Supportersang

Bak lyden av Sør-Afrikanske vuvuzelaer trenger av og til tilropene og brølene fra tusenvis av supportere gjennom, og innimellom kan vi såvidt høre supportersang - "Olé olé olé olé!" Det er i minuttene like før avspark at VM-kampene har de store sangøyeblikkene: når nasjonalsangene synges. Fjernsynskameraene ligger tett innpå hver enkelt spiller, ansikter preget av stort alvor og spenning. Noen synger med stor entusiasme, andre mer forsiktig og innadvent, enkelte beveger ikke leppene. Men supportene synger. Flaggene vaier, og de tar i med alt de har av stemmekraft når de gjennom allsangen heier fram sitt lag og land. Titusenvis av stemmer, alle med sin røst, mennesker som kanskje ellers aldri synger har lagt alle komplekser til side, usikkerhet og frykt for å ikke synge rent eller pent teller ikke. De gir alt de har. Det er sterkt å se og høre på TV, og det må være en voldsom opplevelse å stå midt i det.

Det er på klubbnivå at supportersangen er mest utviklet. Hver fotballklubb med respekt for seg selv har egne sanger. Supporterne lager sanger - lange og korte - og rytmiske tilrop, og de improviserer fram nye på stående fot under kampene. Det øves og det utpekes forsangere. Her i Norge er det Klanen, Vålerenga fotballs uavhengige fotballklubb, som er mest kjent for sin supportersang. I hovedoppgaven Hev din røst og støtt ditt lag, har Janne M. Solberg skrevet om sangen i Klanen (Musikkvitenskap, UiO, 2008).

Et annet lag som er viden kjent for sin supportersang, er den engelske Premier League-klubben Liverpool. Deres signatursang er "You'll never walk alone". Den blir regnet som verdens mest berømte fotballsang men var opprinnelig skrevet til en musikal i 1945. Liverpoolbandet Gerry and The Pacemakers laget sin berømte versjon i 1963, og den nådde raskt førsteplass på de engelske hit-listene. Litt etter litt gjorde Liverpoolfansen den til sin viktigste sang, og det drønner på Anfield stadion når supporterne tar i med alt de har av stemmekraft og følelser for laget.
Astrid

Sol ute sol inne

Sanger om sommer og sol finnes det svært mange av. En slik populær sang er "Sol ute, sol inne, sol i hjerte, sol i sinnet. Å, hvor det skinner". Teksten er skrevet av H. Herberth (1904 – 1958) til en melodi av den svenske komponisten Jules Sylvain.

Herberth var sønn av den kjente revyforfatteren Arne Svendsen, og gikk i sin fars fotspor. I sin tid var han en av de mest populære grammofonsangere i Norge, dessuten var han teaterdirektør, forfatter, skuespiller og revyartist.

Noen husker kanskje bedre barneversjonen som begynner med: "Sol ute, sol inne, ta et bad der det er å finne, plomp! ut i dammen". Denne versjonen er skrevet av Alf Prøysen i et potpurri som heter Året rundt, og har et vers for hver måned. Til juli valgte han å lage en travesti på Herberths gamle revyvals.
Velle

Ballademelodier i Norge – publisering i bokform

Norsk visearkiv har fått den gledelige meldingen om at vi er innvilget kroner 300.000,- i støtte fra Norsk kulturråd til å publisere norske ballademelodier i bokform. Dette er en svært viktig tildeling for oss. Ikke bare får vi publisert det vi hittil kjenner til av nedtegnede ballademelodier, men vi får også sikret kompetanse ved arkivet som vi har behov for videre når vi forhåpentligvis setter i gang med det langt mer omfattende balladeprosjektet som også inkluderer tekstoppskriftene. Bøkene gis ut i samarbeid med Norsk Folkeminnelag og den første boka forventes å komme høsten 2011.

