Ernst Rolf og slagere i bilder, kap. 4

Uka avsluttes med noen flere godbiter fra Ernst Rolfs utgivelser. Fire omslag fra 1920-tallet, alle ganske tidstypiske i stilen men allikevel veldig forskjellige.
Astrid

Trafikkviser, kap. 2

I 1960 var det slutt på bilrasjoneringen etter krigen, og med flere biler på veiene kom behovet for bedre trafikkopplæring. Og hvem var bedre til å lære barna om trafikkreglene enn de stemmene de møtte hver morgen i Barnetimen for de minste?

I 1961 utga Philips Barnas trafikkplate som nr. 12 i serien Barnas plate. Her synger Kirsten Langbo, Kjell Lund, Ingebrikt Davik og Alf Prøysen om hvordan man skal oppføre seg i trafikken. Noe som er litt artig er at på denne plata er det barna som har lært de voksne dette.

Tekstene er skrevet av Ragnhild Knagenhjelm til kjente melodier. Jeg fant igjen ei vise om skolepatruljen i Vi synger 1. Sangbok for 1. - 3. skoleår (Norsk Musikforlag). Flere av visene har sikkert vært brukt i skolen, og de finnes sikkert i andre sangbøker også.
Elin

Fra reinlender til bondejazz til hompetitten

Her en dag fikk jeg spørsmål om hvem som har laget melodien til Prøysens tekst ”Hompetitten”. Kildene var stort sett enige om at det var R.G. Wahlberg. Fordi det dessverre av og til står feil opplysninger om opphavspersoner i sangbøker, er vi forsiktige med å være skråsikre på slikt og forsøker å finne fram til mer bakgrunnsstoff. Med Prøysen kan det være en artig jakt, for i tillegg til å samarbeide tett med svært dyktige komponister, må han ha hatt en utrolig bra teft på å finne gode melodier som allerede var i bruk.

Jeg fant ut at melodien til "Hompetitten" tidligere var brukt på en kjent svensk sang – ”Johan på Snippen”. Og da var veien kort til å slå opp i ei svensk sangbok som kom ut i 2003: Den svenska sångboken. Der har de gjort et kjempearbeid med å finne bakgrunnsinformasjon om sangene. Og jeg var heldig; der står ”Johan på Snippen”.

En ingeniør og naturlege i Örebro ved navn René Gaston Wahlberg (1874-1956), skrev etter besøk på Hindersmässomarknaden en schottis (reinlender) som han kalte Hindersmässan. Wahlberg kjente den store revystjernen og skuespilleren Karl Gerhard, og spurte ham om han var interessert i melodien. Karl Gerhard takket nei, og Wahlberg henvendte seg til Ernst Rolf i forbindelse med et turnebesøk til Örebro. Rolf, som for øvrig var Gerhards store konkurrent, kjøpte melodien og sendte den til sin gode venn bondekomikeren Skånska Lasse for å få en tekst. Det ble ”Johan på Snippen”, og Ernst Rolf tok den opp i sitt repertoar og gjorde den kjent under navnet ”Bonnjazz”.

I Yearbook for Traditional Music vol. 14, har Olle Edström en artikkel med tittelen ”From schottis to bonnjazz – some remarks of the construction of Swedishness”. Han skriver om schottis/reinlender som populær danseform både i byene og på landsbygda på slutten av 1800-tallet. Og utover på 1920-tallet danset hele Sverige til en musikk som er påfallende lik, men da under navnet bonnjazz, som Edström forklarer med ”rustic jazz” eller ”farmer jazz”.

Siden 1950-tallet har Alf Prøysen gledet store og små med mjølkeruta som kommer ifra Skomperud på heia og en tekst som passer som hånd i hanske til en gammel melodi. Men ikke helt… for her har Prøysen diktet til litt og Wahlbergs melodi har fått en liten hale: ”Vi homper opp og ned, vi homper opp og ned” osv. Den er ny, men det merker vi ikke, for den passer så godt.
Astrid

Svenskt visarkivs framtid

Tidligere her i bloggen skrev vi om Svenskt visarkiv som var nedleggingstruet. Det har pågått aksjoner på internett med underskriftsliste og på facebook, og i tillegg har enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner sendt uttalelser til det svenske kulturdepartementet.

