Jakob Åsmundsson Dalen (1816-1855) – og far hans

Åsmund Såmundsson
Norgård/Dalen

Dei som samla viser på 1800-talet engasjerte av og til medhjelparar så dei skulle få meir ned på papiret. Landstad gjorde såleis avtalar med fleire amatørsamlarar, deriblant Vinje-klokkaren Nils Sveinungsson, som han kjende frå den tida han hadde hatt han som huslærar. Da Jørgen Moe var på innsamlingsferd i Telemark i 1847, engasjerte han ein mann på Dalen som skulle gjere oppskrifter for han. Moe hadde fått husvære hos lensmannen, Peter Mandt, og i løpet av dei dagane han budde i lensmannsgarden må han han møtt vedkomande: Jakob Åsmundsson Dalen (1816-1855). Nokon ivrig innsamlar var det ikkje Moe skaffa seg, for Jakob Åsmundsson skreiv etter det eg kan sjå bare opp ein einaste ballade: «Nykken som bêlar» (TSB A 48), og sende visa til Moe same året, utan å seie noko om kven songaren var.

Jakob Åsmundsson var gardbrukar og åtte Dalen austre. Han gifte seg i 1850 og fekk fire barn, men bare to av dei levde opp. Sjølv vart han ikkje nokon gammal mann, og døydde bare 38 år gammal. Når Moe gjorde avtale med Jakob Åsmundsson, var det vel truleg etter råd av lensmannen. Jakob høyrde til ei velkjend slekt på Dalen, for far hans heitte Åsmund Såmundsson Norgård/Dalen (1776-1864), og han var ikkje kven som helst. Åsmund Norgård som han gjerne vart kalla, hadde studert ingeniørfag både i København og i Trollhättan i Sverige. Han hadde tidleg planane klare for korleis Telemarks-kanalen kunne byggjast ut med sluser, og laga ein modell av det heile. I 1814 vart han vald til det første stortinget og deltok i sendeferda til Stockholm seinare same år, der han vekte oppsikt i si stilfulle nasjonaldrakt.

Brunkeberg kyrkje

Åsmund Norgård hadde fått hjelp av kondisjonerte til å kome seg ut og studere. Ein av hjelpesmennene hans var godseigaren og politikaren Jakob Aall, som likevel skriv med tanke på Åsmund, da telemarkingen etter Aalls meining var blitt vel stor i eigne auge: «Aldrig saasnart har man af en raae Bondeklods dannet et brugbart Subjekt, førend Indbilskhed og Hoffærdighed bemæstrer sig dem». Uansett gjorde Åsmund Norgård ære på Jacob Aall da han kalla andre sonen sin opp etter han! Ingen ting tyder på at Åsmund Norgård kunne balladar. Derimot hadde han sans for å setje seg sjølv i scene, noko som kom til uttrykk da folk fann sjølvbiografien hans i døypefonten i Brunkeberg kyrkje. Det var Åsmund sjølv som hadde snekra denne døypefonten (1846), i ei kyrkje som far hans hadde bygd. Eit anna døme på iscenesetjing er den dødsbuauksjonen han arrangerte, med ein god embetsmannsven som medhjelpar. Dei sette ut rykte om at Åsmund Norgård var død, og folk strøymde til for å sikre seg innbuet som nå var til sals. Men tredje auksjonsdagen stod den døde opp og skremde livet av folk! Medhjelparen, Ole Blom, skreiv ei heil vise om denne hendinga, der det bl.a. heiter:

Men frem kom Manden som man tænkte
var alt begraven, og gik frem,
saa stor og før som man ham kjendte
føren han gik i Graven hen.

Da flygted alt hvad flygte kunde
for denne skrækkelige Ting,
og ingen kunde da udgrunde
[hvor]for saadant Spøgels’ gik omkring!

Olav

Transkripsjon av balladetekster

Vi har kommet godt i gang med transkripsjon av balladetekster. De første er allerede publisert på bokselskap.no. Mange flere ballader er transkribert og venter på korrektur og annet etterarbeid, så vi ser for oss at det blir publisert jevnt og trutt framover.

Det er et spennende og utfordrende materiale å jobbe med, og vi i tekstredaksjonen har hatt mange diskusjoner om hvordan vi kan presentere det på en best mulig måte. Det er ikke alltid like lett å lese gamle, slurvete håndskrifter, så korrekturlesing er en viktig del av arbeidet.

Det å lese håndskrift er jo nesten å regne som en utdøende ferdighet? I dag skal det meste skrives og leses på datamaskin. Nå «bidrar» jo Norsk visearkiv til denne utviklingen når vi transkriberer og digitaliserer balladematerialet, men originalene fins fortsatt i Norsk Folkeminnesamling for dem som er interessert. Det er mange ulike hensyn å ta når man digitaliserer, og mange ulike måter å presentere resultatet på. I vårt arbeid legger vi vekt på å gjengi originalene så nøyaktig som mulig. Vi viser alle strykninger, tilføyelser og rettelser. Vi gjengir alle dialektord, noen ganger også åpenbare skrivefeil. Men samtidig prøver vi å gjøre tekstene mest mulig leservennlige og forståelige. Blant annet legger vi inn ordforklaringer for vanskelige ord, og vi skriver ut forkortelser. Målet er at tekstene skal ligne mest mulig på originalene, samtidig som de skal være lette å lese og bruke.

Vi er veldig stolte over å ha publisert de første balladene, og gleder oss til å vise fram enda mer av det spennende materialet vi jobber med! Det kommer informasjon både på Facebook og Twitter, kanskje også her på bloggen, når vi publiserer noe nytt. Ta gjerne en kikk innom bokselskap.no og se på det som allerede er publisert der. 

Les mer om visearkivets arbeid med ballader her.

Maren

Med Lindeman og Sveigdalen til Kalamazoo

Hvert år i midten av mai arrangeres det en stor kongress om middelalderstudier ved Western Michigan University i Kalamazoo. I år var det omtrent 3000 deltagere og hele 50 parallelle sessioner daglig. Og innimellom foredrag om middelalderfilosofi, Thomas Aquinas, den iberiske halvøy, klesdrakter, Shakespeare og religiøse symboler, holdt jeg et innlegg om L.M. Lindemans (1812-1887) notenedtegnelser etter kvedaren Bendik Sveigdalen (1780-1865) fra Skafså i Mo, Telemark.

I en gedigen sammenkomst som dette skal det noe til å orintere seg og finne ut av hva som er interessant å få med seg, og treffe de personene som deler interesse for den fliken av det enrome fagfeltet som en selv gjør. En viktig person i denne sammenhengen for alle oss som interesserer oss for den tradisjonelle sangen og sporene bakover i tid, er Larry Syndergaard, nå pensjonist og emeritus ved universitets institutt for middelalderstudier. Et av hans interesseområder i mange år, har vært den skandinaviske middelalderballaden, og han har bl.a. gitt ut boka English translations of the Scandinavian medieval ballads: An analytical guide and bibliography (1995).  Ved hver kongress arrangerer han sessioner under Kommission für Volksdichtungs paraply. Temaene kan variere mye, men fokus ligger alltid på den europeiske balladesjangeren på et eller annet vis, og i år ønsket han å rette en spesiell oppmerksomhet mot ballademelodiene. Alt i alt ble det tre sessioner; en om balladetekster og to om ballademelodier. Foredragene i disse sessionene er nok ikke blant de mest middeladerske under kongressen, og for min egen del handlet innlegget primært om 1800-tallet. Men sjangeren er middeladersk nok, og Larry Syndergaard holder fanen høyt og mener det er viktig å synes og ta plass med de gamle balladene og den tradisjonelle sangen også i en slik sammenheng.

