Sjørøversanger

Sjørøversanger finnes det mye av, men de fleste er barnesanger. Kaptein Sorte Bill, kaptein Krok og kaptein Sabeltann er kjente figurer, men de likner ikke mye på sine forbilder i Karabien eller vår tids sjørøvere utenfor Somalia.
I populærkulturen er sjørøveren kledd som en rokokkodandy, med svart lapp over ene øyet, en stor papegøye på skulderen, trebein, og dermed totalt uegnet til å slåss på et gyngende skipsdekk.
På seilskutene var arbeidssangene, sjantiene, viktige, og sjørøverne har sikkert sunget arbeidssanger, men de er ikke blitt bevart. Det eneste vi har er:

Femten mann på død manns kiste,
Yo ho ho og en flaske med rom.
Djevelen tok dem til den siste.
Yo ho ho og en flaske med rom.

Denne ser ut som en typisk halesjanti med to rykketak i hver refrenglinje, og kan godt ha vært brukt ved seilheising, men det er ingen gammel sjømannssang. Teksten er laget av Robert Louis Stevenson og står i Skatten på sjørøverøya. Boka og sjantiene er blitt oversatt til en rekke språk, og det er laget både flere strofer og mange melodier til den.

Velle

Erik Bye og venners viser

Her om dagen da jeg var på leiting etter ei vise i arkivet, kom jeg over ei visebok som var utgitt i 1963. Venners viser og egne vers heter den og er redigert av Erik Bye. Her finner vi mange av hans egne viser, bl.a. "Den sorte seiler" og "Anna Lovinda". Hele samlingen har et maritimt preg med mange sjømannsviser, men innlandet er heller ikke glemt. Forfatterne og komponistene som er representert i samlingen er folk Erik Bye har et vennskapelig forhold til, og han skriver fakta og små anekdoter om dem knyttet til visene. Dette gjør viseboka til en liten gullgruve for visesangere som vil ha stoff som setter visene inn i en sammenheng. Den som er heldig og kommer over denne antikvarisk eller på loppemarked, bør kjenne sin besøkelsestid!
Elin

Vann og viser

Hvilke innfallsvinkler kan temaet viser og vann gi for sangforskere? Jeg har vært på konferanse i Nederland, nærmere bestemt Amsterdam og Terschelling, en av de frisiske øyene nord for Amsterdam. Det var den førtiende konferansen i regi av Kommission für Volksdichtung / International Ballad Commssion / Commission Internationale por l’Étude de la Chanson Populair (KfV). Årets arrangør var Meertens Institute med Louis Griip i spissen.

Det var rundt 70 deltagere, hovedsaklig fra Europa og USA, men også Afrika, Asia og Australia var representert. Mange hadde valgt å snakke om sjømannsanger og sjantier, andre om elver, fontener og hvordan disse var symboler for renselse og spirituelle aspekter. En uventet og interessant innfallsvinkel var om tårer og gråt i nederlandske sangbøker fra 1500-tallet. Andre hadde sett på Child ballads og Skandinaviske middelalderballader og deres bruk av vann som dramatisk element, der havet ofte representerer fare for drukning, og elver og innsjøer lokker hovedpersonene ned til underverdenen med nøkk og nymfer.

”Keynotespeakers” var Simon Bronner (Harrisburg, Pennsylvania) og Christopher J. Smith (Lubbock, Texas). Simon Bronners overskrift var “’It’s only me from over the sea’: Water and sexuality in symbol, story, and song”. Han har analysert bruk og kontekst av sangen “Barnacle Bill the Sailor”, en heller grov og slibrig sang som fremdeles er i bruk blant sjøfolk i bl.a. ”crossing the line”-seremonier. Den synges også ved colleger og i rygby-lag og i krigs-/militære miljøer. Sangen er strippet for sentimentalitet, den formidler noe om makt og forpliktelser mellom menn i et mannsmiljø, og den brukes for å fullbyrde ritualer. ”Barnacle Bill the Sailor” markerer et perspektiv for sjøfolk og andre tilsvarende mannsmiljøer, der seksuell humor markerer adskillelse fra det feminine og kamuflerer samtidig usikkerhet rundt kjønn og makt.

Christopher J. Smiths foredrag ”Dancing for the eels on the Catherine Wharf: Afro- and Irish-american musical interactions in the age of sail”, handlet om gjensidig musikalsk påvirkning mellom afrikanske og irske imigranter. I havnene langs den amerikanske Atlanterhavskysten, arbeidet, sang og danset sorte og irske arbeidere sammen og skapte grunnlaget for en vital gatekultur på 1800-tallet, muligens enda tidligere. Smith mener at disse miljøene ”would be the cradle of American popular music”.
Astrid

Viser til Mariann

For en tid tilbake var jeg på en sammenkomst for gamle visevenner. I samtalens løp ble det blant annet snakket om Hartvig Kirans (1911-1978) viser. Kiran var et stort navn på 70-tallet, og visene hans var nærmest obligatoriske på repertoaret for unge visesangere den gang.

