Hjallis i skillingsvise

2. mars 1951 kunne Morgenbladet melde:
"Det ble handlet mye rart på Oslo-marken i forrige uke. Særlig populær ble Arne Svendsens vise om Hjallis.
Det var Cappelen Bokhandel og Antikvariat som hadde den gode idé å ta opp igjen tradisjonen med skillingsviser på Oslo-marken. I sin bokbod solgte Cappelen all slags gammel Kristiania-litteratur, fotografier, kobberstikk, julehefter og skillingsviser. men det var atså den nye som ble publikumsfavpritten. Et mer populært tema enn Hjallis' ulykksalige kollisjon med jernstolpen på Bislett kunne man heller ikke valgt."

Under EM på skøyter samme år skulle Hjalmar Andersen gå 10 000 meter. Han ledet stort og opplagt etter de andre distansene, men falt og slo istykker skøyta mot en jernstolpe. Han fikk gå løpet om igjen fordi han var blitt blendet av blitzen til Dagbladets fotograf Johan Brun. Og bildet ble brukt som bevis.

Teksten synges på melodien til den kjente skillingsvisa "Hjalmar og Hulda". Arne Svendsen har lagt seg på et gammelmodig språk og fulgt skillingsvisenes hang til overdrivelser og usannheter. Vi bringer et lite utdrag. Hele visa, bildet og Hjallis' egen fortelling om det som hendte ligger her.

På isen på Bislet gik Hjalmar så glad,
derom vil jeg dikte et kvad.
Hands Majestæt stod på sin tribun så stolt,
Prints Harald i hånden han holdt.
Orkesteret spilled', alt folket var fulde
av spænding om hvordan alt avløbe skulde?
En mand ifra Holland løb Hjalmar imod,
og folket det jubled - Thi farten var god.

Det siges, at isen var rådden og skjør,
thi vinden den blæste fra sør -
Dog Hjalmar han "spurted'" så let som en fjør,
han haver så godt et humør!
Men nu må der siges, at skjæbnen var lumpen,
thi Hjalmar han falder og seiler på rumpen
bent imod en påle av hårdeste stål,
langt før end han rak til at komme i mål.

Etter at folket og Kongen har fortvilet over det som skjedde, kommer sportsjournalist Finn Amundsen på hva som skjedde:

Da lyder et råb ifra Finn Amundsen
som intervjuerte vår venn -
En blitzfotograf hadde blindet hans syn,
så synes blev vekk som et lyn -
Den fotograf fremstod og tilstod sin brøde,
såvidt slapp den nidding med livet at bøde.
At han var fra Dagbladet frælste hans sjæl,
en flirende svenske blev slået ihjæl!

Men alt endte jo godt til slutt, og Kongen og hele folket var fornøyd!

Elin

60 år siden OL i Oslo

I 1952 hadde vi de olympiske vinterlekene i Oslo mellom 15. og 25. februar. Norske utøvere sørget for at Norge toppet medaljestatistikken med 7 gull, 3 sølv og 6 bronse. Hjalmar Andersen ("Hjallis") sørget for hele tre gull da han vant både 1500, 5000 og 10 000 meter skøyter.

OL-fanfaren var bygd over melodien til "Mass og'n Lasse" slik den finnes hos L.M. Lindeman i Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier (1853-1867). Les viseteksten og se melodien her.
Elin

Jentut'n fra 1966

I år er Marit Bjørgen den store kvinneprofilen i langrennsløypa. I VM i Oslo 1966 var det tre jenter som fikk oppmerksomhet. Det var de såkalte "jentut'n";
Ingrid Wigernæs, Inger Aufles og Berit Mørdre, som tok sølv i stafetten. Ingrid Wigernæs var startkvinne, og Berit Mørdre slo den svenske storløperen Toini Gustafsson i spurten. Laget ble kalt “jentut'n”, hentet fra hemsedalsdialekten. Bildet over er fra intervju i 1966, som også kan ses på youtube.

Ingrid Wigernæs fortsatte som trener, og i 1968 vant "jentut'n" hennes OL-gull.

Vidar Sandbeck skrev en sang som Ingrid Wigernæs sang til stor jubel på TV-show i Oslo med svenske Lennart Hyland som programleder. Refrenget er slik:

Det er jentut'n, jentut'n, jentut'n våre
snertne og spretne dronninger små.
Det er jentut'n, jentut'n, jentut'n våre
som danse vals inni hjertet vårt nå.

Elin

Holmenkollrennet i 1905

Her hos visearkivarene markerer vi også VM på ski på vår egen måte med viser tilpasset begivenheten.

