Per Aabel og herren med bart

Per Aabel (1902-1999) i 1939

"Skjønnhet og scene, kvalitet og komikk" var tittelen på et seminar som ble holdt her på Nasjonalbiblioteket (NB) 26. februar 2014. Det ble arrangert for å markere at NB har mottatt Per Aabels private arkiv i gave. Og det kom det mye interessant ut av. Fagfolk her på huset presenterte smakebiter fra arkivet og Aabels roller på film. Fra Aabels eget miljø, sceneverdenen, fikk vi innsyn i hvordan han var som kollega, venn og skuespiller. Les mer om seminaret her.

For visearkivarene var det spennende å se hvordan arkivmateriale kan presenteres, og gamle filmklipp fikk oss til å ta en titt i våre egne esker for å se etter filmmusikk fra Aabels filmer. En som har blitt til en klassiker, både som film og som slager, er "En herre med bart" fra 1942. Regien var ved Alfred Maurstad og hovedrollene ble spilt av Per Aabel, Wenche Foss og Lauritz Falk. Aabel spilte ofte i trekantdramatiske forviklinger, og her var det Cecilie Grong som vil skilles fra sin mann advokat Ola Grong og heller være sammen med grammofonsanger Bomann, den mystiske herren med bart. Her er et lite klipp fra filmen. Etter mye fram og tilbake løser det hele seg når flyttelasset til Cecilie Grong er på vei ut av huset, og hun oppdager at ektemannen har anlagt bart. Kjærligheten vekkes til live, og møblene bæres inn igjen.

"En herre med bart" har nærmest blitt et begrep eller munnhell som brukes i alle slags sammenhenger der herrebarter er med i bildet. Og Kristian Haugers lystige melodi, Finn Bø's elegante tekst og Wenche Foss' lyse og kvikke stemme kan stadig høres over eteren. Den forsmådde ektemann i Per Aabels støpning, sang om far (seg selv) og hunden Trine. Den har ikke overlevd på samme måte som tittelmelodien, men viser at Per Abel ikke bare var maler, designer, danser, skuespiller, regissør, forteller, teatersjef, musiker og komiker, men også en habil sanger.

 

Astrid

 

Visedikteren Vilhelm Dybwad

Det er ikke alltid så lett å finne på nye temaer til bloggen vår, for det er skrevet om mye allerede. Men jeg fikk lyst til å ta for meg en "glemt" visedikter. Jeg skriver "glemt" i anførselstegn, for visene hans er ikke glemt. Det gjelder Vilhelm Dybwad (1863-1950), som skrev både "Tuppen og Lillemor", "Akerselva" og "Hovedøen", viser som er kjent og blir sunget mange tiår etter at han skrev dem.

Vilhelm Dybwad vokste opp i Christiania, og som voksen delte han arbeidsinnsatsen på så ulike yrker som advokat og viseforfatter. I 1890 åpnet han egen sakførerpraksis i byen. To år etter ble han høyesterettsadvokat, og fra 1927–31 offentlig forsvarer ved Oslo byrett og Akers herredsrett.
Helt fra studietiden var han interessert i revy og teater. I 1906 skrev han farsen Verdens undergang for Centralteatret, og her ble den berømte visa om Akerselva framført første gang.

I 1916 skilte han seg fra sin daværende kone, Johanne Dybwad, og giftet seg med Bokken Lasson. Hun hadde startet kabaret-scenen Chat Noir fire år tidligere, og her ble han fast husdikter. Han skrev mange sanger til Bokken Lasson, blant annet "Tatervise ved bålet" og "På Hovedøen".
Ei vise som ikke er like kjent i dag som disse to, er "Mannen som hengte seg". Den er bygget opp som nyhetsvisene som ble solgt som skillingstrykk og harselerer over ansvarsfraskrivelsen til politiet.

Det var en, som fridde til en pike;
men foreldrene de svarte "nei".
Da han hørte det, så gikk han like
opp på Ekeberg og hengte seg.
Dette så en gammel respektabel
mann og ropte fylt av gru:
"Jeg må se å finne en konstabel;
det er kanskje liv i mann' ennu!"

Konstabelen kommer, men han må spørre politifullmetigen. Han kan ikke gjøre noe, for mannen hører "visstnok ikke til i mitt distrikt". Så bærer det videre til lensmannen i Østre Aker før alle tar trikken opp til Ekeberg. Men mannen er død, og lensmannen ytrer de bevingede ord:

"Det er rart å tenke på det nu,
at hvis fyren ikke hadde hengt seg,
var det kanskje liv i ham ennu!"

Vilhelm Dybwad var en svært produktiv forfatter av revyviser. Han skrev også for den store revyartisten Ernst Rolf, som var like populær i Norge som han var i Sverige. "Din munn svarer nei" er for eksempel signert Dybwad. I 1913 opptrådte Ernst Rolf på Chat Noir for første gang.

