Roald Amundsen takket for sang

Den 2. februar 2011 hadde vi et innlegg på bloggen om sangen "Der fløi et navn", som ble skrevet som en hyllest til Roald Amundsen. Teksten var av Rudolf Mjøllstad og melodien av Reidar Thommesen.
Her om dagen fikk vi en hyggelig e-post fra Tore Synstad. Han hadde et takkebrev som Roald Amundsen skrev til komponisten, Reidar Thommesen, 20. juli 1926. I brevet skriver Amundsen: "Herved ber jeg Dem motta min besste takk for den vakre sang De har tilegnet mig. Vil De ogsaa være saa venlig aa frembringe min besste takk til Hr. Rudolf Mjøllstad."

Jeg syntes dette var så artig at det fortjente en egen, liten blogg. Den tidligere bloggen med informasjon om visa finner du her.

Elin

Arkivaren Ivar Aasen

I dag ville språkforskaren og diktaren Ivar Aasen fylt 200 år dersom han hadde levd. Aasen er kjent for viser som «Nordmannen» («Millom bakkar og berg») og «Dei vil alltid klaga og kyta» (Også kjent som  «Nordmannssong») Ivar Aasen sjølv var nøye med å samle og arkivere både det han skreiv, publiserte og forskningsfunna han gjorde, til glede for arkivarar og forskarar i dag.

Norsk visearkiv arbeider med viser som har røter heilt tilbake til mellomalderen og har nytta mykje av arbeidet som Aasen og hans likemenn og –kvinner la ned spesielt på 1800-talet for å dokumentere og bevare denne delen av norsk kultur. I den forbindelse tenkte eg at eg, inspirert av Ivar Aasen, skulle komme med litt tankar omkring arbeidet med å forvalte denne arven her på arkivet.

Det finnes dei som klagar på at ting går sakte med publisering og bearbeiding av ulikt visemateriale. Men eigentleg tenkjer eg at dei ikkje treng å syte om dette fordi det å bevare, forske og formidle er eit arbeid som tek tid. Og resultata kjem til slutt.

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Men så er det vanlegvis ikkje slik at vitskapleg arbeid med kulturminner skapar dei største overskriftene (det er vel heller ingen som er forundra over i vår tabloide verden), men det kjem litt etter kvart i små mon til alles store glede. 

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kann undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,

so det stundom er Hugnad aa sjaa.

For vi skal jo late språket og musikken utvikle seg, men samtidig har me eit ynskje om at dei gamle visene og ulike stilane frå tidlegare tider ikkje skal gløymast.

Lat det ganga fram, lat det siga!
Berre eitt eg ynskjer og bed:
at me inkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar Fedra-Sed.

Så lat oss ikkje gløyme det forfedrene og -mødrene våre gav oss, sjølv om ein skapar ny historie og nye viser kjem til. Den musikalske arven som me forvaltar blant anna her på Norsk visearkiv er faktisk større enn mange ville tru!

Lat oss inkje Forfederne gløyma,
under alt, som me venda og snu;
for dei gav oss ein Arv til aa gøyma,
han er større, en mange vil tru

Takk til Ivar Aasen for hans eige tilfang til den norske visehistoria, og ikkje minst for det grundige arbeidet med å bevare både kulturminner og språk for ettertida! Me på Norsk visearkiv skal gjere vårt beste med fortsatt å halde arven levande gjennom vitskapleg arbeid, publisering og service til våre brukarar! 

Lat det merkast i meir en i Ordi,
at me halda den Arven i Stand,
at naar Federne sjaa att paa Jordi,

dei kann kjenna sitt Folk og sitt Land.

Gratulerer med dagen!                                             

Liv

Sørlandsbanen 75 år

Den 21. juni 1938 åpnet kong Haakon Sørlandsbanen, og det er selvsagt blitt feiret. Se bilder her. Selv om vi er noen dager for seint ute, vil vi også være med på feiringen med ei vise.

Så godt som alle jernbanestrekninger har sin egen rallarvise. De som jobbet på anleggene skrev gjerne om smått og stort som skjedde på anleggene. Visene var preget av en yrkesstolthet og en klassebevissthet med brodd mot de rike og mektige. Vanlige temaer i visene var klage på elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men også gledene over samværet med kamerater og jenter.

Sørlandsbanen har også fått sine viser. I Hanna Lunds bok Rallarviser fra 1950, er det to stykker. Her er den ene:

I Telemarkens egn en bane vi skal strekke

henover mark og hegn, innover li og bekke,
igjennem fjell og kratt, i ly av skogens trær.
Det er den norske stat som arbeidsgiver er.

Vår lønn den ligger lavt, for staten er jo staten,

og for vår arbeidskraft vi knapt nok får til maten.

