Norges mest populære visebøker I

Det er ikke lett å kåre Norges mest populære visebok, men dersom vi vurderer hvilke som har vært populære gjennom lang tid, står valget bare mellom to bøker: Bibelsk visebok av Petter Dass og Kjempeviseboka av Peder Syv. Begge disse bøkene holdt på over 200 år.
Bibelsk visebok kom første gang ut i 1711, fire år etter at Petter Dass var død. I barokkens tid var boktitlene ganske lange og arrangert som en dekorasjon utover tittelsiden. Den fulle tittelen på denne boka var:
Aandelig Tids-Fordriv eller Bibelsk Viise-Bog Det er Adskillige Bibelske Historier uddragen af den Hellige Skriftes Bøger, alle Lysthavende til Fornøyelse udi Riim forfattet.
Boka inneholdt 17 sanger med fortellinger fra det gamle testamentet. Selv om visene var lange, den lengste var på hele 66 strofer, ble det til en ganske liten bok, ikke dyrere enn at vanlige folk kunne kjøpe den. Petter Dass hadde forsynt visene med henvisninger til hvilke melodier man kunne bruke, men det er melodier som ikke er særlig kjent i vår tid, antagelig ikke i samtiden heller for folk tilpasset og laget melodier selv.
Lindeman gav ut en egen bok med folkemelodier til Dass’ viser, og i folkemusikkarkivene er det mange flere. ”Jeftas vise” fra Bibelsk visebok har litt av kjempevisen i seg og har sannsynligvis vært den mest populære. I alle fall er det den visa som har flest melodier i arkivene. Melodien til salmen ”No koma Guds englar med helsing i sky” er lånt fra ”Jeftas vise”.

Velle

Margrethe Munthe om sauen

Visearkivaren minner om at det er "Margrethe Munthe-år" i år. Vi har skrevet om henne før, men hun fortjener en septemberblogg også med en sang om et dyr som er aktuelt i disse dager.
I 1916 ga hun ut boka Sanger om dyrene. Her er det sanger om husdyr og om ville dyr. Noen er snille, noen er slemme, og noen er lure i hennes og barnas verden. Reven lurer seg fram "med løgn og list", bjørnen er "en farlig røver" og ulven er sulten, slem, grisk og grådig.
Sauen er blant de snille dyra, og om den skriver hun:

Ingen er så redd og sky
som stakkars vesle fåret.
Ser det mig, så vil det fly
så fort det kan av gåre.
Vil jeg klappe lammet, ber
det med øine store,
legger øret redd og ser
om no ondt jeg gjorde.

Sauen går i vind og vær,
i regnet og i skodden.
det er godt at pelsen er
så tykk og lun og lodden.
Med den varme pelsen på
kjennes ikke kulden,
og når våren kommer, så
klipper de av ullen.

Ullen blir til deilig garn,
og garnet blir til trøier,
strømper, votter for små barn,
og mange varme tøier.
mens jeg springer varm og god
rundt omkring og leker,
sier sauen ikke no,
bare står og breker.

"Bæ-æ!" sier sauen da,
og: "Bæ-æ" sier lammet.
Vi vi gjøre sauen glad,
vi springer med det samme,
takker sauen vår for alt.
Gutter og småpiker,
kom, vi gir den brød og salt,
som vi vet den liker.

Men at den gir oss høstens deilige fårikål, sier Margrethe Munthe ikke noe om!
Elin

Fredagen er en frivillig dag

"Fredagen er en frivillig dag", sang vi da jeg var liten. Den gamle sangen til Hanna Winsnes (1789-1872) sto i Ruth Sommerfeldt Jacobsen og Philip Krömers bok Syng med oss! Allsangboka for barna, utgitt første gang i 1945.

Fredagen er en frivillig dag,
fallerallera, fallerallera.
Lille Martine skulle i lag,
fallerallerallera.

Lille Martine og familien hennes dro i båt ut til Storhamarstrand. Der lekte hun med andre "småpiker" og fikk kake og fiken. Og så rodde de hjem igjen!

På den tida da denne boka kom ut, betydde fredagen noe annet for de voksne. I boka Pytt i panne (1937) står diktet Lønningsdag. Det er skrevet av Arne Paasche Aasen under psevdonymet Dorian Red.

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Verden om dig blir et Gosen
når du mottar lønningsposen.

