Lirendreiere på Steinkjerbesøk

Lirendreiere og lurendreiere er tittelen på ei bok vi har i arkivet. Thor Gotaas er forfatteren og den ble utgitt av Norsk folkeminnelag i 2002. Den handler om lirekassespillerne som vandret på norske landeveier på 1800- og 1900-tallet. Mange av dem var italienere, og omslaget viser et fotografi av Ludvigo Berto Torelli. Bildet er tatt i Steinkjer i 1890.

Folk på Steinkjer hadde imidlertid hørt og sett lirekassespillere før. Allerede i 1864 stod det en kar - "Blinde Peersen" fra Trondheim - ved Steinkjerbrua og dro i vei med lirekassesveiva. Han tiltrakk seg mange tilhørere, og det skapte etter hvert i meste laget av liv og røre. Gotaas beskriver situasjonen:

"Det slo an. Folk stoppet, og i løpet av kort tid stod det en ansamling av mennesker rundt ham. Dessverre brøt Peersen loven ved å opptre på et strategisk ferdselspunkt. [...]Lirekassemusikk kunne forårsake trafikkfare mellom hestekjøretøy og gående. Lettskremte hester reagerte,og mang en ulykke hendte fordi hester løp løpsk på grunn av den fremmedartede lyden.
Nedsablet av lattersalver banet Weie [nyansatt konstabel] seg gjennom forsamlingen, fast bestemt på å skape ro og orden. Etter forrige besøk ble Peersen advart mot å opptre på veien. Konstabelen stirret rett inn i Peersens dype øyhuler: Han måtte pakke sammen utstyret straks! Lirendreieren spaknet ikke, tvert imot. Ansporte av tilskuerne svarte han med en remse av skjellsord. Han spilte hvor som helst, uansett hva politiet sa. Weie skjønte at det behøvdes fysisk makt for å fjerne positivhaleren, men som nykomling i byen speidet han langt etter kjentfolk. Etter lokale vedtekter hadde han krav på assistanse i prekære situasjoner. Omsider seg to mannfolk frem og hjalp til med å lempe vekk Peersen.
Lirekassemannen hylte og kastet seg overende da seks armer grep fatt i ham. Dette hjerteskjærende synet vakte avsky. En synshemmet mot tre voksne menn var rått parti. Med en skrikende Peersen i politigrep, begynte publikum å kritisere bortvisningen. Hvorfor gjorde ikke konstabelen et unntak? Menneskemengdens trassighet virket, og de tre slapp ham. Den høylydte ordvekslingen på broenden lokket dessuten ut gjester fra ei kro like i nærheten, og dem våget ikke Weie å yppe seg mot. De vaklende nyankomne kunne miste besinnelsen. Også fru Peersen styrtet til, snurpet sammen positivet og leide vekk gubben og sønnen. En molefunken Weie stod igjen, ydmyket av spott og hånlatter." (s. 57-58)

Flere av melodiene i lirekassene var sanger, og noen av de omreisende solgte skillingstrykk. En av dem var legendariske Blind-Fredrik, kjent bl.a. gjennom "Blind Fredriks vise". Av sanger som vi kjenner fra lirekasserepertoaret er "Neger-slaven" og "En drankers hytte".

En negerslave, hør nu her, han hadde Jesus kjær.
Og til sin Gud i himmelen han holdt seg stede nær.
Han fattig var, men enda rik, en trell men enda fri.
Ti den som sønnen frigjort har, i sannhet fri han er.

Astrid

Tra la rei rari tra la ra

Jeg er veldig svak for tralling. Alle sanger kan tralles, men nå tenker jeg på tralling der stemmen blir brukt som instrument og musikken brukt til å danse etter. Slåttemusikk er i grenseland for hva visearkivarer holder på med i arbeidstiden, men for tralling gjør jeg gjerne unntak.