Men vi har dog en makt når bare vi forstår

i samling å få lagt det om til bedre kår.

Ut fra et rallarbryst et brus av toner svinger,

en sang med liv og lyst på rytmens lette vinger.
Han aldri er forsakt, mismodig eller sur.
Til feiselklangens takt han mineboret snur.

Men bonden står og ser med mistenksomme blikke,

når bondepiken ler av «slusken»s rare skikke.

Hun kjenner nok sin venn når rallaren er nær,
ti saken er just den at han er henne kjær.

Og mange har nok her en bondepike favnet

og uten stort besvær i ekteskapet havnet.
Se noen av dem alt har vuggen satt i gang
og synger nu som far sin enkle rallarsang.

Når banen ferdig blir og vi herfra skal flytte,

da staten sikkert gir oss hver en «katt» i bytte.
De tunge løft vi tok i skjæring og i sjakt,
de glemmes sikkert nok når skinnen frem er lagt.

Elin

Kvinner og stemmerett

I år er det 100-årsjubileum for å markere at kvinnene her i landet fikk stemmerett. Det var en lang vei å gå før vi kom så langt, og historien kan leses her. Stemmeretten ble innført gradvis, og det tok tid før arbeiderkvinnene fikk delta.
I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Det norske Arbeiderparti stiftet. Jakkemerket på bildet over ble brukt i Arbeidertoget 17. mai samme år. Fra 1899 arrangerte arbeiderkvinnene i Kristiania egne stemmerettstog.
Sangen under er fra Kvindernes stemmeretstog 17. mai 1907. Melodien er den samme som "Snart dages det brødre, det lysner i øst" av Christian J. Rasmussen.

Stemmeretskravet

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Hør kvindernes krav, der som solflom ved vaar
har uovervindelig magt.
Fra hjertene stiger i glødende ord:
Giv plads for din søster og mor!

Du skabningens herre, almægtige mand,
vi tigger deg ikke om ret,
men kræver den; nægt om du vover og kan,
paa haardhjertet bagstræversk sæt.
Men straffen vil komme som flammende lyn
og aabne dit lammende syn.

Hvad fædre paa Eidsvold har bygget og skabt,
skal du bygge videre frem.
Hvis ikke vil deres forhaabning gaa tabt,
og du blir en smaagut mod dem.
Men gir du os adgang til samfundets ror,
da skaber du lykke ombord.

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Vort krav bruser stærkere aar efter aar,
til det faar beslutningens magt.
Og derfor, du hersker i høisædet stor.
Giv plads for din søster og mor!

(Teksten er hentet fra Profils visebok Kvinneviser fra 1975).

Elin

Nora Brockstedt 90 år

Visearkivarene melder seg på i rekken av gratulanter til Nora Brockstedt, som fyller 90 år i dag. "Knapt noen norsk utøvende kunstner har vedlikeholdt sin karriere og sin personlige uttrykksform så lenge som henne", leser vi på Nasjonalbibliotekets nettside. Og det kan vi skrive under på!

Karrieren hennes begynte i 1942 da hun vant en talentkonkurranse på Jordal Amfi. Den første samarbeidspartneren hennes var Oddvar Sørensen (senere Sanne). Sammen dannet de "Harmony Duo" og var bl.a. med i sommerrevy på Chat Noir i 1944. Året etter debuterte Nora som plateartist. Oddvar Sanne samarbeidet hun med senere også i gruppa "The Monn-Keys".

Nora begynte som jazz-sanger, men ble ganske snart en av våre mest kjente og avholdte slagersangere. Hvem husker ikke "En liten pike i lave sko" eller "Er du gla' i meg ennå, Karl Johan"?

I 1960 representerte hun Norge for første gang i Melodi Grand Prix med sangen "Voi voi", og siden ble det mange deltakelser i den konkurransen.

Hun sang også inn mange viser, og er særlig kjent for Prøysen-tolkningene sine. Og hun sang flere av disse opp til storslagere, som "Sønnavindvalsen", "Tango for to" og "Æille så ner som a Ingebjørg". Bjarne Amdahl og Alf Prøysen skrev mange viser/slagere spesielt for henne. Hun hadde også hovedrollen i musikalen "Hu Dagmar" (1964), hvor sangene var laget av Amdahl/Prøysen.

De senere årene har hun vendt seg mer mot jazz igjen, med CD-en Nora - for Swingende! (2007) og som gjesteartist på CD-en Prøysen goes Jazz (2012).

Elin

Thorbjørn Egner 100 år

I hele år har Egners 100-årsjubileum blitt feiret på forskjellig måte med utstilllinger, foredrag, forestillinger, utgivelser og mye mer. Vil du ha en bedre oversikt over alt som foregår - og har foregått - kan du se her.
I dag er selve bursdagen, og vi gratulerer med å vise en forside fra et notetrykk med "Bamsens fødselsdag" (hva ellers?). Notetrykket er fra en serie kalt Melodier fra barnetimen, utgitt av Lyche Forlag i 1953.

