Men det betyr også at me ikkje har gitt heilt opp tanken på å gjennomføre balladeprosjektet, me set vår lit til at Norsk Kulturråd ser viktigheita av å sikre balladane for ettertida. Følg med oss på bloggen for å vite korleis det går både med arkivet og balladeprosjektet frametter.

Liv

Norges mest populære visebøker 2

Ved sidan av Petter Dass’ Bibelsk Visebok har Kjempeviseboka vore blant dei mest populære visebøkene både i Danmark, på Færøyane og i Norge. Båe desse bøkene heldt stand i over 200 år, og det må nødvendigvis gå lang tid før ei anna bok slår den rekorden.

Kjernen i Kjempeviseboka er ei eldre bok som historikaren Anders Sørensen Vedel gav ut i 1591. Tittel på boka var ikkje snau. Her er den fulle tittelen:

It hundrede udvaalde Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft oc anden seldsom Eventyrsom sig her udi Riget ved Gamle Kemper Naffnkundige Konger oc elles forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne næruærendis Dag.

Ikkje rart at boka vart omtala som Hundreviseboka. Visene var gamle folkeviser av den typen vi kallar mellomalderballadar. På 1600-talet var bøker dyrt og lesekunsten var ikkje mykje utbreidd. Hundreviseboka var ei eksklusiv bok i hundre år.

Men så i 1695 gav presten og språkforskaren Peder Syv boka ut på nytt, og han la til hundre andre gamle viser og dermed vart det Tohundreviseboka eller berre Kjempeviseboka. Utover 1700-talet auka det på folk som kunne lese og Kjempeviseboka vart etterspurt, også i Norge. Det kom stadig nye opplag utover på 1700- og 1800-talet. Populariteten viser seg også ved at vi stadig finn lange avskrifter frå Kjempeviseboka i norske handskrivne visebøker.
Velle

"Ole Velland" i Eggedal 1867 og 1966

Jeg er igang med ballademelodiene igjen, og nyss var jeg i Lindemans fotefar da han besøkte Eggedal i Buskerud i 1867. Der møtte han Gunhild Halvorsdatter Haugen og skrev ned balladen om Ole Velland som tjener i kongens gård og får bud om at kjæresten hans er død.

Slik ser det ut etter jeg har tolket Lindemans kladd:


Det artige med akkurat denne oppskriften, er at i 1966 gjorde G.A. Brager et lydopptak med Eva Aasand i Eggedal der hun synger den samme visa. Jeg kjenner ikke hennes historie og vet ikke om hun har balladen i ren muntlig tradisjon eller om hun tolket den fra en av de få trykte utgivelsene av Lindemans oppskrift (C. Elling: Vore Kjæmpeviser, Kristiania 1914). Men opptaket er nydelig og er med på CD'n Hugen leikar så vide (Norsk folkemusikksamling og Norsk visearkiv). Hør et utdrag fra opptaket her
Astrid

Mordet i Sveits - en skillingsviseparodi

En del av de visene vi kaller skillingsviser er nyheter på rim, og mord var et yndet tema. Visene ble solgt i små, enkle trykksaker. Derfra kommer navnet ”skillingsviser”.
Mange av visene er litt klønete skrevet, og de kan bli ufrivillig komiske, selv om de ikke var ment å være det. Derfor kan det innimellom være vanskelig å vite om slike viser er skrevet for å være morsomme, eller i fullt alvor. Men "Mordet i Sveits" er helt klart skrevet som en parodi.
Teksten er av Lars Dilling (1848-1887), som var født i Kristiania. Da han var student, skrev han både viser og komedier, og ”Mordet i Sveits” ble skrevet til studentenes høstfest i 1873, og trykt i Nye digte, sange og viser (1874). Den fullstendige tittelen er: ”En ny og frygtelig fæl vise om en mand i Schweitz, som myrdede sin ulykkelige kone ihjæl.”

Nu vil jeg beskrive så godt jeg formår,
et fryktelig mord uti Sveits.
Der levde en olding med sølvhvite hår,
en gammel og gretten stabeis.
han tok seg en kone, hun hånden ham skjenkte,
enskjønt hun var ung, ti hun listigen tenkte:
”Jeg hånden alene vil give min mann,
men hjertet han fordre ei kan.”

Og derfor hun skjendig sin husbond bedrog,
ifall man på ryktet kan tro;
ti innen rett lenge en elsker hun tok –
man påstår sågar hun tok to.
Og det er jo noe som alle kan vite,
at det kunne mannen i lengden ei lide
og fattede nu den beslutning så fæl
å myrde sin kone i hjel.

