Bli slank med "SYLFID"

Vi har skrevet om Frimann Clasen, alias Lygtemanden. Han ga ut flere visesamlinger med sine populære "Radioviser". I 1928 kom Lygtemandens nye radioviser, og på baksiden har han skrevet en sang om et helt fantastisk slankeprodukt. Noen hver kunne nok ønske at et slikt middel var virksomt! Her er det bare å stille seg under dusjen og la avmagringsbadet "SYLFID" nærmest skylle bort overflødig fett.

Vi kan ikke annet enn å bli imponert over forfatterens evne til å tilpasse prosaiske opplysninger om vidundermiddelet til rim og rytme.
Og her er Lygtemandens beskrivelse:

I vor moderne tid
er SKUMBADET "SYLFID"
en hurtig hjælp til atter at bli mager
og fjerne alt det fett man har på lager!

Som regel har man kunnet konstatere,
at efter badet mindsket ofte flere
fra tre til elleve hekto eller mere,
men for at bli som Venus ifra Milo,
bør ingen mindske mer end fire kilo
pr. maaned, thi da er det ikke sundt!
Slik holder man sig spænstig aaret rundt!

Hvis De er litt bastant og svært solid,
saa skaf Dem altsaa SKUMBADET "SYLFID"!
Paa riktig maate anvendt, og med flid,
saa blir De en sylfide om en tid!

Efter et bad sker der denne forvandling:
pulsslagene blir færre
end før De tok denne behandling!
hjertet slaar mere rolig, og badet vil ikke hindre
blodtrykket i at bli mindre!
Temperaturen vil synke, det samme vil ogsaa vegten
til glæde for Dem og slegten!

"SYLFID" er kontrollert av læger
og er effektivt uten at skade,
det er anerkjendt og benyttet
som det ekte avmagringsbadet.

Det faaes paa apoteker, hos farvehandlere, parfymerier,
bare husk at De sier:
SKUMBADET "SYLFID", for ingen kan nemlig nekte,
at det er det originale avmagringsbad, og det ekte!

Og da får jeg bare lyst til å sukke og si: "Tenk om det hadde vært så enkelt!"
Elin

Kari Svendsen 60 år

Søndag fyller Kari Svendsen 60 år. Hun ble født i Oslo 5. september 1950, og har med årene blitt en av "Oslo-stemmene" blant viseartister.
Kari Svendsen "er selve symbolet på munterhet i norsk visekunst" står det i Norsk pop- og rockleksikon. Med smittende humør og den velkjente banjoen tar hun publikum med storm.
Hun begynte tidlig å synge og var med blant visesangerne på den velkjente Dolphin viseklubb i Oslo. Sammen med bl.a. Øystein Sunde dannet hun gruppa Christiania Fusel & Blaagress i 1968, noe som resulterte i både plateinnspilling og TV-program.
En mer alvorlig side fikk hun vist på CD-en På stengrunn (1973) hvor ulike artister sang tekster av Rudolf Nilsen.

Når Kari Svendsen opptrer, bruker hun ofte gamle revyviser og filmslagere. Hun har også spilt revy og vært med i andre forestillinger på teater og TV.
Nå opptrer hun både alene og sammen med Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal og Kjetil Skaslien i gruppa Gatesangerne.

Visearkivarene gratulerer!
Elin

Visekonkurranser i Søndagsposten

I 1957 startet Otto Nielsen med programposten Søndagsposten i radio. Her var det opplesning, interessante samtaler og kåserier, og ikke minst viser. Mange kjente viser ble først lansert i Søndagsposten, og flere visesangere hadde sin debut der.

Otto Nielsen og redaksjonen la vekt på å få inn nye viser, og arrangerte også visekonkurranser. Lytterne fikk oppgitt en del ord som de skulle bruke i en visetekst, og det ble det mange morsomme og fine viser av. Det er nesten utrolig at det går an å dikte ei meningsfull vise når oppgaven går ut på at den skal inneholde ordene gyngestol, jubilant, illegal, møll og vase! Men John Bech-Karlsen skrev en nydelig tekst han kalte En vise om de siste gode ting. Og den står trygt på egne verseføtter den dag i dag. Her er første og siste vers.