Dette ser ut til å ha hjulpet. Direktør for Statens musiksamlingar, Kent Wiberg, har nå skrevet på Svenskt visarkivs nettside, at arkivet skal bestå som egen enhet med eget budsjett og egen sjef og med det samme ansvarsområdet som tidligere, dvs vokal og instrumental folkemusikk, svensk jazz og flerkulturell musikk.

Vi gleder oss på Svenskt visarkivs vegne!
Astrid

Kva er ei vise?

Nå og da får vi spørsmål om kva ei vise er. Som medarbeidarar i eit visearkiv burde vi kunna svart kort og greitt på det, men det er ikkje så lett. Bengt Jonsson, tidlegare leiaren på Svenskt visarkiv, sa det omtrent slik: En strofisk dikt med strofisk melodi, såväl litterärt som musikalisk oftast präglad av en viss enkelhet i stilen. Dette er ei skildring, men ingen definisjon som ein kan sortere materialet etter.

Visebegrepet har også forandra seg gjennom tida. Ein prest i Seljord på 1700-talet skreiv at Åsgårdsreia besto av usæle sjeler som ikke hadde gjort så mye godt at de kunne komme til himmelen og ikkje så mye vondt at de kunne tildømmes helvete, nemlig drukkenbolter, slagsbrødre og visekvedere. Om lag hundre år seinare skreiv Ivar Aasen: Eg vil so gjerne syngja, men veit meg ingjen song; kvar stubben som eg veit, hev eg sungje. På fusk og fillevisor var sakte ingjen trong; av slike ting da har me ein dungje.

Først etter krigen kunne ”vise” bli eit honnørord, takk vere Visens Venner som vart stifta i september 1944. Dei sette seg fore å oppvurdere visa og dei klarte det. Omgrep som ”den gode vise” og ”den litterære vise” skriv seg frå Visens Venner.

Kanskje det er lettare å definere visesong enn sjølve visa. Visesong er i alle fall ein song som ligg nær talestemma, med klår diksjon slik at teksten kjem mest mogleg fram. Hovudtyngda fell på teksten. Vi kan snakke om ei vise som ikkje har fått melodi ennå, men dersom den ikkje har fått tekst, er det ikkje noko vise.

Likevel er det kombinasjonen av tekst og melodi som utgjer visa. Ein god melodi kan heve ei middelmådig tekst til ei god vise og ein sjeldan gong kan faktisk også kombinasjonen av ein banal tekst og ein upretensiøs melodi bli ei god vise.
Velle

Syngende sjåfører kjører tryggere

Jeg fant et gammelt utklipp fra Aftenposten med en melding fra NTB/Reuters. Det er fortsatt aktuelt:

”Bilførere som hører på musikk og synger bak rattet, er som regel sikrere sjåfører enn de som nyter bilturen i stillhet. Det viser en britisk undersøkelse som er utført på oppdrag fra forsikringsselskapet Privilege Insurance. – Å synge mens man kjører stimulerer ikke bare hodet, men også kroppen som produserer mer oppmerksomhet og mindre trøtthet, sier musikkpsykologen Nicola Dibben ved Universitetet i Sheffield. Men det er ikke all musikk som gjør konsentrasjonen bedre.

Aggressiv rock og pompøse marsjer ser ut til å distrahere sjåfører slik at de kjører mer uvørent og aggressivt, ifølge Dibben. Blant de anbefalte låtene er ”Don’t Cha Wanna Ride” av soulsangerinnen Joss Stone og den klassiske rondoen ”Canon in D” av Pachelbel.”

