Drankerens barn

Religion og avholdssak gikk hånd i hånd fra slutten av 1800-tallet. Fyll og fattigdom preget mange familiers liv, og det ble ekstra vanskelig å klare seg når familiefaren brukte opp pengene på drikking istedenfor mat. Kampen mot alkoholen var en viktig sak for kristne menigheter, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Skulle man få folk ut av elendigheten, måtte alkoholen bannlyses. Et av midlene i denne krigen, var sanger som skulle røre folks hjerter.

I publikasjonen Noterat, som utgis av Svenskt visarkiv, er det alltid mye interessant stoff.  I siste utgave har Karin Strand skrevet artikkelen "Drinkarbarnens død. Om melodierna och affektens politik i nykterhetssånger i skillingstryck". Hun har tatt for seg noen viser som har gått fra avholdsbevegelsens sangbøker og ut til allmennheten gjennom skillingtrykk. Hun skriver at disse sangene gjerne er fortellende sanger "där brännvinets förbannelse skildras med hjälp av en supig fader, utsatta barn och en bruten eller död mor i bakgrunden."

I de vanlige drikkevisene er det gleden i drikkelaget som skildres. Avholdsvisene skildrer motsetningen: "en värld i skuggan av alkoholen, präglad av sträng kyla, pengabrist och hunger."
Visene tar for seg verden fra barnas synsvinkel og har medfølelse med dem. Det er de små som er utsatt og som må lide for fedrenes drikkfeldighet. Når barna dør, angrer fedrene og blir omvendt. Og teksten kan gjerne munne ut i en allmenn oppfordring til omvendelse.

En av de svenske visene som Karin Strand behandler i artikkelen, er godt kjent er hjemme også, nemlig "Så bitter kold blåser nordenvinden". Sangen kom ut i J.A. Hultmans Cymbalen. Andliga sånger. På 1890-talet kom den ut i en rekke skillingtrykk. Den har vært levende i norsk tradisjon også, og det hender vi får spørsmål etter den her på visearkivet.

Her er noen smakebiter av visa i norsk oversettelse:

Så bitter kold blåser nordenvinden
om stueknuten den sene kveld.
I stuen sitter så blek om kinden
en liten pike ved skorstensheld.
Den bleke farven den bærer preget,
den vidner tydelig om sykdom, død.
men hennes fader til kroen drager,
forglemmer hjemmet og barnets nød.

Mens faren er på kroa, sitter søsknene Aksel og Ester og venter på ham. Aksel prøver å trøste:

gråt ikke Ester, min søster snill,
snart kommer pappa og da vår hunger
skal være endt, vi får mat i kveld.

Søsknene tenker på hvordan det var mens mora levde. De sitter ved vinduet og ser opp mot himmelen. Mora hadde sagt, at når noen døde, falt det ned ei stjerne. Og da Ester dør, faller ei stjerne ned.

Men la meg, bror, i din favn få hvile,
her er så koldt og jeg er så trett.
Og Aksel tager sin søster lille,
og i hans favn hun snart slumrer søtt.
Han sitter tyst der og vugger sakte
sin lille søster på sine kne,
og ser mot himlen, da faller sakte
en liten stjerne fra himlen ned.

[...]

Den grumme fader fra kroen kommer,
får se sin datter der ligge død,
han i sin sjel følte sorg og anger,
så Gud fikk frelse fra syndens nød.
Nu han ei mere på kroen sitter
men mangen gang lutet mot sin stav,
av anger feller han tåren bitter
for enkle korset på Esters grav.

Hun visste ei at hun der fikk være
en misjonær, som fra syndens vei
den arme dranker fikk overføre.
Men kjære hvem skal få føre deg.
Du som i Lystenes Land nu tøver?
Se, Jesus banker på hjertets dør!
O, skynd deg åpne, for Gud deg bøye,
du angre skal at du ei kom før.

Elin

Sangbok for avholdsfolk

Hva sang avholdsfolk for 100 år siden? I Sangbok for avholdsfolk, Kristiania 1911, kan vi i alle fall se hva Det norske totalavholdsselskaps landsstyre mente at de skulle synge. 2. opplag var på hele femten tusen, noe som er mye for ei sangbok. I denne lille litt unnselige boka, som kostet 35 øre, finner vi 274 sanger.  Mange av dem er sanger vi finner i de fleste sangbøker fra den perioden: "Aa eg veit meg eit land", "Dei gamle fjell i syningom", "Maalet hennar mor" og "På Eidsvold stander". En god del av sangene er religiøse. I tillegg til kjente salmer, er det mange som handler om hjelp til å komme seg gjennom prøvelser.

"Herre Jesus, lat meg læra av ditt ord og all di gjerd kristennamnet heilt aa bera i ei trong og faarleg verd! Aa du milde Frelsar min, leid meg trufast vegen din, so mitt liv og all min lagnad vert til signing, hjelp og fagnad."

"Satan skal i støvet trædes, ængstet hjerte atter glædes, synge Herrens lov og pris! Mangen strid dog her mig venter, før jeg seirens palme henter evig i Guds paradis." 

 "Hjælp mig, o sødeste Jesus, at vinde! Ofte jeg strider med skrøpelig magt; se dog hvor synden kan hænderne binde, at jeg i kampen er svak og forsagt! Frelsermand blid! Før du min strid, at jeg kan vinde i trængselens tid!"

Under "Avholdssaken" finner vi kampsangene:

"Avholdsvenner, mand og kvinde! Opgiv ei kampen nogensinde, staa fast, vær tro til sidste stund! Fri fra drikkens slavelænke I avholdsløftet aldrig krænke, som givet er med haand og mund. Hold ut til sidste dag, og flere med jer drag ind i kredsen; paa bønnens vakt, i broderpagt I seire skal mot mørkets magt."

"Her kjem ei her av folk som vil vaart land for rusdrykk fri. Og all vaar vilje legg me til, kvar ein i heren bid. Det gjeld daa lukka for vaart land, det gjeld vaar framtid god, og jaga rusdrykk-trollet vekk som saug vaart Norigs blod.
Umkvæde:
Fram! Med Gud gaa fram! Kom baade møy og mann! Med avhaldsmerket høgt mot dag me fylka gjeng til slag. Ja fram til siger saki vaar eingong me føra skal. Kom med fraa fjell og fjørestrand, kom med fraa lid og dal!"

Det er flere beskrivelser av hvor stor sorg og elendighet alkoholmissbruk kan påføre koner, barn og hjem. Her er Tormod Knutssons vise om Bayerøl og brennevin. Den kan synges på melodien til "Jeg vil synge om en helt":

Bayerøl og brennevin gjer so mangein mann til svin. Borni rømer rædd i kraa, naar han far dei full fær sjaa.
Stakkars mor og stakkars smaa! Mangein taar dei graata maa. Tome skaap og tome fat, svolten munn, men ingen mat!
Skjenkeverten tok det alt, like glad um andre svalt. Mor fek svar paa bøn og graat! "Mannen styrer sjølv sin baat".
Ja, me minnast Kains ord, han som slo i hel sin bror: "Ingen gjætargut han var for ein stor og vaksen kar!"
For vaar bror, so Gud hev sagt, skal me vera vern og vakt. Skjenkeverten hjartekald lokkar bror til synd og fall.
Naar med store vert, me smaa, ut til strid me leggja maa. Jamenn skal du daa ikoll store, stygge drikketroll!"

Det Norske Totalavholdsselskap ble stiftet i 1859 og er fortsatt aktive. Organisasjonen hadde sitt toppår i 1913 med 139.500 medlemer (kilde: foreningens nettside).

Astrid

Opphavet til ordet ”folkevise”

I vår tid er ”folkevise” eit kvardagsleg ord som blir brukt av dei fleste, men dette ordet vart ikkje til av seg sjølv fordi nokon hadde bruk for å sette namn på ei gruppe viser.

Ordet vart laga av diktaren og kulturfilosofen Johann Gottfried Herder og han fortalte sjølv korleis han fekk ideen til dette ordet. Herder var på ei dannelsesreise og ei natt i februar år 1777 satt han i lugaren på eit lite skip som hadde støtt på grunn på ein sandbanke utanfor Nederland. Mens han venta på morgonlyset og bergingsmannskapet skulle komme, sat han og las diktet Fingal frå Ossians songar.

Skotten James Macpherson hadde samla ein del gamle gæliske viser om gamle heltar og kongar som skulle ha levd for over 1000 år sidan. Av dette ”rekonstruerte” han eit gælisk nasjonalepos, Ossians songar. Tida, den gryande romantikken, var den rette for Ossian. Det lesande europeiske publikum var lei av rasjonalisme og snusfornuftige potetprestar, dei ville ha kjensler og patos. I Ossians songar sloss heltane mens skodda dreiv over myrane og kvinner med kvite armar gret. Dessverre viste det seg etter kvart at Macpherson hadde dikta mesteparten av eposet sjølv. Seinare lesarar har sett berre durande patos i formlause vers, og Ossian har støva ned i gamle bibliotekmagasin.

Det var mens Herder les dette, ordet ”folkevise” kom til han. Han tenkte seg at i folkedjupet måtte det finnast songar som gav uttrykk for folkesjelas særpreg, ei dikting som var skapt av nasjonen. I 1807 gav han ut Stimmen der Völker in Liedern og der samla han eddakvad, mellomalderballadar, skillingsviser, Shakespeares sonettar og mykje anna. I utgangspunktet var ikkje folkevisene korkje anonyme eller tradisjonelle. Etter at omgrepet ”folkevise” var lansert, dikta både Goethe og Bürger folkeviser. Seinare vart ordet ”folkevise” opphav til ei lang rekkje liknande ord: folkemusikk, folkemål, folkekultur, folkeminne…

Den første folkeviseboka som kom i Noreg, Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter i 1840, var framleis prega av Herders tankar. Den tok også med songar av Edvard Storm og Hans Hanson.

Etter 1840 kom ordet til å bli brukt berre på anonyme songar i munnleg tradisjon, og i visebøker og på plater blir ordet ofte brukt på alle anonyme songar.

Velle

Nora Brockstedt 90 år

Visearkivarene melder seg på i rekken av gratulanter til Nora Brockstedt, som fyller 90 år i dag. "Knapt noen norsk utøvende kunstner har vedlikeholdt sin karriere og sin personlige uttrykksform så lenge som henne", leser vi på Nasjonalbibliotekets nettside. Og det kan vi skrive under på!

Karrieren hennes begynte i 1942 da hun vant en talentkonkurranse på Jordal Amfi. Den første samarbeidspartneren hennes var Oddvar Sørensen (senere Sanne). Sammen dannet de "Harmony Duo" og var bl.a. med i sommerrevy på Chat Noir i 1944. Året etter debuterte Nora som plateartist. Oddvar Sanne samarbeidet hun med senere også i gruppa "The Monn-Keys".

Nora begynte som jazz-sanger, men ble ganske snart en av våre mest kjente og avholdte slagersangere. Hvem husker ikke "En liten pike i lave sko" eller "Er du gla' i meg ennå, Karl Johan"?

I 1960 representerte hun Norge for første gang i Melodi Grand Prix med sangen "Voi voi", og siden ble det mange deltakelser i den konkurransen.

Hun sang også inn mange viser, og er særlig kjent for Prøysen-tolkningene sine. Og hun sang flere av disse opp til storslagere, som "Sønnavindvalsen", "Tango for to" og "Æille så ner som a Ingebjørg". Bjarne Amdahl og Alf Prøysen skrev mange viser/slagere spesielt for henne. Hun hadde også hovedrollen i musikalen "Hu Dagmar" (1964), hvor sangene var laget av Amdahl/Prøysen.

De senere årene har hun vendt seg mer mot jazz igjen, med CD-en Nora - for Swingende! (2007) og som gjesteartist på CD-en Prøysen goes Jazz (2012).

Elin

Akt på tiden, du som hanen

"Akt på tiden, du som hanen. Glem ei leksen, husk timeplanen." Denne oppfordringen kommer fra Norli bokhandel, trolig en gang på 1930-tallet. Videre heter det:

Nu stiger solen, det er morgen påny.
Stå op og gå på skolen.
Kykkeliky! kykkeliky!
Mangler du bøker, penner med mer,
spring innom Olaf Norli eller telefoner!

Nå driver vi ikke med reklame her på bloggen, men det er vel tvilsomt at Norli bokhandel ville reklamere slik for seg selv i dag? Her på arkivet samler vi på reklameviser, og denne fikk vi i gave fra en av våre gode naboer for noen dager siden. Reklamen er trykt på stivt papir, litt større enn et postkort, og på den andre siden er det en timeplan. Med andre ord kan hanens oppvåknings kykkeliky følge deg hver skoledag, året gjennom.