Mens solen beskinte vår syndige jord
og alle de småfugler sang,
så tok han sin fru og en økse så stor
og styrte til skogen sin gang.
Og da de var kommet derhen, han begynner:
”Fall vakkert på kne og bekjenn dine synder,
og tal bare sannhet, ti om et minutt,
min søte, så er du kaputt!”

Da ropte hun ydmyk: ”O kjære tilgiv!
Så inderlig derom jeg ber.
Men vil du det ikke, så ta kun mitt liv –
mein liebster,was willst du doch mehr?
Så kan jeg dog blive deg kvitt allenfalsen.“
Og derpå hun velvillig rakte ham halsen,
og mannen med øksen tre hugg henne gav
og kuttede hovedet av.

O bred, akk så bred er den ekteskaps vei,
og mange vil vandre derpå!
Men vokt jer, I menn, og forsøker det ei
når I bliver gamle og grå!
I kvinner av denne historie kan lære
at I eders menn ikke utro må være;
ti da vil det sikkerlig gå eder skeis
I Norge så vel som i Sveits.

Mer om denne visa og forfatteren står på Norsk visearkivs hjemmeside her.
Elin

Cowboysang

Min kanadiske svoger var cowboy i sin ungdom, og han kunne fortelje om bakgrunnen til cowboysongen. Arbeidet besto i å passe ein kuflokk på mange hundre dyr, og flytte flokken ettersom beitet var oppete. Om kvelden vart flokken samla og nå gjaldt det at ikkje noko villdyr eller anna kom til å uroa kyrne. I så fall kunne heile flokken springe til alle kantar, og da vart det ikkje enkelt å få samla dei igjen, og derfor var det ein eller to cowboyar som rei rundt flokken heile natta. Dersom ryttaren kom for brått på dyra, kunne dei også bli uroa, og derfor song dei for å varsla kyrne om at dei kom. Dei song gjerne lange cowboysongar, men sidan denne songen hadde ein praktisk funksjon, kunne dei syngje alt som falt dei inn. Svogeren min demonstrerte cowboysang ved å syngje teksten på hermetikkboks.
Velle

Jack Berntsen er død

I går døde visesangeren Jack Berntsen. Han ville fylt 70 år 14. oktober.

Jack Berntsen ble født i Kjøpsvik. Etter cand.mag-eksamen fikk han jobb som lærer i Svolvær, og her begynte han etter hvert sin karriere som visesanger. I 1968 startet han Viseklubben Lovisa, og i 1973 satte han i gang musikkfestivalen Troilltampen.

Jack Berntsen markerte seg som en av "proteststemmene" fra nord, og han var aktiv enten det gjaldt kamp mot EEC (som EU het den gang) eller mot avfolking i nord. Han ble nasjonalt kjent gjennom visa "Kor e hammaren, Edvard" med tekst av Jahn-Arill Skogholt. Protestlysten ble ikke mindre med alderen, og I de seinere åra markerte han seg også med protestsang mot oljeboring i nord.

Jack Berntsen har fått flere kulturpriser, bl.a. Prøysenprisen (1985) og Nordland fylkes kulturpris (1981). Han har betydd mye for "grasrotkulturen" i landsdelen, og i 2000 opprettet Vågan kommune en egen kulturpris i hans navn.

Velle, Astrid, Liv og Elin

Målfrid mi frue

I dag har Målfrid navnedag, og da kan det vel passe å finne fram en middelalderballade med hennes navn, nemlig "Målfrid mi frue". I 1907 sang Margit Tveiten i Grungedal denne visa for Catharinus Elling. Den begynner slik:

Hott er de fy en gangar grå
- Målfri mi fruve -
hver morgen for din dør her står
- Tora lill.
Tora legjer a luri. -

De er no ingen gangar grå
de er mine gjæsar store å små.

De er inkjke dine gjæsar store å små
me røe gullbeisel å sale på.

Slik fortsetter visa med at faren spør og datteren svarer. Han har fått en mistanke om at hun har en elsker og vil fritte henne ut. Han spør om hestene, støvlene, barnet og sverdet han har sett, men datteren vrir seg unna med kjappe svar. I en del varianter er det med et vers hvor det sies at kvinner aldri er i beit for svar. De fleste oppskriftene stopper her, men noen har en dramatisk slutt hvor faren viser henne den avhogde handa eller hodet til elskeren. Da forbanner hun faren og brenner seg inne.