Nå kan han betale alle han skylder penger og kona får husholdningspenger. Men så er pengene slutt, og diktet ender:

Fredag er en herlig dag -
fri for kummer, sorg og nag.
Fredag er du penge-Jens,
lørdag er du penge-lens!

Men slike bekymringer slapp lille Martine! God fredag!

Elin

Tone, tekst og trubadur

Tittelen på denne boka er hentet fra en visetekst av Alf Prøysen, og den passer godt på samlingen med undertittelen 60 år med Visens Venner, som ble utgitt i 2003. I tillegg til 150 viser med noter har Erik Bye skrevet et personlig forord, og Olav Bø et kunnskapsrikt etterord hvor han går gjennom foreningens historie.

Men det er visene som er hovedsaken. I boka er de gruppert i tidsbolker med et vise-sitat som motto. Det gir et ryddig inntrykk, men det er innimellom litt uklart hvorfor en del av visene er plassert der de er. Men det spiller mindre rolle. Hovedsaken er at boka er proppfull av gode viser, produsert i løpet av en 60-årsperiode av medlemmene i Norges første viseklubb. Det er en veritabel "godtepose" av ei visebok med viser for enhver smak. Og det beste er at boka fremdeles er i salg.

Elin

Mer jodling

Vi gir oss ikke helt med jodlingen! Jodling har vært populært, elsket og hatet i populærmusikken. Hvem husker ikke Alice Babs fantastiske jodling som fikk mange til å prøve å gjøre det samme?

Blant "jodle-noter" på visearkivet fant jeg et notetrykk fra 1960. Det er en svensk-norsk samproduksjon med både svensk og norsk tekst til den samme sangen. Her får vi både En lystig jodlersang og Jodlerskolen på samme notetrykk. De norske tekstene er skrevet av Jakob Hjelte. En lystig jodlersang har lite tekst og mye "Ho-lo-dio-dio". Temaet er at man blir glad av å jodle. Jodlerskolen har mer tekst, og hvert vers leder fram mot et refreng med jodling, og det første lyder slik:

Den første strofen den tok jeg da jeg i vuggen lå.
Far sa: "Det blir no' stort av deg, det hører jeg alt nå."
For hver gang mor med tranen kom og satte på mitt bord,
jeg satte i å hyle som det rene barnekor. (Jodling)

Til slutt blir hovedpersonen tatt opp i Operakoret og får med seg hele salen til å jodle.
Nå har jo Lindesnes trekkspillklubb vært i Operaen, så dette blir kanskje det neste?
Elin

Norges eldste viseklubb

Visens venner ble planlagt allerede høsten 1943, Jens Gunderssen, Finn Faaborg, Bjørn Mørck og Arnold Eskeland var gjengen som utviklet ideen. Og 20. september 1944 ble Visens Venner høytidelig stiftet. Arkitekten Odd Brochmann ble valgt til formann for foreningen som allerede hadde ca. 20 medlemmer. Hvem som helst kunne ikke bli medlem. Man kunne ikke risikere at Visens Venner ble noe som lignet på Den norske turistforening. Altså måtte man ha en opptaksprøve: at man hadde skrevet tre viser, kunne synge tre viser godt eller uttale seg intelligent om tre viser.
Etter hvert ble Norges viktigste visevenner samlet i foreningen: Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Bjarne Berulfsen, Bernt Heiberg, Frode Rinnan, Julius Hougen, Jacob Sande, Nic Øverli, Kaare Siem, Erik Bye, Alf Cranner, Hartvig Kiran, Ivar Medaas, Otto Nielsen og mange andre.
I begynnelsen var noen av møtene på restaurant Håndverkeren, men etter hvert ble det vanligste at det var hjemme hos en av medlemmene.
På 40- og 50-tallet hadde Visens Venner regelmessige viseprogram i NRK og den røde, blå og den gule viseboka sprang også ut av vennegruppa.
På slutten av 60-tallet dabbet aktiviteten litt av, men så fikk Visens Venner en innsprøytning av nytt blod: Lars Hauge, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen og flere.
Etter hvert falt de gamle medlemmene fra og det ble vanskelig å holde foreningen i gang, og i 2007 ble Visens Venner lagt ned. Møteprotokollene og andre arkivalia fra viseklubben ligger nå i Norsk visearkiv.