Mer om Vilhelm Dybwad står i Norsk biografisk leksikon, hvor Mentz Schulerud har skrevet en artikkel om ham. Han avslutter artikkelen slik:

Det vitner om Vilhelm Dybwads sære tilknytning til vårt teaterliv at mens hans egen innsats for en stor del er glemt, har begge hans hustruer fått sine monumenter i hovedstaden: Johanne Dybwad står naturlig nok nær Nationaltheatret, Bokken Lasson nær sitt barndomshjem på Lasson-løkken i Homansbyen.

Elin

Fra Danmark til Enerhaugen

I Danmark var Lulu Ziegler (1903-1973) et stort navn under og etter annen verdenskrig. Hun skapte seg et navn innenfor den formen for visesang som var inspirert av den franske "chanson". Det var samme tradisjon som Bokken Lasson dyrket på kabaretteateret Chat Noir.
Lulu Ziegler var svært populær her i landet også med visene sine, og som en dansk Edith Piaf satte hun sitt "varemerke" på de visene andre skrev for henne.
En av disse visene er "Ved Kajen", som handler om et kjærlighetsmøte mellom ei jente og en sjømann. Teksten skal vi ikke ta for oss, men se på notene til omkvedet her:

Minner det om noe?
Melodien av Henrik Blichmann er nemlig brukt til visa "På Enerhaugen", skrevet av Alfred Næss til revyen "Folk skal trives". På 1960-tallet ble den gamle trehusbebyggelsen revet og erstattet med høyblokker, og visa var en protest mot dette. Arvid Nilssen sang visa, som er blitt en av klassikerne i norsk revyhistorie.
Og slik ble ei dansk kjærlighetsvise forvandlet til en vakker hyllest til en sliten bydel. 

Det ligger mye stoff om både Lulu Ziegler og Enerhaugen på nettet, så det er bare å lete for den som vil vite mer.

Elin

Poteter i mange (vise)former

I "gamle dager" da jeg gikk på skolen, hadde vi ikke høstferie, men noen dagers potetferie. Meningen med dette var, som navnet sier, å hjelpe bøndene med å få potetene i hus. Det var rift på skolen om å få være med på dette, for selv om det var slitsomt var det verdt strevet når vi kunne tjene noen kroner.

Det er skrevet mange viser til potetens pris, og jeg har plukket fram noen av dem.

I potetens levnedsløp må man først finne settepoteter som er gode. Dette har Hans Rotmo skildret på sin egen humoristiske måte i visa "Gammelpoteta", som begynner sånn:

Der kjem han Gammel Jo med gammelmerra
og med gammelkjerra gjennom gammeldøra
han ska opp i potetsenga oppi potetenga 
og plukk gammelpotet gamle mann
(Hans Rotmo: Vømmølmusikken, Blåmann Musikkforlag 1996).

Og etter at potene har ligget godt og trygt i jorda, kan vi plukke dem:

Samme hva du heter,
spiser du poteter,
og nå kan du bukke
ryggen din og plukke.
Vi skal være flinke,
siden skal vi vinke.
Nå har vi poteter hele året rundt.
(Alf Prøysen: "Året rundt" fra Rim og regler fra Barnetimen, Tiden Norsk Forlag 1954) 

I den populære Barne-TV-serien Portveien sang Eli og Jarl at vi ble sterke og friske hvis vi spiste poteter:

Ta en potet!
Ta gjerne fire, ta åtte, ta alle,
men ta en potet!
Stek dem og kok dem og spis gjerne skallet,
men ta en potet!
(Eyvind Skeie: "Ta en potet!" fra Morgendagens søsken, Norsk Musikforlag 1990).

Potetskallet kan imidlertid være en kilde til bekymring og mange plager, slik det skildres i sang nr. 180 i Speiderpikenes sangbok fra 1947:

Så lenge som poteter overhodet har et skrell,
må det andre til å skrelle dem, for de kan jo ikke selv.
Refr.:
Vi satt ved samme spann
med fingrene i vann.
Vi skrelte hele dagen og vi var kun åtte mann.

Og visa slutter med:

Nei, vi vil rope hurra,
og det skal skje med smell,
når Edison har funnet opp poteter uten skrell.

 Poteter kan bli til mye godt, og det er nok i flytende form hyllesten er størst. som i den kjente visa "Dypt i bondens aker". Her er første og tredje vers slik de står i Allsangboken "Petra" fra 1945:
Melodi: Flickan i Havanna.

Dypt i bondens aker,
snedig skjult i jordens skjød,
ligger trinn og fager
en potet som død.
Bonden er en listig rev,
tar poteten opp med grev,
gjemmer den blant ost og kål,
bondemannens skål.