Balladen er godt kjent i hele Norden. Temaet har også funnet veien til ei humoristisk vise; ”Den lystige hanrei”, også kalt ”Nordkjosbottenvisa”. Mange vil sikkert gjenkjenne det samme temaet i visa ”Five nights drunk”, som The Dubliners gjorde kjent under navnet ”Seven Drunken Nights”.

Flere varianter av visa med noter finnes her, og på cd-antologien 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr kan den lyttes til i Blåmann Blåmanns versjon. Se tidligere omtale av antologien her.

Elin

Viserock fra 70-tallet

1970-tallet var en blomstringstid for norske visesangere og visegrupper av ymse slag. Og mens unge visesangere ofte sang på engelsk eller svensk på 1960-tallet, kom nå norsk mer og mer i skuddet. Det betydde også en ny interesse for den eldste visetradisjonen vår; balladene.

I 1972 ble det dannet ei folkrockgruppe i Oslo som kalte seg Folque. De blandet folkemusikk med moderne rytmer i et rocka uttrykk som førte dem til Norsktoppen med balladen om Olav Liljekrans, som de kalte "Dans, dans, Olav Liljekrans".
Gruppa holdt det gående til midt på 1980-tallet med vekslende besetning.

Folque ga ut flere plater og Folque-viseboka med ballader, viser, slåtter og stev. I tillegg til tekster og melodier inneholder denne et minikurs i dulcimer og banjo.

Elin

Norges mest populære visebøker I

Det er ikke lett å kåre Norges mest populære visebok, men dersom vi vurderer hvilke som har vært populære gjennom lang tid, står valget bare mellom to bøker: Bibelsk visebok av Petter Dass og Kjempeviseboka av Peder Syv. Begge disse bøkene holdt på over 200 år.
Bibelsk visebok kom første gang ut i 1711, fire år etter at Petter Dass var død. I barokkens tid var boktitlene ganske lange og arrangert som en dekorasjon utover tittelsiden. Den fulle tittelen på denne boka var:
Aandelig Tids-Fordriv eller Bibelsk Viise-Bog Det er Adskillige Bibelske Historier uddragen af den Hellige Skriftes Bøger, alle Lysthavende til Fornøyelse udi Riim forfattet.
Boka inneholdt 17 sanger med fortellinger fra det gamle testamentet. Selv om visene var lange, den lengste var på hele 66 strofer, ble det til en ganske liten bok, ikke dyrere enn at vanlige folk kunne kjøpe den. Petter Dass hadde forsynt visene med henvisninger til hvilke melodier man kunne bruke, men det er melodier som ikke er særlig kjent i vår tid, antagelig ikke i samtiden heller for folk tilpasset og laget melodier selv.
Lindeman gav ut en egen bok med folkemelodier til Dass’ viser, og i folkemusikkarkivene er det mange flere. ”Jeftas vise” fra Bibelsk visebok har litt av kjempevisen i seg og har sannsynligvis vært den mest populære. I alle fall er det den visa som har flest melodier i arkivene. Melodien til salmen ”No koma Guds englar med helsing i sky” er lånt fra ”Jeftas vise”.

Velle

Margrethe Munthe om sauen

Visearkivaren minner om at det er "Margrethe Munthe-år" i år. Vi har skrevet om henne før, men hun fortjener en septemberblogg også med en sang om et dyr som er aktuelt i disse dager.
I 1916 ga hun ut boka Sanger om dyrene. Her er det sanger om husdyr og om ville dyr. Noen er snille, noen er slemme, og noen er lure i hennes og barnas verden. Reven lurer seg fram "med løgn og list", bjørnen er "en farlig røver" og ulven er sulten, slem, grisk og grådig.
Sauen er blant de snille dyra, og om den skriver hun:

Ingen er så redd og sky
som stakkars vesle fåret.
Ser det mig, så vil det fly
så fort det kan av gåre.
Vil jeg klappe lammet, ber
det med øine store,
legger øret redd og ser
om no ondt jeg gjorde.

Sauen går i vind og vær,
i regnet og i skodden.
det er godt at pelsen er
så tykk og lun og lodden.
Med den varme pelsen på
kjennes ikke kulden,
og når våren kommer, så
klipper de av ullen.

Ullen blir til deilig garn,
og garnet blir til trøier,
strømper, votter for små barn,
og mange varme tøier.
mens jeg springer varm og god
rundt omkring og leker,
sier sauen ikke no,
bare står og breker.