Å hei, du gamle jubilant
som sitter på en bryggekant
med fiskestang i handa!
Dtt liv var kanskje ingen dans,
og lite ble det vel av glans
og røkelse og manna.
......
Og Herren signe alle dem
som flykter fra et gamlehjem
når sola snart er nede,
og sitter på en bryggepål
og drikker øl og fisker ål
- å, illegale glede!

Den som er nysgjerrig på hvordan forfatteren klarte å plassere resten av ordene, kan se i Den gule store viseboka, Cappelen Forlag.
Elin

Blind-Fredriks viser

Vi kjenner ikke så mange av forfatterne til de gamle visene som har gått på folkemunne. Men noen unntak er det, og et av dem er Fredrik Øvrevold, som ble kalt Blind-Fredrik.

Fredrik Johansen Øvrevold ble født på Vestvågøy i Lofoten i 1878. I 1899 fikk han arbeid i gruvene i Birtavarre i Lyngen, men ble blind etter en eksplosjon kort tid etter at han hadde begynt. Han kom på sykehus i Tromsø. Der lærte han å knytte visper og spille gitar. Han skrev ei vise hvor han fortalte om livet sitt og ulykken som hadde gjort ham blind. Den begynner slik:

Ifra Tromsø opp til Lyngen
reiste jeg i nittini
Glad om hjertet, lett i sinnet
Men ulykken rammet meg.

Og arbeidet jeg betrådte
ned i gruven var min plass
Men o ve, jeg atter måtte
derfra i den største hast.

Blind-Fredrik fikk en liten pensjon, men ellers livnærte han seg ved å reise rundt på anlegg med skreppehandel og visesang. Etter hvert begynte han å trykke opp visene sine, som han også solgte på markeder og tivolier.

Han hadde en kjæreste. Men hun ville ikke ha noe mer å gjøre med ham etter at han ble blind. Da skrev han sangen Den forlatte yngling hvor den første bokstaven i hvert vers danner navnet hennes; Anna Pedersen. Her er de to første versene:

Akk sorgens bitre smerte, nu raser i mitt sinn
Freden i mitt hjerte, den fløy vekk som en vind
For av min venn jeg er forlatt og uti sorgen satt.

Nu må jeg saktens klage, min skjebne er så tung
i så mange dager, helt fra jeg var ung
er ingen roser på min vei, er ingen roser nei!

Blind-Fredrik døde i 1954.
Elin

Visens Venners viser

Blant eldre visebøker i arkivet har jeg funnet fram Visens Venners viser. Første samling, som ble utgitt i juli 1950.

Foreningen Visens Venner ble startet under krigen da viseglade mennesker samlet seg for å synge. I 1950 hadde foreningen 29 medlemmer, og de syntes det var nok "hvis vi skal kunne bevare det intime preget som visens form krever", som det står i forordet. Etter krigen gjorde Visens Venner seg bemerket med egne programmer i radio, og lytterne ville gjerne ha tak i visene som ble sunget. Derfor ønsket foreningen å gi ut en del av visene. Jens Gundersen, Julius Hougen og Bjørn Mørck satt i redaksjonkomiteen. De planla at denne boka skulle bli den første av en serie hendige visebøker med 10 viser, kommentarer og illustrasjoner i hver bok.
Slik gikk det ikke. Annen samling kom i desember samme år, men så var det slutt, selv om utgiverne skriver i forordet: "Og så kan De bare glede Dem til samling nr. 3."
Elin

Hvorfor bygger du Noa en båt?

Det er slett ikke sikkert at en vise som virker humoristisk, er ment slik. Som folkevisesamler har jeg opplevd at en vise jeg trodde skulle være moro, ble tatt på største alvor av hun som sang den for meg.