I år er det 200-årsjubileum for Lindemans fødsel, og det var fint å kunne presentere noe av hans store arbeid for et internasjonalt publikum. Bendik Sveigdalen var en stor balladeformidler og litt av en levemann. Han hadde nok likt å vite at han og hans viser ble omtalt og demonstret i USA.
Les mer om kongressen her

Astrid

CD-samlingen vokser

Vi har en stor og variert CD-samling på Norsk visearkiv. Her om dagen rundet vi 3000 CD-er, og de to sist ankomne viser godt den spennvidden det er på musikken hos oss. For vi opererer ikke etter noe snevert visebegrep. Samlingen inneholder ulike sjangre som folkemusikk, tradisjonelle viser, pop, rock, rap og dansebandmusikk.

Nr. 3000 er en  CD og DVD utgitt av Sylvartun Folkemusikk i 2011. CD-en Førnesbrunen er opptak fra en konsert under Telemarksfestivalen med Hauk Buen og Hallvard T. Bjørgum. DVD-en er et opptak fra 1984 av en hederskonsert for spelemannen Jørgen Tjønnstaul som fylte 90 år da.

Nr 3001 er av et annet slag. Det er CC Cowboys som byr på en mimretur gjennom karrieren med dobbelt-CD 40 beste, utgitt av Warner Music.

Elin

100-årsjubileum for Jens Gunderssen

Den 19. mai er det 100 år siden Jens Gunderssen ble født i Drammen. Han hadde mange yrker  gjennom livet. Han debuterte som skuespiller i 1939 på Det Nye Teater, og her hadde han arbeidsplassen sin fram til 1950. Da ble han sjef for Radioteateret i NRK. Etter to år var han tilbake på teateret igjen, denne gangen på Folketeateret, der han ble teatersjef i 1955. Noen år etter ble Folketeateret slått sammen med Oslo Nye Teater, og der arbeidet han som skuespiller og instruktør til han døde.

Men det er visedikteren og -utøveren denne bloggen skal handle om. Jens Gunderssen var en av initiativtakerne til Visens Venner  i 1944.  I foreningen sang han både andres og egne viser, som han skrev både tekst og melodi til. Han var ofte å høre i radioen, der Visens Venner hadde egne programmer i årene etter krigen, og han sang inn flere av visene sine på plate. "Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen," sa han en gang.

Jens Gunderssen ga ut flere visesamlinger. Den første; Små viser om små ting, kom i 1943. Etter krigen kom Hu Maja hvor tittelvisa begynner slik:

Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.
Det er som dansa jeg rundt med sommer'n
hver gang hu henger omkring min hals.
hu er som vind oppi furutoppen,
hu er så leiken og yr i kroppen.
Jeg har e jente som heter Maja,
og du kan tru hu kan danse vals.

I 1949 ga han ut samlingen Ballade! med en fin blanding av folkeviser, svenske og danske viser, revyviser og andre. I forordet skriver han at boka er blitt laget "for å lette alle visens venner adgangen til å stifte bekjentskap med den skandinaviske visekulturen - og da spesielt med den moderne lyriske visen."

I visesamlinger ser vi at Jens Gunderssens viser gjerne regnes med blant "sørlandsvisene". Han var ofte i Mandal og Ny Hellesund, og hentet inspirasjon til flere av visene sine derfra, blant annet den kjente "På trammen":

Når kvelden kommer sigandes
og allting blir så stilt
syns jeg det er berikandes
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
jeg ikke skulle tatt.

Denne visa innleder samlingen På trammen, med undertittel: Viser fra sund og skjær (1962). Her er det 12 viser, blant annet "Fiskerens morgensang", "Gatefeiervise" og "En bagatellmessig vise om det å være millionær".

Visebølgen på 1970-tallet første til en fornyet interesse for Jens Gunderssens viser. Først ute var Jorunn Pedersen, Geirr Lystrup og Jørn Simen Øverli med LP-en Jens Gunderssen 12 viser, utgitt på MAI i 1975.
Og visene lever ennå. I anledning jubileet i år skal det holdes konsert på Josefine viseklubb i Oslo. Her skal flere kjente visesangere tolke Jens Gunderssens viser, og det blir sikkert en fin opplevelse.

Jens Gunderssen døde i 1969.

Elin

"Kjenn ditt land"-sangen

Det er mange sanger som hyller landet vi bor i, og ofte er det naturen og dens skjønnhet som blir trukket fram. Den såkalte "Kjenn ditt land"-sangen passer godt inn i dette bildet, med tekst av O. Strøm og melodi av B.A. Grimeland. Det er komponnisten det skal handle om her.

Kjenn Ditt Land var en forening som ble stiftet i 1920, men navnet er fra 1923. Formålet til foreningen var å utbre kjennskap om Norges historie og kultur. Drivkraften bak var skolemannen Bertel Andreas Grimeland (1875-1966). Da han døde, ble foreningen avviklet. Midlene ble overført som et fond til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring.

I tillegg til engasjementet i Kjenn Ditt Land, var Grimeland opptatt av idrett og speiderbevegelsen. Han satt i idrettsstyret i mange år og redigerte bladet Idrett i ti år.
Han var en av stifterne av Norske gutters Speiderkorps.
Seinere etablerte han Grimelands skoler, som var privatskoler for realskole og gymnas.

"Kjenn ditt land"-sangen

Fra mitt trange, mitt stengende bur
vil jeg ut i Guds frie natur.
Jeg vil lære å kjenne mitt land
Ifra Neset til Ishavets strand,
fra den innerste krok til det ytterste skjær
ifra rikeste by og til fattigste vær.

Jeg vil se det i sommerens prakt
og i vinterens skinnende drakt.
Om det står der i solglødens tegn
eller sløres av skodde og regn,
det er mitt, det er ditt, det er vårt dette land
med de smilende hjem mellom fjell og ved strand.

Jeg vil lytte til skogenes sus,
og til fossenes mektige brus,
jeg vil kjenne den svalende vind
ifra hav, ifra bre og fra tind.
Gjennom bredeste bygd, over villeste hei
jeg vil freidig og frydefull legge min vei.

Dette landet er mitt, det er ditt,
her har fedrene levet og lidt,
her de ryddet den fattige jord
under fjellet på øy og ved fjord.
Å, mitt herlige land, jeg vil slutte deg inn
i min tro og mitt håp, i min sjel og mitt sinn!

Elin (som også har tatt bildet)

Ukjente ballader fram i lyset!

Vi er nå godt i gang med arbeidet med en vitenskapelig nettpublisering av tekstene til ukjente middelalderballader. Balladene som skal publiseres er ukjente i den forstand at de ikke har vært på trykk før, eller bare i publikasjoner som er utilgjengelige i dag. Les pressemelding om prosjektet her.

Balladene publiseres på bokselskap.no og nå ligger de to første visene ute: Herre Karl lever fredlaus og Stig liten fell.

Følg med, snart kommer det flere! I løpet av året kommer vi til å publisere ca 80 ballader.

Les mer om ballader i Norge her.