Elin

200-årsdagen for Lindemans fødsel

I dag er det 200 år siden Ludvig Mathias Lindeman ble født. Hele året har det vært markeringer av ulikt slag. På nettsidene til Lindemans legat har vi kunnet følge det som har skjedd gjennom jubileumsåret.
På dagen i dag skal det være en markering ved Lindemans grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo kl 13, så de som er i nærheten kan ta seg en tur dit. I Oslo kan man også besøke en utstilling med Lindeman-materiale på Nasjonalbiblioteket, eller oppleve konserter på Norges musikkhøgskole. Der har de Lindeman-fest og folkemusikkfestival fra 29. november til 6. desember.

Vi har skrevet en del om Lindeman her på bloggen i løpet av året, så ved søk på Lindeman kommer det opp mange interessante saker.
Visearkivarene gratulerer med jubileet!

Visearkivet feiret seg selv

Norsk visearkivs 30-årsjubileum ble feiret 24.-26. oktober. Vi hadde besøk av kollegaer fra de andre nordiske landene, og mange gode venner fra vårt eget land møtte også opp.
Den 24. oktober var dagen satt av til et seminar om middealderballader. Programmet ligger her.

Styreleder i visearkivet, Liv Kreken Kvalnes, ønsket velkommen. Og etter at Ragnhild Furholt hadde sunget en ballade, holdt  Olemic Thomessen en fin åpningstale hvor han snakket om visens betydning og satte oss alle i god stemning for videre diskusjoner.

Visearkivets leder, Velle Espeland,  tok for seg de store linjene i balladeforskningen her til lands på en humoristisk og informativ måte.

Astrid Ressem, Ellen Wiger og Elin Prøysen (Astrid og Elin på bildet) fortalte om det konkrete arbeidet med balladetekstene og -melodiene. Visearkivet satser stort på balader for tida og jobber jevnt og trutt med å få utgitt disse på nett og i bokform.

Våre nordiske kollegaer holdt interessante foredrag. Ann-Mari Häggmann fra Finland fortalte om Sångarna, forskarna och balladutgåvorna og viste blant annet hvordan en bestemt sanger hadde preget mye av det som var samlet inn og utgitt. 

Margaretha Jersild fra Sverige hadde et foredrag med det velklingende navnet ”De gamla frågade fan efter tackten"– att sjunga en berättelse. Her var det samspillet mellom tekst og melodi som var i fokus.
Noe av det samme fokus hadde Lene Halskov fra Danmark i foredraget
"Fortællende sangudtryk hos traditionelle sangere" - fra overlevering til fremførelse. 

Ragnhild Furholt sang og fortalte om sangerslekten Liestøl i Åseral, som hun hadde lært mange ballader av. Og Olav Solberg fortalte om arbeidet med boka om balladesangere i Telemark, før Liv rundet av og oppsummerte.

Seinere på kvelden feiret vi med festmiddag. Mange hyggelige hilsener og muntert samvær gjorde dette til en særdeles hyggelig kveld. Visearkivets leder gjennom 30 år, Velle Espeland, ble behørig og velfortjent takket.

25. og 26. oktober hadde vi et felles nordisk seminar for en mindre gruppe, som møtes fast en gang i året for å diskutere vokal folkemusikk. Her var det også mye å lære og mange givende diskusjoner.

På bildet ser vi fra venstre: Ragnhild Furholt, Ingrid Åkesson, Lene Halskov pg Astrid Ressem.

Alt i alt var det tre fine dager med masse faglig påfyll.

Liv og Elin

50 år siden "Love Me Do"

På dagen i dag er det 50 år siden The Beatles ga ut singelen "Love Me Do". På YouTube ligger det flere klipp med denne, som kan være verdt å se på. Det er alltid rart å se gamle klipp med disse "langhåra" gutta som foreldregenerasjonen syntes var så fryktelige....
At denne gruppa skulle prege pop-musikken i så mange år, var det vel ingen som tenkte den gang.

I norsk visetradisjon satte også Beatles spor. Flere av sangene kom inn i skolesangbøker og visesamlinger, og sangene var godtatt både blant gammel og ung. Og visegruppa Ballade (med Birgitte Grimstad, Åse Kleveland, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) gjorde stor suksess med sin norske tekst til "Hey Jude", som på norsk ble til "Hei Knut!"
Denne og flere av gruppas innspillinger liggerpå YouTube.