Velle

Jodling på moten igjen

Bildet over er en hyllest til Polkabjørn og Kleine Heine, som har brakt den norske jodlingen til nye høyder. Og for noen høyder! Trekkspill- og jodleduoen, som ble dannet etter at de møttes på Jodlerfest i Huttwil i Sveits sommeren 2007, har oppnådd stor popularitet og kultstatus. De har til og med vært oppvarmere for A-ha på avskjedsturneen deres, som falt sammen med duoens egen avskjedsturné, «The last yodel». Nå er deres første og siste (hvis vi skal tro på det de sier) singel tilgjengelig på iTunes. Det er "Jeg er fra Romsdalen Norges Tyrol", som de framfører her.

Som visearkivar lurer jeg selvfølgelig på hvor Polkabjørns sang kommer fra. Hvem har laget den, og hvem sang den først? I arkivet har vi en innspilling på cd i Lirekasse-serien (nr. 11). Her synger en kar som heter Odd Pedersen sangen med en lys og klar røst i et opptak fra 1945. Teksten er skrevet av Jens Book Jenssen og melodien av Rolf Syversen. Personlig foretrekker jeg Polkabjørns versjon!

Det er morsomt å høre hvordan gamle slagere kan tas fram igjen og gis et nytt liv. Og et lite tips til Polkabjørn og Kleine Heine: Det er mer å ta av. Her på visearkivet har vi mange jodlenoter. På nettet kan vi forresten lese at jodling er sunnere enn både yoga og jogging. Forklaringen er at jodling letter spenninger og stress ved å frigjøre endorfiner i kroppen. Og jodling styrker lungene. Så da er det vel bare å sette i gang for oss andre også?
Elin

Hurra! Vi vant Folkelarmprisen

Så vant altså cd-en og boka Norske ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr Folkelarmprisen i klassen for dokumentasjon. Folkelarmprisen er folkemusikkens og verdensmusikkens egen platepris, opprettet i 2005. I år var det over 70 påmeldte plater. Les mer her om vinnerne.
Arbeidet med boka og cd-ene har vært et omfattende og viktig arbeid for Norsk visearkiv, og vi gleder oss over at andre også har satt pris på dette.
Vi gratulerer oss selv, og takker plateselskapet Grappa for godt samarbeid!
Velle, Astrid, Elin og Liv

Gamle drikkeviser

Her om dagen fikk jeg en gammel visebok av en bekjent. Den heter Vore Oldefædres Viser, og er utgitt i 1924 av Norsk forening for bokkunst. Det er da også en nydelig bok tettpakket med illustrasjoner. Den glade giver beklaget litt at det bare var drikkeviser i den, men det er det jo ingen grunn til! Vi hører ofte at det ikke er noen tradisjon for norske drikkeviser, men det stemmer ikke.
Mange av visene i denne boka er skrevet av forfatterne som hørte til Det Norske Selskab i København på slutten av 1700-tallet. Disse visene er også ofte å finne i håndskrevne visebøker fra samme periode og første del av 1800-tallet. Jens Zetlitz, Edvard Storm, Johan Nordahl Brun m.fl. skrev viser som hyllet vinen, bordets og kjærlighetens gleder. Ofte er visenes tema også døden, som Thøger Reenbergs I et Viinhuus vil jeg sige, som begynner slik:

I et Viinhuus vil jeg sige
Mit Farvel og lægges ned;
Under Tønden vil jeg ligge,
Under Tappen Hovedet;
Munden maa staa spærret aaben,
Det maa observeres; thi
Ellers torde Tappedraaben
Gaae min tørre Hals forbi.

De gamle antikkens guder forekommer ofte i visene. Og her er naturligvis Bacchus (eller Evan) den som nevnes oftest. Han var gud for vin og fruktbarhet, og ble ivrig hyllet, blant annet av Jens Zetlitz i visa Skikkene:

Evan bli'r dyrket paa mange Slags Maade:
Somme til Tempelet hemmelig gaae,
Der at tilbede sig Viingudens Naade,
Tømme sit Bæger i skjulteste Vraae.
Saadanne Skikke lide vi ikke,
Alle maa see at vi drikke.

Visa fortsetter med å framheve at vin skal nytes i muntert lag hvor alle er venner og vel forlikte. Men det å drikke har også sine ulemper, og Carl Søeborg skrev trøstevisea Om hundred' Aar er alting glemt, hvor første verset lyder slik:

Om hundred' Aar er Alting glemt,
Venner! hvad end vi her maa lide;
Thi lad os være glade stemt,
Sætte de mørke Griller tilside!
Den Ruus, som vi iaften faaer,
Er sovet ud - om hundred' Aar.