Melodiprosjektet startet ved at vi bygde opp en kopisamling av norske ballademelodier. I balladematerialet er sammenhengen mellom tekst og melodi vanligvis ganske løs; samme melodi er blitt brukt på ulike tekster og en ballademelodi kan godt være identisk med en gamlestevtone. Likevel valgte vi å ordne melodiene etter TSB-nummer, d.v.s. melodiene ble sortert etter teksttyper. Å ordne hele melodimaterialet etter melodiske kriterier eller melodityper vil kreve analytiske redskaper og kunnskap om materialet som ikke finnes i dag. Når vi har sortert materialet etter teksttyper er det også for å følge tradisjonen fra de store balladeutgavene, Danmarks gamle Folkeviser (DgF), Sveriges Medeltida Ballader (SMB) og Deutsche Volkslieder (DV). Balladeforskning har i all hovedsak vært tekstbasert og det preger fortsatt innfallsvinkelen til balladematerialet, enten det dreier seg om en tekstlig eller melodisk tilnærming til visene.

I tillegg til at stoffet har en stor brukergruppe som utøvere, slektsforskere, lokalhistorikere og journalister har vi også stor pågang frå både norske og utenlandske forskere som er interessert i materialet. Det er viktig å gjøre disse balladene og melodiene tilgjengelig for alle. Det finnes ingen komplett utgivelse, tidligere utgivelser legger frem kun en liten del av det tilgjengelige balladematerialet.

Det er Astrid som kommer til å ta hoveddelen av denne jobben. Fra september vil derfor vi andre ansatte ta oss av spørsmål, blogg og andre aktiviteter ved arkivet. Men allerede nå er Astrid i gang med å organisere arbeidet med melodiene. Vi kommer tilbake med mer om dette prosjektet senere i bloggen vår.
Liv

Sist visearkivet samarbeidet med NFL resulterte det bok med oppskriftene etter Olea Crøger (Lilja bære blomster i enge. Folkeminneoppskrifter frå Telemark i 1840-50-åra. Red.: Brynjulf Alver, Reimund Kvideland og Astrid Nora Ressem, NFL 112, Oslo 2004.)

St. Hans vals

Vi feirer sankthans med en gammel vals fra vår samling av notetrykk. Denne valsen ble laget av Gunnar Sønstevold og Juul Hansen til filmen ”Sankt Hans fest”, som ble lansert ved påsketider i 1947. Filmen var basert på romanen ”Sankt Hans Fest” av Alexander Kielland, og ble regissert av Toralf Sandø.
Velle

Vidar Lønn-Arnesen fyller 70 år

Vidar Lønn-Arnesen fyller 70 år i dag, og samtidig slutter han i NRK. De yngre forbinder ham med gamle slagere, men vi som er litt eldre husker den gang han fikk innført popmusikk i radiokanalen med det populære programmet "10 i skuddet". Da han ble fast ansatt i NRK i 1965, ville han gi ungdommene et eget program, forteller han til Aftenposten. Den gang var det nesten ikke popmusikk å høre i radioen, og da "Ti i skuddet" ble lansert, var det et program all ungdom måtte høre på!

Siden ble det også programmer for den eldre garde, med "Da Capo" på TV (1991-2001) og "Alle tiders blinkskudd" i radio. Radioprogrammet har 800 000 lyttere hver helg, og fortsetter ut året. På selve dagen feires jubilanten med et eget program; "Alle tiders Vidar".

Visearkivarene gratulerer!
Elin

Jahn Teigen slått til ridder

Visearkivarene vil gratulere Jahn Teigen, som er blitt slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I begrunnelsen fra Slottet heter det:
"Kongen har i sin vurdering lagt vesentlig vekt på Teigens betydningsfulle innsats innen norsk populærmusikk og hans sjenerøsitet overfor andre artister og medmennesker". Overrekkelsen skjedde i Tønsberg fredag 18. juni.

Les mer om Jahn Teigen her.
Elin

Balladeillustrasjoner på utstilling

På Norsk visearkiv og Grappas cd- og bokproduksjon Norske Ballader, er tekstene illustrert av Elise Jarem. Mange har merket seg de vakre illustrasjonene, og nå er det mulig å se dem i stort format på utstilling. Illustrasjonen over er laget til balladen "Kongsdøtrene".