”Hvorfor bygger du Noa en båt?” er en vise som det er vanskelig å ta på alvor i vår tid, men som var en alvorlig ment religiøs vise i sin tid. Den kjente sangeren Lapp-Lisa sang den i sin tid på plate og gav den også ut i sitt sanghefte.
Teksten begynner slik:

Hvorfor bygger du Noa en båt?
Som en gælning du bærer deg åt,
:/: bygger båten på land
langt fra nærmeste strand
Ingen av oss kan dette forstå. :/:

Alle versene kan vi ikke ta med her men noen av de beste:

Men er dag b’ynte stormen å gny.
Uti vesten der mørkner en sky.
:/: Og da Noa går inn
inn i bygningen sin,
lukker Jehova døren selv til.:/:

Men de skjemter og ler dog som før,
og de rusker i gudsmannens dør.
:/: Noa kom til oss ut,
dette regn tar snart slutt.
Ingen seiletur ennu du får. :/:

Forfatteren er ukjent.

Velle

Skotsk Hopp Polka

Vi har en god del danseviser i arkivet. Ei som skiller seg noe ut fra de andre, er ei som har fått tittelen "Skotsk hopp polka" på norsk, og er fra rundt 1950. Jeg tror aldri jeg har hørt den framført, og trodde ved første øyekast at det var en kortlevd sang fra perioden. Den er oversatt fra engelsk - "Hop Scotch Polka". Et lite søk på internett viste at jeg hadde snublet over en sang med stor utbredelse i den engelskspråklige verden. På en nettside med navnet Songfacts, har de skrevet dette, og du kan laste den ned som ringetone til mobilen.

Den norske teksten starter slik:

Først et hopp på venstre og så lett opp på tå,
et hopp på høyre og så takten slå.
Den beste måten du kan danse på
det er skotsk hopp polka.

Og den neste turen ja den klarer vel du,
først opp med benet som en marabu,
så legger du i veg som en kenguru,
det er skotsk hopp polka.

Løp inn og ut iblandt de muntre par,
vend opp og ned på jenta som du har
og vis så henne hva du er for kar
i en skotsk hopp polka
osv.

På YouTube ligger det mange innspillinger av "Hop Scotch Polka" - barn som danser, amatørmusikere som spiller og opptak fra eldre plater. Her kan dere få noen ideer om hvordan den kan danses:



Astrid

150-årsjubileum for Gustav Fröding

22. august 1860 ble Gustav Fröding født utenfor Karlstad i Värmland. Fröding er kalt en fornyer av svensk poesi. Han skrev dikt med innslag av värmlandsdialekt, men også dikt om erotikk som gjorde at han ble stilt for retten.
Den første diktsamlingen het Gitarr och dragharmonika og kom ut i 1891. Her finner vi "Det var dans bort i vägen".

Gustav Fröding slet både med alkoholisme og psykiske problemer, og han var inn og ut av mentalsykehus og rekreasjonshjem. Blant annet tilbrakte han en tid på Suttestad gård ved Lillehammer. Mens han var der, skrev han reisebrev som ble publisert i Sverige.
Han døde 8. februar 1911.

Mange av diktene til Fröding er sangbare, og er blitt tonesatt. Flere artister har sunget Fröding, blant annet Sven-Ingvars, som ga ut en hel LP med Fröding-tekster til andres og egne melodier i 1971.

En annen artist var Monica Zetterlund. Hun var født i Värmland og brukte både svenske foketoner og värmlandsdiktere i repertoaret sitt. Hør henne synge "I valet och kvalet" og andre viser her. Hør også Monica Zetterlund om Fröding på värmlandsdialekt her.

Elin

I Middelahvets blå fortryllende du lå...

Jeg følger opp gårdagens svermerier med enda en sydensang fra 50-tallet. Denne gangen handler det om Mallorca, og det er fortsatt Juul Hansen som står bak den norske versjonen. Fransk tekst og melodi er av Géo Bonnet og Louis Gasté.

Mallorca

I Middelhavets blå
fortryllende du lå
som en drøm da jeg så deg første gang.
Din velkomsthilsen var
en sang fra en gitar;
det er havets og nattens egen sang.
Gitarer stemmer i
Mallorcas melodi,
det er ball på Mallorca natten lang.
Her lever romantikk
i gyldne pikeblikk,
hvert ord er på Mallorca musikk.
Og tusen mandoliner besynger sol og sjø,
du, Middelhavets dronning, du er min drømmeø.
I gatens muntre vrimmel av lys og liv jeg går
med sol fra dypblå himmel og vinden i mitt hår.
Snart må jeg dra avsted
men jeg vil alltid be
at jeg kommer tilbake hit på ny,
på ny få gå i land
ved den hvite strand
og få hvile i dine palmers ly.