Så kjære sjåfører, syng i vei bak rattet, men velg sanger med en smule omhu. Dibbens anbefalinger var temmelig begrenset, og vi vil gjerne ha tips fra fornøyde sjåfører med gode sangerfaringer. Og er du blant dem som aldri synger eller synger "feil" sanger, hadde det vært morsomt å høre om det også. God helg til dere alle!
Astrid

Gustav Lorentzen er død

Da nyheten nådde oss i morges om at Gustav Lorentzen var død, bare 62 år gammel, koplet tankene seg raskt til alle visene han har gitt oss i disse årene. Hver og en av oss har sin egen favoritt, og mange av dem er knyttet til "Knutsen og Ludvigsen". For det nytter nesten ikke å tenke på Gustav Lorentzen uten samtidig å tenke på hans makker gjennom mange år, Øystein Dolmen, og deres legendariske samarbeid.

De to møtte hverandre da de var studenter i Trondheim, og her begynte de å utvikle fortellingene og sangene om Knutsen og Ludvigsen, som raskt ble populære både blant barn og voksne fra tidlig på 1970-tallet gjennom barnetimen for de minste, sceneopptredener, plater og bøker. Duoen skilte lag i 1986, men fant senere sammen igjen og hadde sin første gjenforeningskonsert på Tusenfryd i 1999. Siden har det blitt flere opptredener, bla. på Øya-festivalen.


Et annet resultat av samarbeidet mellom Dolmen og Lorentzen var Bakklandet Bassangforening, som ga ut LP-plata Du milde Mozart sammen med Arve Tellefsen. Det var planlagt en gjenforeningskonsert med Tellefsen under Oslo Kammermusikk Festival i august.

Gustav Lorentzen har gitt ut flere solo-album, skrevet barnebøker og bøker for voksne. Han var UNICEF-ambassadør, og viste hele livet at han var opptatt av barns kår. Han fikk 6 Spellemannpriser (4 av dem som soloartist), og mottok flere æresbevisninger, bl.a. kulturpriser fra Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylke og UNICEFs ærespris. Av andre priser kan nevnes: Teskjekjerringprisen, Gammlengprisen og Kardemommestipendiet.
Elin

Lyrics to an old song that my grandfather sang

RO, RO TOBONTA CHER MONGAFISKE FIK WE DAR

Av og til får vi spørsmål fra norskamerikanere. Denne teksten sang en norskættet bestefar for 60 år siden til sine barnebarn ”as he held one of us on his lap, facing him, he would sing and he would move our arms like we were rowing a boat. I don't know for sure that this was an old Norwegian song, or if he just made it up.” Og nå vil barnebarnet synge sangen riktig for sitt 5 måneder gamle barnebarn som elsker melodien. Kan visearkivet hjelpe? Det kunne vi, og er imponerte over hvor godt ordlyden har holdt seg selv om forståelsen av ordene for lengst var gått i graven.
Astrid

Sangene i våre hjerter

Fra 2003 til 2007 skrev jeg spalten "Sangene i våre hjerter" i bladet Familien. Her kunne leserne etterlyse gamle sanger, og de kunne sende inn sanger selv. Jeg fikk også mye nyttig viten om gamle viser fra lesere som kom med tilleggsopplysninger til det som hadde stått på trykk. Det er mye kunnskap blant viseglade folk! Responsen var god, og interessen var så stor at jeg ga ut en del av visene i boka Sangene i våre hjerter (Damm 2007).

Men mange sanger fikk ikke plass i boka, og jeg sitter med en stor bunke håndskrevne tekster, avisutklipp og kopier fra visebøker. Nå holder jeg på med å katalogisere dette materialet, som skal inn i arkivskuffene til Norsk visearkiv. Og derfra kan det bli til nytte for oss når vi skal prøve å hjelpe andre som leter etter gamle viser og sanger.
Elin