Bent til Lysholmgården
ruller den på runde hjul,
der blir den omskåren,
brent på svarte kull,
destilleres hen og dør,
men står opp i ny kulør
som fugl Phønix av sitt bål.
Akevittens skål!

Med visse mellomrom har poteten blitt mistenkt for å bidra til å gjøre oss tjukke. Slik var det også på 1930-tallet. I 1931 oppfordret like godt Einar Rose folk til å drikke poteter i revyvisa "Drekk potiter". Her er første vers:

Eta potiter ska'n ikke gjøre, for det
blir'n så tjukk a' og dom a',
men når potita vokser så får'n jo se
noe å bruke a' te.
Du skal bare la være
e' stønn, så kan hu gjære,
og du ska se at litt efter litt
så er potita blitt tel den edleste sprit,
tre stjerners norsk akkevitt.

Det er potti-potti-potti-pottitas
eldgamle kall,
a' e' kvarttønne får'u e' hall,
a' e' potti-potti-potti-pottit
så får'u en dram,
og da titter sola fram.
(Fra heftet Rose - Herberth Viser 1931, Skien).

Elin

Ja. Vi har ingen bananer

Første juli 1923 hadde Ernst Rolf premiere på revyen Fra Karl Johan til Lykkeland på Casino. Det var en utstyrsrevy som det gikk frasagn om lenge. Blant annet besto scenedekorasjonene av et kjempestort basseng med 18 000 liter vann. Her boltret badenymfer seg, og Ernst Rolf stupte også uti i kjole og hvitt!
I denne revyen presenterte han visa "Ja. Vi har ingen bananer", en oversettelse av den engelske "Yes, we have no bananas", som var svært populær på den tida. Men han fikk uforutsette problemer med rettighetene. Den 20. november 1923 kunne Aftenposten fortelle:

Både Ernst Rolf og Bernau har ment at de har eneretten i Norge til melodien "Yes, we have no bananas", og Bernau har forlangt 3000 kroner av Rolf i erstatning for rovet. Imidlertid viser det seg at Rolf har kjøpt visen av det riktge selskapet i New York, mens Bernau har kjøpt den i England, og der hadde de ikke rett til å selge den til Norge. Rolf har altså fått bananene, og Bernau kan med oppriktig vemod synge: "Yes, we have no bananas". Men rett til melodien har han altså ikke.

Elin

Marslanding og romfartsviser

I dag landet roveren Curiosity på Mars. Det er selvsagt NASA som står bak oppskytingen, og Curiosity har vært på vei i verdensrommet siden 26. november 2011. Hensikten med ekspedisjonen denne gangen er bl.a. å finne ut mer om hvordan planeten utviklet seg og hva som skjedde med vannet som en gang var der. (Se forskning.no)
Vi kan vel si at vi har en liten del av æren for dette, vi også. Curiosity ble nemlig testet på Svalbard.

I dagens anledning har jeg funnet fram til noen gamle viser om temaet.
Den eldste er skrevet av Per Kvist,  og utgitt 1920 i heftet 16 Cabaretviser. Dette er viser skrevet i 1919 og 1920 for Chat Noir. Der har han ei vise med tittel "Gnistinterview med Mars via Rundemanden". Rundemanen er ett av fjellene rundt Bergen, og her lå senderen for Bergen Radio på 1920-tallet. I visa sender Per Kvist et telegram til presidenten på Mars:

Tik - tak sa telegrafen og straks saa fik jeg svar.
Jeg fik svar, at nu var, vor forbindelse blit klar. 
Jeg ønsker at faa gnistre med planetens præsident.
Præsident, bare vent, nu blir telegrammet sendt.

Per Kvist spør hva presidenten synes om jorden, og her er det ikke mange godord å få! På Mars er det fred og harmoni, men på jorda er det bare bråk og krangling:

De kalder dere "men'sker" og er saa stolt av de',
stolt av de', jeg maa le, kan jo aldrig holde fre',
de slaas saa filler fyker og ingen ved om hva'.
Vet De hva? Si'r De ja, ja da skrøner De nok bra.

I radioen i 1931 sang søskenparet Gerd og Otto en langt muntrere sang om vår nærmeste nabo i verdensrommet; månen. Visa "Et luftslott på månen" ble spilt inn på plate i 1934 og ble en stor suksess.
På månen skal de ha et slott "med en stjerne til lys i hver sal". Herfra kan de dra på reiser til andre planeter:

Ja, på månen der skal vi bo,
men likevel av og til vi to
skal på tur mellom stjernene dra.
Stjernen Venus den ligger nær,
sommervilla vi bygger der
og et lysthus på Mars skal vi ha.

I 1958 var erobringen av verdensrommet begynt, og Unni Bernhoft sang Finn Bøs vise "Stewardessen fra Venus" på Centralteateret.