Elin

Norske ballader nominert til Folkelarm-pris

NORSKE BALLADER - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr er en storsatsing fra Norsk visearkiv og Grappa. Nå er antologien, som består av ei 168 siders bok og to CD-er med flere av våre fremste balladesangere, nominert til Folkelarmpris i klassen for dokumentasjon. Se her hvilke andre som er nominert.

Lydsporene på CD-ene er hentet fra eldre og nyere utgivelser, fra Alf Prøysen til Bruvoll Halvorsen. Blant sangerne er Lillebjørn Nilsen, Øyonn Groven Myhren, Kirsten Bråten Berg, Rita Eriksen, Trio Mediaevel, samt en lang rekke andre enestående og markante sangstemmer.

Vi krysser fingre og er veldig glade for å være nominert!
Velle, Astrid, Liv og Elin

Kalle Zwilgmeyer er død

Natt til 6. september døde Kalle Zwilgmeyer i Fredrikssund i Danmark.
Kalle Zwilgmeyer ble født på Sandøya 1937, og Sørlandet og historiene fra gammelt av var noe han var opptatt av i mange av visetekstene sine. På 1970-tallet markerte han seg som en av ildsjelene innenfor amatørvisebevegelsen, og han fortsatte å ha et brennende engasjement for den nordiske visa gjennom hele livet.

Han ble tidlig engasjert som programleder for viseprogrammer i radio, som Visekvarten (som han overtok etter Lars Hauge), Viser i vinterkvelden og Sommerkveld på øya. I 1979 gjorde han et radiointervju med Cornelis Vreesvijk (hør intervjuet her). Kalle Zwilgmeyer var også leder for Visens Venner en periode.

Kalle Zwilgmeyer skrev mange visetekster som ble tonesatt av ulike komponister, bl.a. Finn Ludt og Johan Øian. Blant de mest kjente visene til Kalle Zwilgmeyer fra den tiden er Det brenner et lys på Torshov (mel. Johan Øian) og Mattetime i vårsol (mel.: Tore Haraldsen). Sammen med Tore Onsaker skrev han flere viser med tema fra historie og sjømannsliv langs Sørlandskysten. I 1980 ga Fabritius Forlag ut mange av visene hans i samlingen Som ringer i vann. Gamle visevenner vil også huske hans glade framføringer av drikkevisa Jeg er født med en bayer i hånden og Astow Erichsons Leif Erikssons vals

Etter hvert flyttet Kalle Zwilgmeyer til Danmark, og han ble mindre synlig i den norske offentligheten. Men han virket i bakgrunnen og var ivrig arrangør av nordiske visetreff i Tuddal og på Skagen. I de siste årene arbeidet han for å etablere et møtested mellom nordiske og baltiske artister gjennom en årlig musikkfestival i Vilnius. Han arrangerte også viseturer til de greske øyene flere ganger i året.

Da han fylte 70 år, ble han æresmedlem i Norsk viseforum. I begrunnelsen het det bl.a.: "Han har arbeidet med viser i størstedelen av livet. Ingen har betydd mer for kontakten mellom viseartister og viseinteresserte i hele Nordenområdet." I 1999 fikk han også Nordvisas ærespris ”LIV-statuetten”.

Minneord om Kalle Zwilgmeyer kan leses her.

Velle, Astrid, Liv og Elin

Bli slank med "SYLFID"

Vi har skrevet om Frimann Clasen, alias Lygtemanden. Han ga ut flere visesamlinger med sine populære "Radioviser". I 1928 kom Lygtemandens nye radioviser, og på baksiden har han skrevet en sang om et helt fantastisk slankeprodukt. Noen hver kunne nok ønske at et slikt middel var virksomt! Her er det bare å stille seg under dusjen og la avmagringsbadet "SYLFID" nærmest skylle bort overflødig fett.

Vi kan ikke annet enn å bli imponert over forfatterens evne til å tilpasse prosaiske opplysninger om vidundermiddelet til rim og rytme.
Og her er Lygtemandens beskrivelse:

I vor moderne tid
er SKUMBADET "SYLFID"
en hurtig hjælp til atter at bli mager
og fjerne alt det fett man har på lager!