Hartvig Kiran om europeiske og amerikanske folkeviser

I bloggen Strengespil 1 var jeg så vidt innom temaene gitar, tradisjons-/populærmusikk på 1800-tallet og emigrasjon. Og i forbindelse med ”Tømmerhoggaren” fant jeg relevant og inspirerende lesning i Kirans bok Tom Duley og andre viser. I etterordet (s. 78-79) skriver han generelt om visene han har gjendiktet til norsk språkdrakt, men trekker også fram spesielle ting han har observert, bl.a. om påvirkningen fra blues: ”Blues-genren er det berre eitt døme på i samlinga. Men i mange av visene kan ein merke den sterke påverknaden frå blues, ikkje berre i melodiske vendingar og toneintervall, men endå meir i den synkoperte rytmikken, og aller mest i den frie, ofte vørdlause metrikken. Ei line kan vera bortimot dobbelt så lang som tilsvarande lina i eit anna vers, for songaren har vore meir opptekne av det dei ville seia enn av måten det vart sagt på.”

Her må jeg smette inn at det er ikke bare bluesen som har disse kjennetegnene. Dette er framføringsmåter vi også kjenner fra de norske middelalderballadene. Lengden på tekstlinjene kan variere mye, og melodi og rytme ble tilpasset sangerens behov for å fortelle historien på sin egen måte. Og fri (fleksibel, synkopert) rytmikk er noe vi kjenner godt fra den tradisjonelle syngemåten også her til lands.

Videre om det tekstlige forholdet mellom gamle europeiske ballader og nyere amerikanske viser: ”Dei gamle og dei nye visene har ikkje berre levt side om side heller. Rettare er det å seia at dei har levt i lag, og dei har lånt og lært av kvarandre. Gamle européiske ballademotiv har vandra inn i viser som høyrer det moderne indistrialiserte samfunn til, som i visene om John Henry. Side om side med ord og ordlag som berre den moderne kvardag kjenner, står vendingar frå gamle skotske, irske og engelske folkeviser, som atterklang frå ein fjern européisk fortid.”

Det er sånt som er moro når en først har begynt å tygge på noen spørsmål eller et tema: Det dukker opp tråder litt hist og pist, og smått om senn kan bildet og de forklaringene som en jakter på forhåpentligvis bli tydeligere. Det er som å legge et stort puslespill med små brikker, men brikkene kommer ikke samlet i ei eske, og noen har blitt borte i en støvsuger eller sprekk et eller annet sted.
Astrid

The hills are alive!

Når ein arbeider ved eit visearkiv hender det at det kjem inn forespørsel om ei vise som ein berre kan ein del av. Det hender også at denne då blir sungen eller nynna for resten av kollegialet for å få hjelp til spørsmålet. Og av og til skjer det som ikkje skal skje - visa vert verande der! I timesvis, gjerne dagevis går ein rundt; Lyckliga gatan du finns inte mer, na na na na na na na na kvarter... Berre desse linjene med ufullstendig tekst, omatt og omatt og ommattatt og ommattat til både ein sjølv og omgivnaden nesten går av skaftet på grunn av overdose av ei vise som i utgangspunktet har ein enkel, fin og lettfatteleg melodi. For det er alltid fengande melodiar som set seg fast; Nå eeeeeeeeer det tango for to, det er ingen som kan tango som han Gunnar på Mo, pabarampampam!

Men eg har knekt koden!

Heime i ein ferie fekk mannen min klassikaren frå Sound of music - Theeeee hills are alive - to the sound of muuusic (for sikkerheits skuld med ein smektande glissando i starten) på hjernen. Denne strofa gjekk uavbrutt i fleire dagar, og då han etterkvart hadde klart å smitte meg også, og eg sjølv byrja å livsbejae dei østerrikske fjella forstod eg at noko måtte gjerast. Allerede i glissandoen kjende eg at dette var feil, men hadde ingen muligheit for å stoppe utbruddet. Det er så vidt eg veit kul umulig å stoppe midt inne i ein sang-på-hjernen. Er ein fyrst byrja så må ein på eit eller anna vis fullføre. Men dette med fullføringa vart også nøkkelen for å stoppe den heller uvelkomne sounden of muuusic. Nå eg vart oppmerksam på kva eg heldt på med satte eg inn ei strofe frå ein annan song som gjorde at eg fekk ei heilt anna avslutning. Theeeee hills -ser på deg og du ser på meg! Dermed braut eg med heile mønsteret i sangen og etter ei kort stund vart songen faktisk borte! Så enkelt var det altså, og seinare har eg nytta denne metodikken fleire gonger med stort hell; Det var på Capri - henger ned, kan du ta dem og vifte med! Spelar inga rolle om det passar eller ikkje med teksten, berre det gjer at strofa blir anleis; Damdari dari dari dari Maccarena, heeeey - Jude, don’t be afraid. (Funkar på utenlandsk og...)