Astrid

Sommerminner

Mange har en eller annen gang vært på ferie i sydlige strøk, og litt mimring er ikke å forakte. Å drømme seg vekk til steder man ikke har vært er enda mer utbredt. Sanger og musikk er utmerkede hjelpemidler i begge henseende, og i dag har jeg funnet fram til "Bolero", eller "Vårt Paris" som den norske teksten ble kalt. Melodien ble komponert av franske Paul Durand i 1948, visstnok inspirert av Maurice Ravels "Boléro", fransk tekst ble skrevet av Henri Content og engelsk av Mitchell Paris. Den ble en hit og framført av sangere som Patti Page, Guy Lumbardo, Percy Faith og Bing Crosby på 50-tallet.

Juul Hansen skrev en norsk tekst til "Bolero". Den ser ut til å ha lite med den franske teksten å gjøre, som med min rustne fransk ser ut til å handle om hete netter og forførerisk dans til gitarer og Bolerorytmer.

Vårt Paris

Sangen i natten fra Seinen som strømmer
forbi der jeg står
vekker slumrende drømmer
om vårt rendez-vous en aften som nu.
Du og Paris er i tanken forbundet
med alle de gleder jeg har funnet.
Paris har sitt ry som gledens egen by.
Vårt Paris er lykkens metropol
i nattens stjernedryss og dagens gyldne sol.
Vårt Paris har sunget livets sang
til unge hjerters pris for deg og meg engang.
Vi fanget byens trylleri, et år en vår.
Vårt Paris er håpets skjønne by
og når kastanjen sner vi møtes her påny.
Ai ai ai, ai ai ai, ai ai ai, ai ai ai.

Astrid

Erik Bye og venners viser

Her om dagen da jeg var på leiting etter ei vise i arkivet, kom jeg over ei visebok som var utgitt i 1963. Venners viser og egne vers heter den og er redigert av Erik Bye. Her finner vi mange av hans egne viser, bl.a. "Den sorte seiler" og "Anna Lovinda". Hele samlingen har et maritimt preg med mange sjømannsviser, men innlandet er heller ikke glemt. Forfatterne og komponistene som er representert i samlingen er folk Erik Bye har et vennskapelig forhold til, og han skriver fakta og små anekdoter om dem knyttet til visene. Dette gjør viseboka til en liten gullgruve for visesangere som vil ha stoff som setter visene inn i en sammenheng. Den som er heldig og kommer over denne antikvarisk eller på loppemarked, bør kjenne sin besøkelsestid!
Elin

Østerdals-kunstnere på Sørlandet

Sommeren er full av festivaler og konserter av større og mindre format. I sommer hadde jeg gleden av å oppleve Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen på Tromøya utenfor Arendal. Tone er opprinnelig fra Tolga, og Hans Fredrik fra Risør. De to har jobbet mye med tradisjonsmusikk og middelaldermusikk, og har en stor egenproduksjon bak seg.
På utescenen ved Flademoen forsamlingslokale tok de publikum med storm. Tone sang, spilte harpe, lyre og trøorgel og Hans Fredrik spilte gitar, torader og fløyte. Det var et fyrverkeri av en forestilling som varmet en kjølig julikveld.
Elin

Det holder det, sa Gundersen

Et munnhell vi gjerne bruker er: "Det holder det, sa Gundersen". Men hvor kommer det fra?
Uttrykket stammer fra ei revyvise skrevet av Arne Svendsen og sunget av Carsten Byhring i Chat Noirs revy Har De prøvd med et smil? (1948). Visa begynner slik:

"Overfall om natta er blitt rene landeplagen.
Jeg gikk opp til justisministeren vår og spurte ham
om ikke fire nattkonstabler var i minste laget
i'n storby uten hus og lys og vann?

Det holder det, sa Gundersen, det klarer seg med det.
No'n overfall om natta må'n alltid regne med.
Vi peller opp en to tre lik hver mårra, det er alt,
det pleier vi å regne som normalt."