På Venus i "De flyvende tallerkeners ekspress",
som kalles V.T.S.
der er jeg stewardess.
Vi flyr i trykkabin med tusen atmosfærers press,
og førsteklasses service kan vi gi Dem!
Jeg kom direkte hit fra Venus med en passasjer,
en jordisk kavalér,
vi brukte tre kvarter.
Men sant og si så skulle jeg med glede brukt litt mer,
for fyren hadde charme, det skal jeg si dem!

Men elskoven hadde sin virkning på romfartøyet, som skjente både hit og dit:

Vi bulka fire ganger, siste gang mot Sputnik 3,
ög måtte taues med
til Saturn, hvor vi ble
elskverdig tatt imot av Norges flyve-attaché

Men de kom seg videre.

Folk sto i kø og svingte med hatten
helt ifra Mars til Melkeveien 18!
Men det var vrient å navigere,
etern var full av bikkjer med mere!
Rett foran Neptun møtte vi Laika,
pudler og mopser fløy der og haika! 

(Hele teksten står i boka I Tigerstadens jungel, Oslo 1961).

Fantasien har ikke satt grenser for hva som kan fortelles i viseform om slike utenomjordiske aktiviteter. Hvis du isteden vil se hvordan Mars-landingen virkelig foregikk denne gangen, er NASAs nettsider det rette stedet, men her får du ikke med deg stewardess!

Elin

Gøy på lanne'

Noen visestubber fester seg i bevisstheten, og hvis det er fengende refrenglinjer, kan "alle" dem. En sånn sang er vel Arne Svendsens (1884-1958) "Gøy på lanne'" med fortellingen om alle viderverdighetene familien fra byen opplever på sommertur på landet. Og refrenget med "Gøy på lanne', gøy på lanne', sånt no' har'kke vi i by'n!"  gjentas etter hvert som familien slåss med rotter og lopper, og opplever lynnedalg og avsagde fingre!

Visa ble først sunget av Einar Rose i Finn Bø og Arne Svendsens revy På'n igjen i1933 på Chat Noir. Sangen finnes i utallige allsang-bøker, og er også kommet inn i barnesang-repertoaret, uten at det siste verset er luket vekk:

En natt slo lynet ned i sengen inne hos han pappa -
Det slo'kke ned hos oss. Vi lå i kottet under trappa.
Den natten da var mor i byn så hun ble ikke rammet -
Men Magda gikk i flere dar med ene benet lammet -
Gøy på lanne', gøy på lanne', såntno har'kke vi i byn!
 
Arne Svendsen var en mester til å lage viser som vi fremdeles synger (i hvert fall deler av). "Serru, serru" og "Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg" er to av dem. Visene hans stammer fra den tid da revyvisene fikk et langt liv etter revyene, sunget både offentlig og i festlig lag. Arne Svendsens viser ble framført av noen av datidens fremste sangere og revyskuespillere, som Einar Rose, Lalla Carlsen, Leif Juster og Jens Book-Jenssen, og det gjorde jo sitt til at de ble populære.

Elin

Den fordømrade sommer'n

Sommeren skal jo være lettkledd og solrik, og det illustreres på ei singelplate i vårt rikholdige arkiv. Her poserer en ung Lars Klevstrand på plata Sommersinglett. Plata er utgitt av plateselskapet MAI i 1981, og Lars Klevstrand synger sammen med visegruppa Stiftelsen, Kjetil Skaslien på trekkspill, Carl Morten Iversen på bass og Svein Erik Gaardvik på trommer. Samarbeidet med Kjetil Skaslien har forresten Lars fortsatt med i visegruppa Gatesangerne.

Sommerens plager og denne visa har vi skrevet om før i bloggen, og nevnte der denne norske versjonen, som er oversatt av Oskar Steingrimsen.

B-sida er "Køl på med musikk", skrevet av Hasse Alfredsson og Tage Danielsson til revyen Under dubbelgöken, som gikk som lunsj-forestilling på Berns i Stockholm 1979-1980. Originaltittelen er "Fläska på med musik". Den norske oversettelsen er gjort av Lillebjørn Nilsen.

Elin

Chat Noir 100 år

Den 1. mars 1912 åpnet Chat Noir dørene i det som den gang het Tivoli i Oslo. Grunnleggerne var Bokken Lasson og Vilhelm Dybwad, som ville skape et kabaret-teater i Oslo etter mønster av tilsvarende franske. Navnet på teateret ble også fransk, den svarte katten ble til Chat Noir.
Fra før hadde byen de mer folkelige spillestedene Basarhallen og Dovrehallen. Chat Noir skulle skille seg fra disse med sin franske eleganse. På skuddårsdagen 29. februar var det pressekonferanse og generalprøve med øl, dram og smørbrød. Det var tider, det!