Ellen

Vise på postkort: Telefonvisen

Det er mange måter å spre populære sanger på. En av dem er tekster på postkort, noe som ser ut til å ha vært populært på begynnelsen av 1900-tallet. På et slikt postkort fant jeg "Telefonvisen". På baksiden av kortet står det at utgiveren er Küenholdts Forlag, og at dette er kort nummer 11. Sangteksten er "Optaget med Tilladelse av Originalforlaget Norsk Musikforlag hvor Musiken faaes".

Her på visearkivet har vi et musikktrykk med sangen. Den fortvilte mannen med telefonrøret er illustrasjon her også. Som melodiangivelse står: "Amerikansk Mel." Hvem som skjuler seg bak psevdonymet Lilleklaus, vet jeg ikke. 

Telefonvisen 
af Lilleklaus 

Kan De si' mig, hva skal vi med Telefon, De, 
som man aldrig i sit Liv faar svar fra non i. 
Vil jeg ringe op til Svedsen, faar jeg svar fra Madam Jensen, 
eller Jagteskipper Larsen ner' i Soon, De! 
Vil jeg utenbys til Finse eller Voss, De,
skal jeg dø paa, jeg faar Samlaget paa Moss, De! 
Ber jeg saa om Bergen,
tænk da faar jeg Framnæsfærgen 
eller Vaktmester'n paa Skolen Aars og Voss, De! 
For disse fille Telefoner, 
maa vi jo gi otti Kroner, 
for tænk det koster to Millioner 
at faa nye Centralstationer, ak ja! 
Og de stakkels Tel'foninder 
raser, kjaser, slider, 
og saa mye Kjæft de faar af baade dig og mig.


Slik fortsetter visa med ytterligere to vers med forviklinger knyttet opp til datidens telefonsentraler.
Dagens virkelighet er en annen, og når vi ringer feil, kan vi ikke skylde på andre enn oss selv.

Elin

Dronning Eufemia

Kalkmalerier fra Ørslev kirke (ca. 1350).

Den 1. mai kunne vi markere dødsdagen for ei norsk mellomalderdronning: Eufemia av Rügen, som vart gift i 1299 med hertug Håkon Magnusson, son til Magnus Lagabøte. Håkon vart konge same året, da broren Eirik døydde. Håkon Magnusson hadde vore hertug på Austlandet med Oslo som residensby, og heldt fram med å bu i byen, som nå vart hovudstad. Eufemia vart fødd kring 1270; år og dag er ikkje kjende. Men ho døydde altså 1. mai 1312 i Oslo, for nøyaktig 700 år sidan.

Kva har nå dronning Eufemia med viser og balladar å gjere? Ein heil del, faktisk – Eufemia var ei litteraturinteressert og kultivert kvinne, og noko av det første ho tok seg til da ho kom til Oslo, var å syte for at tre hovudverk i den europeiske litteraturen vart omsette til moderne 1300-talsnordisk: svensk. Derfor blir dei tre verka kalla Eufemiavisene, etter henne. Nå er ikkje Eufemiavisene viser, jamvel om teksten er skriven på knittelvers med gjennomført parrim. Det dreiar seg om versromanar: Herr Ivan Lejonriddaren (1303), Hertig Fredrik av Normandie (1308) og Flores och Blanzeflor (1312).

Sidan Sverres dagar hadde dei norske kongane vore interesserte i historie og litteratur. Håkon Håkonsson tok såleis initiativet til at mange populære europeiske tekstar vart omsette til norrøn prosa, deriblant kjærleiksforteljinga om Tristan og Isolde. Men det Eufemia nå gjorde var likevel nytt i den meining at dei verka ho valde ut, ikkje skulle omsetjast til prosa, men til vers. Når det vart svenske vers og ikkje norske - ho var trass alt norsk dronning - er samanhengen truleg at ho ville gjere stas på svigersonen sin, den svenske hertugen Erik Magnusson, som i 1302 var blitt trulova med den norske kongsdottera Ingebjørg. Derfor måtte omsetjaren vere svensk. Vi veit ikkje kven han var, men det er allmenn semje om at den fremste kandidaten er den lærde stormannen Peter Algotsson som heldt til i Norge og Oslo i denne tida.

Peter Algotsson kunne nok både latin, tysk og fransk. Det var nødvendig om han skulle meistre omsetjingsoppgåva på ein god måte. Dessutan kunne han sikkert norrønt. Han har utan tvil gjort seg nytte av det norske hoffbiblioteket, som vi må rekne med inneheldt fleire av grunntekstane. Vi ser han for oss der han sit ved ein skrivepult i biblioteket i kongsgarden, like ved Mariakyrkja. På pulten ligg handskriftene, men utanfor er det vår og sommar. Folk dansar og syng: lange viser om Roland og Magnus kongen, om Falkvor Lommannsson som røva kjærasten sin ut av kloster da ho skulle tvingast til å gifte seg med ein annan. Her syng Oslo-folk om Folke Algotsson, min eigen bror! tenkjer kanskje Peter – for det gjer dei! Han grip seg i å lytte, og bit seg merke i ord og uttrykk. Dette må han da kunne bruke i sine eigne omsetjingar!

Slik gjekk det etter alt å døme til da balladeuttrykk: formlar, rim, metaforar og handlingsmotiv vart overførte frå munnleg tradisjon til dei tre Eufemiavisene. Eit lite eksempel frå Herr Ivan Lejonriddaren: nokon kjem ok klappadhe a dør medh finger sin/badh Herra Iwan lata sik in. Vi kjenner uttrykket frå mange 1800-talsoppskrifter, som her i "Riddar Valivan": Han klappa på døri med fingrane små,/statt op stolt Margjit, skrei lokunn ifrå.

Vi veit altså at da Eufemiavisene vart til, kring 1300, var balladen levande dikting. For første gong finn vi den i skrift; ikkje som fullstendige tekstar, men glimtvis. Hadde ikkje dronning Eufemia kome på tanken om å omsetje dei tre versromanane, ville vi ikkje visst det vi i dag veit om den tidlege fasen i balladens historie!

Olav

Arbeidersangene til Jolly Kramer-Johansen

I arbeiderbevegelsen har allsangen alltid hatt en sterk posisjon og vært en samlende kraft. Når vi synger sammen, føler vi oss sterke! Men en god tekst må gå hand i hand med en god melodi for at sangene skal leve og bli sunget.
Innenfor den norske arbeiderbevegelsen står komponist Jolly Kramer-Johansen i en særstilling. Han har tonesatt noen av de mest brukte sangene.

Jolly Kramer-Johansen ble født 7. mai 1902. Fra han var 19 år gammel livnærte han seg som profesjonell musiker, blant annet i restaurantorkestrene på Speilen og Theatercafeen. Men da han kom i kontakt med AOF (Arbeidernes opplysningsforbund), tok karrieren en ny vending.

I mellomkrigstida hadde AOF begynt å lage politiske propagandafilmer. Og i 1934 ble Jolly Kramer-Johansen innkalt til et møte med Haakon Lie og Einar Gerhardsen. Møtet førte til at han ble engasjert til å komponere musikk til filmene. Kramer-Johansen fortalte selv om dette møtet at for første gang opplevde han at han ikke måtte stå med lua i handa. "Det gikk opp for meg at jeg hadde et menneskeverd, og at jeg kunne skape noe i en stor saks tjeneste," sa han i intervju med Arbeiderbladet da han fylte 60 år. 