Som regel har man kunnet konstatere,
at efter badet mindsket ofte flere
fra tre til elleve hekto eller mere,
men for at bli som Venus ifra Milo,
bør ingen mindske mer end fire kilo
pr. maaned, thi da er det ikke sundt!
Slik holder man sig spænstig aaret rundt!

Hvis De er litt bastant og svært solid,
saa skaf Dem altsaa SKUMBADET "SYLFID"!
Paa riktig maate anvendt, og med flid,
saa blir De en sylfide om en tid!

Efter et bad sker der denne forvandling:
pulsslagene blir færre
end før De tok denne behandling!
hjertet slaar mere rolig, og badet vil ikke hindre
blodtrykket i at bli mindre!
Temperaturen vil synke, det samme vil ogsaa vegten
til glæde for Dem og slegten!

"SYLFID" er kontrollert av læger
og er effektivt uten at skade,
det er anerkjendt og benyttet
som det ekte avmagringsbadet.

Det faaes paa apoteker, hos farvehandlere, parfymerier,
bare husk at De sier:
SKUMBADET "SYLFID", for ingen kan nemlig nekte,
at det er det originale avmagringsbad, og det ekte!

Og da får jeg bare lyst til å sukke og si: "Tenk om det hadde vært så enkelt!"
Elin

Kari Svendsen 60 år

Søndag fyller Kari Svendsen 60 år. Hun ble født i Oslo 5. september 1950, og har med årene blitt en av "Oslo-stemmene" blant viseartister.
Kari Svendsen "er selve symbolet på munterhet i norsk visekunst" står det i Norsk pop- og rockleksikon. Med smittende humør og den velkjente banjoen tar hun publikum med storm.
Hun begynte tidlig å synge og var med blant visesangerne på den velkjente Dolphin viseklubb i Oslo. Sammen med bl.a. Øystein Sunde dannet hun gruppa Christiania Fusel & Blaagress i 1968, noe som resulterte i både plateinnspilling og TV-program.
En mer alvorlig side fikk hun vist på CD-en På stengrunn (1973) hvor ulike artister sang tekster av Rudolf Nilsen.

Når Kari Svendsen opptrer, bruker hun ofte gamle revyviser og filmslagere. Hun har også spilt revy og vært med i andre forestillinger på teater og TV.
Nå opptrer hun både alene og sammen med Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og Kjetil Skaslien i gruppa Gatesangerne.

Visearkivarene gratulerer!
Elin

Visekonkurranser i Søndagsposten

I 1957 startet Otto Nielsen med programposten Søndagsposten i radio. Her var det opplesning, interessante samtaler og kåserier, og ikke minst viser. Mange kjente viser ble først lansert i Søndagsposten, og flere visesangere hadde sin debut der.

Otto Nielsen og redaksjonen la vekt på å få inn nye viser, og arrangerte også visekonkurranser. Lytterne fikk oppgitt en del ord som de skulle bruke i en visetekst, og det ble det mange morsomme og fine viser av. Det er nesten utrolig at det går an å dikte ei meningsfull vise når oppgaven går ut på at den skal inneholde ordene gyngestol, jubilant, illegal, møll og vase! Men John Bech-Karlsen skrev en nydelig tekst han kalte En vise om de siste gode ting. Og den står trygt på egne verseføtter den dag i dag. Her er første og siste vers.

Å hei, du gamle jubilant
som sitter på en bryggekant
med fiskestang i handa!
Dtt liv var kanskje ingen dans,
og lite ble det vel av glans
og røkelse og manna.
......
Og Herren signe alle dem
som flykter fra et gamlehjem
når sola snart er nede,
og sitter på en bryggepål
og drikker øl og fisker ål
- å, illegale glede!

Den som er nysgjerrig på hvordan forfatteren klarte å plassere resten av ordene, kan se i Den gule store viseboka, Cappelen Forlag.
Elin

Blind-Fredriks viser

Vi kjenner ikke så mange av forfatterne til de gamle visene som har gått på folkemunne. Men noen unntak er det, og et av dem er Fredrik Øvrevold, som ble kalt Blind-Fredrik.