Gundersen var altså justisminister i 1948. Det hadde han vært siden 1945 da Einar Gerhardsen dannet sin rene Arbeiderparti-regjering. Hans fulle navn var Oscar Christian Gundersen (1908-1991). Han var utdannet jurist, og gjorde seg bemerket både innenfor jus og politikk i åra etter annen verdenskrig.
Det var mange oppgaver å ta fatt på etter krigen, og Gundersen hadde ansvar både for landssvikoppgjøret og for å organisere politiets arbeid i fredstid. Det var en del som mente at politiet fikk for små ressurser til å klare arbeidet sitt, og denne kritikken er det som ligger bak innholdet i revyvisa. Og mens visa er omtrent glemt, lever uttrykket "Det holder det, sa Gundersen".
Elin

Veiviser på reisen

Det er utgitt mange hefter med allsanger for folk som er ute på tur, og vi har skrevet om noen slike tidligere.
Bennetts Reisebyrå har gjennom årtier sørget for ferieturer for mange, og bussturer var populære i mange år. I visearkivets hyller fant jeg et udatert, lite hefte her om dagen. Det heter Vei-viser, og er utgitt av reisebyrået. Tegningen utenpå viser en glad gjeng som sitter i en buss og synger av full hals. I heftet er det svenske, norske, danske, engelske og franske viser. I visa "My Bonnie" er det en artig liten detalj. Refrenget begynner med "Bring back, bring back, oh bring back my Bonnie to me". Her står det under i en fotnote: "Bennett ordner billetten!"
Elin

Bjørnstjerne Bjørnsons sanger

Visearkivaren minner våre lesere om at det er Bjørnstjerne Bjørnson-jubileum i år, og at Nasjonalbiblioteket har en egen nettportal for jubilanten. Vi anbefaler å ta en titt på månedens sang. Der kan dere lese grundig bakgrunnsinformasjon om utvalgte Bjørnsonsanger. Blant mine favoritter fra barndommen, finner vi "Bakom de høye fjelde", "Løft ditt hode du raske gutt", "Kom bukken til gutten" og "Og reven lå under birkerot".
Les her.
Astrid

Alv Erlingsson

Jeg er akkurat ferdig med Tore Skeies bok Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (Spartacus, Oslo 2009). Skeie er historiker og har skrevet en spennende skildring av middelalderen og den norske adelsmannen Alv Erlingsson (ca 1250-1290). Alv endte sitt liv i en offentlig henrettelse sommeren 1290. I en periode i livet var han en av Norges mektigste menn, men gradvis viklet han seg inn i et ødeleggende maktspill han mistet kontrollen over, og han endte sitt liv som fredløs sjørøver. Med Alvs livshistorie som rød tråd, får vi et innholdsrikt bilde av krig, politikk, adelskultur og samfunnsliv i Norge og Norden i høymiddelalderen.

For en visearkivar som arbeider med middelalderballader, gir boka en liten tilleggsdimensjon. Det er nemlig laget ballader om Alv Erlingsson. "Alv Erlingssons daude"/"Mindre Alvs endeligt" handler om sjørøveren Alv som møter en mann som gjenkjenner ham og han blir tatt til fange. Han blir ført fram for den danske dronningen. Alv sier at om hun ville sove med ham ei natt, skulle hun nok be for livet hans. Han blir henrettet. I "Alv ligger i Øresund"/"Mindre Alvs vikingtog", er Alv ute på røvertokt og møter tyske krigsskip som han angriper og rundstjeler. Det dukker også opp flere balladepersonligheter i boka, Marsk Stig og jomfru Margrete.

I Tore Skeies bok blir det henvist til Vedels visebok. På begynnelsen av 1500-tallet oppsto en nyvakt interesse for historie, og man begynte å engasjere seg i den gamle diktningen på morsmålet. Den danske historikeren Anders Sørensen Vedel samlet på gamle viser og i 1591 ga han ut en samling på hundre viser. I 1695 ga presten og språkforskeren Peder Syv ut Vedels visebok på nytt og la til hundre ballader. Peder Syvs visebok, Tohundreviseboka eller Kjempeviseboka - kjært barn har mange navn - kom ut i mange opplag, ble svært populær også i Norge og har hatt stor innflytelse på norsk balladetradisjon.

