Arbeidersangene til Jolly Kramer-Johansen

I arbeiderbevegelsen har allsangen alltid hatt en sterk posisjon og vært en samlende kraft. Når vi synger sammen, føler vi oss sterke! Men en god tekst må gå hand i hand med en god melodi for at sangene skal leve og bli sunget.
Innenfor den norske arbeiderbevegelsen står komponist Jolly Kramer-Johansen i en særstilling. Han har tonesatt noen av de mest brukte sangene.

Jolly Kramer-Johansen ble født 7. mai 1902. Fra han var 19 år gammel livnærte han seg som profesjonell musiker, blant annet i restaurantorkestrene på Speilen og Theatercafeen. Men da han kom i kontakt med AOF (Arbeidernes opplysningsforbund), tok karrieren en ny vending.

I mellomkrigstida hadde AOF begynt å lage politiske propagandafilmer. Og i 1934 ble Jolly Kramer-Johansen innkalt til et møte med Haakon Lie og Einar Gerhardsen. Møtet førte til at han ble engasjert til å komponere musikk til filmene. Kramer-Johansen fortalte selv om dette møtet at for første gang opplevde han at han ikke måtte stå med lua i handa. "Det gikk opp for meg at jeg hadde et menneskeverd, og at jeg kunne skape noe i en stor saks tjeneste," sa han i intervju med Arbeiderbladet da han fylte 60 år. 

I et radioprogram karakteriserte Haakon Lie Jolly Kramer-Johansen som en viktig spiller på "landslaget i AP". Det sier noe om hvilken betydning han hadde.

Den første filmen han komponerte musikk til var Arbeiderpartietes valgfilm Norge for folket i 1936. Han skrev musikken til sju av AOFs arbeiderfilmer, og til tekster av Arne Paasche Aasen skapte han fengende sanger som "Frihetens forpost" og "Seieren følger våre faner" (til filmen By og land hand i hand, 1937) og "Samholdssangen" (fra filmen Det drønner gjennom dalen, 1938).
Einar Gerhardsen sa om disse filmene at: "sangene som ble brukt var veldig viktige. Folk i kinosalene kunne dem og sang med og kunne dermed identifisere seg med det politiske konflliktstoffet handlingen presenterte. Dette ga budskapet økt gjennomslagskraft."

Arne Paasche Aasen skrev teksten til "Frihetens forpost" som en reaksjon på Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Norge ble sett på som frihetens forpost i Europa. Under krigen ble denne sangen nærmest som en nasjonalsang blant nordmenn i tysk fangenskap.

Ser du byen og hjembygdas lier,
ser du bølgende åser og fjell?
Det er folkets og framtidens Norge.
Det er ditt. Du skal eie det selv.
Kan du høre det duver imot deg
som en sang i den høstlige kveld.
Kamerater! Kamerater!
Det er frihetens forpost her nord.
Vi skal bygge. Vi skal trygge,
vi skal verge hver fot av dets jord.

Selv om Jolly Kramer-Johansen skrev de fleste arbeidersangene sammen med Arne Paasche Aasen, er det "De unge slekter" med tekst av Kåre Holt som har fått den største utbredelsen også utenfor arbeiderbevegelsen. Den er mer lyrisk enn de tradisjonelle kampsangene, og brukes i humanistiske begravelser og i andre seremonier (som i minnesamvær etter 22. juli-tragedien).

En gang i fjerne tider trellet i andres jord
fedre som møtte sulten uten et ord.
Nådeløs lå en vinter over vårt nakne land.
Da så de våren komme, kvinne og mann.

Melodiene til Jolly Kramer-Johansen er del av en levende tradisjon i arbeiderbevegelsen og brukes både til de store anledninger og i mindre sammenkomster. De er et godt eksempel på at gode sanger sveiser folk sammen om felles saker.

Jolly Kramer-Johansen døde i 1968. Han bodde på Torshov i Oslo hele stt voksne liv. Her er ei gate oppkalt etter ham, og han har også fått sin egen byste i Torshovparken.

Les mer om komponisten her og her.

Elin

Pete Seeger engasjerer også i dag

Lillebjørn Nilsen har hatt en formidabel suksess med "Barn av regnbuen" siden begynnelsen av 1970-tallet. Det mange ikke vet, er at visa er en oversettelse fra amerikansk. Der heter den "My Rainbow Race", og tekst og melodi er skrevet av Pete Seeger.
Pete Seeger var et kjent navn på 1960-tallet da "alle" sang sangene hans. Det er nok å nevne "Where have all the Flowers gone?", "If I had a Hammer" og "This Land is your Land".