Denne sommerutstillingen vises på Huth tegne- og grafikkverksted, Fredriksten festning i Halden. Åpning er søndag 20. Juni kl. 13:00. Utstillingen er åpen hver helg til og med 31. Juli, kl. 12:00 – 16:00. Sjekk nærmere info for august.
Se mer om galleriet og utstillingen her.
Elin

Fotball med komplikasjoner

Fotball-VM i Sør-Afrika er godt i gang. Eller godt og godt… Det er alltids noe som går galt og som trenger forklaring. Det er feil lag som vinner, det er feil vær med kulde og regn, det er støy fra vuvuzelaer, dommerne er urettferdige, fotballspillerne trenger tid til å spille seg varme, gresset er glatt og ballen oppfører seg feil. Vi har naturligvis ei vise i sakens anledning, 70 år gammel, men like aktuell.

I 1939 kom det norske landslaget hjem fra København etter et pinlig nederlag mot Danmark. Tre år tidligere hadde laget fått bronsemedalje i OL i Berlin, i en periode som har blitt kalt både bronsealder og gullalder i norsk fotball. 4-1 tapet var en skikkelig nedtur, og laget hadde forklaringsproblemer. Dette var naturligvis noe en god revyforfatter kunne bruke, og Finn Bø skrev visa ”Og da så –”, også kalt ”Han Asbjørn med sin hær”. Den ble framført av Einar Rose på Chat Noir samme år til melodien ”Napoleon med sin her”.

Visa handler om Asbjørn med sin hær som ”over Skagerak dro” og ”nu sku’ det flyte danneblo’!”. Men så var det så fryktlig mye som gikk galt. De ble sjøsyke i ruskeværet, sola på banen var for het og skinte naturligvis mer på nordmennene enn på danskene, de ble forvirret av at kongen kom og trykte dem i hånden, senterløperen hadde liktorner, de var bare elleve mens danskene var tolv for dommeren holdt med danskene hver gang de brukte vold. De tålte ikke maten så ”Ingen tørte løpe! Var så vidt vi tørte gå!”. Nest siste vers går slik:

Og banen var for langstrakt, og keepern var for kort,
og fløyta var for kraftig, og spillet var for hårdt!
Vi tålte ikke presset, ser’i,
tålte ikke gresset, ser’i!
Også var jo lufta av en ganske annen sort.

Astrid

Gutar på sommarleir

Norsk visearkiv har ei eigen hylle for songbøker gitt ut av lag og foreiningar. Der står det bøker frå alle slags interesseorganisasjonar, selskap, klubber og laug, det kan vere ingeniørar, husmødrer, avhaldsfolk, miljøvernarar… Alle prøver å skape samhald og gruppeidentitet gjennom allsong. Slike bøker inneheld oftast eit repertoar av dei mest kjente allsongane og i tillegg nokre heimelaga songar som markerar den spesielle målsettinga.

For nokre dagar sidan fekk vi eit lite stensilert hefte som kalla seg Fossgård-Sangboken. Heftet var laga for gutar på sommarleir og det var datert 1929 og inneheld 24 songar. Ein del av innhaldet er barnesongar som framleis er gangbare: Ro, ro, ro din båt, Per spelmann og Nisser og dverger, men storparten er nok ukjent for barn i dag. Det er frisksportsongar for kjekke gutar og tursongar i marsjtakt.
Velle

Amerikabåtens sangbok

Amerikabåten og Den norske Amerikalinje (N.A.L.) er et begrep for oss som har levd en stund. Det var stor festivitas når skipene som fraktet nordmenn til og fra USA reiste ut fra Oslo og når de kom hjem igjen.

Blant sangheftene i Norsk visearkiv fant jeg en liten trykksak, et hefte med 27 sanger. Samlingen innledes med "Norge i rødt, hvitt og blått" og innholdet for øvrig er preget av nasjonale tekster med lengsel tilbake til Norges fjell og daler. "Eg heiter Anne Knutsdotter", "Seterjentens søndag", "Kan du glemme gamle Norge" er noen av titlene. "Ja, vi elsker" er selvfølgelig på plass sammen med "The Star Sprangled Banner" og den danske og den svenske nasjonalsangen. Sveriges nasjonalsang "Du gamla, du fria" er pussig nok feilskrevet som "Du gamla, du friska"!

I forordet står det: "Vi har manglet en liten sangbok som denne. Alle har vi hatt lyst til å synge, men ikke alle husker teksten i sangene. Med dette lille hefte loses vi sikkert mellom alle "glemselens skjær", og kommer trygt i havn når musikken spiller opp. Og da synger enhver med sitt 'nebb'."