Balladene om Alv Erlingson ble skrevet ned av både tekst- og melodisamlere på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er ikke godt å vite hvor sterkt viser om Alv har stått i muntlig tradisjon i Norge, men selv om ingen av oppskriftene er helt lik tekstene i Kjempeviseboka, ser vi flere klare felles trekk både i språk og oppbygging.
Astrid

Sommerens plager

Det er rart med det. Ikke før har vi begynt å glede oss over sommersol og varme, så blir vi møtt av avisforsider som forteller om flåttens herjinger, brennmanetinvasjon og solas farlige stråler. Det er mye å ergre seg over og frykte om sommeren.
Blant mengden av sanger som priser sommeren, brakte 60-tallet en sang om sommerens plager; "Vals om sommaren". Navnet antyder sommersol og glede, men teksten sier det stikk motsatte, og begynner slik:

"Nu är den förbannade sommar'n här,
en obeskrivlig plåga.
Svettig och dammig och slö och tvär
torteras jag av sol".

Visa fortsetter i samme stil med å ramse opp alle sommerens plager, fra mygg og veps til masete unger og dovent øl og slutter med: "Drömmen vi drömde om sommarn i vintras var allt för falsk." For å understreke teksten er den illustrert med vinterbilder.

Forfatteren og komponisten til denne hatske sommervisa heter Bengt Sändh. Den ble trykt første gang i samlingen Visor ur wrångstrupen (1967). Men det viseelskende publikum ble nok først oppmerksom på visa da den kom med i samlingen 60 visor från 60-talet (1973).

Teksten er oversatt til norsk av Oskar Steingrimsen. Da heter den "Den fordømrade sommer'n". Den norske versjonen ble sunget inn på plate av Lars Klevstand.
Elin

Popidoler på visefestival

Det er moro å se på gamle bilder. Og det er ekstra moro når bildene viser mennesker som har blitt kjent seinere.
I boka 60 visor från 60-talet (1973) står det et gruppebilde fra visefestivalen i Västervik. Bildet er tatt 7. juli 1970, og deltakerne er samlet for å hylle Bellman på fødselsdagen. I midten av bildet troner Fred Åkerström. På bildet finnes flere av de toneangivelnde svenske visesangerne på den tiden. Men det som fanget min interesse, var tre personer som siden skulle erobre den internasjonale pop-tronen i gruppen ABBA, nemlig Björn Ulvaeus, Agneta Fältskog og Benny Andersson. Björn og Agneta står øverst i høyre hjørne, og Benny sitter til høyre i første rad sammen med Lasse Berghagen.











Ganske artig, ikke sant?
Elin

Konferanse på Terschelling

Konferanseprogrammer er alltid tettpakket, og som oftest rekker man ikke se så mye av plassen man er på. Heldigvis legges det gjernest inn en utflukt eller to. Her er noen bilder.


På vei fra Amsterdam til Terschelling besøkte vi Zuiderzee Museum i Enkhuizen, et utendørs- og innendørsmuseum som tilsvarer Norsk folkemuseum.


Sangere fra det lokale koret sang for oss i Zuiderzee kirke.


En liten del av havna ved Terschelling-West


Danseoppvisning


Siste ettermiddag var det utflukt med hest og kjerre over til Atlanterhavssiden av øya, gjennom landsbyer, skog og over sanddyner.






Avslutningsmiddag
Astrid

Vann og viser

Hvilke innfallsvinkler kan temaet viser og vann gi for sangforskere? Jeg har vært på konferanse i Nederland, nærmere bestemt Amsterdam og Terschelling, en av de frisiske øyene nord for Amsterdam. Det var den førtiende konferansen i regi av Kommission für Volksdichtung / International Ballad Commssion / Commission Internationale por l’Étude de la Chanson Populair (KfV). Årets arrangør var Meertens Institute med Louis Griip i spissen.

Det var rundt 70 deltagere, hovedsaklig fra Europa og USA, men også Afrika, Asia og Australia var representert. Mange hadde valgt å snakke om sjømannsanger og sjantier, andre om elver, fontener og hvordan disse var symboler for renselse og spirituelle aspekter. En uventet og interessant innfallsvinkel var om tårer og gråt i nederlandske sangbøker fra 1500-tallet. Andre hadde sett på Child ballads og Skandinaviske middelalderballader og deres bruk av vann som dramatisk element, der havet ofte representerer fare for drukning, og elver og innsjøer lokker hovedpersonene ned til underverdenen med nøkk og nymfer.