Hør og se Olav Nyhus trakterer zither og etter hvert kommer inn med tralling på "Kvernengsreinlender" og polsen "Påssåleken" i godt samspill med Harald Gullikstad og Olav Luksengård Mjelva på fele. Alle er medlemmer av Glåmos spellmannslag fra Rørosområdet. På slutten forteller Harald og Olav om kampen for å få bruke zither i lagspel under Landskappleiken. (Jeg har tidligere skrevet om zither her)
Astrid

Svensk lutt og visesang

Bokken Lasson brukte lutt når hun framførte viser på 1900-tallets begynnelse. Den lutten hun brukte, er den som kalles svensk lutt. Den har en litt kort gitarhals som spilles og stemmes som en gitar. I tillegg har den 6 bass-strenger som er stemt F,G,A,H,C,D. Skaperen av denne spesielle lutt-typen er Matthias Petter Kraft, som lagde konstruksjonen i 1795, og denne er videreutviklet gjennom årene, bl.a. for å tilpasses akkompagnement til visesang. Og slik har den også blitt brukt, bl.a. av Evert Taube og Gunnar Turesson. Blant dagens svenske visesangere er det også noen som bruker lutt.

I Sverige har interessen for den svenske lutten fått et oppsving de seinere år, og det arrangeres kurs i bygging av lutt.
Her til lands vet jeg ikke om andre enn Bokken Lasson som har brukt den svenske lutten, men en lutt uten de ekstra bass-strengene har vært brukt, bl.a. av Jakob Sande.
Les mer om svensk lutt her.
Elin

Strengespil 1

Arkivet er fullt av ubesvarte spørsmål. Og det dukker stadig opp ting jeg gjerne skulle visst mer om. Her en dag trakk jeg fram ei lita grønn bok som jeg ikke har lagt merke til tidligere: Strengespil. Udvalgte sange udsatte for guitar og zither af Anna Skinstad-Fog (Kristiania 1917, fjerde opplag).

Den ligner på andre religiøse sangbøker fra samme periode, men et unntak gjorde at jeg ble ekstra interessert: alle sangtekstene hadde besifring! Og fremst i boka er det gitartabulatorer og en liten gitarskole med spesiell vekt på takten. Videre følger ”Takt for zither” og undervisning av stemming for harpeleik og andre zithertyper. Besifring er vanlig i sangbøker fra 1970-tallet og framover, men i eldre utgivelser var det vanligst med enkel melodilinje eller at melodien var arrangert for flerstemt sang eller piano. Vi vet at gitar og zither (skrives også siter) var mye brukt, men jeg har ikke sett spor av dem på denne måten i våre eldre sangbøker tidligere.

Jeg har lenge tenkt at det hadde vært morsomt å finne ut mer om bruken av gitar i den såkalte folkelige kulturen fra midten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Og her dukket det opp en trigger. Jeg slår opp i Cappelens musikkleksikon (1979) på Gitar:

"I Europa fikk gitaren sitt virkelige gjennombrudd som populærmusikkinstrument da den i midten av forrige århundre begynte å bli brukt innen vekkelses-, avholds- og arbeiderbevegelsene. Like avansert som den spilleteknikk som noen tiår tidligere var blitt praktisert av de feirede virtuoser på instrumentet, like lette var det akkordiske viseakkompagnementet med vekselbass mellom kvint og grunntone som nå ble brukt. Gitaren var dessuten et relativt billig og praktisk instrument som var lett å transportere mellom møtene i bedehus og på arbeidsplasser. Parallelt med gitarens store utbredelse oppstod det snart et rikt repertoar av viser, skillingstrykk, kampsanger, arbeidersanger og åndelige viser. Dette fulgte med de store emigrasjonsbølgene til USA, og musikken utviklet seg der sammen med ulike folkemusikalske elementer fra alle kanter av Europa innen den retning som kalles euro-amerikansk folkemusikk." (s. 97) 

OK. Dette var en liten start. Den kan lede mange veier, også her i denne bloggen. Jeg vil følge opp, og jeg håper at det er noen lesere der ute som etter hvert henger seg på. Jeg er sikker på at det er mange som kan mye om temaene gitar, sang i bedehus og tidlig populærmusikk.
Astrid