Det rare er at heftet ikke inneholder en eneste sang om sjøen. Det nærmeste vi kommer vann er "Å kjøre vatn, å kjøre ved".
Elin

De tre store visebøkene

I år er det 40 år siden Den gule store viseboka kom ut. Det var avslutningen på en trilogi hvor det første bindet kom ut i 1954. Redaksjonen besto av Thorbjørn Egner (som også illustrerte), Yukon Gjelseth, Alf Prøysen og Kåre Siem. Alle var medlemmer av Visens Venner.

Den første samlingen fikk navnet Den første store viseboka. Året etter kom Den andre store viseboka. Bøkene kom i flere opplag og skiftet etter hvert navn til Den røde store viseboka og Den blå store viseboka.
Svenskene hadde fra før Gröna visboken, Röda visboken og Gula visboken, og disse har nok vært brukt som inspirasjon for de norske bøkene.

Bøkene inneholder det meste en visesangers hjerte kan begjære. Her er folkeviser, skillingsviser, revyviser og samtidsviser. Det meste er selvfølgelig på norsk, men de andre nordiske landene er også godt representert. Noe av det mest spesielle er etter min mening det store innslaget av revyviser, og Arne Svendsen er rikt representert. Den som leter etter "Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg", "Serru serru" eller "Gøy på landet" finner visene her.

Da visebølgen slo inn over oss på slutten av 1960-tallet, kom behovet for ei ny visebok. Den gule store viseboka (1970) har mange av de samme typene viser som de to foregående, men her er også tidas moderne viser med, som "I natt jag drömde", "Where have all the flowers gone" og "Yesterday".

Bøkene har betydd mye for mange, og i 2003 ble alle gitt ut på nytt av Cappelen Damm.
Elin

Skål, alla som i dag har samlats

Me på visearkivet reknar med at mange av dykk skal i selskapligheter i løpet av helga. Og då følger det kanskje med ein aldri så liten snaps til rekene eller grillmaten også. I Sverige har dei ein rik og drikkevisetradisjon. Stora Snapsvise-boken fra forlaget Fischer og Co er ei samling av drikkeviser som vart innsendt til programmet ”Somarnöjet Örebro” på Svensk tv 1993. Visene har som oftest ein enkel tekst til ein forholdsvis kjent melodi. Boka inneheld 1000 drikkeviser og melodiar som ofte går att er for eksempel ”Lili Marleen”, ”Gubben Noak” og ”Räven raskar över isen”.

I same boka kan ein også lese at då brennevinet kom til Sverige på 1400-talet vart det brukt til kruttlaging etter følgande prosedyre: ”Det destillerade brännevinet blandades med kol, salpeter och svavel till en krutmassa som efter torkning krossades til krutkorn”. Men kloke hoder fant fort ut at dette produktet også kunne nyttast i andre samanhengar. Det førde til at Sten Sture innførde forbud mot brenning og salg til andre føremål en kruttfabrikasjon. Me veit jo alle korleis det har gått, og i Stora Snapsvise-boken kan ein altså finne viser for ein kvar snaps-anledning. Mest spent vart eg då eg kom til kapittelet ”Nyktert”. Det viste seg at dette kapittelet innehelt berre seks viser. Ei om vatten, ei om mjølk (!) og berre fire av dei med moralsk innhald.

Men sidan det tross alt er fredag så vel eg å gjengi ei vise av det mindre nyktre slaget. Visa har eg valgt ikkje så mykje på grunn av teksten som er forholdsvis enkel, men eg fant ei med ein sprek melodi til, nemlig ”Funicoli funicola” (som forresten tyder taubane…)
Visa er for øvrig innsend av Gunnar Sandstrøm.

Skål, alla som i dag har samlats
Vid dette bord, varenda gäst.
Ja skål, alla som har samlats
Från syd til nord, från öst til väst!
Snapsen er vår bästa drykk på jorden,
Man blir så glad, man blir så god.
Snapsen den ger rymd och flykt åt orden,
Den ger kraft, den ger mod!
Alla, höj nu era glas.
Alla, alla vet hur den ska tas.
Ja botten opp.
Ja botten opp.
Ja botten opp.
Ja botten opp.
Ja, alla ska vi tömma, ja tömma våra glas!
Skål!