"Bæ-æ!" sier sauen da,
og: "Bæ-æ" sier lammet.
Vi vi gjøre sauen glad,
vi springer med det samme,
takker sauen vår for alt.
Gutter og småpiker,
kom, vi gir den brød og salt,
som vi vet den liker.

Men at den gir oss høstens deilige fårikål, sier Margrethe Munthe ikke noe om!
Elin

Fredagen er en frivillig dag

"Fredagen er en frivillig dag", sang vi da jeg var liten. Den gamle sangen til Hanna Winsnes (1789-1872) sto i Ruth Sommerfeldt Jacobsen og Philip Krömers bok Syng med oss! Allsangboka for barna, utgitt første gang i 1945.

Fredagen er en frivillig dag,
fallerallera, fallerallera.
Lille Martine skulle i lag,
fallerallerallera.

Lille Martine og familien hennes dro i båt ut til Storhamarstrand. Der lekte hun med andre "småpiker" og fikk kake og fiken. Og så rodde de hjem igjen!

På den tida da denne boka kom ut, betydde fredagen noe annet for de voksne. I boka Pytt i panne (1937) står diktet Lønningsdag. Det er skrevet av Arne Paasche Aasen under psevdonymet Dorian Red.

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Verden om dig blir et Gosen
når du mottar lønningsposen.

Nå kan han betale alle han skylder penger og kona får husholdningspenger. Men så er pengene slutt, og diktet ender:

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Fredag er du penge-Jens,
lørdag er du penge-lens!

Men slike bekymringer slapp lille Martine! God fredag!

Elin

Tone, tekst og trubadur

Tittelen på denne boka er hentet fra en visetekst av Alf Prøysen, og den passer godt på samlingen med undertittelen 60 år med Visens Venner, som ble utgitt i 2003. I tillegg til 150 viser med noter har Erik Bye skrevet et personlig forord, og Olav Bø et kunnskapsrikt etterord hvor han går gjennom foreningens historie.

Men det er visene som er hovedsaken. I boka er de gruppert i tidsbolker med et vise-sitat som motto. Det gir et ryddig inntrykk, men det er innimellom litt uklart hvorfor en del av visene er plassert der de er. Men det spiller mindre rolle. Hovedsaken er at boka er proppfull av gode viser, produsert i løpet av en 60-årsperiode av medlemmene i Norges første viseklubb. Det er en veritabel "godtepose" av ei visebok med viser for enhver smak. Og det beste er at boka fremdeles er i salg.

Elin

Mer jodling

Vi gir oss ikke helt med jodlingen! Jodling har vært populært, elsket og hatet i populærmusikken. Hvem husker ikke Alice Babs fantastiske jodling som fikk mange til å prøve å gjøre det samme?

Blant "jodle-noter" på visearkivet fant jeg et notetrykk fra 1960. Det er en svensk-norsk samproduksjon med både svensk og norsk tekst til den samme sangen. Her får vi både En lystig jodlersang og Jodlerskolen på samme notetrykk. De norske tekstene er skrevet av Jakob Hjelte. En lystig jodlersang har lite tekst og mye "Ho-lo-dio-dio". Temaet er at man blir glad av å jodle. Jodlerskolen har mer tekst, og hvert vers leder fram mot et refreng med jodling, og det første lyder slik:

Den første strofen den tok jeg da jeg i vuggen lå.
Far sa: "Det blir no' stort av deg, det hører jeg alt nå."
For hver gang mor med tranen kom og satte på mitt bord,
jeg satte i å hyle som det rene barnekor. (Jodling)

Til slutt blir hovedpersonen tatt opp i Operakoret og får med seg hele salen til å jodle.
Nå har jo Lindesnes trekkspillklubb vært i Operaen, så dette blir kanskje det neste?
Elin