Fredrik Johansen Øvrevold ble født på Vestvågøy i Lofoten i 1878. I 1899 fikk han arbeid i gruvene i Birtavarre i Lyngen, men ble blind etter en eksplosjon kort tid etter at han hadde begynt. Han kom på sykehus i Tromsø. Der lærte han å knytte visper og spille gitar. Han skrev ei vise hvor han fortalte om livet sitt og ulykken som hadde gjort ham blind. Den begynner slik:

Ifra Tromsø opp til Lyngen
reiste jeg i nittini
Glad om hjertet, lett i sinnet
Men ulykken rammet meg.

Og arbeidet jeg betrådte
ned i gruven var min plass
Men o ve, jeg atter måtte
derfra i den største hast.

Blind-Fredrik fikk en liten pensjon, men ellers livnærte han seg ved å reise rundt på anlegg med skreppehandel og visesang. Etter hvert begynte han å trykke opp visene sine, som han også solgte på markeder og tivolier.

Han hadde en kjæreste. Men hun ville ikke ha noe mer å gjøre med ham etter at han ble blind. Da skrev han sangen Den forlatte yngling hvor den første bokstaven i hvert vers danner navnet hennes; Anna Pedersen. Her er de to første versene:

Akk sorgens bitre smerte, nu raser i mitt sinn
Freden i mitt hjerte, den fløy vekk som en vind
For av min venn jeg er forlatt og uti sorgen satt.

Nu må jeg saktens klage, min skjebne er så tung
i så mange dager, helt fra jeg var ung
er ingen roser på min vei, er ingen roser nei!

Blind-Fredrik døde i 1954.
Elin

Visens Venners viser

Blant eldre visebøker i arkivet har jeg funnet fram Visens Venners viser. Første samling, som ble utgitt i juli 1950.

Foreningen Visens Venner ble startet under krigen da viseglade mennesker samlet seg for å synge. I 1950 hadde foreningen 29 medlemmer, og de syntes det var nok "hvis vi skal kunne bevare det intime preget som visens form krever", som det står i forordet. Etter krigen gjorde Visens Venner seg bemerket med egne programmer i radio, og lytterne ville gjerne ha tak i visene som ble sunget. Derfor ønsket foreningen å gi ut en del av visene. Jens Gundersen, Julius Hougen og Bjørn Mørck satt i redaksjonkomiteen. De planla at denne boka skulle bli den første av en serie hendige visebøker med 10 viser, kommentarer og illustrasjoner i hver bok.
Slik gikk det ikke. Annen samling kom i desember samme år, men så var det slutt, selv om utgiverne skriver i forordet: "Og så kan De bare glede Dem til samling nr. 3."
Elin

Hvorfor bygger du Noa en båt?

Det er slett ikke sikkert at en vise som virker humoristisk, er ment slik. Som folkevisesamler har jeg opplevd at en vise jeg trodde skulle være moro, ble tatt på største alvor av hun som sang den for meg.

”Hvorfor bygger du Noa en båt?” er en vise som det er vanskelig å ta på alvor i vår tid, men som var en alvorlig ment religiøs vise i sin tid. Den kjente sangeren Lapp-Lisa sang den i sin tid på plate og gav den også ut i sitt sanghefte.
Teksten begynner slik:

Hvorfor bygger du Noa en båt?
Som en gælning du bærer deg åt,
:/: bygger båten på land
langt fra nærmeste strand
Ingen av oss kan dette forstå. :/:

Alle versene kan vi ikke ta med her men noen av de beste:

Men er dag b’ynte stormen å gny.
Uti vesten der mørkner en sky.
:/: Og da Noa går inn
inn i bygningen sin,
lukker Jehova døren selv til.:/:

Men de skjemter og ler dog som før,
og de rusker i gudsmannens dør.
:/: Noa kom til oss ut,
dette regn tar snart slutt.
Ingen seiletur ennu du får. :/:

Forfatteren er ukjent.

Velle

Skotsk Hopp Polka

Vi har en god del danseviser i arkivet. Ei som skiller seg noe ut fra de andre, er ei som har fått tittelen "Skotsk hopp polka" på norsk, og er fra rundt 1950. Jeg tror aldri jeg har hørt den framført, og trodde ved første øyekast at det var en kortlevd sang fra perioden. Den er oversatt fra engelsk - "Hop Scotch Polka". Et lite søk på internett viste at jeg hadde snublet over en sang med stor utbredelse i den engelskspråklige verden. På en nettside med navnet Songfacts, har de skrevet dette, og du kan laste den ned som ringetone til mobilen.