Ha ein fortreffeleg fredag!
Liv

Krukka fer så lenge til sjøs at ho kjem hankelaus heim

Meir om ”Skjønn jomfru hun stander… ”
Den gamle tyske balladen ”Graf und Nonne” kom, som sagt, til Norden på 1800-talet. Den vart raskt populær og vart sunge både høgt og lågt. Svenske sjømenn begynte til og med å bruke den som pumpesjanti. Den svenske sjantisamlaren kaptein Sternwall publiserte den i sin sjantibok Sång under segel i 1935, og da den store engelske sjantikjennaren Stan Hugill skulle gje ut sitt store standardverk om sjantiar, Shanties from the Seven Seas i 1961, tok han naturlegvis ”Skjønn jomfru” med – pluss ei omsetning frå svensk til engelsk. Hugills bok var stor og grundig, og forlaget meinte at det ville vera ein god ide å gje ut eit mindre utval. Det vart boka Songs of the Sea som kom ut i 1977, og ”Skjønn jomfru” var framleis med. Året etter vart Songs of the Sea omsett til tysk og fekk tittelen Windjammerlieder.
Dermed var ”Skjønn jomfru” komme heim igjen, men etter runden av omsetjingar frå tysk til svensk så til engelsk og så til tysk, var det ingen i heimlandet som kjende henne att.
Velle

Er ”Skjøn jomfru hun stander” ein ballade?

For nokre dagar sidan fekk eg spørsmål om den gamle visa ”Skjønn jomfru hun stander” eller ”De tre grever” er ein ballade.

Svaret på det er ”ja”, for i europeisk samanheng er ho ein ballade, men likevel høyrer ho ikkje til dei nordiske balladane, og ho er ikkje med i den nordiske balladekatalogen, The Types of the Scandinavian Medieval Ballad også kalla TSB-katalogen. Grunnen til det er reint formelle. Dei nordiske balladane har ei rekkje felles kjenneteikn: strofeformer, stil, eit felles formelrepertoar, refreng etc. Den nordiske balladen har røtene sine i mellomalderen og vi kallar dei mellomalderballadar, men det betyr ikkje at alle er dikta i mellomalderen, eller at dei er bevart uendra frå mellomalderen. Så lenge folk traderte balladar, laga dei også nye viser i balladeform og tilpassa dei gamle tekstane og melodiane.

”Skjønn jomfru hun stander” er ei svært gammal vise. Den eldste versjonen vi har er ei nederlandsk oppskrift frå om lag 1550. Til oss kom visa i danske skillingstrykk, kanskje ikkje før på 1800-talet. Mangelen på variantar viser at visa ikkje har levd så lenge her i landet, og difor reknar vi ho ikkje til våre balladar. Men ”Skjønn jomfru hun stander” eller ”Graf und Nonne” er ein tysk ballade og i den tyske balladeutgåva har ho typenummeret DV 155.
Les mer om visa på Norsk visearkivs nettside.
Velle

Et hundeliv med meg

Noen sanger er det så godt som aldri spørsmål etter, og de har nok mer eller mindre gått i glemmeboken. En av dem er "Vil du leve et hundeliv med meg?". På omslaget kan vi lese at den er fra den nordiske sparebankfilmen Et hundeliv med meg, og at det er en Caprinofilm. Den norske teksten er av Victor Schlytter og melodien er av Bjarne Amdahl. Filmen er en reklamefilm fra 1958 produsert av Ivo Caprino for Nordiske sparebanker, og det kom også ut en EP i forbindelse med reklamen. "Vil du leve et hundeliv med meg?" ble framført av Sølvi Wang og Arne Bendiksen med orkester.

Sangen handler om "bissevoven Bella og Passopp hennes venn". Passop frir til Bella med et refreng som starter slik : "Vil du leve et hundeliv med meg? Jeg skal streve et hundeliv for deg. Jeg skal snuse opp et deilig sted å bo, og der skal vi være lykkelig vi to". Og selv om det ikke er nevnt i teksten, antar jeg at det er her Nordiske sparebanker kommer inn i bildet.
Astrid

Innkjøpt av Norsk kulturråd!