I et radioprogram karakteriserte Haakon Lie Jolly Kramer-Johansen som en viktig spiller på "landslaget i AP". Det sier noe om hvilken betydning han hadde.

Den første filmen han komponerte musikk til var Arbeiderpartietes valgfilm Norge for folket i 1936. Han skrev musikken til sju av AOFs arbeiderfilmer, og til tekster av Arne Paasche Aasen skapte han fengende sanger som "Frihetens forpost" og "Seieren følger våre faner" (til filmen By og land hand i hand, 1937) og "Samholdssangen" (fra filmen Det drønner gjennom dalen, 1938).
Einar Gerhardsen sa om disse filmene at: "sangene som ble brukt var veldig viktige. Folk i kinosalene kunne dem og sang med og kunne dermed identifisere seg med det politiske konflliktstoffet handlingen presenterte. Dette ga budskapet økt gjennomslagskraft."

Arne Paasche Aasen skrev teksten til "Frihetens forpost" som en reaksjon på Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Norge ble sett på som frihetens forpost i Europa. Under krigen ble denne sangen nærmest som en nasjonalsang blant nordmenn i tysk fangenskap.

Ser du byen og hjembygdas lier,
ser du bølgende åser og fjell?
Det er folkets og framtidens Norge.
Det er ditt. Du skal eie det selv.
Kan du høre det duver imot deg
som en sang i den høstlige kveld.
Kamerater! Kamerater!
Det er frihetens forpost her nord.
Vi skal bygge. Vi skal trygge,
vi skal verge hver fot av dets jord.

Selv om Jolly Kramer-Johansen skrev de fleste arbeidersangene sammen med Arne Paasche Aasen, er det "De unge slekter" med tekst av Kåre Holt som har fått den største utbredelsen også utenfor arbeiderbevegelsen. Den er mer lyrisk enn de tradisjonelle kampsangene, og brukes i humanistiske begravelser og i andre seremonier (som i minnesamvær etter 22. juli-tragedien).

En gang i fjerne tider trellet i andres jord
fedre som møtte sulten uten et ord.
Nådeløs lå en vinter over vårt nakne land.
Da så de våren komme, kvinne og mann.

Melodiene til Jolly Kramer-Johansen er del av en levende tradisjon i arbeiderbevegelsen og brukes både til de store anledninger og i mindre sammenkomster. De er et godt eksempel på at gode sanger sveiser folk sammen om felles saker.

Jolly Kramer-Johansen døde i 1968. Han bodde på Torshov i Oslo hele stt voksne liv. Her er ei gate oppkalt etter ham, og han har også fått sin egen byste i Torshovparken.

Les mer om komponisten her og her.

Elin

Pete Seeger engasjerer også i dag

Lillebjørn Nilsen har hatt en formidabel suksess med "Barn av regnbuen" siden begynnelsen av 1970-tallet. Det mange ikke vet, er at visa er en oversettelse fra amerikansk. Der heter den "My Rainbow Race", og tekst og melodi er skrevet av Pete Seeger.
Pete Seeger var et kjent navn på 1960-tallet da "alle" sang sangene hans. Det er nok å nevne "Where have all the Flowers gone?", "If I had a Hammer" og "This Land is your Land".

Pete Seeger ble født 3. mai 1919, og han ble tidlig opptatt av kampen for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid. Han var en tid medlem av kommunistpartiet, noe som gjorde at han lenge var svartelistet av myndighetene.
I USA på 1960- og -70-tallet ble sangene hans ivrig brukt, og ulike artister (bl.a. Peter, Paul and Mary, Joan Baez og Bob Dylan) sørget for at mange av dem nærmest ble tidas nasjonalsanger. Pete Seeger hadde folkemusikken som basis, og sangene hans er gode å synge som allsanger. Og allsangen var en av hjertesakene hans. Som fredsaktivist visste han hvor mye fellessangen betydde i kampen.

Da han fylte 89 år, ga han ut CD-en Pete Seeger - at 89. CD-en er et konsertopptak, og i heftet som følger med står det: "From the perspective of a man who has spent a lifetime trying to get everyone around him to sing, perhaps it is fitting that, instead of a cadre of stars, Pete has chosen to record this CD with friends and singers from his owm Hudson Valley and nearby."

Elin

Allsang

I dag skal et kjempestort allsangkor synge Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen» som en demonstrasjon mot Breiviks angrep mot akkurat denne sangen.

Få ting kan skape samhørighet så raskt og effektivt som allsang. Sangen rører ved noe djupt i oss, vekker følelser og skaper fellesskap også om teksten og ordene ikke har klar mening. Men dersom teksten også egger følelsene, virker det enda sterkere.

Mange lag og foreninger bruker sangen for å styrke gruppeidentiteten. I Norsk visearkivs hyller står det metervis med lags- og foreningssangbøker utgitt av politiske partier studentforeninger, idealistiske aksjoner, frisksportere, landsdekkende foreninger eller institusjoner og større bedrifter.

I vår tid er ikke allsangen høyt vurdert hverken litterært eller musikalsk, og musikalske feinschmeckere vil nok dra på smilebåndet over allsangen. Men egentlig er det urett å vurdere allsang som framføring. Allsang skal ikke ha tilhørere. Dette er en kombinasjon av ord, toner og samhørighet i sangen. I allsang er det mulig å gi offentlig uttrykk for de sterke følelsene. I vår kultur er det ikke så mange situasjoner som gir anledning til det.

Velle

"Det er vekkelsesluft over landet"

"Det er vekkelsesluft over landet / Ilden faller igjen og igjen / Guds almektige hånd / bryter lenker og bånd / Kraften strømmer fra himmelen."

For noen rykker det i dansefoten, enkelte trekker på smilebåndet, mens for andre knytter det seg religiøse føleleser og minner til denne sangen. Den gikk som en farsott over landet på slutten av 1970-tallet etter Aage Samuelsen (1915-1987) kom ut med en LP med samme tittel i 1978. Hele 75.000 eksemplarer ble solgt, og albumet lå på VG-lista i 13 uker i 1979-1980.  Det groover når Samuelsen tråkker til sammen med Arnt Haugens orkester og det er vanskelig å ikke la seg rive med på en eller annen måte, uavhengig av religiøset ståsted.

En hyggelig eldre mann ringte til visearkivet i går og lurte på om vi kunne hjelpe ham med å finne CD-er med Aage Samuelsen. Vi har flere utgivelser med broder Aage, som han av og til ble kalt, men de er verken til utlån eller salg, så det eneste jeg kunne gjøre var å tipse han om hvor nyutgivelsene kunne skaffes. Jeg skjønte at dette var en type musikk og framføringsmåte som var savnet. Og Aage Samuelsen var en mann som kunne vekke de store følelser. I følge en artikkel i Store Norske Leksikon fikk han selv et religiøst gjennombrudd da han hørte sangen “O gjør min sjel så hvit som sne”, så han visste godt hvor sterkt sang og musikk kunne virke. Allerede i 1947 komponerte og forfattet han "O, Jesus du som fyller alle", som ble tatt inn i Norsk Salmebok.

Aage Samuelsen levde et stormfyllt liv. Han hadde til tider store alkoholproblemer, var en omstridt person og kom ofte i medias søkelys. Han var en av de mest betydelige lederne i den norske pinsebevegelsen etter den andre verdenskrig, grunnla pinseretningen Maran Ata og var vekkelsespredikant. Samuelsen gjorde seg bemerket som sangforfatter og sanger, og han ble etter hvert en populær underholdningsfigur. Herrens glade trubadur er den dekkende tittelen på en biografi som kom ut i 1981.