Pete Seeger ble født 3. mai 1919, og han ble tidlig opptatt av kampen for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid. Han var en tid medlem av kommunistpartiet, noe som gjorde at han lenge var svartelistet av myndighetene.
I USA på 1960- og -70-tallet ble sangene hans ivrig brukt, og ulike artister (bl.a. Peter, Paul and Mary, Joan Baez og Bob Dylan) sørget for at mange av dem nærmest ble tidas nasjonalsanger. Pete Seeger hadde folkemusikken som basis, og sangene hans er gode å synge som allsanger. Og allsangen var en av hjertesakene hans. Som fredsaktivist visste han hvor mye fellessangen betydde i kampen.

Da han fylte 89 år, ga han ut CD-en Pete Seeger - at 89. CD-en er et konsertopptak, og i heftet som følger med står det: "From the perspective of a man who has spent a lifetime trying to get everyone around him to sing, perhaps it is fitting that, instead of a cadre of stars, Pete has chosen to record this CD with friends and singers from his owm Hudson Valley and nearby."

Elin

Politiske viser fra 1970-tallet

1970-tallet var på mange måter visebøkenes tiår. Og de politiske visene var i skuddet som aldri før. Blant de mer spesielle visebøkene er Jon Arne Corells bok med viser av den østtyske visesangeren Wolf Biermann og den chilenske Victor Jara. Boka har tittelen Viser og samtaler ved Jon Arne Corell : et møte som aldri fant sted.

På baksideteksten til boka står det bl.a.:
To av de fremste visesangere i verden vil aldri møtes. Den ene lever i Øst-Tyskland og får ikke offentliggjøre visene sine. Den andre ble skutt av fascister i Chile i 1973.
Men i denne boka møtes de altså gjennom visene sine og replikkvekslinger om politiske spørsmål.

De to fikk en ulik skjebne. Victor Jara ble tatt til fange under militærkuppet mot Allende i Chile 11. september 1973. Dagen etter kuppet ble han ført til en fotballstadion sammen med mange andre, torturert og drept. De nye makthaverne krevde at alle musikkopptakene med visene hans skulle ødelegges. Men igjen viste det seg at sang og musikk ikke kan knebles med politiske bestemmelser. Victor Jara ble et symbol på ikke-militær motstand mot de nye makthaverne. Her hjemme skrev Lillebjørn Nilsen en sang til ære for ham, og Cornelis Wreeswijk ga ut en LP-plate med sangene hans.

Wolf Biermann lever fremdeles. Han har fått en mengde utmerkelser og er utnevnt til æresborger av Berlin. Men i 1976, da denne boka kom ut, stormet det rundt ham. Han hadde fått tillatelse til å gjennomføre en konsert-turné i Vest-Tyskland. Den første konserten i en idrettshall i Köln samlet over 7000 tilhørere. Her sang Wolf Biermann en ny sang med kritikk av regimet i øst. Konserten ble tatt opp og sendt i radio. På grunn av dette ble han fratatt statsborgerskapet i Øst-Tyskland og fikk forbud mot å vende hjem.

Elin

Profil-visebøkene

Mange husker Profil-visebøkene fra det kampglade 1970-tallet.

Profil var navnet på et litterært tidsskrift som kom ut første gang i 1959. Med kjente navn som Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm i redaksjonen fra 1966 ble Profil det viktigste litterære tidsskriftet i Norge.
Utover på 1970-tallet ble tidsskriftet knyttet til den politiske venstresida. I 1972 kom det første lille viseheftet med tittelen Sanger fra folkets kamp. I tillegg til tradisjonelle arbeidersanger inneholdt heftet blant annet kampsanger mot norsk medlemsskap i EEC. I hefte nr. 2 var andelen EEC-viser økt markant. "Om lag to tredjedeler av sangene i dette heftet er blitt til i løpet av kampen mot EEC", står det i forordet.

Målet for redaksjonen var å gi ut to sanghefter i året, men heftene ble tynnere etter hvert, og redaksjonen klaget i forordet over mangel på stoff. Da det femte heftet kom i 1974, hadde det skiftet navn til Profil-viseboka. Redaksjonen grunnga navneskiftet med at den gamle tittelen aldri hadde slått an, og at de ville ha flere viser enn bare "viser fra folkets kamp". Samme året kom Profils allsongbok med de beste visene fra tidligere utgaver.

Det er artig å bla i disse heftene. De er tidstypiske representanter for det politiske 70-tallet. Her fikk mange ukjente forfatterspirer slippe til, og om tekstene ikke var høyverdig litteratur, fylte sangen en viktig funksjon som et samlende element i "folkets kamp".

