Supportersang

Bak lyden av Sør-Afrikanske vuvuzelaer trenger av og til tilropene og brølene fra tusenvis av supportere gjennom, og innimellom kan vi såvidt høre supportersang - "Olé olé olé olé!" Det er i minuttene like før avspark at VM-kampene har de store sangøyeblikkene: når nasjonalsangene synges. Fjernsynskameraene ligger tett innpå hver enkelt spiller, ansikter preget av stort alvor og spenning. Noen synger med stor entusiasme, andre mer forsiktig og innadvent, enkelte beveger ikke leppene. Men supportene synger. Flaggene vaier, og de tar i med alt de har av stemmekraft når de gjennom allsangen heier fram sitt lag og land. Titusenvis av stemmer, alle med sin røst, mennesker som kanskje ellers aldri synger har lagt alle komplekser til side, usikkerhet og frykt for å ikke synge rent eller pent teller ikke. De gir alt de har. Det er sterkt å se og høre på TV, og det må være en voldsom opplevelse å stå midt i det.

Det er på klubbnivå at supportersangen er mest utviklet. Hver fotballklubb med respekt for seg selv har egne sanger. Supporterne lager sanger - lange og korte - og rytmiske tilrop, og de improviserer fram nye på stående fot under kampene. Det øves og det utpekes forsangere. Her i Norge er det Klanen, Vålerenga fotballs uavhengige fotballklubb, som er mest kjent for sin supportersang. I hovedoppgaven Hev din røst og støtt ditt lag, har Janne M. Solberg skrevet om sangen i Klanen (Musikkvitenskap, UiO, 2008).

Et annet lag som er viden kjent for sin supportersang, er den engelske Premier League-klubben Liverpool. Deres signatursang er "You'll never walk alone". Den blir regnet som verdens mest berømte fotballsang men var opprinnelig skrevet til en musikal i 1945. Liverpoolbandet Gerry and The Pacemakers laget sin berømte versjon i 1963, og den nådde raskt førsteplass på de engelske hit-listene. Litt etter litt gjorde Liverpoolfansen den til sin viktigste sang, og det drønner på Anfield stadion når supporterne tar i med alt de har av stemmekraft og følelser for laget.
Astrid