Flere av sangene han laget og framførte blir fortsatt sunget, og en av de som har viderført noe av Aages syngestil, er Elias Akselsen. I 2005 ville Samuelsen ha fyllt 90 år, og i den forbindelse utga Akselsen CD-en O, Jesus du som fyller alt i alle - sanger av Aage Samuelsen / 1915-87 (Via Music). "Det er vekkelsesluft over landet" er med, og i forbindelse med kuttet står det: "Det var vanlig at folk reiste titalls mil for å oppleve Aage. Noen kom i håp om å bli helbredet, andre for å høre ham forkynne, tale i tunger - eller konversere med Vårherre, eller med St.Peter på hundevakta ved perleporten. Og mange kom også bare for å høre på sangen og musikken. Men som oftest fikk de show og full pakke alle sammen."

Her er et utdrag fra Elias Akselsens versjon av "Det er vekkelsesluft over landet".

Astrid

Hæge Postmyr, Rikard Berge og små arkivnøtter

I en arkivars hverdag er det til stadighet små og store nøtter som skal knekkes. Noen kan sikkert virke skikkelig rare og nerdete for utenforstående, mens for oss er de små morsomme utfordringer som aktiverer detektivgenene våre. Og et lite detaljespørsmål kan lede til mangt og meget.

I går satt jeg og grublet over en melodi og tekst jeg fant i nedtegnelsene etter folkeminnesamleren Rikard Berge (1881-1969) (klikk på bildet for å se en bedre versjon):

"Strangje" er oppgitt tittel, og tekst og oppbygging sa meg at det er en middelalderballade, men jeg klarte ikke helt å finne ut av hvilken ballade. Og det måtte jeg finne utav for å vite hvor den skal plasseres i bokverket om norske ballademelodier. I dag tidlig løsnet det, og svaret er TSB D 279 - Herr Strage / Mårstig og hans møy. Her kan dere se tekstvarianter av visa, men det aller mest interessant for meg, er at det kan synes som om at dette er den eneste nedtegnede melodien til balladen om herr Strage. Det sier noe om mangfoldet i og verdien av Rikard Berges samlinger, et materiale som ennå er litt utilgjengelig og kronglete å finne fram i. Så vidt jeg vet er verken denne balladevarianten eller dette manuskriptet publisert tidligere, men Høgskolen i Telemark er nå i gang med et digitaliseringsprosjekt der alt Berge samlet inn vil bli tilgjengelig. Vi ser fram til at det arbeidet blir ferdig.

Hvem sang visa? Langsetter venstre marg står det bl.a. "Postmyr". Og jeg tror det betyr at det er navnet på den som sang visa foran ("Knut liten") og de påfølgende visene, helt til et nytt personnavn dukker opp over eller langs en oppskrift. Postmyr er et kjent kvedarnavn, og jeg slår opp i Bengt Jonsson og Olav Solberg bok om balladesangere i Telemark. Der står det bl.a. om Hæge Tormodsdotter Postmyr (1829-1911) at hun var født i Kviteseid i Telemark, og at foreldrene var husmannsfolk. Hæge ble konfirmert i 1844 og fikk attesten "god Kundskab, flittig og sædelig". Ti år etter giftet hun seg med Høye og de fikk seks barn sammen. Ved folketellingen i 1865 står det om paret at de har 1 sau og 2 geiter, og de sår 2 tn. poteter. Hæge døde av et "Slagtilfæde". På fotografiet over ser dere Rikard Berge og Hæge Postmyr sammen foran grua på plassen Porsmyr, også kalt Postmyr. Fotograf er trolig Johanna Bugge Berge. Hæge har stasa seg opp i fin stakk og gnistrende hvit skjorte - ei høytidsstund der kvedaren og husmannskona får besøk av folkeminnesamleren.

Fra ei lita balladenøtt - en blyantoppskrift av ei fremmed ballade - til levde liv og balladesang, store viktige samlinger og en sterk tradisjon.

Astrid



Hæge og Høye foran huset på husmannsplassen Porsmyr.

(Begge fotografiene er fra artikkelen om Hæge Postmyr i Jonsson og Solberg: "Vil du meg lyde". Balladsångare i Telemark på 1800-talet, Oslo 2011, s. 319-322.)

Empress of Irelands forlis

To år etter at Titanic gikk ned, skjedde det en ulykke som var like stor i omfang, men som ikke sitter like fast i vår kollektive bevissthet. Kanskje fordi et norsk skip var innblandet i ulykken og fikk skylden for det tragiske utfallet. Den 29. mai 1914 kolliderte luksusskipet Empress of Ireland med et norsk lasteskip. Luksusdamperen var på vei på St. Lawrence-elva fra Quebec i Canada og ut mot Atlanterhavet.

Kortversjonen om ulykken er: Det kommer brått tåke, og mot Empress of Ireland kommer det norske lasteskipet Storstad. Passasjerskipet vil passere til venstre, mens den norske kapteinen regner med at skipet vil passere til høyre. Det ender med kollisjon, hvor lasteskipet blir sittende som en propp i siden på Empress of Ireland. Da Storstad løsner, synker det store skipet i løpet av 14 minutter. Det skjedde på natta og tap av menneskeliv var stort. Hele 1012 mennesker druknet.
I rettsaken som fulgte fikk den norske kapteinen hele skylda selv om passasjerskipet ifølge vitner hadde en "vinglete kurs" og passerte på feil side. (Les hele historien på Aftenpostens nettsider).

Det ble skrevet ei vise om dette forliset også. Mye av fakta er utelatt, og forfatteren har konsentrert seg om å skildre tragiske scener, som er nokså typiske for viser innen "skipsforlis-sjangeren". Melodiangivelse: Skjærsommersangen ("Ak, bed mig aldrig mere") Her er tittelen og et utdrag av de 12 versene.

En ny og sørgelig vise om kanadadamperen "Empress of Ireland"s forlis, hvorved ca. 1000 mennesker omkom i bølgerne. Av Tristian

Et budskap av de triste
vi atter høre maa.
Mit hjerte kunde briste
ved tankerne derpaa.
Med rette alle finder,
at hvad der hændte nu
om "Titanic" jo minder,
dens skjæbnes bitre gru.

Og navnet paa den skute
som sank i mørke vand
som maatte bli derute
var "Empress of Ireland".
Den stævnet ut fra havnen
og mod det store hav,
den døden tok i faven,
saa brat fandt den sin grav.

[...]

Det solskin var og klare
skyer i det blaa.
Det saa ei ut til fare,
det ingen tænkte paa.
Man gik omkring paa dækket
og snakket løst og fast,
og ingen var forskrækket
og farten gik med hast.

Mot kvelden kom det taake,
og den blev meget tæt.
Utkikerne saas vaake,
men det var ikke let.
Thi mørket ned sig sænker
om skuten som et skjold,
og havfru spinder rænker,
vil ha dem i sin vold.

"Storstad" het et andet
skib, som dukket frem, -
og det er her fra landet,
det hadde her sit hjem.
Og de hinanden møtte,
der lød et rædsomt skrig,
der begge sammen støtte,
o, det var frygtelig!

[...]