Elin

Topp 20 - protestsanger

I 2009 feiret Protestfestivalen 10-års jubileum. Protestfestivalens grunntanke er å være en protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Den arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Erik Bye.

Året før fikk arrangørene en rekke musikkjournalister med på å kåre tidenes protestsanger. Resultatet ble en liste over ca. 100 sanger. Topp 20 ble følgende:

1. Bob Dylan - Masters of war
2. Pete Seeger - We shall overcome
3. Woody Guthrie - This land is your land
4. Edwin Starr - War
5. Country Joe and the fish - I feel like I'm fixin to die rag
6. Bob Dylan - The times they are a changin'
7. Barry McGuire - Eve of destruction
8. Kris Kristofferson - Don't let the bastards (get you down)
9. Pete Seeger - Where have all the flowers gone
10. Johnny Cash - San Quentin
11. Ukjent artist/Hep stars - I natt jag drömde
12. John Lennon/Plastic Ono band - Give peace a chance
13. Buffy St. Marie - Universal soldier
14. Bob Dylan - Blowin in the wind
15. Bob Dylan - With God on our side
16. Creedence Clearwater Revival - Fortunate son
17. John Lennon - Imagine
18. Phil Ochs - I ain't marching anymore
19. Johnny Cash - Ballad of Ira Hayes
20. Bob Marley - Get up stand up

Lista dannet grunnlaget for jubileumsCD'n Fight apathy, der norske artister framfører protestsanger.

Astrid

Med sykkelkling og klang mot bilismen

Vi fortsetter i gårsdagens ånd med protest og kamp. I Vedálias visehefte Syng høyere enn drønnet fra motorveien (1980), er det bilismen som skal bekjempes, og musikkens kraft undervurderes ikke. I forordet står det:

Musikk kan være farlig sterk og mektig, sies det, kanskje med henblikk på høye toner som knuser speil og krystallvaser. Mer sannsynlig tenker man på dem som bruker sang og musikk for å oppnå en eller annen form for makt. Det være seg en revolusjonsleder på en barrikade, en Aspengren på Youngstorvet, en direktør for Muzak, en Folkestad i Trafikk og musikk, eller noe så uskyldig som en morgengymnastisør.

I heftet finner vi støtteviser for trikk og sykkel, som "Dem kaller meg Nikken, jeg er ansatt på trikken, på linje 12 som konduktør" og mindre positive sanger som "Nidvise mot parkeringshus i sentrum". Ei klangfull og sangbar vise er "Sykkelaksjonsvise" (melodi "Bjelleklang"):

Sykkelkling - sykkeklang
over dal og hei,
sykler triller fritt og stilt
på gate og på vei

Klingeling - klingelang
over dal og hei
sykler triller fritt og stilt
på gater og på vei.

Mot biler må vi slåss
fra Kirkenes til Moss
de raser fram og eier alt og undertrykker oss.

Mot eksos, bråk og dritt
og oljesøl og skitt
vi kjempe må og sammen stå til by'n er bilfri blitt.

Astrid

Sanger om arbeid, kamp og protest

Sanger om politisk og sosial kamp, protestviser og opprørssanger kan være så mangt. Hvilke grupperinger i samfunnet som har stått på barrikadene og hvem som har laget disse sangene og framført dem, har variert. Men det er ikke til å komme forbi at kamp, opprør og protest ofte forbindes med venstresida og bestemte tidsperioder, og 1960- og 1970-tallet er kjent for sine protestviser og opprør mot det bestående. I 1976 kom det ei bok som setter fokus på visa som våpen gjennom tidene: Tidene skifter men kampen er den samme. 80 sanger om arbeid, kamp og protest fra 1525-1975 med historiske kommentarer. Den er utgitt av Sigve Bøe, Peter Haars, Sigurd Haugen og Torstein Bugge Høverstad på Pax forlag. Forfatterne definerer en kampsang slik: "Det ville være ensidig og definere den politiske visen som en ren kampvise. En vise er først politisk når den blir brukt i sin tid og gjenspeiler den."

Visene i boka spenner over et vidt tidsrom og kommer fra mange forskjellige land. Mange av dem er ukjente her i Norge og er gjendiktet til norsk i anledning denne bokutgivelsen. Vi møter først "Den arme Konrad" i 1500-tallets Tyskland:
Eg er Den arme Konrad
set fakla mi i brann.
Med morgonstjerna og med spjut eg sloss
mot prest og adelsmann.

Den franske revolusjon er viet stor plass, og i forbindelsen med stormen på Bastillen i 1789, synges det:
Å, gå nå på, gå nå på, gå nå på,
aristokrater skal dingle fra hver stolpe;
å, gå nå på, gå nå på, gå nå på;
aristokratene skal henges nå!
Og når de alle, alle, alle, alle henger, heisan,
skal de få seg en støvel der det syns!

