Ny fagpublikasjonspris!

Visearkivarene applauderer en rykende fersk pris, opprettet av Rådet for folkemusikk og folkedans.

I pressemeldingen står følgende:

Fagpublikasjonsprisen 2013

Rådet for folkemusikk og folkedans har opprettet en ny pris for å stimulere til faglige utgivelser på folkemusikk- og folkedansfeltet. Prisen har fått navnet Fagpublikasjonsprisen, er på kr. 10.000 og vil bli delt ut under Årskonferansen for folkemusikk og folkedans i Trondheim 30. oktober – 1. november 2013.

Forslag på publikasjoner skal sendes til Rådets for folkemusikk og folkedans innen 15. august. Ytterligere informasjon om prisen kan fås på Rådets hjemmesider eller ved å kontakte Bjørn Aksdal, tlf. 73 59 65 76.

Astrid

Hardbarka narko- og middelalderballader

I den siste tiden har det stått om mexicanske narkoballader – narcocorridos – i norske aviser. 17 døde corridomusikere i en brønn er mat for media, og plutselig er en sidegren av en stor musikkultur i søkelyset. Aftenposten skriver den 12. februar om sanger som ”skildrer og beskriver narkobaroner, leiemordere og smuglere på innsmektende og heroisk vis til tonene av tradisjonelle mexicanske instrumenter som trekkspill, tuba, trompet og gitar”, artister som opptrer på scenen med bazooka’er og maskingevær, og låtskrivere som tar i mot bestillinger på ballader fra narkogangstere per telefon. Vanlig betaling for en låt skal visstnok være mellom 7.000 og 15.000 dollar. Med andre ord; en tydelig anerkjennelse av en sangs verdi og betydning, om enn for de fleste av oss i en svært tvilsom sammenheng.



Skillingstrykk fra 1911

 Corridos er mye mer enn narkoballader. Og langt i det fjerne skimtes til og med middelalderballadene. Betegnelsen corrido brukes om en type fortellende sanger i en bestemt verseform, og handler ofte om undertrykkelse, voldelige mord, spektakulære forbrytelser, politiske intriger, vågestykker utført av revolusjonære, soldater og banditter, men også om kjærlighet, humor og hverdagsliv. Corridos er populære i mange latinamerikanske land, og nå i USA med narcocorridos, men det er spesielt Mexico som forbindes med denne musikkformen. De synges ofte akkompagnert på gitar og står også på repertoarlisten til de populære Mariachiorkestrene. Det sies at i corridos ligger nøkkelen til forståelsen av populærmusikkens innflytelse på Mexicos nyere historie og samfunn, og at corridos representerer folkets røst.

I artikkelen “Origins and Destinies: A May Day Mexican Corrido as Symbolic Personal Legacy” skriver vår gode kollega Sara Garcia om “Corrido Del Día 1° de Mayo”, en corrido om en politisk hendelse i landlige Chihuahua i Mexico og samtidig en corrido av stor personlig betydning for henne.

Corridos er kjent i Mexico fra begynnelsen av 1800-tallet og var sterkt tilstedeværende i den muntlige tradisjonen og etter hvert også som skillingstrykk, før de fulgte med over i vår moderne medieverden. Om opprinnelsen til corrido strides de lærde, men en hovedteori er at den i hovedsak har sin bakgrunn fra de spanske romances. Romance-sjangeren, eller Romanzeros som de kalles på spansk, ble sunget på den Iberiske halvøy allerede i middelalderen og kan kobles til våre skandinaviske middelalderballader. Og selv om avstanden til narkoballadene er svært svært lang, står ikke balladene tilbake for grusomheter. Og det er lettere å forholde seg til fortidens voldeligheter enn til nåtidens råskap. I balladen om Knut i Borg, kløyves både hjerne og hjerte i to og blodet spruter, og den sørgende Kjersti dreper kongen til hevn:

Dæ va' no han Knut i Borg
han hoggji dær næste isjå
han høvde 'iji kungen Heresvein
fyrr tykke mannetrå.