I havets vilde brusen
opslugtes store, smaa,
det var nok cirka 1000,
som maatte under gaa.
Saa hurtig ned de synker
i sjøens dunkle bund.
Vi dem med sorg nu ynker,
og det av hjertens grund.

En søn sin mor omslynget,
en støttet sig tiil far,
en til sin mand sig klynget,
mens han paa barna bar.
For livet alle kjæmpet
og alle vilde frem.
Og ropet blev først dæmpet,
da bølgen skjulte dem.

[...]

Saa mange, mange sover
nu under sjøens speil,
og havet dækker over
og mangt et snehvitt seil.
Og bølgen skvulper stille
med bløt og brusten klang,
som om den synge vilde
en sælsom klagesang.

Elin

Titanic igjen

Tidligere var det ganske vanlig at aviser og ukeblader hadde egne spalter med gamle viser. I Arbeiderbladet 15. april 1950 i anledning 38-årsjubileet for forliset, hadde avisen ei "Titanic-vise" på trykk i spalten "Gamle viser blir som nye". Her kan vi lese om visa: "Åtte dager etter katastrofen, som vel er den største sjøfartshistorien kan fortelle om, i fredstid iallfall, ble en av den daværemde 'Socialdemokraten's lesere inspirert til følgende dikt, som kan synges på melodien 'Silver threads among the gold' eller på norsk 'Jeg blir gammel, kjøre du'.

Alle vet om hva som hendte
paa det store brede hav.
Titanic paa et isberg rendte.
Der mange menneser fant sin grav.
Havet laa saa blankt og stille,
skibet gik med fuld fart frem.
Dette blev for mange ilde
som aldrig mere naaet hjem.

Kapteinen paa kommandobrettet
hørte raabet "Is forut!"
Han da straks paa kursen rettet
men for sent - skibet var knust.
Nu der blev en skrik og jammer,
folket strømmet op paa dek,
og der kom fra tusen stemmer
at skibet nu var bleven lek.

Nu kapteinens stemme hørtes:
"Fir alle redningsbaater ned!"
Alle kvinder til dem førtes,
som sine kjære ei fik med.
Siste baat var bort nu draget
mange mennesker stod igjen,
og alle farvel hadde taget
med hver søster, bror og ven.

De fra skibet som blev reddet,
hørte raabet "Hjelp os Gud!"
Hvert et øie til ham rettet
som os gav de sande bud.
Deres bønner Gud han hørte.
Ingen skulde gaa fortabt.
Nu han hjem til sig dem førte,
hvor alle blev for tronen sat.

Elin

100 år siden Titanic forliste

I dag er det et dystert hundreårsjubileum vi markerer, nemlig dagen for Titanics forlis. Nå 100 år etter uykken, er vi fremdeles opptatt av den, selv om det har skjedd tragiske og store forlis etterpå.

I tidas ånd ble det diktet viser om ulykken, og disse ble spredt som skillingstrykk. Den mest kjente visa begynner med "Det største skib på jorden som pløyet bølgen blå". To artikler om tragedien og denne visa ligger på visearkivets nettsider her og her.

Men det ble laget andre viser også. Blant annet fant jeg en i boka Den glade Sjømand, 5. opplag trykt i Bergen 1918. Under kategorien "Sjømands- og Fiskeviser" finner vi Kjæmpeskibet "Titanic"s Undergang den 14. April 1912, hvorved 1600 mennesker omkom. Den er skrevet av signaturen H.M. og har melodiangivelse "Vingede Skarer". Jeg syns noe av det beste med denne visa er hvordan forfatteren har villet framheve hvor moderne skipet var og den trådløse telegrafens rolle.
Visa har hele 14 vers, og vi spanderer på oss alle:

1. "Titanic"s den fagre, den stolteste blandt Skibe,
En Foraarsdag for første Gang skal ud fra Havnen glide;
Atlanterhav at pløie, med Reisens Maal for Øie,
:,: Det eftertragtede Amerika :,:

2. Mangen Yngling vakker, reiste fra sin Pige;
Skulde over Havet for at blive rige.
Vilde siden bygge, med Troskab og med Hygge,
:,: fremtidens deilige Hjem. :,:

3. Flot var Skibets Udstyr, for alle at behage
Teater og konsertsal, ei noget stod tilbage
Alt hvad som kunde byde, for alle Ret at fryde
:,: som om de på Landjorden var :,:

4. Alt hvad Modens Teknik i Nutid kan udfinde,
Kjæmpeskibets Lige ei fandtes nogensinde,
Synkefrit på Skibet, man var nok tryg for Livet
:,: med alle de vandtætte Skott. :,:

5. Men for alt det fagre, det viktigste man glemte -
Husker ei at Havet, Farer har i vente. -
Plads for Redningsbaade og en tjenlig Flaade,
:,: det var av underordnet Rang. :,:

6. Alt gik godt og roligt, de første Reisedage
Kolossen med en vældig fart Europa lod tilbage.
Derude i det fjerne, de Reisens Maal sig nærme
:,: Aned ei Ulykken nær. :,:

7. Pr. Traadløs kom der melding, at Isfjeld var i vente
- Men "Titanic" blandt Skibe, skal ny Rekord sig hente, -
De ændset ikke Faren og Skibet gik i Snaren.
:,: Det støtte mod et Isfjeld med Brag. :,:

8. Med Nødens Flag paa Toppen laa den brudte Skude,
Alle Mand paa Dækket speidede histude,
- O, Gud lad Hjælpen komme! førend alt er omme.
:,: Og Frelse fra Avgrundens Dyb. :,:

9. Kapteinens Ordre: først og sidst skal reddes Børn og Kvinder,
De tapre Mænd med Heltemod sig i sin Skjæbne finder.
Paa synkefærdig Skude, fra hustru og Barn langtude
:,: Hvad Angst og Smerte har de ikke følt. :,:

10. Fortvilet Raab og Bønner, mod Himlen blek opsendte.
Mon her på vilde havet, man Redning kunde vente.
I Jammer og Elende, til Gud vi os henvende -
:,: men i Medgangens Tid er han glemt. :,:

11. Telegraf foruden Traad, for en Storhed har den inde -
Der den søger over Havet, for Redningsskib at finde;
Uden denne Hjælp i Nøden, var ingen frelst fra Døden.
:,: Der fortvilet de i Is og Mørke drev. :,:

12. Mangen Hustru tappert sin Mand i Døden fulgte -
Nogle talte Trøstenms Ord, mens andre græd og hulket,
Hvad Baade kunde rumme, blev brugt til sidste Tomme,
:,: Men av Redningsbaade var der altfor faa. :,:

13. Vejret var saa vakkert, roligt, stilt laa Havet. -
I slig en deilig Foraarsnat blev Folk og Skib begravet.
Slig Gru man ei kan glemme, før redningsskib var fremme -
:,: Sank Skibet med sextenhundred Mand. :,:

14. Mens Skibet gled i Dybet, Orkesteret mon spille,
Nærmere dig, min Gud, vi jo saa gjerne ville;
Nærmere dig min Gud, det er det store Bud,
:,: Nærmere dig, min Gud! :,:

Elin

Norsk kvedarforum fyller 10 år

I april i år har Norsk kvedarforum 10 års-jubileum og markerer det med et jubileumsseminar i Bø i Telemark 13. - 15. april. Agnes Buen Garnås var initiativtaker til forumet, og hun og flere fra det første interimstyret - Jarnfrid Kjøk, Ingvill Marit Buen Garnås, Margrete Nordmoen, Borghild Hardang Hanto - har vært aktive i forumet gjennom store deler av dets 10-årsperiode.