Så no arbeider eg ufortrødent vidare to the sound of silence, uansett kva som måtte komme opp av melodiar og strofer. Prøv det sjølv då vel! Og gi oss gjerne eksempel på verk som kan kombinerast til hjelp for andre i sang-på-hjernen-nød.

We will, we will rock you! Bæm! Rock you! Bæm!

Liv

Ernst Rolf og slagere i bilder, kap. 3

Her kommer flere omslag fra Ernst Rolfs utgivelser. Denne gangen har jeg valgt ut fire kvinnemotiv, alle fra 1920-årene. Ernst Rolf satte opp flere revyer om kvinnen, bl.a. "Leve Kvinden" (1925) og "Kvinden du gav mig" (1922). Også mange av hans sanger omhandlet kvinner, som "Kvinden er det herligste på denne jord", "Kvinden er Vorherres störste gaade", "Kvinnan i Paris", "Kvinnfolk", "Kvinnfolk ä´ roliga", "Kvinnotårar" og "Kvinnsvisan".
Astrid

Vår Gud han har en gammel Ford

Det har alltid vore populært å parodiere songar. Høgtidelege og alvorlege songar som nasjonalsongen og salmane har særleg vore utsett for slik humor. Da eg gjekk for presten, måtte vi pugge salmevers, og det florerte av parodiar. Den eg hugsar best er denne parodien på Luthers "Vår Gud han er så fast en borg":

Vår Gud han har en gammel Ford,
som er så vond å starte
Den volder ham så meget sorg,
når han skal ut og farte.

Dessverre hugsar eg ikkje slutten av verset. Er det nokon som hugsar meir eller andre salmeparodiar vil vi svært gjerne ha dei til arkivet vårt.

Små barn er spesielt flinke til å leike med songtekster. For 10 år sidan etterlyste vi variantar av "Bæ, bæ, lille lam". Vi fekk inn fleire hundre variasjonar. "Bæ bæ lille lam, ramla i en dam" og "Bæ bæ lille lam, gikk på restaurant" var kjent av mange, mens andre variasjonar bar preg av at dei hadde vorte improviserte på ståande fot.

Parodiering er også ein del av songtradisjonen, som vi gjerne vil ha dokumentert på visearkivet.
Velle

Husker du "Hvite syriner"?

Mange har besunget blomster og vekster, og nå når våren endelig er i anmarsj, gleder vi oss over alt som gror. Det var kanskje vårfornemmelser som var opphav til spørsmålet vi fikk her om dagen med spørsmål etter slageren "Hvite syriner", som både Nora Brockstedt og Åse Wentzel har sunget.

På visearkivet får vi daglig henvendelser på e-post og telefon fra folk som er ute etter sanger de husker bruddstykker av. Som oftest kan vi hjelpe, takket være gode arkivsystemer og hukommelsen til hver enkelt av oss. Så da det kom et spørsmål etter teksten til "Hvite syriner", tenkte vi at den måtte være lett å finne! Men dengang ei. Vi fant ikke teksten i arkivet, og måtte gi opp. Så nå lurer vi på om noen av dere som leser bloggen kan hjelpe oss.
Elin

Tra la rei rari tra la ra

Jeg er veldig svak for tralling. Alle sanger kan tralles, men nå tenker jeg på tralling der stemmen blir brukt som instrument og musikken brukt til å danse etter. Slåttemusikk er i grenseland for hva visearkivarer holder på med i arbeidstiden, men for tralling gjør jeg gjerne unntak.