Dæ va' kungen Heresvein
han hoggji ivi bor
han kløyvde skjollen å ringebrynja
hass hjarta'i i tvo.

Høyrer du dæ du Knut i Borg
hot eg seia deg må
æ' hær noken batasvon
lækjaren sko' du få.

Hær æ' ingjo batasvon
kjæra mi så go
hjarta'i dæ æ sunde sprukkji
dæ flyter uti blo.

Dæ va' fruva liti Kjersti
ho helle uti hass hånd
Knut han snudde veggjen ti
så gjeve han upp si ånd.

Les hele teksten Sopphus Bugge skrev ned etter Anne Bruhær, Mo i Telemark her

Astrid

200-årsdagen for Lindemans fødsel

I dag er det 200 år siden Ludvig Mathias Lindeman ble født. Hele året har det vært markeringer av ulikt slag. På nettsidene til Lindemans legat har vi kunnet følge det som har skjedd gjennom jubileumsåret.
På dagen i dag skal det være en markering ved Lindemans grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo kl 13, så de som er i nærheten kan ta seg en tur dit. I Oslo kan man også besøke en utstilling med Lindeman-materiale på Nasjonalbiblioteket, eller oppleve konserter på Norges musikkhøgskole. Der har de Lindeman-fest og folkemusikkfestival fra 29. november til 6. desember.

Vi har skrevet en del om Lindeman her på bloggen i løpet av året, så ved søk på Lindeman kommer det opp mange interessante saker.
Visearkivarene gratulerer med jubileet!

Lindeman og Danmark

At Ludvig Mathias Lindeman har hatt stor betydning i Norge, både for salmesang og folkeviser, er vel kjent. Det er kanskje mindre kjent at han hadde stor betydning for dansk sang og musikk innenfor kirken og skolesangen.
Anne Holen og Øyvind Norheim har skrevet en interessant artikkel om dette for nettsidene til Lindemans legat.

Lindeman skrev melodier til Grundtvigs salmer og sanger. Så tidlg som i 1840 komponerte han melodier til sju Grundvig-salmer, blant annet den kjente "Kirken den er et gammelt hus".
Fra 1870-årene av komponerte han mange melodier til Grundtvigs tekster for sangbøkene for folkehøyskolen.

Forfatterne skriver:

I forhold til mange av de gjengse melodiene – ofte hentet fra syngespill og revyviser – som var i bruk til den enorme mengden Grundtvig-tekster som nærmest oversvømmet danske sangsamlinger fra 1830-tallet og utover, bidro Lindemans melodier med en ny, frisk verdighet som føltes vesentlig riktigere til Grundtvigs tekster.

Innenfor kirkesangen fikk Lindeman etter hvert en solid posisjon. Tilknytningen til Grundvig og folkehøyskolebevegelsen gjorde at det tok litt tid å få den høykirkelige anerkjennelsen, men den kom. I danske koralbøker var han representert med mange melodier, og han var den eneste komponisten som ikke var dansk.
Forfatterne skriver:

I lys av Ludvig Mathias Lindemans enestående stilling i dansk kirkesang som den eneste ikke-danske 1800-tallskomponist ville det være nærliggende å tro at han selv bidro sterkt til å få et fotfeste, og ikke minst gjorde anstrengelser til å befeste sin posisjon, i danske koralbøker. De foreløpig sparsomme kildene som kan kaste lys over dette, bærer tvert imot bud om det motsatte. Initiativene kom fra dansk hold, og bortsett fra noen av de tidligste salmetonene, var det nok først og fremst hans melodier til Grundtvigs bibelhistoriske sanger og krønikerim som var innfallsporten til også de mer høykirkelige salmetonesamlingene.

Elin

Pete Seeger engasjerer også i dag

Lillebjørn Nilsen har hatt en formidabel suksess med "Barn av regnbuen" siden begynnelsen av 1970-tallet. Det mange ikke vet, er at visa er en oversettelse fra amerikansk. Der heter den "My Rainbow Race", og tekst og melodi er skrevet av Pete Seeger.
Pete Seeger var et kjent navn på 1960-tallet da "alle" sang sangene hans. Det er nok å nevne "Where have all the Flowers gone?", "If I had a Hammer" og "This Land is your Land".