Det nye tilskuddet til Christianias underholdningsliv ble mottatt med begeistring, og åpningskabareten fikk strålende omtale i byens aviser. Fra første dag hadde Chat Noir fulle hus. Visene Bokken Lasson framførte var skrevet av Vilhelm Dybwad, som skrev alle visene de første årene. På åpningsforestillingen var det visa "Vannspannet" som gjorde størst suksess:

Mon noen her på jorderike
har gjennomgått så meget som
den glade uskyldsrene pike,
som denne visen handler om?
Av røv're ble hun tatt med vold
og bortført et kvarter før tolv.
Men neste dag sto hun like fornøyet
og vannet rosene på sin altan,
og med et skjelmsk lite blink udi øyet
hun øste vann av sitt lille vannspann.

Ganske raskt kom Per Krohg inn i bildet med sine dekorasjoner. Han malte mange katter i ulike positurer og store veggmalerier.

Til 30-årsjubileet i 1942 skrev Per Kvist en prolog hvor han summerte opp Chat Noirs historie. Her står det bl.a.:

Det allerførste Chat Noir
om hvilket ofte det er skrevet,
den lille kabaret, den var
i Tivoli - som lengst er revet -
Vi ynglinger rundt femti år
har derfra mangt et herlig minne
som klart og uten tåke står.
Hvor hyggelig det var der inne
[...]

Den svarte Katt fikk gjort furore,
og ofte kunne Katten klore;
den listet sig på bløte poter
i alle åpne hjerter inn
og mjauet med frimodig sinn
sin hjertens mening efter noter.

Vi har skrevet flere blogger om Chat Noir tidligere og kommer tilbake med mer i løpet av jubileumsåret.
For den som vil lese mer, kan vi anbefale Chat Noir og norsk revy av Odd Bang-Hansen.

Elin

En liten gyllen ring - slager og parodi

En liten gyllen ring vi gav hverandre
symbolet på at vi skal sammen vandre
i sorg og glede i det lille rede
hvor vi skal sammen bo i kjærlighet vi to

Dette var en av Jens Book-Jenssens store slagere. "En liten gylden ring" fra 1936 var skrevet av Henry Carlsen (mel.) og Arne Svendsen (tekst).

I januar 1940 hadde revyen Tenk på noe annet premiere på Chat Noir. Her var tekstene av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg. Einar Rose hadde iscenesatt revyen. Og Rose sang Bernhoft og Feldborgs parodi på Book-Jenssens slager hvor den romantiske ringen blir til:

en liten gyllen ring med høl i midten,
og inngravert det sto: Fra Jens til Bitten.
Og alle fugler små sang holiatatten titten,
da jeg på hennes fing'
satt' en liten gyllen ring.

Men her er det ikke romantikken som seirer. Den hulde viv blir "den rene rakekniv" samme dag de er gift. Det ender med at ektemannen må drukne sine sorger i portvin. Og

Den såre hulken i mitt sangerbrøst
gir skjelvetoner i min elskovsrøst
hver gang jeg får se denne etiketten med

en liten gyllen ring med V i midten,
symbolet på den edle norske spriten.
Og når jeg får for my' ta akevitten,
går verden rundt omkring
i en liten gyllen ring.

Denne og 20 andre av Roses revyklassikere finnes for øvrig på CD-en landskampen (Arne Bendiksen Records 1994).
Elin

Tuppen og Lillemor

At "Tuppen og Lillemor" opprinnelig er ei revyvise, er det kanskje ikke så mange som vet. Men denne visa av Vilhelm Dybwad ble fremført på Chat Noir og har siden gått inn i barnesang-repertoaret.

I 1913 var skuespillerne ved Chat Noir på turné, og i deres fravær dekorerte Per Krohg veggene med illustrasjoner fra aktuelle revyviser. Visene og illustrasjonene ble utgitt året etter i Chat Noirs Billedbog. Visetekstene fikk plass i de tomme feltene der originalillustrasjonene var malt rundt dører og viduer.

Slik står visa i dette heftet:

Tuppen og Lillemor bor gaard i gaard.
Begge har øine blaa, lysegult haar,
sløifer i fletterne, sløifer paa sko,
forklæ med lommer i har de begge to.
Hjem ifra skolen pent haand i haand,
daglig de knytter "evig venskaps baand" ...
Men pludselig en dag kom de op at slaas:
"Nu faar du aldrig mere komme hjem til os!"
Du faar 'ke leke mer' i vores gaard!
Jeg er 'ke venner mot dig mer.
Jeg skal skli paa kjælderlemmen,
mens du staar utenfor og ser!
Du faar 'ke klyve mer i vores trær,
for jeg er 'ke gla' i dig.
Du faar 'ke leke mer i vores gaard,
naar du er saa slem mot mig!"