Elin

Lindeman og Draumkvedet

I forbindelse med Lindeman-året har Astrid Nora Ressem ved Norsk visearkiv og Øyvind Norheim ved Nasjonalbiblioteket skrevet en interessant artikkel på nettsidene til Lindemans legat. Her kan vi  lese om hvordan Draumkvedet ble det nasjonaleposet vi oppfatter det som i dag. 

Ludvig M. Lindeman nedtegnet flere melodier til Draumkvedet, og  i 1863 og 1885 ga han ut to arrangementer der han brukte fire av disse melodiene og deler av M.B. Landstads restituerte tekst.
En som bidro sterkt til å vekke folks begeistring for Draumkvedet var Thorvald Lammers. Han var en av Norges betydeligste mannlige sangere på den tiden, og han spilte også en viktig rolle som kordirigent.

I 1891/92 hadde Lammers fulgt folkloristen Moltke Moes forelesninger om Draumkvedet. Han ble betatt av folkevisene og holdt siden en rekke konserter.  I 1896 framførte han en forkortet versjon av Moltke Moes restitusjon av Draumkvedet med fire melodier nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman. Han sang det hele a capella, altså uten akkompagnement. Dette var en stor og uvanlig begivenhet, det var fulle hus og konserten ble gjentatt flere ganger, bl.a. året etter i Johanneskirken.

Elin

Herr Sinklar drog over salten hav

Den 26. august er det 400 år siden det berømte slaget ved Kringen, som er bakrunnen for Edvard Storms kjente vise.
Det var i Kalmarkrigens tid, og Danmark-Norge og Sverige var i krig med hverandre. Svenskekongen hadde reruttert leietropper fra England og Skottland, og disse skulle ta seg til Sverige fra Romsdalen og gjennom Gudbrandsdalen.

Herr Sinklar drog over salten hav, 
til Norrig hans kurs monne stande; 
blandt Gudbrands klipper han fandt sin grav, 
der vanked' så blodig en pande. 

Men ved Kringen i Sel samlet lensmannen mellom 300 og 500 våpenføre bønder. Her var det ideelt for bakhold med en bratt skråning på den ene siden og Lågen på den andre. De la opp sperringer i veien og fanget skottene i en felle. Så kunne de angripe dem ovenfra, blant annet med tømmerstokker og store steiner. Mange flyktet ut i Lågen og druknet.

I folketradisjonen har dette slaget blitt framstilt mer og mer heroisk etter som tida har gått. Og Edvard Storms vise er intet unntak:

Med døde kropper ble Kringen strødd;
de ravne fikk nok at ete: 
det ungdomsblod som her utfløt, 
de skotske piker begrete. 

Ei noen levende sjel kom hjem, 
som kunne sin landsmann fortelle 
hvor farlig det er at besøke dem 
der bor iblandt Norriges fjelle.

Edvard Storms vise ble trykt som skillingstrykk i 1786, og har siden vært en gjenganger i sangbøkene. Hele visa finnes blant annet i Norsk visebok (Aventura 1993). Slaget ved Kringen er utførlig beskrevet i en artikkel på Wikipedia. På nettsiden Kringen 1612 er det også mye artig stoff om slaget og mytene rundt det. Her kan du blant annet lese om Pillarguri som skal ha varslet om skottenes ankomst ved å blåse i lur.

Elin

100-årsjubileum for Jens Gunderssen

Den 19. mai er det 100 år siden Jens Gunderssen ble født i Drammen. Han hadde mange yrker  gjennom livet. Han debuterte som skuespiller i 1939 på Det Nye Teater, og her hadde han arbeidsplassen sin fram til 1950. Da ble han sjef for Radioteateret i NRK. Etter to år var han tilbake på teateret igjen, denne gangen på Folketeateret, der han ble teatersjef i 1955. Noen år etter ble Folketeateret slått sammen med Oslo Nye Teater, og der arbeidet han som skuespiller og instruktør til han døde.

Men det er visedikteren og -utøveren denne bloggen skal handle om. Jens Gunderssen var en av initiativtakerne til Visens Venner  i 1944.  I foreningen sang han både andres og egne viser, som han skrev både tekst og melodi til. Han var ofte å høre i radioen, der Visens Venner hadde egne programmer i årene etter krigen, og han sang inn flere av visene sine på plate. "Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen," sa han en gang.

Jens Gunderssen ga ut flere visesamlinger. Den første; Små viser om små ting, kom i 1943. Etter krigen kom Hu Maja hvor tittelvisa begynner slik:

Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.
Det er som dansa jeg rundt med sommer'n
hver gang hu henger omkring min hals.
hu er som vind oppi furutoppen,
hu er så leiken og yr i kroppen.
Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.

I 1949 ga han ut samlingen Ballade! med en fin blanding av folkeviser, svenske og danske viser, revyviser og andre. I forordet skriver han at boka er blitt laget "for å lette alle visens venner adgangen til å stifte bekjentskap med den skandinaviske visekulturen - og da spesielt med den moderne lyriske visen."