”Keynotespeakers” var Simon Bronner (Harrisburg, Pennsylvania) og Christopher J. Smith (Lubbock, Texas). Simon Bronners overskrift var “’It’s only me from over the sea’: Water and sexuality in symbol, story, and song”. Han har analysert bruk og kontekst av sangen “Barnacle Bill the Sailor”, en heller grov og slibrig sang som fremdeles er i bruk blant sjøfolk i bl.a. ”crossing the line”-seremonier. Den synges også ved colleger og i rygby-lag og i krigs-/militære miljøer. Sangen er strippet for sentimentalitet, den formidler noe om makt og forpliktelser mellom menn i et mannsmiljø, og den brukes for å fullbyrde ritualer. ”Barnacle Bill the Sailor” markerer et perspektiv for sjøfolk og andre tilsvarende mannsmiljøer, der seksuell humor markerer adskillelse fra det feminine og kamuflerer samtidig usikkerhet rundt kjønn og makt.

Christopher J. Smiths foredrag ”Dancing for the eels on the Catherine Wharf: Afro- and Irish-american musical interactions in the age of sail”, handlet om gjensidig musikalsk påvirkning mellom afrikanske og irske imigranter. I havnene langs den amerikanske Atlanterhavskysten, arbeidet, sang og danset sorte og irske arbeidere sammen og skapte grunnlaget for en vital gatekultur på 1800-tallet, muligens enda tidligere. Smith mener at disse miljøene ”would be the cradle of American popular music”.
Astrid

Viser til Mariann

For en tid tilbake var jeg på en sammenkomst for gamle visevenner. I samtalens løp ble det blant annet snakket om Hartvig Kirans (1911-1978) viser. Kiran var et stort navn på 70-tallet, og visene hans var nærmest obligatoriske på repertoaret for unge visesangere den gang.

Blant Hartvig Kirans viser vil jeg trekke fram visene om Ola Skutvik og Mariann. I Viser frå min gitar (1971) sto det noen viser om Ola Skutvik fra Ålesund, og i samlingen Viser til Mariann (1973) er det noen flere. Visene forteller historien om to livsløp. Ola reiser til sjøs, og Mariann går hjemme. De skriver brev til hverandre om løst og fast, han forteller fra sjølivet og havnene, og hun forteller om smått og stort fra bygda. De blir ikke gift, for Mariann gifter seg med "han Anton på bua". Etter mange år møtes de igjen på gamlehjemmet, og visesyklusen ender med Marianns begravelse.

Historia om Ola Skutvik og Mariann er gitt ut på CD med Lars Klevstrand og Hege Tunaal. Blant de mest kjente visene her er "Aldri meir", som Hege Tunaal synger.

Visearkivarene har skrevet om ei Kiran-vise før, nemlig "Tømmerhoggaren".
Elin

Kjære Trægde

Om sommeren er vi opptatt av været, og både yr.no og værmeldinger på radio og TV blir fulgt nøye. Det er skrevet mange viser om sommerværet, men så vidt jeg vet er det bare ei vise som er skrevet til en meteorolog.

I fjernsynets barndom ble publikum kjent med en blid sørlending som fortalte hvordan været skulle bli. Det var Kristan Trægde. Han hadde vært ansatt ved Meteorologisk institutt fra 1942, men på 1960-tallet trådte han ut av en anonym tilværelse og fram på skjermen med en tavle hvor han plasserte piler, lavtrykk og høytrykk. Trægde ble raskt en folkekjær kjendis, og han var med i flere underholdningsprogrammer på TV. Mange husker ham i et innslag hvor han danset og steppet i kjole og hvitt.

I 1978 skrev Otto Nielsen visa "Kjære Trægde" til revyen Bætterdø på Trøndelag Teater. Her skriver han om vindene som bringer med seg "svovel og fosfat" fra sør, engelskspråklig musikk fra vest og krav om fiskerettigheter fra øst. Og i refrenget ber forfatteren: "Kjære Trægde - hør vi ber på våre knær: Spå stille, rolig vær!".
Hele visa står i Norsk visebok (Aventura 1993).
Elin

Paus og Sunde jubilerer

I år er det 40 år siden platedebuten til Øystein Sunde og Ole Paus. Begge ble født i 1947, og etter debuten har de vært sentrale navn innen norsk visesang og revyscene.