På lagets nettside står det at "Norsk Kvedarforum er ein møtestad for kvedarar, det vil seia utøvarar og tradisjonsberarar. Kvedarforum skipar samlingar til inspirasjon i arbeidet for å vidareføre, formidle, verne og forske i norske og andre song- og kvedartradisjonar." Og det er et lag som har bemerket seg med stor aktivitet. Det har vært holdt årlige seminarer både i forbindelse med årsmøtene og den årlige Lindemandagen. Temaer som er tatt opp, er bl.a. middelalderballader, Olavstradisjonen i folkelig og kirkelig sang, lokk, laling og joik, kjøgemestertradisjonen, bånsull og sangleker, de reisendes sangtradisjon og stil og uttrykk i folkesangen.

Tittel på jubileumsseminaret er "Møte i mangfald - Samvær i song og leik", og det er duket for sangkurs, foredrag, festsamvær og dans.
Les mer her 

Norsk visearkiv gratulerer!

Astrid

Visekatalogen

Norsk visearkivs viseregister, Visekatalogen, er nå tilgjengelig på nett.

Visekatalogen inneholder over 70.000 referanser og er først og fremst et søkeredskap for å finne viser. Du kan søke på tittel, refreng, tekstforfatter, komponist og utøver. Det er også mulig å søke på sjanger og emneord.

I trefflisten får man opp en liste over medium der visa finnes, for eksempel i bøker, skillingstrykk, manuskripter eller på plater eller cd’er.

NB! Registeret er under utvikling og feil kan forekomme.

Du kan lese mer om våre samlinger her.

Ellen

100-årsjubileum for Sonja Henie

I dag er det 100 år siden Sonja Henie ble født. I den anledning har jeg funnet fram et skillingstrykk fra 1928, utgitt av I. Gjøen i Oslo. Visa om Sonja Henie har tittelen:
Damernes hyldest i sang til Verdensmesterinden paa skøiter Sonja Henie. Så veldig stor lyrikk er det ikke, men ganske artig likevel. Forfatteren av visa har signert med "Ragna".

Her er visa med innledning:

Damermes hyldest i sang
til
SONJA HENIE,
der i 1928 tok Norgesmesterskapet, Europamesterskapet, Olympiadens 1ste guldmedalje og for anden gang tok
Verdensmesterskapet paa skøiter,
sist i Londom under vældige ovasjoner, der fik tilslutning av en enstemmig engelsk predsse og av selve det engelske Kongehus.
Med andre ord: Hvor frøken Sonja Henie har optraadt, har hun vakt en
enestaaende success.
I alle aviser fra Wien, Berlin, Paris, London og nu sist Oslo, er der en enestående begeistring over "Isens Pavlovna".

Melodi: Daisy Bell

Sonja, Sonja, for dig jeg skriver min sang
og hilser dig med verdensryets klang
Din kunst er stor, o, Sonja!
Du kalles "Isens Pavlovna!"
Fra nu du gaar,
fra år til år,
og nye seire vil få!

Sonja, Sonja, for alle du er os så kjær,
du hævdet dit ry og da i St. Moritz især,
hvor du Olympiaden erobret,
hver præmie du tok "på kornet".
Du "Kom, så og vandt",
og det med glans,
for du hadde jo så god en changs.

Sonja, Sonja med hæder du drog avsted
til London, og der tok du Verdenspokalen med.
Du vinder og denne med hæder -.
Du mestrer dine "stålfjedre" -.
Selv Kongen stor,
på Englands jord,
Han roser dig i pene ord!

Sonja, Sonja, du stormende foss, stø som fjeld,
beseirer du os, der lyder tusener smeld
fra håndklap til brusende hurra'er,
begeistrende rop der bidrar,
at navnet dit,
er dit og mit
vi kvinder står jo helt frit.

Sonja, Sonja, gå frem som du har begyndt,
"Pavlovna på isen" - Kritikken har den forkyndt,
at dette navn du med hæder,
kan bære i sorger, i glæder.
Hav tak fra os,
smådamer, vær stolt!
For vi har dig så inderlig kjær!

På baksiden av trykket finner vi kjærlighetsvisa "Ynglingens kjærlighet". Det passer ganske bra, for det var nok mangt et hjerte som banket for den vakre kunstløpersken.

Elin

I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev

Mange forfattere har opplevd at parodier er blitt tatt på fullt alvor, og her er ett eksempel på dette.

I arkivet vårt fant jeg et notetrykk hvor en trist Arne Bendiksen står med en spade og skuffer en haug papirer inn i varmen. Tittelen "I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev" forklarer det triste utseendet, og det er slett ingen liten haug han skal brenne opp!

Arne Bendiksen (1926-2009) var en av de virkelig store innen norsk platebransje og underholdningsindustri. I boka En kjuagutt i kulturlivet... , utgitt av Norsk Noteservice, forteller Bendiksen mange anekdoter fra sin lange karriere. Om denne visa forteller han blant annet:

"Dette var min tredje plateutgivelse. De to første hadde solgt mer enn 100 000 til sammen, og var basert på country repertoar. Når jeg skulle i gang med en oppfølger ville jeg gjerne parodiere meg selv og stilen litt [...]. På noteomslaget sto jeg og skuffet hauger av brev med snøskuff inn i peisen, og på opptaket leste jeg hulkende et brev fra Petronella som forlot meg for en med mere penger."

Men så skjedde det som ofte skjer med parodier. Den ble tatt på alvor! Bendiksen fikk mange brev fra folk som syntes dette var ei fin vise.

Notetrykket kom i salg før Bendiksen rakk å spille inn sangen. Åse Wentzel og Thor Raymond var først ute med en innspilling, som endte på 10 000 solgte eksemplarer.
Plateinnspillingen Bendiksen selv gjorde 17. mars 1956 solgte 25 000 eksemplarer. Denne er utgitt på nytt på CD-en En kjuagutt fra Bergen! (Arne Bendiksen Records 2004).

Elin

Sangen fra fyret

I "gamle dager" ble det ofte laget viser om tragedier, og mange ganger var hensikten med disse visene å samle inn penger. Slik var det også med visa om jentene på Flatholmen fyr. Men denne visa fikk et liv lenge etter at tragedien hadde skjedd, for den ble tatt inn i Nordahl Rolfsens lesebok. Og mangt et barneøye ble vått da teksten ble lest. Det er da også en dramatisk historie det fortelles om.

I leseboka begynner fortellingen slik: "Øen Rott ved Stavanger er Norges sydligste fuglevær. Mellom denne øen og Fladholmen kommer dampskibene inn fra Jærens åpne hav. Og dertil er det fyret på Fladholmen skal hjelpe både dem og seilskibene i den mørke natt."
Den 24. januar 1894 hadde fyrvokteren tatt med seg to av sønnene sine for å frakte kona og sønnen Ingebret til Tananger. De to jentene Berthine og Esther, på 11 og ni år, ble igjen hjemme for å passe småbrødrene sine.
Da faren og de to guttene var på vei hjem, ble det uvær, og båten forliste. Jentene så dette fra fyret og greide å få satt en båt på vannet. De fant den ene broren og fikk reddet ham, men faren og den andre broren druknet. Fyrlykta fikk de også tent.