I visesamlinger ser vi at Jens Gunderssens viser gjerne regnes med blant "sørlandsvisene". Han var ofte i Mandal og Ny Hellesund, og hentet inspirasjon til flere av visene sine derfra, blant annet den kjente "På trammen":

Når kvelden kommer sigandes
og allting blir så stilt
syns jeg det er berikandes
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
jeg ikke skulle tatt.

Denne visa innleder samlingen På trammen, med undertittel: Viser fra sund og skjær (1962). Her er det 12 viser, blant annet "Fiskerens morgensang", "Gatefeiervise" og "En bagatellmessig vise om det å være millionær".

Visebølgen på 1970-tallet første til en fornyet interesse for Jens Gunderssens viser. Først ute var Jorunn Pedersen, Geirr Lystrup og Jørn Simen Øverli med LP-en Jens Gunderssen 12 viser, utgitt på MAI i 1975.
Og visene lever ennå. I anledning jubileet i år skal det holdes konsert på Josefine viseklubb i Oslo. Her skal flere kjente visesangere tolke Jens Gunderssens viser, og det blir sikkert en fin opplevelse.

Jens Gunderssen døde i 1969.

Elin

Titanic igjen

Tidligere var det ganske vanlig at aviser og ukeblader hadde egne spalter med gamle viser. I Arbeiderbladet 15. april 1950 i anledning 38-årsjubileet for forliset, hadde avisen ei "Titanic-vise" på trykk i spalten "Gamle viser blir som nye". Her kan vi lese om visa: "Åtte dager etter katastrofen, som vel er den største sjøfartshistorien kan fortelle om, i fredstid iallfall, ble en av den daværemde 'Socialdemokraten's lesere inspirert til følgende dikt, som kan synges på melodien 'Silver threads among the gold' eller på norsk 'Jeg blir gammel, kjøre du'.

Alle vet om hva som hendte
paa det store brede hav.
Titanic paa et isberg rendte.
Der mange menneser fant sin grav.
Havet laa saa blankt og stille,
skibet gik med fuld fart frem.
Dette blev for mange ilde
som aldrig mere naaet hjem.

Kapteinen paa kommandobrettet
hørte raabet "Is forut!"
Han da straks paa kursen rettet
men for sent - skibet var knust.
Nu der blev en skrik og jammer,
folket strømmet op paa dek,
og der kom fra tusen stemmer
at skibet nu var bleven lek.

Nu kapteinens stemme hørtes:
"Fir alle redningsbaater ned!"
Alle kvinder til dem førtes,
som sine kjære ei fik med.
Siste baat var bort nu draget
mange mennesker stod igjen,
og alle farvel hadde taget
med hver søster, bror og ven.

De fra skibet som blev reddet,
hørte raabet "Hjelp os Gud!"
Hvert et øie til ham rettet
som os gav de sande bud.
Deres bønner Gud han hørte.
Ingen skulde gaa fortabt.
Nu han hjem til sig dem førte,
hvor alle blev for tronen sat.

Elin

100 år siden Titanic forliste

I dag er det et dystert hundreårsjubileum vi markerer, nemlig dagen for Titanics forlis. Nå 100 år etter uykken, er vi fremdeles opptatt av den, selv om det har skjedd tragiske og store forlis etterpå.

I tidas ånd ble det diktet viser om ulykken, og disse ble spredt som skillingstrykk. Den mest kjente visa begynner med "Det største skib på jorden som pløyet bølgen blå". To artikler om tragedien og denne visa ligger på visearkivets nettsider her og her.

Men det ble laget andre viser også. Blant annet fant jeg en i boka Den glade Sjømand, 5. opplag trykt i Bergen 1918. Under kategorien "Sjømands- og Fiskeviser" finner vi Kjæmpeskibet "Titanic"s Undergang den 14. April 1912, hvorved 1600 mennesker omkom. Den er skrevet av signaturen H.M. og har melodiangivelse "Vingede Skarer". Jeg syns noe av det beste med denne visa er hvordan forfatteren har villet framheve hvor moderne skipet var og den trådløse telegrafens rolle.
Visa har hele 14 vers, og vi spanderer på oss alle:

1. "Titanic"s den fagre, den stolteste blandt Skibe,
En Foraarsdag for første Gang skal ud fra Havnen glide;
Atlanterhav at pløie, med Reisens Maal for Øie,
:,: Det eftertragtede Amerika :,:

2. Mangen Yngling vakker, reiste fra sin Pige;
Skulde over Havet for at blive rige.
Vilde siden bygge, med Troskab og med Hygge,
:,: fremtidens deilige Hjem. :,:

3. Flot var Skibets Udstyr, for alle at behage
Teater og konsertsal, ei noget stod tilbage
Alt hvad som kunde byde, for alle Ret at fryde
:,: som om de på Landjorden var :,:

4. Alt hvad Modens Teknik i Nutid kan udfinde,
Kjæmpeskibets Lige ei fandtes nogensinde,
Synkefrit på Skibet, man var nok tryg for Livet
:,: med alle de vandtætte Skott. :,:

5. Men for alt det fagre, det viktigste man glemte -
Husker ei at Havet, Farer har i vente. -
Plads for Redningsbaade og en tjenlig Flaade,
:,: det var av underordnet Rang. :,:

6. Alt gik godt og roligt, de første Reisedage
Kolossen med en vældig fart Europa lod tilbage.
Derude i det fjerne, de Reisens Maal sig nærme
:,: Aned ei Ulykken nær. :,:

7. Pr. Traadløs kom der melding, at Isfjeld var i vente
- Men "Titanic" blandt Skibe, skal ny Rekord sig hente, -
De ændset ikke Faren og Skibet gik i Snaren.
:,: Det støtte mod et Isfjeld med Brag. :,:

8. Med Nødens Flag paa Toppen laa den brudte Skude,
Alle Mand paa Dækket speidede histude,
- O, Gud lad Hjælpen komme! førend alt er omme.
:,: Og Frelse fra Avgrundens Dyb. :,:

9. Kapteinens Ordre: først og sidst skal reddes Børn og Kvinder,
De tapre Mænd med Heltemod sig i sin Skjæbne finder.
Paa synkefærdig Skude, fra hustru og Barn langtude
:,: Hvad Angst og Smerte har de ikke følt. :,:

10. Fortvilet Raab og Bønner, mod Himlen blek opsendte.
Mon her på vilde havet, man Redning kunde vente.
I Jammer og Elende, til Gud vi os henvende -
:,: men i Medgangens Tid er han glemt. :,:

11. Telegraf foruden Traad, for en Storhed har den inde -
Der den søger over Havet, for Redningsskib at finde;
Uden denne Hjælp i Nøden, var ingen frelst fra Døden.
:,: Der fortvilet de i Is og Mørke drev. :,:

12. Mangen Hustru tappert sin Mand i Døden fulgte -
Nogle talte Trøstenms Ord, mens andre græd og hulket,
Hvad Baade kunde rumme, blev brugt til sidste Tomme,
:,: Men av Redningsbaade var der altfor faa. :,:

13. Vejret var saa vakkert, roligt, stilt laa Havet. -
I slig en deilig Foraarsnat blev Folk og Skib begravet.
Slig Gru man ei kan glemme, før redningsskib var fremme -
:,: Sank Skibet med sextenhundred Mand. :,:

14. Mens Skibet gled i Dybet, Orkesteret mon spille,
Nærmere dig, min Gud, vi jo saa gjerne ville;
Nærmere dig min Gud, det er det store Bud,
:,: Nærmere dig, min Gud! :,:

Elin

Norsk kvedarforum fyller 10 år

I april i år har Norsk kvedarforum 10 års-jubileum og markerer det med et jubileumsseminar i Bø i Telemark 13. - 15. april. Agnes Buen Garnås var initiativtaker til forumet, og hun og flere fra det første interimstyret - Jarnfrid Kjøk, Ingvill Marit Buen Garnås, Margrete Nordmoen, Borghild Hardang Hanto - har vært aktive i forumet gjennom store deler av dets 10-årsperiode.

På lagets nettside står det at "Norsk Kvedarforum er ein møtestad for kvedarar, det vil seia utøvarar og tradisjonsberarar. Kvedarforum skipar samlingar til inspirasjon i arbeidet for å vidareføre, formidle, verne og forske i norske og andre song- og kvedartradisjonar." Og det er et lag som har bemerket seg med stor aktivitet. Det har vært holdt årlige seminarer både i forbindelse med årsmøtene og den årlige Lindemandagen. Temaer som er tatt opp, er bl.a. middelalderballader, Olavstradisjonen i folkelig og kirkelig sang, lokk, laling og joik, kjøgemestertradisjonen, bånsull og sangleker, de reisendes sangtradisjon og stil og uttrykk i folkesangen.

Tittel på jubileumsseminaret er "Møte i mangfald - Samvær i song og leik", og det er duket for sangkurs, foredrag, festsamvær og dans.
Les mer her 

Norsk visearkiv gratulerer!

Astrid

100-årsjubileum for Sonja Henie

I dag er det 100 år siden Sonja Henie ble født. I den anledning har jeg funnet fram et skillingstrykk fra 1928, utgitt av I. Gjøen i Oslo. Visa om Sonja Henie har tittelen:
Damernes hyldest i sang til Verdensmesterinden paa skøiter Sonja Henie. Så veldig stor lyrikk er det ikke, men ganske artig likevel. Forfatteren av visa har signert med "Ragna".

Her er visa med innledning:

Damermes hyldest i sang
til
SONJA HENIE,
der i 1928 tok Norgesmesterskapet, Europamesterskapet, Olympiadens 1ste guldmedalje og for anden gang tok
Verdensmesterskapet paa skøiter,
sist i Londom under vældige ovasjoner, der fik tilslutning av en enstemmig engelsk predsse og av selve det engelske Kongehus.
Med andre ord: Hvor frøken Sonja Henie har optraadt, har hun vakt en
enestaaende success.
I alle aviser fra Wien, Berlin, Paris, London og nu sist Oslo, er der en enestående begeistring over "Isens Pavlovna".

Melodi: Daisy Bell

Sonja, Sonja, for dig jeg skriver min sang
og hilser dig med verdensryets klang
Din kunst er stor, o, Sonja!
Du kalles "Isens Pavlovna!"
Fra nu du gaar,
fra år til år,
og nye seire vil få!

Sonja, Sonja, for alle du er os så kjær,
du hævdet dit ry og da i St. Moritz især,
hvor du Olympiaden erobret,
hver præmie du tok "på kornet".
Du "Kom, så og vandt",
og det med glans,
for du hadde jo så god en changs.

Sonja, Sonja med hæder du drog avsted
til London, og der tok du Verdenspokalen med.
Du vinder og denne med hæder -.
Du mestrer dine "stålfjedre" -.
Selv Kongen stor,
på Englands jord,
Han roser dig i pene ord!

Sonja, Sonja, du stormende foss, stø som fjeld,
beseirer du os, der lyder tusener smeld
fra håndklap til brusende hurra'er,
begeistrende rop der bidrar,
at navnet dit,
er dit og mit
vi kvinder står jo helt frit.

Sonja, Sonja, gå frem som du har begyndt,
"Pavlovna på isen" - Kritikken har den forkyndt,
at dette navn du med hæder,
kan bære i sorger, i glæder.
Hav tak fra os,
smådamer, vær stolt!
For vi har dig så inderlig kjær!

På baksiden av trykket finner vi kjærlighetsvisa "Ynglingens kjærlighet". Det passer ganske bra, for det var nok mangt et hjerte som banket for den vakre kunstløpersken.

Elin

Wildenvey og Chat Noir

Da Bokken Lasson startet sitt Chat Noir for 100 år siden var tanken å skape et kabaret-teater som skulle formidle høyverdig kunst av internasjonal klasse. Og hun hadde mange med seg på laget. I boka Chat Noir og norsk revy forteller Odd Bang-hansen at datidens fremste kunstnere hadde Chat Noir som sitt stamsted og satt der kveld etter kveld med sine pjoltere.

Navnet Herman Wildenvey forbinder vi ikke med Chat Noir i dag, men han var knyttet til stedet fra første forestilling. På åpningsforestillingen holdt han et muntert kåseri hvor han fortalte om alle de opptredende og hva de ikke skulle gjøre.
Siden ble det flere, men ingen av dem er bevart. Wildenvey skrev selv om disse kåseriene (gjengitt i Odd Bang-Hansens bok):
"De er alle sammen glemt og borte, spredt for vinden, som de avner de var. Det var en om 'smag og behag', en om 'Høstdiktere', og 'juleflommen', 'Londom News', og så videre. Alle utmerket seg ved bare å være lek med ord og bukkespring med språket, og overskriftene ga nesten aldri noen som helst opplysning om det temmelig overraskende innhold, hvis dette uttrykk kan brukes i denne forbindelse."
Og at denne dikteren kunne behandle språket både med lek og bukkespring, er vi ikke i tvil om når vi leser diktene hans.

Elin

Chat Noir 100 år

Den 1. mars 1912 åpnet Chat Noir dørene i det som den gang het Tivoli i Oslo. Grunnleggerne var Bokken Lasson og Vilhelm Dybwad, som ville skape et kabaret-teater i Oslo etter mønster av tilsvarende franske. Navnet på teateret ble også fransk, den svarte katten ble til Chat Noir.
Fra før hadde byen de mer folkelige spillestedene Basarhallen og Dovrehallen. Chat Noir skulle skille seg fra disse med sin franske eleganse. På skuddårsdagen 29. februar var det pressekonferanse og generalprøve med øl, dram og smørbrød. Det var tider, det!