Norges eldste viseklubb

Visens venner ble planlagt allerede høsten 1943, Jens Gunderssen, Finn Faaborg, Bjørn Mørck og Arnold Eskeland var gjengen som utviklet ideen. Og 20. september 1944 ble Visens Venner høytidelig stiftet. Arkitekten Odd Brochmann ble valgt til formann for foreningen som allerede hadde ca. 20 medlemmer. Hvem som helst kunne ikke bli medlem. Man kunne ikke risikere at Visens Venner ble noe som lignet på Den norske turistforening. Altså måtte man ha en opptaksprøve: at man hadde skrevet tre viser, kunne synge tre viser godt eller uttale seg intelligent om tre viser.
Etter hvert ble Norges viktigste visevenner samlet i foreningen: Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Bjarne Berulfsen, Bernt Heiberg, Frode Rinnan, Julius Hougen, Jacob Sande, Nic Øverli, Kaare Siem, Erik Bye, Alf Cranner, Hartvig Kiran, Ivar Medaas, Otto Nielsen og mange andre.
I begynnelsen var noen av møtene på restaurant Håndverkeren, men etter hvert ble det vanligste at det var hjemme hos en av medlemmene.
På 40- og 50-tallet hadde Visens Venner regelmessige viseprogram i NRK og den røde, blå og den gule viseboka sprang også ut av vennegruppa.
På slutten av 60-tallet dabbet aktiviteten litt av, men så fikk Visens Venner en innsprøytning av nytt blod: Lars Hauge, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen og flere.
Etter hvert falt de gamle medlemmene fra og det ble vanskelig å holde foreningen i gang, og i 2007 ble Visens Venner lagt ned. Møteprotokollene og andre arkivalia fra viseklubben ligger nå i Norsk visearkiv.

Velle

Jodling på moten igjen

Bildet over er en hyllest til Polkabjørn og Kleine Heine, som har brakt den norske jodlingen til nye høyder. Og for noen høyder! Trekkspill- og jodleduoen, som ble dannet etter at de møttes på Jodlerfest i Huttwil i Sveits sommeren 2007, har oppnådd stor popularitet og kultstatus. De har til og med vært oppvarmere for A-ha på avskjedsturneen deres, som falt sammen med duoens egen avskjedsturné, «The last yodel». Nå er deres første og siste (hvis vi skal tro på det de sier) singel tilgjengelig på iTunes. Det er "Jeg er fra Romsdalen Norges Tyrol", som de framfører her.

Som visearkivar lurer jeg selvfølgelig på hvor Polkabjørns sang kommer fra. Hvem har laget den, og hvem sang den først? I arkivet har vi en innspilling på cd i Lirekasse-serien (nr. 11). Her synger en kar som heter Odd Pedersen sangen med en lys og klar røst i et opptak fra 1945. Teksten er skrevet av Jens Book Jenssen og melodien av Rolf Syversen. Personlig foretrekker jeg Polkabjørns versjon!

Det er morsomt å høre hvordan gamle slagere kan tas fram igjen og gis et nytt liv. Og et lite tips til Polkabjørn og Kleine Heine: Det er mer å ta av. Her på visearkivet har vi mange jodlenoter. På nettet kan vi forresten lese at jodling er sunnere enn både yoga og jogging. Forklaringen er at jodling letter spenninger og stress ved å frigjøre endorfiner i kroppen. Og jodling styrker lungene. Så da er det vel bare å sette i gang for oss andre også?
Elin

Hurra! Vi vant Folkelarmprisen

Så vant altså cd-en og boka Norske ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr Folkelarmprisen i klassen for dokumentasjon. Folkelarmprisen er folkemusikkens og verdensmusikkens egen platepris, opprettet i 2005. I år var det over 70 påmeldte plater. Les mer her om vinnerne.
Arbeidet med boka og cd-ene har vært et omfattende og viktig arbeid for Norsk visearkiv, og vi gleder oss over at andre også har satt pris på dette.
Vi gratulerer oss selv, og takker plateselskapet Grappa for godt samarbeid!
Velle, Astrid, Elin og Liv

Gamle drikkeviser

Her om dagen fikk jeg en gammel visebok av en bekjent. Den heter Vore Oldefædres Viser, og er utgitt i 1924 av Norsk forening for bokkunst. Det er da også en nydelig bok tettpakket med illustrasjoner. Den glade giver beklaget litt at det bare var drikkeviser i den, men det er det jo ingen grunn til! Vi hører ofte at det ikke er noen tradisjon for norske drikkeviser, men det stemmer ikke.
Mange av visene i denne boka er skrevet av forfatterne som hørte til Det Norske Selskab i København på slutten av 1700-tallet. Disse visene er også ofte å finne i håndskrevne visebøker fra samme periode og første del av 1800-tallet. Jens Zetlitz, Edvard Storm, Johan Nordahl Brun m.fl. skrev viser som hyllet vinen, bordets og kjærlighetens gleder. Ofte er visenes tema også døden, som Thøger Reenbergs I et Viinhuus vil jeg sige, som begynner slik:

I et Viinhuus vil jeg sige
Mit Farvel og lægges ned;
Under Tønden vil jeg ligge,
Under Tappen Hovedet;
Munden maa staa spærret aaben,
Det maa observeres; thi
Ellers torde Tappedraaben
Gaae min tørre Hals forbi.