Det ble satt i gang en innsamlingsaksjon til familien, og i den forbindelse ble denne visa skrevet og trykt. Teksten er av Anthon B. Nilsen, også kjent som Elias Kræmmer. Melodien ble skrevet av jentenes eldre bror, som var med moren til Tananger den skjebnesvangre dagen. Refrenget "Kom hjem, kom hjem..." er lagt til seinere.
Visa går også under navnet "Småpikene på Fladholmen fyr".

"Du fikk ingen kiste, du fikk ingen krans,
ei klokker og salmesang,
men skumhvite bølger de går uten stans
over leiet på brune tang!
Vi kan ei som andre få pynte din grav
med blomster og støtte blank, -
vi ser kun det mørke, det rullende hav
og stedet omtrent hvor du sank.

Men søster, nu solen der borte i vest
strør havet med perler full,
og så pynter Vår Herre nok graven hans best
med roser av skjære gull.
Og far, han vet jo at viljen vi har,
det var jo det siste han så, -
vi kunne ei for at kreftene var
i stormen så altfor små."

Nu lykten der ude på Fladholmen fyr
av barnehender er tent,
og natten igjennom til morgenen gryr,
går tanker om hva som er hendt.
Men stråler fra fyret, de søker mot land,
hen inn blant de tusinde hjem:
Der finnes vel en eller annen som kan
ha hjerte også for dem?

Refr.:
Kom hjem, kom hjem,
kom hjem, vår fader,
vår broder, kom hjem.

Elin

Wildenvey og Chat Noir

Da Bokken Lasson startet sitt Chat Noir for 100 år siden var tanken å skape et kabaret-teater som skulle formidle høyverdig kunst av internasjonal klasse. Og hun hadde mange med seg på laget. I boka Chat Noir og norsk revy forteller Odd Bang-hansen at datidens fremste kunstnere hadde Chat Noir som sitt stamsted og satt der kveld etter kveld med sine pjoltere.

Navnet Herman Wildenvey forbinder vi ikke med Chat Noir i dag, men han var knyttet til stedet fra første forestilling. På åpningsforestillingen holdt han et muntert kåseri hvor han fortalte om alle de opptredende og hva de ikke skulle gjøre.
Siden ble det flere, men ingen av dem er bevart. Wildenvey skrev selv om disse kåseriene (gjengitt i Odd Bang-Hansens bok):
"De er alle sammen glemt og borte, spredt for vinden, som de avner de var. Det var en om 'smag og behag', en om 'Høstdiktere', og 'juleflommen', 'Londom News', og så videre. Alle utmerket seg ved bare å være lek med ord og bukkespring med språket, og overskriftene ga nesten aldri noen som helst opplysning om det temmelig overraskende innhold, hvis dette uttrykk kan brukes i denne forbindelse."
Og at denne dikteren kunne behandle språket både med lek og bukkespring, er vi ikke i tvil om når vi leser diktene hans.

Elin

Kvinnelist og kjærlighet

På 8. mars passer det bra å finne fram ei gammel vise med snert og humor. Jeg antar denne visa er fra slutten av 1800-tallet, etter moten å dømme med korsett og "kø" bak på kjolen for å framheve baken. Når den rike kunne pynte seg etter alle kunstens regler, var det ikke rart at den fattige jenta tydde til knep for å få mannen til fornuft! Hvem som har laget visa, vet vi ikke.

Et velskabt pigebarn

Jeg heder Sofie og er atten år,
og folk siger at jeg er skjøn.
Men jeg er kun fattig og arv jeg ei får,
dog hørte jeg Frederiks bøn.
Han elsked mig høit, og jeg elsked ham atter,
men så blev han kold, ja, thi rigmandens datter
hun syntes ham bedre, jeg havde ham tabt.
Dog vidste jeg hvordan den anden var skabt.

Jeg gav mig i tjeneste hos henne snart.
En morgen da hun lå og sov,
så samled jeg alt det forlorne i fart,
til Fred'rik jeg gik med mit rov.
Jeg sagde: Se her er din kjærestes tænder,
her er hendes barm, kun for dig vidst den brænder.
Vel er den af vatt, men du bedre forstår
det hele, når her du kan se hendes hår.

Her er hendes hofter og læggene her,
popoen af gummi, tag den,
og hvad der tilbage af skjønheden er
det ligger der hjemme, min ven.
Nei, vel er jeg fattig, men kroppem er ægte,
og hjertet er ærligt, det kan du ei negte.
Så kyssed han mig og fikk atter mig kjær:
Dig tar jeg, Sofie, det ved jeg hvad er!

For den som har lyst til å synge visa, går den på meloden til "Hjalmar og Hulda".

Elin

Hjallis i skillingsvise

2. mars 1951 kunne Morgenbladet melde:
"Det ble handlet mye rart på Oslo-marken i forrige uke. Særlig populær ble Arne Svendsens vise om Hjallis.
Det var Cappelen Bokhandel og Antikvariat som hadde den gode idé å ta opp igjen tradisjonen med skillingsviser på Oslo-marken. I sin bokbod solgte Cappelen all slags gammel Kristiania-litteratur, fotografier, kobberstikk, julehefter og skillingsviser. men det var atså den nye som ble publikumsfavpritten. Et mer populært tema enn Hjallis' ulykksalige kollisjon med jernstolpen på Bislett kunne man heller ikke valgt."

Under EM på skøyter samme år skulle Hjalmar Andersen gå 10 000 meter. Han ledet stort og opplagt etter de andre distansene, men falt og slo istykker skøyta mot en jernstolpe. Han fikk gå løpet om igjen fordi han var blitt blendet av blitzen til Dagbladets fotograf Johan Brun. Og bildet ble brukt som bevis.

Teksten synges på melodien til den kjente skillingsvisa "Hjalmar og Hulda". Arne Svendsen har lagt seg på et gammelmodig språk og fulgt skillingsvisenes hang til overdrivelser og usannheter. Vi bringer et lite utdrag. Hele visa, bildet og Hjallis' egen fortelling om det som hendte ligger her.

På isen på Bislet gik Hjalmar så glad,
derom vil jeg dikte et kvad.
Hands Majestæt stod på sin tribun så stolt,
Prints Harald i hånden han holdt.
Orkesteret spilled', alt folket var fulde
av spænding om hvordan alt avløbe skulde?
En mand ifra Holland løb Hjalmar imod,
og folket det jubled - Thi farten var god.

Det siges, at isen var rådden og skjør,
thi vinden den blæste fra sør -
Dog Hjalmar han "spurted'" så let som en fjør,
han haver så godt et humør!
Men nu må der siges, at skjæbnen var lumpen,
thi Hjalmar han falder og seiler på rumpen
bent imod en påle av hårdeste stål,
langt før end han rak til at komme i mål.

Etter at folket og Kongen har fortvilet over det som skjedde, kommer sportsjournalist Finn Amundsen på hva som skjedde:

Da lyder et råb ifra Finn Amundsen
som intervjuerte vår venn -
En blitzfotograf hadde blindet hans syn,
så synes blev vekk som et lyn -
Den fotograf fremstod og tilstod sin brøde,
såvidt slapp den nidding med livet at bøde.
At han var fra Dagbladet frælste hans sjæl,
en flirende svenske blev slået ihjæl!

Men alt endte jo godt til slutt, og Kongen og hele folket var fornøyd!

Elin