Norsk kulturråds innkjøpsordning for fonogrammer har kjøpt inn Norsk visearkiv og Grappas balladeantologi Norske ballader - 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr.

På Norsk kulturråds hjemmeside kan vi lese at innkjøpsordninga skal øke kjennskap til og spredning av musikk fra Norge, og den skal bidra til å holde oppe en bred produksjon av kvalitetsutgivelser. Hvert år blir det kjøpt inn et utvalg av ny-utgivelser, for tiden 580 eksemplar av hver. Disse blir distribuert til mottagere i Norge og utlandet. De norske mottagerne er folkebibliotek, fag- og forskningsbibliotek, arkiv, videregående skoler med musikklinje og kulturskoler. De gjør musikken tilgjengelig for et allment publikum, eller de benytter innspillingene i sin virksomhet. Utenlandske mottagere er i hovedsak norske utenriksstasjoner, men også enkelte arkiv, bibliotek og utdanningsinstitusjoner.

Visearkivarene er naturligvis kjempeglade for anerkjennelsen og at antologien blir spredd i både innland og utland!
Astrid

Arbeidsmannen Ola Tveiten og gruvehesten Little Chance

LP-plata Portrett fra 1973 var Lillebjørn Nilsens store gjennombrudd som artist i Norge. Flere av visene på plata har blitt en del av den norske folkelige sangskatten, og en av dem er ”Ola Tveiten”. Men visa har en historie som strekker seg langt tilbake før Lillebjørn Nilsen skrev teksten om arbeidsmannen Ola Tveiten som lempa grus og pukkstein. ”Tone fra England” står det om melodien. Da er det lett å tenke at ”den kom rekandes på ei fjøl”, som det av og til sies om folkeviser. Men denne kom ikke på ei fjøl, den kom med en britisk folkesanger som flyttet til Norge på slutten av 1960-tallet: Tony Sheehan.

Tony Sheehan (1947-2009) var fra Newcastle og hadde et stort repertoar av engelske og irske tradisjonelle sanger, og blant dem han likte best å framføre var sanger på Geordie-dialekt. Geordie er kallenavnet på en person fra det nordøstlige området av England, nærmere bestemt Tyneside som omkranser Newcastle-upon-Tyne. Mange av folkevisene fra dette området handler om det harde arbeidet i gruvene, og en av visene Tony gjerne sang for sitt norske publikum, var ”Little Chance”.

"Little Chance" handler om en gruvehests harde skjebne. I boka Folk Song in England beskriver A.L. Lloyd sangen slik: "The song has elements of folklore, tags of street rhyme, bits of music hall. In it, characteristically, bitter truth alternates with mocking banalities". Visa er trolig fra siste halvdel av 1800-tallet, og som det av og til står om skillingsviser fra samme periode; "den går bemerkelsesverdig godt på" ... "Ola Tveiten". Ta en liten språklig utfordring og forsøk dere på første vers:

Now ye gan ower the Busty fields te gan doon the pit,
Ye get yer lamp oot, ye gan inbye, an’ there ye sit at the kist.
The depity says: The place is holed, oo’ll ha’ te gan stright on.
Aa says te him: Wha’s the matter wi’ me own? He says: Sha ganna gan on.
Aa got sixteen oot of jud,
- titty fa la, titty fa lay.
Eh, by hell she wes good,
- titty fa la, titty fa lay.
Aa cam oot te get a shaft,
the timmer it gied a crack,
And the stone fell on my back,
titty fa la, titty fa lay.
Tra la lalalala,
ower the waal’s oot!

Astrid

Omsetting av voggeviser til andre språk

Under litteraturfestivalen på Lillehammer den siste veka i mai, heldt NORLA sitt årlege omsetjarkurs. I år var det omsetjing av voggeviser som var emnet. Eg snakka litt om det å få små barn til å sove ved roleg rytmisk song og Unni Løvlid fortalte og song.