Hør og se Olav Nyhus trakterer zither og etter hvert kommer inn med tralling på "Kvernengsreinlender" og polsen "Påssåleken" i godt samspill med Harald Gullikstad og Olav Luksengård Mjelva på fele. Alle er medlemmer av Glåmos spellmannslag fra Rørosområdet. På slutten forteller Harald og Olav om kampen for å få bruke zither i lagspel under Landskappleiken. (Jeg har tidligere skrevet om zither her)
Astrid

Lommevisebok

En mindre visebok enn dette skal man lete lenge etter! Lomme-Visebog for Turister er et hefte med myke permer, trykt i Bergen i 1886. Med sine 7 x 10,5 cm og 48 sider er navnet "lommevisebok" dekkende. Boka inneholder nasjonale sanger som "Ja, vi elsker", "Jeg vil verge mitt land" og "Her er det land som hugar meg best", vandringssanger som "Vi vandrer med freidig mot" og "Se Norges blomsterdal", men også viser av Bellman og Wennerberg. Og med sitt lille format og minimale vekt var den i hvert fall ikke noe som tynget i sekken. Et Bjørnson-dikt innleder samlingen, og første strofe lyder passende nok:

"Når du vil på fjeldesti
og skal nisten snøre,
læg så ikke mere i
end du let kan føre.
Drag ej med dig dalens tvang
i de grønne lider,
skyl den i en frejdig sang
ned ad fjeldets sider."

Elin

Grini-viser

I dag er det 70 år siden tyske styrker invaderte Norge. Viser og sanger er langt ifra det første man tenker på i den anledning, men for de som satt i fangenskap under krigen hadde sanger og dikt stor betydning for å holde motet, humøret og samholdet oppe. Etter krigen kom det ut flere hefter med samlinger av Griniviser og Jøssingsanger.

I 25 Grini-viser skriver fange nr. 11 254: ”Visen og sangen blir et stort kapitel for seg selv når Grinis historie skal skrives. Når jeg har samlet disse 25 visene og sangene, er det fordi at først og fremst Grini-fangene skal ha et minne om mangen munter stund. Sjølvsagt var det forbudt å synge på Grini, men vi sang likevel hver eneste dag, og ikke minst under appellen på brakka om kvelden mens vi ventet på telleren.”
Astrid

Ernst Rolf og slagere i bilder, kap. 2

Det sies at publikum var paralysert av den blendende artisten Ernst Rolf. Han var den geniale sjarmør og underholder og satte opp 24 revyer i løpet av 13 år. Typegalleriet hans var mangfoldig, men han huskes mest i gallantrekk med chapeauclacque. Publikum skal ha forlangt at han stilte i kjole og hvitt!

Her kommer noen omslag fra slagerhefter som viser litt av hvordan han iscenesatte seg selv visuelt. Det øverste omslaget er til en foxtrot som ble framført på revyen "Fra Karl Johan til Lykkeland" på Casino Teater i 1923. Revyen ble en av de største hendelser nordisk revyhistorie. (kilde: Norsk Pop og Rock leksikon, Oslo 2005, s. 442)
Astrid

Trafikkviser

Når barn skal lære om trafikken, er det ikke så dumt å få inn trafikkreglene på rim. Jeg fant et hefte som heter Truls og Trine i trafikken, utgitt av Storebrand "i samarbeid med trafikkpolitiet". Heftet er udatert, og noe forfatternavn er ikke oppgitt. Forsiden viser to bunadskledde landsens barn som ser litt bortkomne ut. Visene i heftet handler om to av barna til Ola Sørigar'n som skal på besøk til tante i byen. Der er det selvfølgelig farlig, men takket være trafikkvers av forskjellig slag, klarer ungene seg fint og kan komme hjem som skikkelig byvante. Flere av versene er advarsler mot å henge etter lastebiler og trikker på sykkel, så det var sikkert en vanlig "sport" blant kjekkaser.