Teksten er forfattet av Marcia. Vi kjenner ikke til hvem det kan være. Er det noen av leserne som kan hjelpe oss? Reklamen kan synges, og melodien er komponert av Kapellm. T. Voss. Thorolf Voss (1877-1943) var dirigent, komponist og musikkforlegger. Han studerte bl.a. i Berlin, ledet varietéorkester på Tivoli og komponerte musikk til flere sceneverker, en strykekvartett og sanger for kor. Og som vi ser, små melodisnutter til reklame for barn som skulle komme seg avgårde til skolen og helst kjøpe sine penner og bøker på Norli.

Astrid

Den uheldige Tonette

Vilhelm Krag i 1929

Visse yrkesgrupper kjem dårleg ut i litteraturen, både i vers og prosa. Blant dei er avgjort lekpredikanten. Tenk berre på Rasmus Lølands figur «Lamma-Lars» som opptrer i barneboka Kvitebjørnen! Denne vestnorske preikaren har fått namnet sitt fordi han brekar som ein sau når han driv på som verst med tvilsam forkynning.

Vilhelm Krags (1871¬–1933) ikkje-namngjevne lekpredikant i visa om den uheldige sørlandsjenta Tonette er heller ingen ein ynskjer å bli betre kjend med. Som lekpredikantar flest konsentrerer han seg særleg om to ting: pengar og kvinner, og lykkast med prosjektet sitt i den vesle sørlandsbyen, der Krag plasserer han. Ein kan spekulere på om lekpredikantane – som det ikkje lenger finst mange av – verkeleg var slik dei stort sett blir skildra? Eller har vi å gjere med ein litterær klisjé? Ikkje godt å vite. Men truleg er lekpredikanten til ein viss grad i slekt med sleipe prestar og ikkje minst munkar slik dei blir framstilte i mellomalder- og eventyrdikting med antiklerikal tendens.

Lekpredikanten i Krags vise gir seg sjølvsagt ikkje før han har gjort stakkars Tonette gravid, og rømer så «nordpaa en Plads». I følgje Krag er det nettopp det «slige fanter alletider gjør». Men kjernekaren «Nils paa Sørestranden» tar Tonette under sine vengjer, og dermed endar det godt trass alt.

Johan Havorsen har sett melodi til visa. Krag er ein av dei mest tonesette av alle norske forfattarar, og er ikkje minst kjend som sørlandsdiktar. Ikkje så merkeleg kanskje, for det var kristiansandaren Krag som fann på å bruke «Sørlandet» om landsdelen der han var fødd. Tidlegare måtte sørlendingane finne seg i å bli definerte som vestlendingar. Og her er dei to første strofene om den uheldige Tonette:

Ja, hun var naa slig en blaaøya uskjøldighed,
men hun hadde saamen frodighed og føldighed,
hun var bugnande og brei,
og rent sobannes saa grei,
og saa fristande som sukker og som smør.
Men si naa aassen sligt noe kan ha' sig
at Tonette kunde være saa rent fra sig,
og forglemme al sin dyd og al sin deilighed,
og nedsynke i slig skam og slig uleilighed?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Tænk Tonette blev angreben udaf vækkelse,
men den vækkelsen den endte med forskrækkelse.
For her kom en prædikant,
aa, et ukjur og en fant,
han var skakhaua og henimod de før.
Han blev indlossert hos hinnerses fameli,
og traktert saa det var spillegalt og speli.
Han fik kaffekop paa senga, han fik sirupsfattigmand,
og tro nogenting i huset var for sirupsødt for han?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Olav

Kvinner i uniform

Jeg fant et gammelt postkort med en visetekst. Visa heter "Den kvindelige konduktør" og har som melodiangivelse: Ingeborg. Verken årstall eller forfatter er oppgitt, men språk og bilde tyder nok på tidlig 1900-tall.
Yrkeskvinner var noe spesielt på den tida, og særlig kvinner i uniform i typiske mannsyrker. En "Coupé-Cicerone" (reiseguide) for Gjøvikbanen fra 1907 nevner f.eks. som en severdighet på Åneby stasjon: "Kvinnelig stasjonsmester i full uniform".
Og her er hyllesten til konduktøren på trikken:

De har vel ikke sett os før
Den kvindelige konduktør
Med snorer baade her og der
I fine, nye, fjonge klær
Har De faaet et lidet smil,
De kjører aldrig mer i bil,
Men tar med sporet stadig væk
Og kjører byen rundt i træk
Konduktøren gjør furore
omkring paa "Spore"
Hun alt er alles yndling
Konduktøren bare nikker,
saa stø og sikker,
Paa linje seks.