Elin

Revyvise om Hulda Garborg

Hulda Garborg (1862-1934) har fått en del oppmerksomhet i år på grunn av en nyutkommet biografi. Betydningen hennes i samtid og ettertid har vært stor, ikke minst når det gjelder å heve statusen til alt som har med bygdekulturen å gjøre. Takket være henne bærer vi våre bunader med stolthet i bygatene og finere selskap, og vi danser folkeviseleik.

Hun skrev romaner og skuespill, debattinnlegg om kvinnesak og propaganderte for godt kosthold. Hulda Garborg var en ivrig forkjemper for landsmålet, og hun startet Det Norske Spellaget som reiste rundt og framførte norsk dramatikk på landsmål. I 1912 ble dette spellaget omgjort til Det Norske Teatret.

I 1913 var Hulda i USA for å avduke en bauta av Ivar Aasen i Minnesota. Der møtte hun siouxindianerne, og det gjorde sterkt inntrykk på henne. På Chat Noir skrev Vilhelm Dybwad visa "Hulda Garborg hos indianerne", og Per Krohg malte illustrasjoner til denne og flere andre viser på veggene i Chat Noir (bildet over).

Da fru Garborg i sommer var i Nordamerika,
hun undte sig knapt en liten rast,
før hun drog til indianerne i Hiawatta-tah
for at lære dem at gjøre Hallingkast.
Hun vilde la dem smake paa vor nasjonale kost
og puttet i en gammel rypesæk
lidt fennaknok og lefse, akkevit og gammelost
og saa ruslet hun avgaarde noksaa kjæk.

Hun kommer fram til indianerne etter å ha vandret langt, og ber om å få komme inn. Indianerne forsyner seg grådig av alt det gode, og særlig går Lysholms akevitt ned på høykant. Da den er slutt, vil de drepe henne hvis hun ikke kan skaffe mer.
Hulda blir redd, men tenker som så:

"En springdans ind i døden vil jeg danse likevel,
som det høver bedst for Veslemøj".
Saa smidig som en kat ho fram paa golvet spratt
hun kjendte sig som løst fra livets baand.
Indianerne blev rent betat - de saa hun var besat
av den "store, ubekjendte aand".

Etter denne danseoppvisningen blir Hulda dyrket som en helligdom. De danser og spiler fele til den lyse morgen, men Hulda takker nei til å bli. Hun vil hjem til sin egen Arne, selv om indianerhøvdingen frister med en "Indian summer".

Elin

Kvinner i Kristianias underholdningsverden

Underholdningslivet i gamle Kristiania rommet mange kvinner i ulike roller. Rita Lindanger skriver i Christiania Tivoli (1997), at fram til 1915 florerte det med syngedamer som chansonetter, chanteuser, visesangere og duettister på varietéscenene. Mange av artistene var utenlandske, og en av de store stjernene var danske Dagmar Hansen (bildet). Hun opptrådde lettkledd og med en vakker liten sangstemme framførte hun viser som "Linger Longer Loo" og "Oh Dagmar, Oh Dagmar, vil du være min, så vil jeg være din", til det mannlige publikums store begeistring.

Hennes framtoning synes å ha vært en noe mer forfinet versjon av en eldre tradisjon som oppstod med sangerhusene i 1860-årene. Det var stort sett kneiper som engasjerte sangerinnetrupper for å trekke folk. I 1865 fantes det omlag 20 slike sangerhus i Kristiania, de fleste på østkanten. Sangerinnene var rekruttert fra utlandet, mange fra Danmark. De sang danske viser, men den viktigste kvalifikasjonen var visstnok et pent ytre, og de ble betraktet som "løsagtige Frueintimmer". Sangerhusene var omstridte, sangerinnene ble etter hvert erklært uønsket, og i 1869 var antallet sangerhus redusert til fem.

Vår egen Bokken Lasson spilte på andre strenger og utfordret tidens syns på kvinner på varietéscenen. Hennes opptreden i Cirkus Varieté i 1903 vakte oppsikt. Lasson forteller:
Jeg stod like overfor mine egne landsmenn, slekt, venner og uvenner i Cirkus Varieté i Kristiania. Varieté var noe som alle pene og anstendige mennesker fikk rynker på nesen av. [...] - I virkeligheten var varietélivet akkurat så hederlig og anstendig som man selv vilde ha det. [...] Mitt liv på egen hånd i to verdensdeler hadde lært meg å ta avgjørelser og ansvar selv uten hensyn til andres fordommer. Jeg tok risikoen og stod støiten. [...] Det blev hverken pepet eller kastet råtne epler. Tvert om. Blomster. (Lindanger s. 99-100)

Kvinner opptrådde i flere roller. På sirkus kunne publikum se en ballettrupp med 36 damer som endte med hodet i en vanngrav, prima ballerinaer i ballettpantomimer, hesteryttersker, linedanserinner og verdens største kvinne - "Indiens perle" - på 200 kg. På 1880-tallet var det en stor framvekst av kvinnelige strykere. Damekappellene hadde en besetning på 5-15 medlemmer og spilte gjerne valser og polkaer. Opera og operetter var populært og både kvinnelige og mannlige stjerner fra det store utland gjestet Kristiania. Olefine Moe, en kjent norsk sangerinne med stort publikumstekke, startet Tivoli Opera i 1883. I 1916 dukket en mengde kvinnelige komikere opp på teaterscenene. Forestillingen Renk ble satt opp med "15 dame-attraksjoner" og Varieté uten Mænd hadde utelukkende kvinnelige artister med i forestillingen.

Astrid

Se der danser bestefar

Det er moro å svare på spørsmål som kommer inn til Norsk visearkiv, og ekstra moro når vi klarer å hjelpe. Noen ganger får vi imidlertid spørsmål som virker enkle ved første øyekast, men som ikke er så lette likevel.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvem som har skrevet "Se der danser bestefar", som Einar Rose i sin tid gjorde kjent. Og selv en så kjent sang kan volde problemer!

Einar Rose lanserte denne visa i Finn Bø og Arne Svendsens høstrevy Det er servert på Chat Noir i 1932. Samme året ble den utgitt på note med Einar Rose på forsiden (se over). Her står det at musikken er av Tom Andy og teksten er av Arne Svendsen. Teksten på verset er annerledes enn det vi vanligvis synger og begynner med: "Atter gynger vår klode i valsens tegn". Refrenget er det vanlige "Se der danser bestefar". Copyright ligger hos et dansk musikkforlag, og visa er nok opprinnelig dansk. I Populære sanger og viser (Norsk Musikforlag 1989) står det "Norsk tekst: Arne Svendsen".

På CD-en "Einar Rose. Landskampen", utgitt hos Arne Bendiksen 1994 synger Rose den teksten vi kjenner best: "Når de unge tar pause i dansen", og her er visa kreditert Emanuel Larsen/Tom Andy/Arne Svendsen. På Vidar Lønn-Arnesens CD A la Da Capo! står ikke Arne Svendsen i det hele tatt, bare "Larsen/Andy".

I sangboka Gapatrosten i serien Barnas beste (Cappelen 1982) står disse opplysningene om opphavet: "Tekst: Arvid Müller/Tom Andy/Arne Svendsen". Og disse opplysningene stemmer med opplysningene i et viseregister vi har her på arkivet. Der knyttes opplysningene til førstelinjen "Atter gynger vår klode", så om forfatteropplysningene også gjelder "Når de unge tar pause", er ikke helt sikkert.

Det vi kan konkludere med er at visa er blitt skrevet om etter urframføringen i 1932, men hvem som har stått for omskrivningen, vet vi ikke. Men det vet kanskje noen av dere som leser bloggen?

Elin

Oppe på Ekeberg

I Oslo går nå diskusjonen høyt om den planlagte skulpturparken på Ekeberg, og vi skal ikke ta stilling i den debatten. Men i visearkivarenes "ånd" finner vi fram ei gammel vise om Ekeberg.

Med flott utsikt over byen har Ekeberg vært et populært tur- og utfartsområde i flere generasjoner. Og i "gamle dager" kunne det skje både det ene og det andre der oppe, hvis vi skal tro Vilhelm Dybwads (1863-1950) gamle revyvise "Oppe paa Ekeberg" fra begynnelsen av 1900-tallet. Det var en av visene på Bokken Lassons (1871-1970) repertoar, og den står trykt i 67 Viser fra det gamle Chat Noir (1920). Illustrasjonen viser Bokken Lasson med lutten sin på denne scenen.

Visa begynner med en naturskildring:

D'er noksaa vakkert her i byn
- en sommerdag især,
men aldrig saa du slikt et syn
som oppaa Ekeberg.
Paa fjordens speil glir seil paa seil,
og dampbaater laver smaa striper.
Mens byens graatt
har gjemt sig godt
i røken av hundrede piper.

Så kommer beskrivelsen av alt som kan skje der oppe når de unge guttene og jentene lager istand fest og moro:

Oppe paa Ekeberg
naar det er vakkert veir,
samles i flokkevis gutter og jenter...
...
De drar derop hver lørdagskveld,
naar slitet er forbi,
med flaskefor og bæljespel
og litt aa bite i...

...Oppe paa Ekeberg -
ingensteds er som der.
Der kan de elske og skøie og spase,
tumle og ture og svire og rase ...

Elin

Smørekoppen 70 år

Vi gratulerer Smørekoppens visebok med de 70 år. Studentene ved maskinlinjen på NTNU stiftet Akademisk forening Smørekoppen allerede i 1929, men det var først i 1941 første utgave av Smørekoppens visebok kom ut. I begynnelsen var den bare en av de mange visebøkene som ble utgitt av forskjellige studentforeninger, men etter hvert er den blitt en av Norges mest solgte visebøker. Den nyeste utgave vi har på visearkivet er 16. utgave, men det er kanskje en nyere, for vår utgave er fra 2006.
Innholdet spenner fra studentviser, drikkeviser og revyviser til nasjonalromantiske sanger. Men det er nok humoren i denne viseboka som har gjort den så populær.

