Rallare

For eit par veker sidan publiserte Elin ein artikkel om Sørlandsbanen som feirar 75 år i år. I denne bloggen skal me bevege oss nordover og delvis over til Sverige.

Inlandsbanan i dag, over 100 år gamal.

I juni i år var underteikna så heldig å få vere med på turnè med Inlandsbanefestivalen i Nord-Sverige som ein del av sjølve forestillingen. Me reiste frå Östersund og heilt opp til Gällivare og nedatt til Storuman i løpet av seks dagar. Reisa foregjekk med tog på Inlandsbanan i Sverige. Inlandsbanan,  som var det siste store projektet for Sveriges rallare,  vart påbyrja i 1907 og avslutta i 1937 og kosta 136 millonar totalt. Det er klart at 30 år med bygging av jernbane gav god næring til sjangeren rallarviser.  
Meir om rallarviser finn du her: http://visearkivaren.blogspot.no/search/label/Rallarviser.

Eit av kaffistoppa på turnèen var på Rallarmusèet i Moskosel, og der kom eg over ein CD med rallarviser som me ikkje hadde i arkivet frå før. «Rallare – Visor från Malmbanan/Ofotbanan» er eit samarbeid mellom Norge og Sverige representert ved Björn Arahb, Ragnar Olsen og Pierre Ström. På samlinga finn ein 20 songar om både hardt arbeidsliv, glede, sorg og kjærleik. I tekstheftet finn ein rikelig med bilete frå jernbanebygging kring 1900, alt frå arbeidslag og havarerte lokomotiv til kongeleg festivas då unionskongen Oscar II opna Malmbanan/Ofotbanan i 1903. 

Eit fint døme på at viser kan være god historisk dokumentasjon.

Liv

Staute karar i hardt arbeid.

Sørlandsbanen 75 år

Den 21. juni 1938 åpnet kong Haakon Sørlandsbanen, og det er selvsagt blitt feiret. Se bilder her. Selv om vi er noen dager for seint ute, vil vi også være med på feiringen med ei vise.

Så godt som alle jernbanestrekninger har sin egen rallarvise. De som jobbet på anleggene skrev gjerne om smått og stort som skjedde på anleggene. Visene var preget av en yrkesstolthet og en klassebevissthet med brodd mot de rike og mektige. Vanlige temaer i visene var klage på elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men også gledene over samværet med kamerater og jenter.

Sørlandsbanen har også fått sine viser. I Hanna Lunds bok Rallarviser fra 1950, er det to stykker. Her er den ene:

I Telemarkens egn en bane vi skal strekke

henover mark og hegn, innover li og bekke,
igjennem fjell og kratt, i ly av skogens trær.
Det er den norske stat som arbeidsgiver er.

Vår lønn den ligger lavt, for staten er jo staten,

og for vår arbeidskraft vi knapt nok får til maten.

Men vi har dog en makt når bare vi forstår

i samling å få lagt det om til bedre kår.

Ut fra et rallarbryst et brus av toner svinger,

en sang med liv og lyst på rytmens lette vinger.
Han aldri er forsakt, mismodig eller sur.
Til feiselklangens takt han mineboret snur.

Men bonden står og ser med mistenksomme blikke,

når bondepiken ler av «slusken»s rare skikke.

Hun kjenner nok sin venn når rallaren er nær,
ti saken er just den at han er henne kjær.

Og mange har nok her en bondepike favnet

og uten stort besvær i ekteskapet havnet.
Se noen av dem alt har vuggen satt i gang
og synger nu som far sin enkle rallarsang.

Når banen ferdig blir og vi herfra skal flytte,

da staten sikkert gir oss hver en «katt» i bytte.
De tunge løft vi tok i skjæring og i sjakt,
de glemmes sikkert nok når skinnen frem er lagt.

Elin

90-årsjubileum for Dovrebanen

I dag er det 90 år siden den offisielle åpningen av Dovrebanen. I 1908 vedtok Stortinget å bygge banen mellom Dombås og Støren, i 1910 startet anleggsperioden, og i 1921 var banen ferdig.
Dovrebanen har også fått sin rallarvise. Hvem som har skrevet den, vet vi ikke, men det skal ha vært en av arbeiderne på banen. Vi har visa fra et avisutklipp i Arbeider Avisa i Trondheim fra 6. mai 1950. Melodien er den samme som til visa om Elvira Madigan.

En ny rallarsang om anlegget på Dovrebanen

Hør I gode kamerater, harpen stemmes til en sang.
Nu en bane atter bygges uti norske fjelles land.

Alle I av rallarstanden bydes nu velkommen hit,
tag et vidnesbyrd i hånden for all dyktighet og flid.

Banen ut fra Trondhjem stiger, stolt den er med domen stor.
Rørosbanen plassen viger for det store, brede spor.

Gjennom Soknedalens lier banen slynger seg i bugt
om de banker jeg tror glider ut når banen alt er lagt.

Her ved Indset skal det bygges Dovrebanens mesterverk,
og i rette fjelde hugges til en hvelvet bro så sterk.

Et underverk det her skal merkes nu blir reist av rallaren.
Kronen setter han på verket når et tog kan kjøres frem.

Gjennom Opdals fagre bygder følges Drivas trange flukt,
stiger op mot Dovres vidder, ned til Dombås i en bugt.

Dovrebanens arm mot Rauma strekkes her mot Romsdalstind.
Staten skal nu bygge banen, dølens pung bli vel for tynd.

Ruller hen igjennom landet, knyttes skal til Ottas spor,
speiler seg i Mjøsens vande, bruser ind til staden stor.

Jeg er en som her må leve på de kår som staten bød,
slide hårdt som mange flere, at man ei skal lide nød.

Bondehesten her må slide, dalen den er tung og lang.
det er dog på høie tide at en bane blir i stand.

Snart en jernhest den avløser, stor og stolt på skinner går,
- lenger kan den da ei fødes, den et slag i panden får.

Årlig morgensolen stiger, himlens lykter nu blir slukt,
natten sig mot havet viger, rallaren til knog går ut.

Inn i fjelde jeg minerer, synger på min muntre sang;
båren klinger, feislen svinges ved en sikker, øved hand.

Elin

Bergensbane-visa

For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.

Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.

Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.

Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin