Arkivaren Ivar Aasen

I dag ville språkforskaren og diktaren Ivar Aasen fylt 200 år dersom han hadde levd. Aasen er kjent for viser som «Nordmannen» («Millom bakkar og berg») og «Dei vil alltid klaga og kyta» (Også kjent som  «Nordmannssong») Ivar Aasen sjølv var nøye med å samle og arkivere både det han skreiv, publiserte og forskningsfunna han gjorde, til glede for arkivarar og forskarar i dag.

Norsk visearkiv arbeider med viser som har røter heilt tilbake til mellomalderen og har nytta mykje av arbeidet som Aasen og hans likemenn og –kvinner la ned spesielt på 1800-talet for å dokumentere og bevare denne delen av norsk kultur. I den forbindelse tenkte eg at eg, inspirert av Ivar Aasen, skulle komme med litt tankar omkring arbeidet med å forvalte denne arven her på arkivet.

Det finnes dei som klagar på at ting går sakte med publisering og bearbeiding av ulikt visemateriale. Men eigentleg tenkjer eg at dei ikkje treng å syte om dette fordi det å bevare, forske og formidle er eit arbeid som tek tid. Og resultata kjem til slutt.

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um inkje so braadt.

Men så er det vanlegvis ikkje slik at vitskapleg arbeid med kulturminner skapar dei største overskriftene (det er vel heller ingen som er forundra over i vår tabloide verden), men det kjem litt etter kvart i små mon til alles store glede. 

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kann undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,

so det stundom er Hugnad aa sjaa.

For vi skal jo late språket og musikken utvikle seg, men samtidig har me eit ynskje om at dei gamle visene og ulike stilane frå tidlegare tider ikkje skal gløymast.

Lat det ganga fram, lat det siga!
Berre eitt eg ynskjer og bed:
at me inkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar Fedra-Sed.

Så lat oss ikkje gløyme det forfedrene og -mødrene våre gav oss, sjølv om ein skapar ny historie og nye viser kjem til. Den musikalske arven som me forvaltar blant anna her på Norsk visearkiv er faktisk større enn mange ville tru!

Lat oss inkje Forfederne gløyma,
under alt, som me venda og snu;
for dei gav oss ein Arv til aa gøyma,
han er større, en mange vil tru

Takk til Ivar Aasen for hans eige tilfang til den norske visehistoria, og ikkje minst for det grundige arbeidet med å bevare både kulturminner og språk for ettertida! Me på Norsk visearkiv skal gjere vårt beste med fortsatt å halde arven levande gjennom vitskapleg arbeid, publisering og service til våre brukarar! 

Lat det merkast i meir en i Ordi,
at me halda den Arven i Stand,
at naar Federne sjaa att paa Jordi,

dei kann kjenna sitt Folk og sitt Land.

Gratulerer med dagen!                                             

Liv

Filologviser

Her forleden fikk vi en hel eske med sangbøker. I esken var det mye artig, bl.a. en publikasjon fra 1943 med tittelen Sangbok utgitt av Filologisk Forening.

I forordet (fra 1939) står det at boka skal brukes på "møter, fester og ekskursjoner" og at de har prøvd å gjøre boka så "fyldig og allsidig som mulig ... ei levende bok". Et kjapt blikk på innholdsfortegnelsen tyder på at de har lykkes med det. Her er fedrelandssanger, drikkeviser, folkeviser, "Ymse kvede om sorg og glede" og viser fra England, Tyskland og Frankrike i skjønn forening.

Men mitt edisjonsfilologhjerte lot seg nok mest røre av den bolken som heter "Filologviser". Her finner man for eksempel "Laus philologiae" med tre vers på latin, en hyllest til "De dekorerte" og diverse bordsanger og drikkeviser.

Midt i bolken står en liten vise med tittel "Filologens morgensang" signert Jens Kleppen, 1939. Første vers lyder slik:

Fram til kø i allslags vær,
ennå før hanen galer,
stormer filologens hær
til dagens tekst og språkbesvær.
Som en hjertens indre trang
drar våre lesesaler,
kaller oss som med signaler
en filologens morgensang.

En ukjent visedikter med initialene "M.E." har i 1929 laget en sang som heter "Til våre kavalerer". Den begynner slik:

Titt nok har jeg ønsket meg en kjærlig filolog
til å lære meg hver dialekt av hjertens sprog,
så jeg kunne greie hvert problem
med et flott: ich liebe dich - I love you - oh, je t'aime!
- På auditorier - ved lesesalsbord -
der får jeg bruk - for disse ord!
Der kan jeg lett nok finne en mann -
men uff, det er så altfor mange som går an!


Til slutt må jeg sitere et par av versene i "Ekskursjonsvise" (av Reidulv Skjelstad, 1938):

Men når det blir kveld går det dans i hvert et ben.
Og proffene er ikke stiv og tørr og sen'
med med på alle løyer,
studenterablegøyer
til solskiven viser sig blank og ren.

Og det kan vi lære i nattens løp
å finne mennesket bak filologens svøp.
Det hender jo at kjernen
er god - fordi om hjernen
er skakk-kjørt i språkhistorisk hinderløp.


Det er med andre ord håp for oss filologer også ....


Ellen

Seterliv

Seterdrift er en viktig del av den gamle norske jordbrukskulturen. Og til den knytter det seg mye musikk, som lokking på dyr og sanger om seterliv. Selv om seterdrift er atskilling mindre vanlig nå enn den var på 16-, 17- og 18-hundretallet, lever en del av sangene om livet på setra fortsatt videre gjennom sangbøker og i muntlig tradisjon. Hvem har ikke hørt "Å jeg vet en seter med så mange gjeter" (Margrethe Munthe).

To av de eldste sangene vi kjenner fra litterær tradisjon, er Edvard Storms "Sæterreise" / "Reise til sæteren" og "Heimreise frå sæteren". Begge er fra hans kjente utgivelse Døleviser. Edvard Storm var prestesønn, født i Vågå i Gudbrandsdalen i 1749. Han flyttet hjemmefra allerede som 13-åring for å gå på Katedralskolen i Christiania. Han tok også en eksamen i København før han kom tilbake til Vågå igjen i 1766. Der var han i tre år før han flyttet for godt tilbake til København i 1769.

Det var trolig i løpet av de tre ungdomsårene i Vågå at han begynte å dikte på bygdemålet sitt. Dette var ei tid der det meste av norsk diktning ble skrevet på dansk. Men det er ikke helt lett å lese Storms gudbrandsdalsdialekt skrevet med tilnærmet lydrett ortografi. Willy Dahl skriver i Eides utgivelse av Døleviser i 1977, at "de flest som leser visene, vil oppdage at at det hjelper på forståelsen nettopp å lese - høyt; uttalen gjør mangt klart som ser rart ut på trykk."

Markje grønas, Snjogen braana,
Fjeil bli bært taa Louvespræt,
Murinykjyl staa i Dalom,
Kue sæg fæ æta mæt,
Alt som livi bydja kræke,
Bjøinen kjæm taa Hie fram,
Utor Fjose spring fornøgde
Ku aa Kælv aa Sou aa Lam.

............................................

Os ha gjort qva gjæras skulle,
ysta ost aa kinna Smør,
Naa staa at aa kløvja Øikjom,
sættja Laas for Sæterdør.
Korkje finds dæ meire Føe
her for Heie hel' for Krist,
Gla æ os, os slæp aat Bygden,
meire gla æ Kue vist.

De to setervisene sto første gang på trykk i 1780, og da i en fransk visesamling: Labordes Essai sur la musique ancienne et moderne. Verkets andre bind viser eksempler på forskjellige lands folkemelodier, og det er her vi finner Storms viser.

Fra Edvard Storm: Døleviser, Oslo 1949. Faksimile av Laborde.

De to melodiene er varianter av hverandre. Det finnes flere melodier som er brukt til Storms tekster, men den mest kjente er nok den som sto på trykk i Jørgen Moes Sange, Folkeviser og Stev i 1840, opptegnet av Johan Carl Martin Brøgger:

"Oss ha gjort ka gjerast skulle" har nærmest blitt et munnhell, og brukes uten nødvendigvis å henvise til selve sangen. Men visene står seg de også, og gir et fint lite innblikk i seterliv og hvordan det ble betraktet av en ung student fra Gudbrandsdalen på 1700-tallet.

Her, på NRK Skoles nettside, kan du se en liten film om seterliv.

Astrid

Buekorpssanger

Her en dag fikk Norsk visearkiv tilsendt et sanghefte for Nygaards Bataljon, en av Bergens største og ledende buekorps. Det ble stiftet i 1857. Buekorpsene er mest kjente for at de marsjerer og trommer i gatene før 17. mai, men de gjør mye annet enn det. De driver med idrett, går på turer og utflukter. Korpsene er for gutter mellom 9 og 20 år og drives uten innblanding fra voksne.

Sangheftet inneholdt både kjente sanger og bataljonens egne sanger. Fra før har vi et gammelt sanghefte fra Nordnæs Bataljon. Det var trykt i 1928. Vi på arkivet er spesielt glade for å få slike spesielle hefter.

Kanskje er det andre bataljoner som også har sanghefter?

Velle

Rallare

For eit par veker sidan publiserte Elin ein artikkel om Sørlandsbanen som feirar 75 år i år. I denne bloggen skal me bevege oss nordover og delvis over til Sverige.

Inlandsbanan i dag, over 100 år gamal.

I juni i år var underteikna så heldig å få vere med på turnè med Inlandsbanefestivalen i Nord-Sverige som ein del av sjølve forestillingen. Me reiste frå Östersund og heilt opp til Gällivare og nedatt til Storuman i løpet av seks dagar. Reisa foregjekk med tog på Inlandsbanan i Sverige. Inlandsbanan,  som var det siste store projektet for Sveriges rallare,  vart påbyrja i 1907 og avslutta i 1937 og kosta 136 millonar totalt. Det er klart at 30 år med bygging av jernbane gav god næring til sjangeren rallarviser.  
Meir om rallarviser finn du her: http://visearkivaren.blogspot.no/search/label/Rallarviser.

Eit av kaffistoppa på turnèen var på Rallarmusèet i Moskosel, og der kom eg over ein CD med rallarviser som me ikkje hadde i arkivet frå før. «Rallare – Visor från Malmbanan/Ofotbanan» er eit samarbeid mellom Norge og Sverige representert ved Björn Arahb, Ragnar Olsen og Pierre Ström. På samlinga finn ein 20 songar om både hardt arbeidsliv, glede, sorg og kjærleik. I tekstheftet finn ein rikelig med bilete frå jernbanebygging kring 1900, alt frå arbeidslag og havarerte lokomotiv til kongeleg festivas då unionskongen Oscar II opna Malmbanan/Ofotbanan i 1903. 

Eit fint døme på at viser kan være god historisk dokumentasjon.

Liv

Staute karar i hardt arbeid.

To sommarklassikarar

Halfdan Egedius: Lørdagskveld

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,

der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår [...].

Kven kjenner vel ikkje denne vakre sommarsongen av Lindås-lyrikaren Aslaug Låstad Lygre (1910–1966)? Det er liksom songen inneheld essensen av den korte norske sommaren: lyse netter, lauvtunge tre, høysåter og grashoppespel i eng i høgsommarkveldar. Så har da også Geirr Tveitt komponert ein moll-melodi som kler denne teksten som hanske til hand. For jamvel om det slett ikkje er nokon trist tekst, uttrykker den likevel eit vemod over sommaren som er så altfor kort, slik livet også er. Det nyttar ikkje å stanse tida. Det einaste vi kan gjera er å gripe dagen – eller natta ­ – og få så mykje ut av tida som råd. Dette er da også Ivar Aasens oppfordring i diktet «Sumarkvelden» (1863), som nok er ein av dei tekstane som ligg til grunn for Aslaug Låstad Lygres sommarsong:

Velkomen atter hit til vaara Grender,
velkomen her, du sæle Sumarkveld,
med Lauv og Gras ut yver alla Strender
og gule Blomar i den grøne Feld,
med lette Smaasky, lagd i langa Render
som Traadar i det høge Himmel-Tjeld,
og med den milde Ljosken, som seg breider
ut yver Fjell og Fjord paa alla Leider [...].

Kom, lat oss nøyta Tidi, som ho skrider,

og minnast, at ho skrider ofsa fort.
Med kvar ein Dag, med kvar ein Kveld, som lider,
eit Stig mot myrke Vetteren er gjort.
Det kjem ein Dag, daa kvar ein Blom som bider,
er fallen av; og slikt eit Fall er stort.
Di skal eg sjaa paa Blomen, fyrr han blaknar,
og nøyta Sumar’n fyrr eg honom saknar.

 Olav

Takk til Øyvind Norheim

Foto: Knut Utler

I dag er det den siste arbeidsdagen til Øyvind Norheim, en av våre beste kollegaer ved Nasjonalbiblioteket. For oss har Øyvind «alltid» vært der, en person vi visste vi kunne spørre om mangt og meget og alltid få utfyllende svar fra. Og innimellom har han kommet stikkende med et hefte, en note eller en tekst som bidrag til arkivet, for ikke å snakke om den spennende og brokete samlingen vi fikk av bøker nylig, omtalt tidligere her i bloggen. Han har samlet sangbøker og hefter i mange år, og klart å finne fram til mye sjeldent og spesielt, og noen har altså havnet i hyllene til Norsk visearkiv og beriket samlingen vår.

 Øyvind Norheim ble ansatt i Norsk musikksamling i 1979, den gang samlingen var en del av Universitetsbiblioteket. Med andre ord har utøvere, forskere, lærere, journalister og generelt musikkinteresserte hatt glede og nytte av hans kunnskap og serviceinnstilling i over 30 år!

Hele hans arbeid har vært preget av grundighet. I samarbeid med Kirsti Grinde har han laget den første verkfortegnelsen over Edvard Griegs produksjon, et arbeid som ble hedret med en tysk pris; «Best Edition» i klassen for vitenskapelige verk. 

 I forbindelse med 200-års jubileum for Ludvig Mathias Lindeman i 2012, gikk visearkivets Astrid Nora Ressem og Øyvind Norheim sammen om å skrive en artikkel om Draumkvedet. Resultatet av det samarbeidet kan leses her. 

 Vi har ofte hjulpet hverandre med å finne viser og bakgrunnsinformasjon om viser. Og i vår hadde vi noen runder på «Kom mai, du skjønne milde». Jakten på bakgrunnsstoff endte opp med at Øyvind skrev en fyldig tekst som avdekker historikk som tidligere har vært ukjent. Artikkelen ligger nå på Norsk visearkivs hjemmeside. 

 Vi ønsker ham gode dager som pensjonist og håper på videre samarbeid!

 Visearkivarene

Sørlandsbanen 75 år

Den 21. juni 1938 åpnet kong Haakon Sørlandsbanen, og det er selvsagt blitt feiret. Se bilder her. Selv om vi er noen dager for seint ute, vil vi også være med på feiringen med ei vise.

Så godt som alle jernbanestrekninger har sin egen rallarvise. De som jobbet på anleggene skrev gjerne om smått og stort som skjedde på anleggene. Visene var preget av en yrkesstolthet og en klassebevissthet med brodd mot de rike og mektige. Vanlige temaer i visene var klage på elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men også gledene over samværet med kamerater og jenter.

Sørlandsbanen har også fått sine viser. I Hanna Lunds bok Rallarviser fra 1950, er det to stykker. Her er den ene:

I Telemarkens egn en bane vi skal strekke

henover mark og hegn, innover li og bekke,
igjennem fjell og kratt, i ly av skogens trær.
Det er den norske stat som arbeidsgiver er.

Vår lønn den ligger lavt, for staten er jo staten,

og for vår arbeidskraft vi knapt nok får til maten.

Men vi har dog en makt når bare vi forstår

i samling å få lagt det om til bedre kår.

Ut fra et rallarbryst et brus av toner svinger,

en sang med liv og lyst på rytmens lette vinger.
Han aldri er forsakt, mismodig eller sur.
Til feiselklangens takt han mineboret snur.

Men bonden står og ser med mistenksomme blikke,

når bondepiken ler av «slusken»s rare skikke.

Hun kjenner nok sin venn når rallaren er nær,
ti saken er just den at han er henne kjær.

Og mange har nok her en bondepike favnet

og uten stort besvær i ekteskapet havnet.
Se noen av dem alt har vuggen satt i gang
og synger nu som far sin enkle rallarsang.

Når banen ferdig blir og vi herfra skal flytte,

da staten sikkert gir oss hver en «katt» i bytte.
De tunge løft vi tok i skjæring og i sjakt,
de glemmes sikkert nok når skinnen frem er lagt.

Elin

Ny fagpublikasjonspris!

Visearkivarene applauderer en rykende fersk pris, opprettet av Rådet for folkemusikk og folkedans.

I pressemeldingen står følgende:

Fagpublikasjonsprisen 2013

Rådet for folkemusikk og folkedans har opprettet en ny pris for å stimulere til faglige utgivelser på folkemusikk- og folkedansfeltet. Prisen har fått navnet Fagpublikasjonsprisen, er på kr. 10.000 og vil bli delt ut under Årskonferansen for folkemusikk og folkedans i Trondheim 30. oktober – 1. november 2013.

Forslag på publikasjoner skal sendes til Rådets for folkemusikk og folkedans innen 15. august. Ytterligere informasjon om prisen kan fås på Rådets hjemmesider eller ved å kontakte Bjørn Aksdal, tlf. 73 59 65 76.

Astrid

En ekte lommevisebok

I det siste har vi fått en del "nye" bøker til arkivet. Ja, nye er de jo ikke i egentlig forstand, for det er gamle bøker vi ikke har fra før. Og her er det flere artige ting!

En av de mest originale bøkene er en bitteliten visebok med tittelen Salmer og sanger for den norske hær, utgitt i Kristiania 1917. På tittelbladet har den undertittelen "I leir og under marsj". Boka måler 6,5 x 8 cm, så den tar ikke stor plass i lommen!
Ansvarlig for utvalget er C. Kaurin, "overlærer ved Kristiania Katedralskole og sanglærer ved Krigsskolen". Tenk at de hadde det! Men sangen ble nok betraktet som viktig for kampmoralen, for på tittelbladet står det: "Forsvarssaken bør ogsaa synges ind i vort folk".

Hva slags sanger er det så denne boka inneholder? Den begynner selvfølgelig med "Ja, vi elsker" og fortsetter med flere fedrelandssanger. Salmene har også en forholdsvis stor plass i boka. Det er 96 salmer og sanger i boka, og den første "verdslige" sangen kommer som nr. 47.
Noen marsjer er selvsagt med, blant annet "Jægermarsjen", og vi koster på oss å gjengi hele denne teksten, så kan jo leserne prøve å få den til å passe med melodien til "Gammel jegermarsj".

Vi synger den marsjen, for den er nu så kjendt
i byen, paa pladsen og ved hvert regiment,
og marsjen er trofast i sin tone og takt,
hvad enten der traskes "i trop" - 
"i mag" i "giv agt."
(Musikken til 2den del plystres unisont av mandskapene).

Vi synger den marsjen, for vi kan den hver mand,
fra vidde, fra utvær, ifra dalbund og strand,
og gutta bir stram i holdning, fotfast i trit,
for marsjen den klinger saa fermt, 
saa festlig og frit.
(Plystring).

Vort land vil vi verge for al motgang og mén,
og blæses der "fremad", gaar vi alle som én:
musikken i teten gir os tempo og takt,
for marsjen gir mod til de mange -
modet gir magt.
(Plystring).

Mange av sangene har tekster som ikke er i bruk i dag, men er skrevet på kjente melodier.
Blant sanger som er kjent i dag, finner vi "Millom bakkar og berg utmed havet", "Vi vandrer med freidig mod" og "Se Norges blomsterdal".
Begenserne har fått sitt med "Jeg tok min nystemte citar i hende", og det nasjonale er representert med blant annet: "Eg heiter Anne Knutsdotter" og "Eg gjætte Tulla". Bjørnson har fått plass med "Når du vil paa fjeldesti og skal nisten snøre".
Litt overraskende er det å finne sjømannssangene "Den norske sjømand"  og Wergelands "Hurra for Jonas Anton Hjelm". Og sanger jeg ikke ventet å finne i en bok for soldater er "Sjung om studentens lyckliga dar" og "Hellig er studentens kald".

Sveriges og Danmarks nasjonalsanger er med. Det er også "The Star-spangled Banner" og "Rule Britannia", "La Marseillaise"  og "Die Wacht am Rhein", alle på originalspråkene.  Soldatene var neppe så språkmektige, så disse sangene var kanskje mest for offiserene.
Boka kom jo ut under første verdenskrig da Norge var nøytralt, og her er begge sider representert.

Elin

Sommersanger

Det er laget mange sanger til sommeres pris. Og dette skal være en uhøytidelig blogg om sommersanger.
Hver sommer skal helst ha sin egen sommerslager, som blir spilt til det kjedsommelige i radio.
De fleste har muntre og lett sangbare melodier og refrenger. Tenk bare på levedyktigheten til en slager som "Jeg tror, jeg tror på sommeren"!

Sommeren besynges på mange vis, og til og med den forhatte løvetannen er et sommertegn. Carl Anton drømmer om å ta med seg synet av løvetann og lukten av tjærebredd brygge som gode sommerminner når vinteren kommer:

Jag lät alla mina maskrosor finnas
fast jag vet att dom kallas ogräs och bör rotas ut.
Men det är så skönt att sitta och minnas
små solar i gräset när sommarn är slut.
(Fra Carl Anton: "Maskros och tjärdoft")

Men ikke alle trekker ut på landet og til sjøen når sommeren kommer. Lillebjørn Nilsen besynger sommeren i Oslo:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka
alle er forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?
(Fra Lillebjørn Nilsen: "By-sommer")

Likevel er det vel båtlivet og Sørlandet som er selve SOMMEREN for mange.

Så dammande bleig ligger fjorden,
ta med deg din pige samt øl og gitar,
nå sveiver vi opp på motoren
for havkjeften lokker og drar
(Fra Einar Sørensen: "Sørlandsk sommervise")

Forventningen om ferien er kanskje det viktigste:

Sitter ne' på berget og ser utover havet
en solskinnsdag i ferien min
i sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade
ja denne ferien tror jeg blir fin
(Fra Postgirobygget: "En solskinnsdag")


For de fastboende kan det være et mas med alle turistene:

Nå blir det fart i kyststripa vår
- farten gir fryd og gammen.
Ennå flere folk og båter iår
klemmer oss bedre sammen.
(Fra Alf Cranner: "Hambo i fellesferien")


Dans på sletta hørte sommeren til i gamle dager, og det var nok mang ei spent jente som iførte seg sin fineste stas for å  møte kjæesten på dansen:

Og dæinsen gikk i sønnavind,
og jinta vart kaste i ringen inn,
blæint kvae, bar og beksømskor
der kunne du skimte det flakse og for
en hatt med slør og silkestrå,
og kjole med blonder på kragen,
to kvite skor med sløyfer på
og strømper så klare som dagen.
( Fra "Sønnavindvalsen" av Alf Prøysen)

På bryggene ble det også danset:

Brygga er full udav sommerens gjester
som danser te' trekkspell og urein gitar.
(Øyvind Smestad: "Gorine")

Solen står og danser på Hollendshei
just i heldinga.
Det padler over flua, så det syns lang vei
nu i kveldinga.
Det er dans på slettane på Uvår.
De har trekkspil med, de har spillemannenn John,
han spiller så flyannes som nogen grammofon
(Fra Vilhelm Krag: "Dansen på Uvår")

Når dagen er på hell og man er trøtt av all aktiviteten, er det deilig bare å sette seg ned og se ut i tomme lufta. Det er nydelig skildret av Jens Gundersen:

Når kvelden kommer sigande,
og allting blir så stilt,
syns jeg det er berikandes 
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
som jeg ikke skulle tatt.
(Fra Jens Gundersen: "På trammen")

 Og for en dikter som forsøker å skrive, kan det være nok å si som Alf Hambe:

Och det är mycket skönt att inget gitta.
Om man är fågel eller fisk kan kvitta.
Här är så skönt att bara stilla sitta
när kvällen gör så vackra visor själv.
(Fra Alf Hambe:"Kajsas udde").

Elin

Snop for arkivet!

I dag vart det skikkelig julestemning på arkivet då ein av våre kollegaer frå Nasjonalbiblioteket stakk innom oss med ei heil eske med songbøker frå musikkavdelinga. To ivrige arkivarar kasta seg over skatten som bestod av bortimot 150 bøker og hefter. Her fann me blant anna Norske folkeviser fra middelalderen, Maxis! Studentrevyen frå 1909, Syng mig hjem - Norske sjømenns sangbok og Bondens sangbok. I tillegg var her skulesongbøker, salmebøker og leilighetsviser laga for ulike samanhengar. Økonomiarkivaren lot seg facinere av ei bok frå 1880 Fut No.4 - Eldre og nyere Gade- og Skjemteviser til den nette sum av 75 øre. Rett under femtilappen i dagens verdi. Edisjonsfilologarkivar Ellen vart nesten rørt til tårer då det dukka opp ei lita blå bok frå 1939 med songar frå Filologisk forening.

Følg med - her vert det mykje spanande blogging frametter!

Liv

Praktikant på arkivet!

Jeg heter Kim, og har vært praktikant på Norsk Visearkiv i snart måned.

I løpet av denne måneden har jeg fått et innblikk av hva som gjøres for å bevare den (store) visekulturen som fantes, og fortsatt finnes, i Norge: fra å bevare og registrere materialet, til det å behandle og formidle.

Selv med en musikkvitenskapelig bakgrunn hadde jeg ikke noen god oversikt over sjangeren, hva som faktisk konstituerer en vise, og hvordan den norske visekulturen har utviklet seg og holdt følge med resten av populærmusikken helt fram til i dag. Ved å behandle materialet, faglig og ufaglig prat, samt veiledning innenfor det som før var en relativt ukjent tradisjon for meg, har praksisoppholdet virkelig gjort meg klar over omfanget og betydningen av den norske visekulturen.

Inntrykket jeg har fått av Norsk Visearkiv gjenspeiler det inntrykket jeg har fått av god visesanger: mens en god visesanger er sanger, skuespiller, arrangør, musiker, komponist, og i mange tilfeller tekstforfatter og arrangør, er Norsk Visearkiv et musikkarkiv, tekstarkiv, forskningssenter, formidler av norsk visekultur, samt et kompetansesenter - og akkurat som hos en visesanger er det kombinasjonen av alle disse ulike elementene som skaper det beste resultatet.

Tusen takk til Liv, Velle, Elin, Astrid og Ellen for et kjempeflott og interessant praksisopphold!

Kim

Ballade-epitet

Illustrasjon til balladen "Liti Kjersti og elvekongjen" av Johanna Bugge Berge i Rikard Berges bok Norske Folkevisur fra 1911.

Alle med ein viss kjennskap til mellomalderballadar har nok lagt merke til den spesielle namnebruken i desse visene, ikkje minst epiteta, dei karakteriserande tilleggsorda, som opptrer i samband med fleire personnamn. Her er nokre døme:

Liti Kjersti, Stolt Margjit, Signe liti, Inga litimor, Stolt Øli, Jomfrua Ingebjørg, Myllardottera – og vidare Stig liten, Herr Byrting, Unge Engelbret, Liten Lavrans, Raskan Bendik, Svarte Svein. Av og til er det tydeleg at epitetet opphavleg har vore eit anna, som når balladehelten Alv Erlingsson blir kalla «Mindre-Alv», noko som kan få ein til å tru at Alv var spesielt stuttvaksen. Men samanhengen er nok at det opphavlege epitetet har vore milde, eit tilleggsord som også blir brukt om den nesten samtidige svenske hertugen Erik Magnusson, han som gifte seg med Ingebjørg Håkonsdotter i Oslo (1312): «Hertogh Erik then milde / han fik the han haffwa wilde» heiter det i Erikskrönikan. Spesielt milde i moderne tyding av ordet var verken hertug Erik eller baronen og sjørøvaren Alv Erlingsson, tvert imot, og derfor gjekk det gale med dei til slutt: den eine vart ihelsvelt i brorens fangekjellar, og den andre avretta av danskane og lagd på stegl og hjul ved København.

Ballade-epiteta betyr ikkje alltid det vi skulle tru ved første augnekast. Det er såleis ingen grunn til å rekne med at alle Kjersti’ene vi møter i balladediktinga skulle vera spesielt små på vokster. Karakteristikken liten/lita går nok helst på status, jf. formelen med fingrane små som på liknande vis gir signal om at personen det gjeld held høg klasse. Dessutan kan liten/lita oppfattast  som ung/urøynd og som tilbakehalden/varsam. Adjektivet stolt som alltid blir plassert før personnamnet, truleg av rytmiske årsaker, tyder stolt, byrg, kaut. Det er eit tysk låneord som kom tidleg inn i norsk, og som vi finn i den eldste norske og nordiske balladen vi har nedskriven, «Riddaren i hjorteham» (ca. 1500). Her har diktaren spandert to epitet på hovudaktøren, og kallar henne «stolz Ose-lille», dvs. «stolt Åse-lille».

Med nemningar som Myllardottera og svarte Svein forlet vi høgstatusområdet. Myllaren vart i det gamle samfunnet oppfatta som ein temmeleg tvilsam figur. Bøndene mistenkte han for å lure unna mjøl av kornet han mol for dei, og dotter hans skulle vera lettare på tråden enn dei fleste jenter. I alle fall står det så i visene. Noko eigentleg namn har myllardottera heller ikkje fått, men må nøye seg med å bli karakterisert ut frå sosial bakgrunn og farens yrke. Når det gjeld eit namn som svarte Svein, er det fargen og epitetet svart det er noko gale med. Ikkje så reint få balladeaktørar svartnar som jord når dei får ei syrgjeleg melding, og svart assosierer elles til fattigdom, skitt og ureinskap.

Olav

Ung Åslaug

Kristoffer Janson

Det er Kristofer Janson (1841–1917), forfattar, teolog, folkehøgskulelærar, og prest i Amerika i fleire år, som har skrive denne nynorske songklassikaren. I si tid var Janson ein av Noregs mest kjende og lovande forfattarar og oppnådde tidleg å få diktargasje, samstundes med Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie. Men i dag er dei mange romanane og forteljingane han skreiv gløymde. To av songane hans lever likevel: «Hu hei, kor er det vel friskt og lett» og altså «Ung Åslaug» (1867):

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tirøygd, frisk og raud;
ho tykte mest at alle gret
der som ho gleda baud.

«Kva er det vel dei syta for
i verdi vid og stor,
når soli skin, og hjarta brenn,
og kjærleiken fær ord?»

Då kom eit bod at hennar mor
låg sjuk og måtte døy,
då kom eit bod at hennar ven
ha’ fest ei onnor møy.

Ung Åslaug vart so underleg,
ho tagde reint den kveld;
for noko bort frå hjarta fraus,
endå det brann som eld.

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tårøygd og so raud;
ho tykte mest at alle lo,
der som ho sorgi baud.

«Kva er det vel dei fegnast ved
i verdi vid og stor,
når soli brenn, men hjarta frys,
og kjærleik berr’ er ord?»

«Ung Åslaug» er ein enkel, men allmenngyldig og gripande, konsentrert tekst som stiller glede og sorg opp mot kvarandre, jf. tirøygd [med blinkande, glitrande auge] – og tårøygd. Våren er komen, bjørkeskogen står med kvite stammer og grøne blad, og som ei bjørk er ungjenta også, med sine raude kinn. Nokre assosierer kanskje til Vesaas’ «bjørkedikt»: Det var ei lita bjørk/som hadde fått lov på nytt lauv/midt i mai?

«Ung Åslaug» er trykt i mange songbøker og nyleg i Terje Aarsets Den nynorske songskatten (2009), med ei rekke interessante opplysningar om tekst og melodi. Den mest brukte melodien, nærmast einerådande i dag, er skriven av trønderen Kristoffer Fuglem (1843–1883). Sissel Kyrkjebø og Rita Eriksen er blant dei som har sunge «Ung Åslaug» inn på plate.

Olav

Den gode vise

I Visens venner dyrket man "Den gode vise". Her er Yukon Gjelseth hyllest til visen:

Visen stemmer oss til ro. Visen er ikke for massen. Den synges ikke i kor eller i demonstrasjonstog. Tvert imot, den er stillfarende – eller for å si det med Nils Ferlins ord:


”Ty innersta melodin er lyhört spröd.

Av trummor och tamburiner blir visan död”.

Visen handler om kjærlighet – denne merkverdige åndsvirksomhet som ingen velferdsstat kan klare å forflate eller nyttiggjøre seg, fordi den alltid er ung, sterk og evig.

Visen handler om sorg og savn og finner det vakre og nødvendige i disse begreper.

Den gode vise favner alt, – men der den står i fare for å bli melodramatisk dekker den seg straks bak humoren. Uansett hvilket motiv den gode vise har, stiller den dette i relasjon til det menneskelige, og den bæres av en fin forståelse og medfølelse.

Denne dype menneskelighet står i skarp motsetning til alt ubalansert massehysteri. Nettopp heri bærer visen noe av det beste i europeisk og i vår egen kultur.

Alt for få nordmenn vet noe om norsk visetradisjon. Vi må ta vare på den og ikke la denne kulturblomst visne i gufset fra popindustriens forvirrende jungel av utspekulert masseproduksjon og massesuggesjon. Den gode vise har sin lille, stille misjon. Den hører kulturlivet til. Den hører livet til.

Velle

Kvinner og stemmerett

I år er det 100-årsjubileum for å markere at kvinnene her i landet fikk stemmerett. Det var en lang vei å gå før vi kom så langt, og historien kan leses her. Stemmeretten ble innført gradvis, og det tok tid før arbeiderkvinnene fikk delta.
I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Det norske Arbeiderparti stiftet. Jakkemerket på bildet over ble brukt i Arbeidertoget 17. mai samme år. Fra 1899 arrangerte arbeiderkvinnene i Kristiania egne stemmerettstog.
Sangen under er fra Kvindernes stemmeretstog 17. mai 1907. Melodien er den samme som "Snart dages det brødre, det lysner i øst" av Christian J. Rasmussen.

Stemmeretskravet

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Hør kvindernes krav, der som solflom ved vaar
har uovervindelig magt.
Fra hjertene stiger i glødende ord:
Giv plads for din søster og mor!

Du skabningens herre, almægtige mand,
vi tigger deg ikke om ret,
men kræver den; nægt om du vover og kan,
paa haardhjertet bagstræversk sæt.
Men straffen vil komme som flammende lyn
og aabne dit lammende syn.

Hvad fædre paa Eidsvold har bygget og skabt,
skal du bygge videre frem.
Hvis ikke vil deres forhaabning gaa tabt,
og du blir en smaagut mod dem.
Men gir du os adgang til samfundets ror,
da skaber du lykke ombord.

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Vort krav bruser stærkere aar efter aar,
til det faar beslutningens magt.
Og derfor, du hersker i høisædet stor.
Giv plads for din søster og mor!

(Teksten er hentet fra Profils visebok Kvinneviser fra 1975).

Elin

Innbydelse til møte i Visens Venner

I Visens Venner var kreativiteten stor, og det var ikkje uvanleg at innkallinga til møte var skrive på vers. Her er Bjarne Berulfsens innbyding til eit av vennenes aller tidlegaste møte 30. oktober 1944. Rytmen er ikkje heilt jamn så den vart neppe sunge, men rimet er upåklageleg.

På mandag medens aftenvinden tuter, våt og kold
Skal vi atter gi oss visene i vold,
I Håndverkernes lokaler, vis a vis hotell Bristol
Den 30, oktober klokken syv (Der stenges 12)

Vår viseformann spretter opp som eske av et troll
Medens han støtter seg til styrets protokoll,
Og redegjør for tanker fra sitt øverste skatoll
Om viser, visens venner, samt om general de Gaulle.

Knut Tvedt har lagt til side kaptein Vom og Tott og Knoll
For å granske Visens Venners sammenhold
Og så serveres krabbe i sitt eget brune skjold,
Og drammen står og vinker på oss, dugget, klar og kold.

På fett- og brødkort vil en listig kelner øve vold,
Men på visen betales ingen told!
Velkommen alle dere som har stemmen i behold.
For rimets skyld blir regningen på ca. kr. 12,-

Velle

Å synge fysikkspørsmål

Kan en synge seg til kunnskap? Og kan en bygge ei bro over kløfta mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag?

Spørsmålene stilles av Norunn Askeland i siste nummer av Forskerforum - Tidsskrift for Forskerforbundet (5 - 2013, s. 39) under overskriften ”Song som motorveg”. Hun viser til forskeren Charles Percy Snow og hans berømte forelesninger på Cambridge på 1950-tallet: Snow mente at det trengtes en motorvei over kløfta mellom naturfagene og kulturfagene. Sammen kunne de to fagkulturene bidra til løsninger på fattigdomsproblemene i verden, men mangel på vilje og nærmest uforenelige begrepsmodeller hindret en felles forståelse.

I et norsk forskningsprosjekt som ligger bak boka Syn for skriving. Læringsressurser og skriving i skolens tekstkultur, ble det blant annet sett på forskjeller i bruk av læringsressurser i skriving i norskfaget og fysikkfaget. Lærebøkene var ikke så ulike, men det som var ulikt var elevenes bruk av bøkene. Elevene var ikke interesserte i ”prat” i fysikkbøkene, men formler og matematiske utregninger. Askeland mener imidlertid at nettopp fortellinger i lærebøker i fysikk kan være et forsøk på å lage ei bro over den omtalte kløfta, og kanskje hadde elevene blitt mer interesserte i uttrykksmåten til kulturfagene hvis de hadde fått oppleve metoden til arkitekturprofessor Carlos Levinton ved universitetet i Buenos Aires.

Carlos Levinton fikk i 1980-åra i oppdrag å legge om til en mer dialogorientert undervisning. For å få til dette hentet han metoder fra kulturfag som litteratur, teater og musikk. Studentene måtte synge spørsmålene sine til professoren, og han måtte synge svarene sine tilbake. Askeland skriver: ”Dette førte til at både studentane og professoren måtte forlate det innforståtte ”stammespråket” og leite etter ord som kunne fremje forståing av faget.”

Det hører med til historien at studentene strømmet til faget og forelesningene, og metoden er i bruk den dag i dag. Den tidligere nevnte Charles Percy Snow ville ha applaudert, for professor Levington og hans studenter arbeider i dag med fattigdom og fordelingspolitikk i et globalt perspektiv. Og kanskje var det nettopp sangen som fungerte som ”motorvei” og åpnet opp for en ny og bredere måte å forstå virkeligheten på?

Astrid

Sagt om visesang

For noen uker siden fikk Norsk visearkiv en del papirer etter Yukon Gjelseth. På ett av arkene hadde han skrevet et godt råd til visesangere:

Det er jeg som har æren av å synge den gode vise. Det er ikke den gode vise som har æren av å bli sunget av meg.

Velle

Vise i mai

I viseboka Viseverten, utgitt av Mariendals Boktrykkeri på Gjøvik (udatert) fant jeg en gammel vise  som er skrevet om den måneden vi er inne i nå. Teksten er av Holger Drachmann (1846-1908), som var en dansk lyriker og dramatiker. Og hans hyllest til måneden mai kan vi glede oss over fremdeles.



Se det summer av sol over engen

Se det summer av sol over engen
honningbien vil fylle sin kurv.
Og det pusles ved bordet og sengen,
av den fattigste sissik og spurv,
og det jubles hele dagen,
men mot kvelden blir allting så tyst.
Våren synger sin sang, det er saken,
og mitt hjerte blir voks i mitt bryst.

Det er sølvklang i maibekkens vove,
gyldent skjær gjennem aftenen lang,
hver en grøft bliver blomstrende skove
langs den kronrike, bølgende vang,
disse bølger, o de stiger
med min sjel over solskyens rand,
rundt i verden er deilige riker,
ingen vår som en mai i vårt land.

Elin

Sykkelviser

Nordahl Grieg

 Det finst dei som aldri set sykkelen vekk, men tråkkar i veg året rundt. Men for dei fleste står våren og sommaren som sjølve sykkel-årstidene. Da kjem tohjulingen fram frå kott og kjellar, blir pussa og stelt og trillar ut på asfalt og grus. Sykkelen er eit effektivt og miljøvenleg framkomstmiddel, men kan også brukast til andre formål. Det går fram av dei to sentrale sykkelvisene i norsk litteratur, Nordahl Griegs «Cykkelstyret» og Alf Prøysens «Ungkarssalme» Her skal det dreie seg om den førstnemnde.

Griegs vise/dikt står i diktsamlinga Norge i våre hjerter (1929), og dette er så lenge sidan at sykkel kunne skrivast med c, noko som kastar eit mystisk og framandaktig lys over tohjulingen. Handlinga i diktet foregår på forsommaren:

Det glitrer blankt i et cykkelstyre.

Nu er det juni og heggeduft.
Og unge jenter har tynde tøier
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin cykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Det er noko merkeleg ved denne skildringa. For det første: jentene syklar ikkje, dei går, og trillar sykkelen. Har dei ikkje lært å sykle? Er dei for fint kledde, jf. formuleringa «tynde tøier»? Og gutane som følgjer etter, kvifor syklar ikkje dei? Har dei ikkje råd til å skaffe seg denslags? Dreiar det seg om jenter frå byborgarskapet og gutar frå arbeidarklassen? Etter kvart kjem forklaringa. Sykkelen er ikkje framkomstmiddel men kontaktmiddel. Gutane i blådress får låne syklane: «Blå dresser suser langs hvite hegger. / Så får hun cykkelen sin igjen». Men guten slepper ikkje taket i sykkelstyret, og har oppnådd det han ville:

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder i noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veiene ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens neven knuger det blanke nikkel.
O cykkelstyre. O kjærlighet.

Olav