Velle

Revyvise om Amundsen

Nyheten om at Amundsen hadde nådd Sydpolen, nådde selvsagt også revyscenen. På det nystartede Chat Noir sang Bokken Lasson denne visa, skrevet av Vilhelm Dybwad:

Roald Amundsen har gått
mye fortere enn Scott.
Scotten kunne ikke hole'n,
Roald han kom først til Polen.
Nordmann' vinner støtt på isen,
se bare på Mathisen
og på Nansen - jo såmenn!
Ingen kan ta dem igjen!

Elin

Holmenkollrennet i 1905

Her hos visearkivarene markerer vi også VM på ski på vår egen måte med viser tilpasset begivenheten.

At Holmenkollrennet stadig hjemsøkes av tåke og dårlig vær, er ikke av ny dato. Til revyen Verdens undergang skrev Vilhelm Dybwad visa "Holmenkollrennet 1905". Selv om visa overdriver, kan vi vel gå ut fra at været var omtrent på sitt verste akkurat den dagen! Her er noen utdrag fra teksten:

I øse pøse ruske duske sile plaskeregn
til Holmenkollen drog jeg, som om intet var ivei'n:
For "Morgenbladet" skrev, at opi høida var det bra,
og at det skulde bli en rigtig herlig vinterda'.
Så fyldte jeg min lærke og tok skjæbnen som en mand,
skjønt trikken ved Majorstuen stod halvveis under vand;
men da vi kom til Holmenkollen var det rigtig stygt;
for veiret var så mørket at alle måtte bruge lygt.
...

Skjønt tåka var så tæt, vi ikke kunde se et hop,
saa jamen var vi gla' vi hadde kræki os derop;
For gutta lod sig ikke skræmme, started efter tur,
signalet det blev tuta på en gammel tåkelur.
Og gamlekara sto i hoppet kjækt, så søla skvat,
vi kunde ikke se dem, men vi hørte når dem dat.
Men ingen kom til skade, dem blev reddet alle mand;
for pol'ti lå i prammer og fik halt dem op på land.

Og visa slutter med:

Men trods stormens brag
heiste vi vort flag,
og alt i alt så var det dog en deilig dag.

Elin

Trondhjems-vise om Nansen

I en tidligere blogg lovte jeg å finne fram viser om Nansen og Amundsen. Et søk i arkivet ga flere treff på Amundsen, men bare ett på Nansen. Denne visa er ingen hyllest til den store polfarer, men ei humoristisk vise skrevet over samme lest som den kjente "Sinklar-visa", og med samme melodi. Den begynner slik:


Hr. Nansen drog over bølgen blå,
for norske penge at stride.
Hjælpe dig Gud! Du visselig må
i hvalros og bjørnekjød bide.

Hans hustru sidder der hjemme så bleg,
de tårer så sagtelig trille.
Tvilende røster fra folket steg,
de spådde Hr. Nansen ilde!

Men Nansen dro ut, og etter flere år i isen, kom han hjem som en seierherre. Og innseilingen i Trondheimsfjorden skildres slik:

Ind glider skuten. "Hurra for den!
Hatten af hvert et hode!"
Da kjendte Hr. Nansen sig hjemme igjen,
helt underlig blev han tilmode.

"I Trondhjemsfjorden vi ret forstod,
det store, vor saga lærte.
Tak bringer hver en trønder god!
Her er vi i Norges hjærte!"

Jeg fant visa i boka De gode gamle Trøndervisan, utgitt av Adresseavisens Forlag i 1996. Her står det ikke noe annet om visa enn at den er skrevet av Abraham Eggen. Jeg vet ikke hvem det er, men kanskje noen som leser bloggen vet det? Det kan være ei revyvise. Den er i hvert fall laget med en humoristisk og lokalpatriotisk snert.
Elin

Luftslott oppå luftslott

Nå har bind to av Revyviser fra Oppdal kommet ut, med hovedtittelen Luftslott oppå luftslott. Det er Oppdal historielag som står bak utgivelsen med redaktørene Ingeborg Donali og Tore Viken i spissen. Det er en samling med 130 revyviser fra Oppdal fra tidlig på 1900-tallet og fram til 2010. Det er vedlagt CD med smakebiter fra stoffet. Redaktørene har gjort et nitidig arbeid, delvis ved Norsk visearkiv med å finne melodier til sanger med mangelfulle opplysninger om hvilke toner som ble brukt. Et viktig stykke lokalhistorie gjennom revyvisers skrå blikk.
Les mer her
Astrid