De fleste sangene er mindre blodige og brutale enn denne, men de er alle tydelige i sin tale, enten de handler om fabrikkarbeideres kår, gruvearbeidere, politiske fanger, kvinnebevegelsen eller Den røde armé. I en kampsang er det ikke rom for tvil.
Astrid

Paus og Sunde jubilerer

I år er det 40 år siden platedebuten til Øystein Sunde og Ole Paus. Begge ble født i 1947, og etter debuten har de vært sentrale navn innen norsk visesang og revyscene.

Øystein Sunde ble født 24. januar på Skarnes i Sør-Odal. Etter å ha spilt i flere grupper (bl.a. Christiania Fusel & Blaagress) debuterte han som soloartist i 1970 med LP-en 1001 Fnatt. Albumet solgte i over 40 000 eksemplarer. Sunde har helt fra starten vært noe for seg selv med et like kjapt språk som gitarfingre! Tekstene hans beskriver hverdagslige (og mer bisarre) hendelser med en godlynt humor. I 1988 begynte han å opptre sammen med Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen under navnet Gitarkameratene, som ble en kjempesuksess.


Ole Paus ble født 9. februar i Oslo. Tor Marcussen skriver i Store norske leksikon at "Ole Paus er kanskje det nærmeste man kommer en enfant terrible i norsk populærmusikk, med sine provokasjoner, sin poesi og sine mye omtalte kunstneriske, økonomiske og personlige opp- og nedturer."
Han debuterte i 1970 med albumet Der ute - der inne. Paus beskriver gjerne folk som lever på livets skyggeside, og mennesker som ikke får tilværelsen helt til å gå ihop. Humor er viktig i visene til Ole Paus, og han brukte humor og ironi da han skrev viser om dagsaktuelle hendelser i platene han kalte Paus-posten.
I de seinere årene har Paus samarbeidet mye med Jonas Fjeld.

Visearkivarene gratulerer begge to!
Elin

Sanger fra Unge Venstre

Det er mye snakk om arbeiderbevegelsens sangkultur, men hvordan står det til med sangen i de andre politiske miljøene? Vi har nylig fått en fin bunke med publiserte og upubliserte sanghefter til kopiering fra ei som var aktiv i Unge Venstre fra 1989 til 1998; Marte Rostvåg Ulltveit-Moe. Dette er mat for visearkivarer. Litt etter litt skal vi ta dette nærmere i øyesyn, men først en liten oversikt:

Her er det Grønt visehefte nr. 1 ...men graset er grønt for æille, Populist - Vær utålmodig, menneske - Ei visebok som er noe mer, Sanghefte til UV's sommerleir av Kjersti og Trine 1990 og Syng og vær glad med Unge Venstre. Spekteret av type sanger er stort: politiske sanger med titler som "Grøn revolusjon", "UV-kantaten" og "Sangen om folkemålet", sanger om miljøproblematikk som "Vardølen blues", "Forureinsning" og "Den stendig meir bakvendte visa" og kvinneviser som "Stemmerettskravet" og "Brød og roser". Heftene speiler en sterk allsangkultur bl.a. ved å ha med mange kjente norske sanger som er godt egnet for den slags gruppesang. Og der er det alt fra "Rosa på ball" til "Dar kjem dampen" og "Mellom bakkar og berg". Vi får også en innblikk i hva de sang i "International Federation of Liberal and Radical Youth" i 1992.

Ulltveit-Moe har lagt ved en interessant beskrivelse av tiden og miljøet sangene ble sunget i, og der står det bl.a.:
På alle arrangementene var det sang. Ymse selvoppnevnte sangheftekomiteer sørget for at også nykommere kunne synge med. Slik jeg husker det var det mest jentene som sang - gutta kom kanskje innom og ønsket seg en yndlingssang, og så gikk de ut for å spille Diplomacy eller røyke eller noe. Men mange av oss jentene sang og sang hele kvelden og halve natta. Det gikk mye i norske viser, særlig Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen var populære. Vi sang også mye Beatles.Alle feministsangene jeg kan har jeg lært i Unge Venstre. Og så sang vi en forbausende mengde nasjonalsanger, ikke akkurat Ja vi elsker, men Nordmannen og "For Norge Kjempers Fødeland".[...] Vi lærte også internasjonale sanger fra dem som hadde vært på IFLRY-seminarer. [...] Og så var det Venstresanger, og mekking av nye Venstresanger.

Takk til Marte Rostvåg Ulltveit-Moe for hennes bidrag til arkivet!
Astrid