De gamle antikkens guder forekommer ofte i visene. Og her er naturligvis Bacchus (eller Evan) den som nevnes oftest. Han var gud for vin og fruktbarhet, og ble ivrig hyllet, blant annet av Jens Zetlitz i visa Skikkene:

Evan bli'r dyrket paa mange Slags Maade:
Somme til Tempelet hemmelig gaae,
Der at tilbede sig Viingudens Naade,
Tømme sit Bæger i skjulteste Vraae.
Saadanne Skikke lide vi ikke,
Alle maa see at vi drikke.

Visa fortsetter med å framheve at vin skal nytes i muntert lag hvor alle er venner og vel forlikte. Men det å drikke har også sine ulemper, og Carl Søeborg skrev trøstevisea Om hundred' Aar er alting glemt, hvor første verset lyder slik:

Om hundred' Aar er Alting glemt,
Venner! hvad end vi her maa lide;
Thi lad os være glade stemt,
Sætte de mørke Griller tilside!
Den Ruus, som vi iaften faaer,
Er sovet ud - om hundred' Aar.

Elin

Norske ballader nominert til Folkelarm-pris

NORSKE BALLADER - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr er en storsatsing fra Norsk visearkiv og Grappa. Nå er antologien, som består av ei 168 siders bok og to CD-er med flere av våre fremste balladesangere, nominert til Folkelarmpris i klassen for dokumentasjon. Se her hvilke andre som er nominert.

Lydsporene på CD-ene er hentet fra eldre og nyere utgivelser, fra Alf Prøysen til Bruvoll Halvorsen. Blant sangerne er Lillebjørn Nilsen, Øyonn Groven Myhren, Kirsten Bråten Berg, Rita Eriksen, Trio Mediaevel, samt en lang rekke andre enestående og markante sangstemmer.

Vi krysser fingre og er veldig glade for å være nominert!
Velle, Astrid, Liv og Elin

Kalle Zwilgmeyer er død

Natt til 6. september døde Kalle Zwilgmeyer i Fredrikssund i Danmark.
Kalle Zwilgmeyer ble født på Sandøya 1937, og Sørlandet og historiene fra gammelt av var noe han var opptatt av i mange av visetekstene sine. På 1970-tallet markerte han seg som en av ildsjelene innenfor amatørvisebevegelsen, og han fortsatte å ha et brennende engasjement for den nordiske visa gjennom hele livet.

Han ble tidlig engasjert som programleder for viseprogrammer i radio, som Visekvarten (som han overtok etter Lars Hauge), Viser i vinterkvelden og Sommerkveld på øya. I 1979 gjorde han et radiointervju med Cornelis Vreesvijk (hør intervjuet her). Kalle Zwilgmeyer var også leder for Visens Venner en periode.

Kalle Zwilgmeyer skrev mange visetekster som ble tonesatt av ulike komponister, bl.a. Finn Ludt og Johan Øian. Blant de mest kjente visene til Kalle Zwilgmeyer fra den tiden er Det brenner et lys på Torshov (mel. Johan Øian) og Mattetime i vårsol (mel.: Tore Haraldsen). Sammen med Tore Onsaker skrev han flere viser med tema fra historie og sjømannsliv langs Sørlandskysten. I 1980 ga Fabritius Forlag ut mange av visene hans i samlingen Som ringer i vann. Gamle visevenner vil også huske hans glade framføringer av drikkevisa Jeg er født med en bayer i hånden og Astow Erichsons Leif Erikssons vals

Etter hvert flyttet Kalle Zwilgmeyer til Danmark, og han ble mindre synlig i den norske offentligheten. Men han virket i bakgrunnen og var ivrig arrangør av nordiske visetreff i Tuddal og på Skagen. I de siste årene arbeidet han for å etablere et møtested mellom nordiske og baltiske artister gjennom en årlig musikkfestival i Vilnius. Han arrangerte også viseturer til de greske øyene flere ganger i året.

Da han fylte 70 år, ble han æresmedlem i Norsk viseforum. I begrunnelsen het det bl.a.: "Han har arbeidet med viser i størstedelen av livet. Ingen har betydd mer for kontakten mellom viseartister og viseinteresserte i hele Nordenområdet." I 1999 fikk han også Nordvisas ærespris ”LIV-statuetten”.

Minneord om Kalle Zwilgmeyer kan leses her.

Velle, Astrid, Liv og Elin