Her er versene om trafikklysene (mel.: Alle fugler):

Ferdselen går stri og tett
mellom to kvartaler.
Tante stanser der med ett
og til barna taler:
"Dere skjønner sikkert det,
redselsfulle ting kan skje
hvis en krysser gater med
røde lyssignaler!"

Om enn gata synes tom,
måtte alle vente
til det øyeblikket kom
at det grønne tente!
Både Truls og Trine sa
at de aldri ville ta
noen sjanse, langt ifra,
før signalet vendte!

Elin

Tømmerhoggaren

"Kan dere hjelpe meg å finne ei vise med en tømmerhogger som rører rundt i kaffen med tommeltotten sin?" Visa ”Tømmerhoggaren” er ei av dem vi stadig får spørsmål etter, flere ganger i året, år etter år. Mange opplever den som ei amerikansk folkevise, og selv om den ikke er så gammel og opphavspersoner er kjent, er det ikke langt fra sannheten. Den amerikanske originalen, ”The frozen logger” ble skrevet av James Stephens (1892-1971) i 1928 og publisert i 1949. I 1962 kom Hartvig Kirans nynorske gjendiktning av visa på trykk i boka Tom Duley og andre viser.

Fortellingen er både sentimental og spektakulær – om den førti år gamle serveringsdamen som gjenkjenner en kunde som tømmerhogger når han rører rundt i kaffen med tommeltotten. Så forteller hun om sin tapte kjærlighet som også var tømmerhogger og ingen hvilken som helst mann! Han slo inn skjegget med slegge, kysset henne så haken spratt ut av ledd, åpnet vesten i hundre minusgrader og frøs til is ved tusen grader minus. Nå går hun der og venter på en ny tømmerhogger…

I etterordet til Tom Duley og andre viser skriver Kiran: ”Frå så seint som 20-åra har vi ei mengd amerikanske viser med tema henta rett ut or ein kvardag som millionar enno minnest […]. Vår tids songar. Men i stil og form er dei ektefødde born av folkediktinga, både av den européiske ballade og den negerinspirerte blues. I mange tilfelle er forfattarane lenge gløymde, og i andre står visene på spranget ut i den namnløysa som er det endelege vitnemålet om at folket har gjort songen til sin” (s. 78). Og dette er vel ei av visene som mange har gjort til sine og fått samme skjebne som Schiefloe-visene Elin skrev om tidligere her i bloggen.

”Tømmerhoggaren” og ”The frozen logger” har blitt brukt og framført i ulike miljøer og av svært forskjellige utøver, som The Weavers, Odetta, Jimmy Rogers, The Greatful Dead, Sputnik, Ivar Medaas og Hartvig Kiran. Her kan dere høre litt fra Ivar Medaas og Sputniks tolkninger

Den tsjekkoslovakiske forfatteren og regissøren Jiri Brdecka (1917-1982) står bak denne animasjonen av ”The frozen logger” (1963):



Astrid

Allsang i bussen

Dette er eit sanghefte som er utgitt av Metro reisebyrå i Oslo. Reisebyrået arrangerte gruppereiser både med tog og buss, og sangheftet vart delt ut til dei reisande.

Heftet er utan årstal, men det er sannsynlegvis laga på 50-talet da gruppereisene begynte. Heftet inneheld songar som: "Norge i rødt hvitt og blått", "Eg veit ei lita jente", "Syng kun i din ungdoms vår" og eit potpurri med eit utval av det norske kjernerepertoaret. I tillegg var det nokre få engelske , tyske, franske og ein italiensk ("O, sole mio") med.

Eg ser for meg ein buss full med syngande norske turistar på veg sørover i Europa.

Kan dette vere ein ide for SAS og Norwegian?
Velle