Vi fann snart ut at dei tradisjonelle voggevisene ikkje kunne omsetjast ord for ord. Det er svært sjeldan at voggeviser har ein raud trå. Teksten er oftare eit konglomerat av stemningsberande verseliner, og omsetjaren burde kanskje heller lage setningar som ber same stemning i staden for ei ordrett omsetjing. Ord med hysjande lyder fungerer betre enn skarpe konsonantar. I tillegg måtte teksten passast til slik at den kunne syngjast på melodien. Målsettinga med ein voggesong er at barnet skal sove, og derfor bør ikkje teksten vere interessevekkjande.

Eit spesielt problem er dei meiningslause bysseorda: byss byss båne! Lu lu eller Till till Tare. Det siste var enkelt for omsetjaren til hindi. Der betyr ”Tare” stjerne, så ordet kunne berre stå.
Velle

Sanger fra Unge Venstre

Det er mye snakk om arbeiderbevegelsens sangkultur, men hvordan står det til med sangen i de andre politiske miljøene? Vi har nylig fått en fin bunke med publiserte og upubliserte sanghefter til kopiering fra ei som var aktiv i Unge Venstre fra 1989 til 1998; Marte Rostvåg Ulltveit-Moe. Dette er mat for visearkivarer. Litt etter litt skal vi ta dette nærmere i øyesyn, men først en liten oversikt:

Her er det Grønt visehefte nr. 1 ...men graset er grønt for æille, Populist - Vær utålmodig, menneske - Ei visebok som er noe mer, Sanghefte til UV's sommerleir av Kjersti og Trine 1990 og Syng og vær glad med Unge Venstre. Spekteret av type sanger er stort: politiske sanger med titler som "Grøn revolusjon", "UV-kantaten" og "Sangen om folkemålet", sanger om miljøproblematikk som "Vardølen blues", "Forureinsning" og "Den stendig meir bakvendte visa" og kvinneviser som "Stemmerettskravet" og "Brød og roser". Heftene speiler en sterk allsangkultur bl.a. ved å ha med mange kjente norske sanger som er godt egnet for den slags gruppesang. Og der er det alt fra "Rosa på ball" til "Dar kjem dampen" og "Mellom bakkar og berg". Vi får også en innblikk i hva de sang i "International Federation of Liberal and Radical Youth" i 1992.

Ulltveit-Moe har lagt ved en interessant beskrivelse av tiden og miljøet sangene ble sunget i, og der står det bl.a.:
På alle arrangementene var det sang. Ymse selvoppnevnte sangheftekomiteer sørget for at også nykommere kunne synge med. Slik jeg husker det var det mest jentene som sang - gutta kom kanskje innom og ønsket seg en yndlingssang, og så gikk de ut for å spille Diplomacy eller røyke eller noe. Men mange av oss jentene sang og sang hele kvelden og halve natta. Det gikk mye i norske viser, særlig Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen var populære. Vi sang også mye Beatles.Alle feministsangene jeg kan har jeg lært i Unge Venstre. Og så sang vi en forbausende mengde nasjonalsanger, ikke akkurat Ja vi elsker, men Nordmannen og "For Norge Kjempers Fødeland".[...] Vi lærte også internasjonale sanger fra dem som hadde vært på IFLRY-seminarer. [...] Og så var det Venstresanger, og mekking av nye Venstresanger.

Takk til Marte Rostvåg Ulltveit-Moe for hennes bidrag til arkivet!
Astrid

Det første kyss

Håndskrevne visebøker inneholder ofte mye mer enn viser. Det kan være utklippsbilder, øvelser i skjønnskrift, matoppskrifter, regnskap og andre notater. Og i et lite gulnet hefte med sanger som "Husmannsvisa" og "Den grumme fader", står det en meget romantisk og følelsesladet tekst som ikke er i verseform. Det er en ung dames beskrivelse av sitt første kyss, den 20. mai, trolig en gang i andre halvdel av 1800-tallet.

Det første kys

I en ung dames dagbog findes en beskrivelse af, hvorledes det første kys smager. Der staar: Den 20de Mai kyste han mig for første gang. Jeg følte mig som en skaal med roser, der svømmer i honning, eau de cologne og champagne, som om noget paa diamantføder løbe over mine nærver, og mange små gondoler med engle flød gjænnem mine aarer, og som der gjænnem hele mit legeme gjør sig et magiskt regnbuelys.

Astrid