Den norske teksten starter slik:

Først et hopp på venstre og så lett opp på tå,
et hopp på høyre og så takten slå.
Den beste måten du kan danse på
det er skotsk hopp polka.

Og den neste turen ja den klarer vel du,
først opp med benet som en marabu,
så legger du i veg som en kenguru,
det er skotsk hopp polka.

Løp inn og ut iblandt de muntre par,
vend opp og ned på jenta som du har
og vis så henne hva du er for kar
i en skotsk hopp polka
osv.

På YouTube ligger det mange innspillinger av "Hop Scotch Polka" - barn som danser, amatørmusikere som spiller og opptak fra eldre plater. Her kan dere få noen ideer om hvordan den kan danses:



Astrid

150-årsjubileum for Gustav Fröding

22. august 1860 ble Gustav Fröding født utenfor Karlstad i Värmland. Fröding er kalt en fornyer av svensk poesi. Han skrev dikt med innslag av värmlandsdialekt, men også dikt om erotikk som gjorde at han ble stilt for retten.
Den første diktsamlingen het Gitarr och dragharmonika og kom ut i 1891. Her finner vi "Det var dans bort i vägen".

Gustav Fröding slet både med alkoholisme og psykiske problemer, og han var inn og ut av mentalsykehus og rekreasjonshjem. Blant annet tilbrakte han en tid på Suttestad gård ved Lillehammer. Mens han var der, skrev han reisebrev som ble publisert i Sverige.
Han døde 8. februar 1911.

Mange av diktene til Fröding er sangbare, og er blitt tonesatt. Flere artister har sunget Fröding, blant annet Sven-Ingvars, som ga ut en hel LP med Fröding-tekster til andres og egne melodier i 1971.

En annen artist var Monica Zetterlund. Hun var født i Värmland og brukte både svenske foketoner og värmlandsdiktere i repertoaret sitt. Hør henne synge "I valet och kvalet" og andre viser her. Hør også Monica Zetterlund om Fröding på värmlandsdialekt her.

Elin

I Middelahvets blå fortryllende du lå...

Jeg følger opp gårdagens svermerier med enda en sydensang fra 50-tallet. Denne gangen handler det om Mallorca, og det er fortsatt Juul Hansen som står bak den norske versjonen. Fransk tekst og melodi er av Géo Bonnet og Louis Gasté.

Mallorca

I Middelhavets blå
fortryllende du lå
som en drøm da jeg så deg første gang.
Din velkomsthilsen var
en sang fra en gitar;
det er havets og nattens egen sang.
Gitarer stemmer i
Mallorcas melodi,
det er ball på Mallorca natten lang.
Her lever romantikk
i gyldne pikeblikk,
hvert ord er på Mallorca musikk.
Og tusen mandoliner besynger sol og sjø,
du, Middelhavets dronning, du er min drømmeø.
I gatens muntre vrimmel av lys og liv jeg går
med sol fra dypblå himmel og vinden i mitt hår.
Snart må jeg dra avsted
men jeg vil alltid be
at jeg kommer tilbake hit på ny,
på ny få gå i land
ved den hvite strand
og få hvile i dine palmers ly.

Astrid

Sommerminner

Mange har en eller annen gang vært på ferie i sydlige strøk, og litt mimring er ikke å forakte. Å drømme seg vekk til steder man ikke har vært er enda mer utbredt. Sanger og musikk er utmerkede hjelpemidler i begge henseende, og i dag har jeg funnet fram til "Bolero", eller "Vårt Paris" som den norske teksten ble kalt. Melodien ble komponert av franske Paul Durand i 1948, visstnok inspirert av Maurice Ravels "Boléro", fransk tekst ble skrevet av Henri Content og engelsk av Mitchell Paris. Den ble en hit og framført av sangere som Patti Page, Guy Lumbardo, Percy Faith og Bing Crosby på 50-tallet.

Juul Hansen skrev en norsk tekst til "Bolero". Den ser ut til å ha lite med den franske teksten å gjøre, som med min rustne fransk ser ut til å handle om hete netter og forførerisk dans til gitarer og Bolerorytmer.