Øystein Sunde ble født 24. januar på Skarnes i Sør-Odal. Etter å ha spilt i flere grupper (bl.a. Christiania Fusel & Blaagress) debuterte han som soloartist i 1970 med LP-en 1001 Fnatt. Albumet solgte i over 40 000 eksemplarer. Sunde har helt fra starten vært noe for seg selv med et like kjapt språk som gitarfingre! Tekstene hans beskriver hverdagslige (og mer bisarre) hendelser med en godlynt humor. I 1988 begynte han å opptre sammen med Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen under navnet Gitarkameratene, som ble en kjempesuksess.


Ole Paus ble født 9. februar i Oslo. Tor Marcussen skriver i Store norske leksikon at "Ole Paus er kanskje det nærmeste man kommer en enfant terrible i norsk populærmusikk, med sine provokasjoner, sin poesi og sine mye omtalte kunstneriske, økonomiske og personlige opp- og nedturer."
Han debuterte i 1970 med albumet Der ute - der inne. Paus beskriver gjerne folk som lever på livets skyggeside, og mennesker som ikke får tilværelsen helt til å gå ihop. Humor er viktig i visene til Ole Paus, og han brukte humor og ironi da han skrev viser om dagsaktuelle hendelser i platene han kalte Paus-posten.
I de seinere årene har Paus samarbeidet mye med Jonas Fjeld.

Visearkivarene gratulerer begge to!
Elin

Allsangboken ”Petra”

Alle som har gått fra hytte til hytte i fjellet på 50- og 60-tallet kjenner ”Petraboka”. Bunker av den lå nemlig i turistforeningens hytter, og den ble flittig brukt om kveldene.

Petraboka var en av de aller første bøkene som kom ut etter krigen, sommeren 1945. Den inneholdt en gruppe nasjonale sanger, drikkeviser, selskapssanger, revyviser, folkeviser og naturligvis også en gruppe marsj- og vandresanger, dessuten hadde den med en del krisesanger og Grinisanger, det vil si sanger som hadde blitt laget og sunget i private sammenhenger under krigen.

Boka er utgitt av ”Firma Kontrahent” og de hadde det tydeligvis svært travelt med å få den ut. Det er ikke plagsomt mange trykkfeil, men i mange av tekstene virker det nesten som om setteren har tatt tekstene rett fra sin egen hukommelse.

Boka kom ut i minst fire forskjellige opplag, det siste kom i 1950. Prisen var lav og den ble solgt i store opplag, men nå er den ikke så ofte å se i antikvariater. De fleste eksemplarene er blitt sunget i filler.
Velle

Annerledes sørlandsviser

For 35 år siden ga Hartvig W. Dannevig ut boka Visen forteller sørlandskystens saga. Med solid bakgrunn fra arkiver og samtaler med gamle sørlendinger, viser han et bilde av levevilkårene til lands og til vanns og knytter dem opp mot viser om skipsforlis og nød.

Det er seilskutetida på Sørlandet som er tema for visene, og Sørlandet var den viktigste landsdelen når det gjaldt handel til sjøs. Av 990 fartøyer på over 20 tonn i 1802 var 115 skip bygget i Risør og 174 i Arendal. Mang en unggutt tok hyre, og utvandringen til Holland og Amerika var stor. Utferdstrangen og lengselen mot sjøen var ikke romantisk, men nødvendig på grunn av overbefolkning og mangel på jord.

Visene handler om forlis (bl.a. "Theklas forlis"), om fattigdom ("Han ville ut fra den mørke kroken"), om sjømennenes muntre liv på landlov, og om kjærestene som ventet hjemme. Alle tekstene er utstyrt med noter.

Boka er interessant lesing, men er dessverre bare å få tak i på antikvariat. Men dere som besøker Sørlandet i sommer, kan jo ta en tur innom bokbyen Tvedestrand og se etter den der.
Elin