Det nye tilskuddet til Christianias underholdningsliv ble mottatt med begeistring, og åpningskabareten fikk strålende omtale i byens aviser. Fra første dag hadde Chat Noir fulle hus. Visene Bokken Lasson framførte var skrevet av Vilhelm Dybwad, som skrev alle visene de første årene. På åpningsforestillingen var det visa "Vannspannet" som gjorde størst suksess:

Mon noen her på jorderike
har gjennomgått så meget som
den glade uskyldsrene pike,
som denne visen handler om?
Av røv're ble hun tatt med vold
og bortført et kvarter før tolv.
Men neste dag sto hun like fornøyet
og vannet rosene på sin altan,
og med et skjelmsk lite blink udi øyet
hun øste vann av sitt lille vannspann.

Ganske raskt kom Per Krohg inn i bildet med sine dekorasjoner. Han malte mange katter i ulike positurer og store veggmalerier.

Til 30-årsjubileet i 1942 skrev Per Kvist en prolog hvor han summerte opp Chat Noirs historie. Her står det bl.a.:

Det allerførste Chat Noir
om hvilket ofte det er skrevet,
den lille kabaret, den var
i Tivoli - som lengst er revet -
Vi ynglinger rundt femti år
har derfra mangt et herlig minne
som klart og uten tåke står.
Hvor hyggelig det var der inne
[...]

Den svarte Katt fikk gjort furore,
og ofte kunne Katten klore;
den listet sig på bløte poter
i alle åpne hjerter inn
og mjauet med frimodig sinn
sin hjertens mening efter noter.

Vi har skrevet flere blogger om Chat Noir tidligere og kommer tilbake med mer i løpet av jubileumsåret.
For den som vil lese mer, kan vi anbefale Chat Noir og norsk revy av Odd Bang-Hansen.

Elin

Kong Harald 75 år

I dag gratulerer vi kong Harald med 75-årsdagen!
Da han ble født, var det naturlig nok stor begeistring i befolkningen. Norge hadde fått en arveprins, født på norsk jord! Den gang hadde jo ikke prinsessene arverett til tronen, så det var en etterlengtet gutt som meldte sin ankomst.

Det ble skrevet valser til begge storesøstrene, og Harald fikk også en vals. Denne gangen var det også A. Guldahl som komponerte melodien, som han hadde gjort til prinsesse Ragnhild. Teksten var av O. Rosenlund. Og vi koster på oss teksten til Prinsevalsen i anledning dagen!

Prinse-vals
Skinnende hvit og i tindrende sol
ligger landet vårt, kledt som til fest.
Venter på prinsen, vårt frihets symbol
du er sikkert en kjærkommen gjest.
Velkommen du lille
- velkommen vår prins
til et eventyrland langt mot nord.
Må barndommen gi deg de goder som fins
og din fremtid bli lys og stor.
Du er jo prinsen vi ønsket å se,
og ved din vugge der stod lykkens fe
som lovet å gi dig det beste vi vet,
hele folkets kjærlighet!

Visearkivarene gratulerer!

Prinsesse Astrid 80 år

Visearkivarene gratulerer prinsesse Astrid med 80-årsdagen i dag! Og vår vane tro, finner vi fram en sang til jubilanten.

Da prinsesse Astrid ble født som barn nummer to av det populære kronprinsparet Olav og Märtha, var det stor stas, Da storesøster Ragnhild ble født, fikk hun en vals tilegnet seg, og denne tradisjonen ble fulgt opp for Astrid.

Rolf Hiorth-Schøyen og Hans Erichsen skrev "Prinsese Astrids vals" som begynner slik:

Norges prinsesser stod hjertene nær
alt fra de urgamle år.
Kronen har festet sitt glitrende skjær
over det solgyldne hår.
Norge med eventyrskatter
hilser velkommen sin datter.
Solbakkehuset har kledd seg til fest
for sin nye lille gjest.

Men det ser ut til at det var en annen prinsessevals som "tok kaka", nemlig "Prinsesse-Vals Astrid", skrevet av T. Larssen og A. Guldahl. På notetrykket bildet over er hentet fra står det: "Denne Prinsesse-Vals blev spillet paa slottet paa Prinsesse Astrids daapsdag 31. mars". Og teksten til denne valsen er slik:

Helt fra Færder i syd og til Nordkap i nord
lik en varde som tendes i brand
fløi det budskap til alle, og gleden var stor
en prinsesse blev født i vårt land.
Refr.:
Vær velkommen du lille, prinsesse du er,
nyskud paa Norrønastammen,
og vi hilser dig alle, fra fjern og nær
fra dalen og bakkekammen.
Ja vi heiser vårt flagg i den gryende vår
så glade og lette i hu,
og en lykkelig fremtid vi alle dig spår.
Ja vor lille prinsesse er du.

Valsen ble nok populær, for den ble også spilt inn "på grammofon", som det står bak på notetrykket.

Visearkivarene gratulerer!