At Holmenkollrennet stadig hjemsøkes av tåke og dårlig vær, er ikke av ny dato. Til revyen Verdens undergang skrev Vilhelm Dybwad visa "Holmenkollrennet 1905". Selv om visa overdriver, kan vi vel gå ut fra at været var omtrent på sitt verste akkurat den dagen! Her er noen utdrag fra teksten:

I øse pøse ruske duske sile plaskeregn
til Holmenkollen drog jeg, som om intet var ivei'n:
For "Morgenbladet" skrev, at opi høida var det bra,
og at det skulde bli en rigtig herlig vinterda'.
Så fyldte jeg min lærke og tok skjæbnen som en mand,
skjønt trikken ved Majorstuen stod halvveis under vand;
men da vi kom til Holmenkollen var det rigtig stygt;
for veiret var så mørket at alle måtte bruge lygt.
...

Skjønt tåka var så tæt, vi ikke kunde se et hop,
saa jamen var vi gla' vi hadde kræki os derop;
For gutta lod sig ikke skræmme, started efter tur,
signalet det blev tuta på en gammel tåkelur.
Og gamlekara sto i hoppet kjækt, så søla skvat,
vi kunde ikke se dem, men vi hørte når dem dat.
Men ingen kom til skade, dem blev reddet alle mand;
for pol'ti lå i prammer og fik halt dem op på land.

Og visa slutter med:

Men trods stormens brag
heiste vi vort flag,
og alt i alt så var det dog en deilig dag.

Elin

Skøyteløpervise

På jakt etter koblinger mellom datoer og mulige bloggtemaer, oppdaget jeg at det i dag er 59 år siden Hjalmar Andersen (Hjallis) ble allroundmester i EM på skøyter. Samme år ble han OL-mester både på 1500-, 5000- og 10 000-meter.
Dette ga meg mulighet til å finne fram ei vise fra Mads Berg: Skolens sangbok. Teksten har han skrevet selv, og melodien er av W.D. Hendrickson. Dere som har Mads Berg stående, kan jo lete den opp og ta en trall!

I visa starter Mads Berg med å skildre en skikkelig kald vinterstemning:

En herlig vinterdag,
en dag av rette slag,
med kulde så flisa den spretter,
med snø i dyngevis,
og, hei sann, stålblank is
på alle vann, så fast og så sikker.

Så beskriver han hvordan han "strever trutt i vei", og "til sist så slår jeg Oscar Mathisen".
Men kunstløp er heller ikke å forakte, og han gjør både "skredderspranget lett og korketrekker-sprett, lik Sonja, ja, vår Sonja hjerteknuser."
Og teksten slutter med:
"Om mester eller ei, har mindre å si for meg, nei, friluftsliv er det jeg trakter etter."

De store mestrene kan nok være inspirasjon, men det viktigste for kjekke gutter og jenter er å være ute i den friske vinternaturen!

Elin

Supportersang

Bak lyden av Sør-Afrikanske vuvuzelaer trenger av og til tilropene og brølene fra tusenvis av supportere gjennom, og innimellom kan vi såvidt høre supportersang - "Olé olé olé olé!" Det er i minuttene like før avspark at VM-kampene har de store sangøyeblikkene: når nasjonalsangene synges. Fjernsynskameraene ligger tett innpå hver enkelt spiller, ansikter preget av stort alvor og spenning. Noen synger med stor entusiasme, andre mer forsiktig og innadvent, enkelte beveger ikke leppene. Men supportene synger. Flaggene vaier, og de tar i med alt de har av stemmekraft når de gjennom allsangen heier fram sitt lag og land. Titusenvis av stemmer, alle med sin røst, mennesker som kanskje ellers aldri synger har lagt alle komplekser til side, usikkerhet og frykt for å ikke synge rent eller pent teller ikke. De gir alt de har. Det er sterkt å se og høre på TV, og det må være en voldsom opplevelse å stå midt i det.

Det er på klubbnivå at supportersangen er mest utviklet. Hver fotballklubb med respekt for seg selv har egne sanger. Supporterne lager sanger - lange og korte - og rytmiske tilrop, og de improviserer fram nye på stående fot under kampene. Det øves og det utpekes forsangere. Her i Norge er det Klanen, Vålerenga fotballs uavhengige fotballklubb, som er mest kjent for sin supportersang. I hovedoppgaven Hev din røst og støtt ditt lag, har Janne M. Solberg skrevet om sangen i Klanen (Musikkvitenskap, UiO, 2008).