Blant Hartvig Kirans viser vil jeg trekke fram visene om Ola Skutvik og Mariann. I Viser frå min gitar (1971) sto det noen viser om Ola Skutvik fra Ålesund, og i samlingen Viser til Mariann (1973) er det noen flere. Visene forteller historien om to livsløp. Ola reiser til sjøs, og Mariann går hjemme. De skriver brev til hverandre om løst og fast, han forteller fra sjølivet og havnene, og hun forteller om smått og stort fra bygda. De blir ikke gift, for Mariann gifter seg med "han Anton på bua". Etter mange år møtes de igjen på gamlehjemmet, og visesyklusen ender med Marianns begravelse.

Historia om Ola Skutvik og Mariann er gitt ut på CD med Lars Klevstrand og Hege Tunaal. Blant de mest kjente visene her er "Aldri meir", som Hege Tunaal synger.

Visearkivarene har skrevet om ei Kiran-vise før, nemlig "Tømmerhoggaren".
Elin

Annerledes sørlandsviser

For 35 år siden ga Hartvig W. Dannevig ut boka Visen forteller sørlandskystens saga. Med solid bakgrunn fra arkiver og samtaler med gamle sørlendinger, viser han et bilde av levevilkårene til lands og til vanns og knytter dem opp mot viser om skipsforlis og nød.

Det er seilskutetida på Sørlandet som er tema for visene, og Sørlandet var den viktigste landsdelen når det gjaldt handel til sjøs. Av 990 fartøyer på over 20 tonn i 1802 var 115 skip bygget i Risør og 174 i Arendal. Mang en unggutt tok hyre, og utvandringen til Holland og Amerika var stor. Utferdstrangen og lengselen mot sjøen var ikke romantisk, men nødvendig på grunn av overbefolkning og mangel på jord.

Visene handler om forlis (bl.a. "Theklas forlis"), om fattigdom ("Han ville ut fra den mørke kroken"), om sjømennenes muntre liv på landlov, og om kjærestene som ventet hjemme. Alle tekstene er utstyrt med noter.

Boka er interessant lesing, men er dessverre bare å få tak i på antikvariat. Men dere som besøker Sørlandet i sommer, kan jo ta en tur innom bokbyen Tvedestrand og se etter den der.
Elin

Diderik Brochmann og sjantiene

Innsamlingen av folkeviser på 1800-tallet var en del av det nasjonale prosjektet. Folkevisene skulle vise at Norge hadde en historie som vi kunne være stolte av. Skillingsviser og sjømannssanger ble derimot ikke regnet som nasjonal kultur. Sjantiene som sjømennene sang til arbeidet om bord, var ikke engang på norsk.

Likevel ble en av de første sjantibøker i verden utgitt i Norge. Det var Diderik Brochmann (far til den kjente arkitekten og visevennen Odd Brochmann) som ga ut Shantimanden: lidt om sjø-folke-melodier i 1908. Riktignok hadde den engelske Laura A. Smith gitt ut en samling sjantier alt i 1888, men det er den eneste utgave jeg kjenner før Brochmann kom med sin bok.

Brochmanns bok vakte oppsikt, og han fortsatte å utgi bøker om sjantier, sjømannsviser og sjømannsliv i førti år. Da Stan Hugill gav ut sitt store referanseverk Shanties from the Seven Seas i 1961 var Brochmann en viktig kilde for ham.
Velle

Visedikteren Nicolette

De fleste forbinder neppe noe med navnet Nicolette, eller Karen Sofie Hanssen, som hun egentlig het. Men en av visene hennes har en seiglivet plass som melodiangivelse til festsanger og leilighetsviser. Det er "Ned på Youngstorvets basar".

Karen Sofie Hanssen levde fra 1879-1950, og hun skrev viser både for Dovrehallen og Chat Noir. På Chat Noir ble hun fast husdikter fra 1913. Revyvisene hennes ble sunget også utenfor teatrene, og mange av den eldre garde vil nikke gjenkjennende både til visa om Youngstorvets basar ("Svart og hvitt") og "Elvire", som jobbet på kontor fra ni til fire og døde fordi alle butikkene var stengt når hun kom fra jobb! Et lite aktuelt problem i våre dager, men sikkert morsomt i ei tid med andre åpningstider.

Karen Sofie Hanssen var født i Gamlebyen i Oslo. Faren var skipsoffiser, og hun hadde vært med ham til sjøs i sin ungdom. I 1920 ga hun ut visesamlingen 12 sjømannsviser av Nicolette, som hun tilegnet faren. Da hadde hun skrevet for Chat Noir siden 1912 og debutert med boka Hverdagsviser (1915) under psevdonymet Fru Olsen.

I tillegg til revyviser skrev hun barnebøker, og disse har Einar Økland skrevet om i artikkelen "Nicolette og gutta" i Årboka Litteratur for barn og unge 2006. Økland peker også på hennes oppfinnsomme omgang med dialekten på Oslo østkant når hun f.eks. lot "brøste'" rime på "løst te'" og "barna" på "tar'n 'a".

Karen Hanssen var en beskjeden og tilbaketrukket person privat, men visene hennes sørget for at Bokken Lasson og andre kunne høste ovasjoner på revyscenen.
Elin