Pete Seeger ble født 3. mai 1919, og han ble tidlig opptatt av kampen for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid. Han var en tid medlem av kommunistpartiet, noe som gjorde at han lenge var svartelistet av myndighetene.
I USA på 1960- og -70-tallet ble sangene hans ivrig brukt, og ulike artister (bl.a. Peter, Paul and Mary, Joan Baez og Bob Dylan) sørget for at mange av dem nærmest ble tidas nasjonalsanger. Pete Seeger hadde folkemusikken som basis, og sangene hans er gode å synge som allsanger. Og allsangen var en av hjertesakene hans. Som fredsaktivist visste han hvor mye fellessangen betydde i kampen.

Da han fylte 89 år, ga han ut CD-en Pete Seeger - at 89. CD-en er et konsertopptak, og i heftet som følger med står det: "From the perspective of a man who has spent a lifetime trying to get everyone around him to sing, perhaps it is fitting that, instead of a cadre of stars, Pete has chosen to record this CD with friends and singers from his owm Hudson Valley and nearby."

Elin

Atle Lien Jenssen er død

Den 26. juli døde Atle Lien Jenssen, 55 år gammel.
Han ble født i Oslo 5. juli 1956. På 1970-tallet våknet interessen for folkemusikk, og han lærte seg etter hvert flere instrumenter, blant annet fele, durspill, ulike fløyter og bukkehorn.

I tillegg til at han var utøvende musiker, gjennomførte han et imponerende innsamlingsarbeid av folkemusikk, særlig i Østerdalen og øvrige Hedmark, men han samlet også i Akershus, Finnskogen og Värmland. En av de siste bøkene hans var På Budor vi danse skar. Spellemenn og tradisjonsmusikk fra Hedmarken, som kom i 2007. Boka tar for seg instrumental tradisjonsmusikk og spellemenn fra ca 1700 til 1980. I 2003 ble Atle Lien Jenssen ansatt som fylkesmusiker i Hedmark og i 2010 leverte han sin masteroppgave ved Høgskolen i Telemark om tungehornet i Norge.

Men det var ikke bare instrumental folkemusikk Atle Lien Jenssen var interessert i. I 1987 ga han ut boka Min elskede pike og venn... Viser i tradisjon etter Guttorm Flisen fra Elverum og i Lokalhistorisk årbok for Løten Historielag - Lautin - skrev han en lengre artikkel med noter og tekster: "'Men nå har je søngi visa tel slutt...' Sangtradisjonen etter Andreas Olsen Graff fra Skogsbygda i Løten" (1992). I 1996 ga han ut boka Solørmusikken. O.M. Sandviks opptegnelser fra Solør, Odalen og Finnskogen, med både vokal- og slåttemusikk, og med gode skildringer av utøverne og den tida de levde i.

Han har fått Hedemarkslagets Kulturpris (1997), blitt utnevnt til æresmedlem i Hedmark Folkemusikklag (1997) og mottatt Halteguttenprisen (2010). Samme år mottok han også Egil Storbekkens Musikkpris.
Les minneord her.
Elin og Astrid

Egil Storbekken-jubileum

Egil Storbekken ble født i Tolga i Østerdalen 24. mai 1911, og i hele år markeres 100-årsjubileet med utstilling og konserter.

Det er først og fremst tussefløyta vi tenker på når navnet hans nevnes. Denne spesielle fløyta utviklet han i 1950-årene, og debuterte med den i radio i 1952. Dette førte til så mange forespørsler at han etter hvert begynte å produsere tussefløyter og andre eldre blåseinstrumenter for salg.

Han skrev en mengde egne melodier og større komposisjoner for kor og orkester, og alltid hadde musikken hans røttene i folkemusikken. Den mest kjente enkeltmelodien hans er "Fjelltrall", som han skrev i 1960.

Egil Storbekken døde 19. mars 2002.

Elin