Vårt Paris

Sangen i natten fra Seinen som strømmer
forbi der jeg står
vekker slumrende drømmer
om vårt rendez-vous en aften som nu.
Du og Paris er i tanken forbundet
med alle de gleder jeg har funnet.
Paris har sitt ry som gledens egen by.
Vårt Paris er lykkens metropol
i nattens stjernedryss og dagens gyldne sol.
Vårt Paris har sunget livets sang
til unge hjerters pris for deg og meg engang.
Vi fanget byens trylleri, et år en vår.
Vårt Paris er håpets skjønne by
og når kastanjen sner vi møtes her påny.
Ai ai ai, ai ai ai, ai ai ai, ai ai ai.

Astrid

Erik Bye og venners viser

Her om dagen da jeg var på leiting etter ei vise i arkivet, kom jeg over ei visebok som var utgitt i 1963. Venners viser og egne vers heter den og er redigert av Erik Bye. Her finner vi mange av hans egne viser, bl.a. "Den sorte seiler" og "Anna Lovinda". Hele samlingen har et maritimt preg med mange sjømannsviser, men innlandet er heller ikke glemt. Forfatterne og komponistene som er representert i samlingen er folk Erik Bye har et vennskapelig forhold til, og han skriver fakta og små anekdoter om dem knyttet til visene. Dette gjør viseboka til en liten gullgruve for visesangere som vil ha stoff som setter visene inn i en sammenheng. Den som er heldig og kommer over denne antikvarisk eller på loppemarked, bør kjenne sin besøkelsestid!
Elin

Østerdals-kunstnere på Sørlandet

Sommeren er full av festivaler og konserter av større og mindre format. I sommer hadde jeg gleden av å oppleve Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen på Tromøya utenfor Arendal. Tone er opprinnelig fra Tolga, og Hans Fredrik fra Risør. De to har jobbet mye med tradisjonsmusikk og middelaldermusikk, og har en stor egenproduksjon bak seg.
På utescenen ved Flademoen forsamlingslokale tok de publikum med storm. Tone sang, spilte harpe, lyre og trøorgel og Hans Fredrik spilte gitar, torader og fløyte. Det var et fyrverkeri av en forestilling som varmet en kjølig julikveld.
Elin

Det holder det, sa Gundersen

Et munnhell vi gjerne bruker er: "Det holder det, sa Gundersen". Men hvor kommer det fra?
Uttrykket stammer fra ei revyvise skrevet av Arne Svendsen og sunget av Carsten Byhring i Chat Noirs revy Har De prøvd med et smil? (1948). Visa begynner slik:

"Overfall om natta er blitt rene landeplagen.
Jeg gikk opp til justisministeren vår og spurte ham
om ikke fire nattkonstabler var i minste laget
i'n storby uten hus og lys og vann?

Det holder det, sa Gundersen, det klarer seg med det.
No'n overfall om natta må'n alltid regne med.
Vi peller opp en to tre lik hver mårra, det er alt,
det pleier vi å regne som normalt."

Gundersen var altså justisminister i 1948. Det hadde han vært siden 1945 da Einar Gerhardsen dannet sin rene Arbeiderparti-regjering. Hans fulle navn var Oscar Christian Gundersen (1908-1991). Han var utdannet jurist, og gjorde seg bemerket både innenfor jus og politikk i åra etter annen verdenskrig.
Det var mange oppgaver å ta fatt på etter krigen, og Gundersen hadde ansvar både for landssvikoppgjøret og for å organisere politiets arbeid i fredstid. Det var en del som mente at politiet fikk for små ressurser til å klare arbeidet sitt, og denne kritikken er det som ligger bak innholdet i revyvisa. Og mens visa er omtrent glemt, lever uttrykket "Det holder det, sa Gundersen".
Elin

Veiviser på reisen

Det er utgitt mange hefter med allsanger for folk som er ute på tur, og vi har skrevet om noen slike tidligere.
Bennetts Reisebyrå har gjennom årtier sørget for ferieturer for mange, og bussturer var populære i mange år. I visearkivets hyller fant jeg et udatert, lite hefte her om dagen. Det heter Vei-viser, og er utgitt av reisebyrået. Tegningen utenpå viser en glad gjeng som sitter i en buss og synger av full hals. I heftet er det svenske, norske, danske, engelske og franske viser. I visa "My Bonnie" er det en artig liten detalj. Refrenget begynner med "Bring back, bring back, oh bring back my Bonnie to me". Her står det under i en fotnote: "Bennett ordner billetten!"
Elin