Et annet lag som er viden kjent for sin supportersang, er den engelske Premier League-klubben Liverpool. Deres signatursang er "You'll never walk alone". Den blir regnet som verdens mest berømte fotballsang men var opprinnelig skrevet til en musikal i 1945. Liverpoolbandet Gerry and The Pacemakers laget sin berømte versjon i 1963, og den nådde raskt førsteplass på de engelske hit-listene. Litt etter litt gjorde Liverpoolfansen den til sin viktigste sang, og det drønner på Anfield stadion når supporterne tar i med alt de har av stemmekraft og følelser for laget.
Astrid

Fotball med komplikasjoner

Fotball-VM i Sør-Afrika er godt i gang. Eller godt og godt… Det er alltids noe som går galt og som trenger forklaring. Det er feil lag som vinner, det er feil vær med kulde og regn, det er støy fra vuvuzelaer, dommerne er urettferdige, fotballspillerne trenger tid til å spille seg varme, gresset er glatt og ballen oppfører seg feil. Vi har naturligvis ei vise i sakens anledning, 70 år gammel, men like aktuell.

I 1939 kom det norske landslaget hjem fra København etter et pinlig nederlag mot Danmark. Tre år tidligere hadde laget fått bronsemedalje i OL i Berlin, i en periode som har blitt kalt både bronsealder og gullalder i norsk fotball. 4-1 tapet var en skikkelig nedtur, og laget hadde forklaringsproblemer. Dette var naturligvis noe en god revyforfatter kunne bruke, og Finn Bø skrev visa ”Og da så –”, også kalt ”Han Asbjørn med sin hær”. Den ble framført av Einar Rose på Chat Noir samme år til melodien ”Napoleon med sin her”.

Visa handler om Asbjørn med sin hær som ”over Skagerak dro” og ”nu sku’ det flyte danneblo’!”. Men så var det så fryktlig mye som gikk galt. De ble sjøsyke i ruskeværet, sola på banen var for het og skinte naturligvis mer på nordmennene enn på danskene, de ble forvirret av at kongen kom og trykte dem i hånden, senterløperen hadde liktorner, de var bare elleve mens danskene var tolv for dommeren holdt med danskene hver gang de brukte vold. De tålte ikke maten så ”Ingen tørte løpe! Var så vidt vi tørte gå!”. Nest siste vers går slik:

Og banen var for langstrakt, og keepern var for kort,
og fløyta var for kraftig, og spillet var for hårdt!
Vi tålte ikke presset, ser’i,
tålte ikke gresset, ser’i!
Også var jo lufta av en ganske annen sort.

Astrid

Birkebeineren i valsetakt

”Vi begynner vårt ABONNEMENTSSYSTEM 1939 med den feiende rundvals: BIRKEBEINERVALSEN komponert av Oslo radios populære trekkspillvirtuos – Kapellmester ved «STRATOS» restauranter – OLE RØNNING. I februar kommer: «Fjøsnissen»”, står det å lese på baksiden av dette musikktrykket. Og første verset går slik:

Der øves og trenes en vinter omtrent,
og som en åsgårdsrei,
nu skal det gå, tjo hei,
og når han så skiene på sig får spent,
han legger lystelig ivei.

Astrid

Birkebeineren

Visedikting er svært utbredt i Norge. Alt er ikke for scenen og for evigheten, og vi på Norsk visearkiv er også interessert i såkalte leilighetsviser, sanger som er laget til en spesiell anledning eller for en spesiell gruppe, sanger til bryllup, jubileer, firmafester eller et rakefisklag.

Her er noen strofer fra en sang som er laget for veteranene i Birkebeineren. Den skal synges på melodien til ”I en sal på hospitalet”, men vi har ikke fått greie på hvem det er som har laget teksten.

Norges invalidedag (Lørdag før Birkebeineren)

År for år de atter kommer
til den store minnestund
Ingen fatter hva den rommer,
som er frisk og sterk og sunn.

Gamle krek fra fjord til daler
støttes opp og føres frem.
Det blir tyst i sykesaler
trygdeblokk og gamlehjem.

Noen hinker frem på krykke,
andre går på spjelka ben.
Brukne ribben har de fleste
- slik er Birkebeineren.

Tapre menn av smerte knuget
trosser skjebnens konjungtur.
Krumbøyd henter de sitt nummer
til den neste dags tortur.

Feberrier – svettetokter
jager i den svarte natt.
Ingen sover, alle vokter:
”Blir det vær i hele tatt?”

Men –
Neste dag før sola spretter
står de alle klar på strek.
Målbevisst de ryggen retter,
full av håp, de gamle krek

Og langs Via dolorosa
blir de lutret for sin bør.
Her i årets Armageggon
blir de atter arbeidsfør.

Velle

Seier’n er vår

Utanlandsk sportspublikum trur gjerne at "Seier’n er vår" er den norske nasjonalsongen, når dei høyrer jubelkoret etter ei ny norsk bragd på sportsarenaen. Men melodien er ikkje eingong norsk, den skriv seg frå ein amerikansk musikal Way down South eller berre Down South. Det er eit stykke som heiter "Cake walk" som har lånt melodi til "Seier’n er vår". Musikalen var skrive av W.H.Myddleton i 1897, men den vart filmatisert fleire gongar så det er ikkje godt å vite akkurat når den kom til Norge. I sigersrusen våren 1945 vart den i alle fall brukt med teksten: "Seier’n er vår. Seier’n er vår!"

Warmuth Musikforlag i Kristiania gav ut Der nede i Syden: Amerikansk Tonebillede, ein gong før krigen, og der vart vår melodi kalla "Kage-dands".
Velle

OL-sanger 3

At Alf Prøysen skrev en Ol-sang er ikke så godt kjent, men den 31. januar 1952 sang han "Olympiavise 1952" i NRK. Her er det ikke de store kanonene som kjemper, men "Gutteklubben Varg" som lager istand sin egen olympiade. Visa begynner slik:
"Ja, guttekluben Varg kan jammen få det tel.
Nå har de holdt Olympiade for seg selv.
Det starta hos'n Per Johan med styr og stell.
For der var den største bakken..."
Guttene hopper, står på skøyter og går langrenn. Til slutt ender de hos den som har flest søsken "for der var det største bråket". Så der kunne de virkelig feire!
Visa fikk siden tittelen "Gutteklubben Varg". NRK-opptaket fra 1952 er gitt ut på CD-en Hompetitten (Kirkelig kulturverksted).
Elin

OL-sanger 2

"I Grenoble skal vi slå dekk!" er en kjent OL-sangfrase, i alle fall for de av oss som vokste opp på 60-tallet. Ole Ellefsæter - to ganger gullmedaljemester i langrenn under OL i Grenoble i 1968 - gjorde stor suksess med visa "Alle kluter til" samme år. Singelen lå i 9 uker på VG's Ti på topp-liste, med 4. plass som høyeste plassering.
Astrid

Les om Ole Ellefsæter på Groove.no

OL-sanger 1

Det nærmer seg slutten på vinter-OL i Vancouver 2010. Visearkivaren benytter anledningen til å mimre litt lengre tilbake i tid enn de siste to begivenhetsrike ukene og leter etter OL-sanger i arkivet.

OL og verdensfreden
Den eldste er fra 1935, skrevet av Lygtemanden – Frimann Clasen – også tidligere omtalt i denne bloggen (”Reklameviser”). Tittelen på visa er: Alle spør: ”Hvem får Olympiaden i 2014”? Første vers går som følger (Mel. Som ”Brede seil”):

Verdensfreden i fare står,
Olympiakomitéen satt i går
og holdt sitt møte på ”Palmen”!
Den japanske eksellensen Sugimura
slo i bordet, så det orntli dura!
(Vers og viser og vitse versa. Lyktemannens nye 1935, s. 11-13)

Det krangles heftig mellom Finland og Japan på ”Du gamla du fria” og ”Stars and Stripes”, Mussolini, Etiopia og Russland blandes inn, og verdensfreden er truet. En parodi på overdreven oppstandelse og betydning av de olympiske leker og/eller en revyforfatters måte å forutse kommende verdensbegivenheter?

Nasjonalpatriotisme
I ”Hurra for vårs—!” bringer Finn Bø olympiaden nærmere – til nasjonalpatriotismen. Olympiaåret 1952 ble en skuffelse for mange nordmenn.

Det gikk skitt i ompliaden,
men vi reddet da fasaden.
Tar vi nederlaget tungt? Nei, tvert imot!
Det er alltid no’ som dulmer
og som gjør at at brystet svulmer,
så det spretter knapper av en patriot!
(Bø: I Tigerstadens jungel, Oslo 1961, s. 124-126)

Lokale helter
Hos Birger Jørstad har lokale helter fått lov å blande seg med seierherrene fra Garmisch-Parkenkirchen, Vinter-OL i 1936. Og det er Hilmar som går av med den store seieren i klassen ”barnekjelke”!

Helten fra Garmisch (mel. Mot i brystet)

Jeg har vært i Garmisch Parkenkirchen og blitt mester,
første mann på barnekjelke det ble meg.
Hele verdenspressen skriver nu så sverta skvetter
at ”Helten ifra Garmisch” det er bare jeg,
Hagen, Ballangrud, Sonja, Birger Ruud,
bare blåbær det, forståss mot meg.
Hele Sveriges håp ble enda ”Selånger” i plata,
da han forsto at gullmedaljen gikk til meg.
(”Bli’ det poesi tå slekt?” Noen viser fra Birger Jørstads herbarium, Steinkjer 1989, s. 22-23)

Glimt fra de olympiske lekers historie fra Norsk visearkiv.
Astrid