En herre kom ind paa min trik,
Han sendte mig et kjærlig blik.
Men jeg bare sa ifra
Kurtise vil jeg ikke ha
men han baade bad og svor:
Jeg maatte tro ham paa hans ord
Og før jeg kunde hindre de'
laa han foran mig paa knæ
Konduktør du maa mig høre
ak, lad os kjøre,
for hele livet sammen
Konduktør, ak stil min smerte
Skjænk mig dit hjerte
Paa linje seks.

Elin

Visa om den store osten

I Andreas Austlids lesebok for folkeskulen står ein visestubb om ein stor ost. Dette er ein ost heilt utanom det vanlege, steinhard og ikkje minst enormt stor og innhaldsrik:

Me hogg uppaa osten med øks og med sverd,
daa velte det ut so faarleg ei ferd.
   Men ikkje var osten tom.

Fyrst kom der ut ein skreddar, so tunn at han slong,

so kom der ut ein smed med hamar og tong.

So kom det ut ei gjente og ein liten vakker gut,
so kom det ut ei kvige, ein sau-bukk og ein stut.

I leseboka heiter det at visestubben er frå Moltke Moes samlingar. Også Landstad gjengir dei same seks strofene i Norsk Folkedikting (1853), rett nok med eit anna omkvede. Både i lesebokforma og hos Landstad byrjar visa med ein presentasjon av osten, og deretter får vi vite kva osten inneheld:

No hava me ‘ki meire til mat uti ‘kons garð
hell den einaste osten, og den var sá harð
   Sá sitja dei pá golvi, sá dubba dei.

Sá kom der út ei gente og ein liten lekker gút,

sá kom der út ein bökor, ei kvíge og ein stút.

Landstad har plassert visestubben under «Bánetullar». Det verkar som ei rimeleg plassering, og det er ein god leseboktekst. Det er ein tekst som høver for mindre barn. Men visestubben har balladeform: ein toversing med etterstev. Emnet for visestubben: den usannsynleg store osten som rømer både menneske og dyr, fører tankane til skjemteballadar som «Kråkevisa» eller «Tosstein tala til staven sin». Skjemteballadane handlar gjerne om materielle, konkrete emne som mat, drikke og klede, og overdriving er eit sentralt grep. Handlinga i den vesle visa er likevel så tynn at det snautt blir nokon verkeleg ballade av det. Den same visestubben er funnen på svensk grunn, nærmare bestemt i George Stephens’ (1813–1895) manuskriptsamling i Växjö. Den svenske visa er litt lengre, på åtte strofer, men er elles nokså lik. Og omkvedet er det same:

Konungen skar den lilla Ost-knopp itu,

Och ut kom en märr med fölerna sju.
   De sutto på golfvet och doppade.

Före kom en qviga, och efter kom en stut,

Och så kom en piga med uppstoppad trut.

Kva vil det seie at dei sat på golvet og dubba/doppade? Sat dei og halvsov og smådrøymde kring den digre osten? Nei, det er meir rimeleg at dubba/doppade heng saman med det ein god ost kunne brukast til: setje spiss på – i flytande form – det ein elles åt av brød og basisføde, jf. den tradisjonelle norske middagsretten «flesk og dubbe». Når ein ost kunne bli «hovudperson» i ei vise, må det elles hengje saman med at osten var eit svært viktig produkt i det gamle bondesamfunnet. Om ein skar fint av osten er meir tvilsamt, og ostehøvel vart i alle fall ikkje brukt, for denne praktiske og økonomiske reiskapen er ikkje meir enn godt og vel 80 år gammal.

Olav

  

Den frigjorte frøken Top

Hvordan var ideene om en frigjort kvinne for hundre, hundreogfemti år siden? Visa om frøken Top - "En emansipert dame" - gikk sin seiersgang i både Norge og Danmark, og beskriver en dame som tar innersvingen på gutta i spill og idrett, og som gjerne skulle ha kvittet seg med det besværlige lange skjørtet og gått inn i hæren.

En av de eldste norske kildene er et skillingstrykk fra 1880-tallet/1890, produsert ved Sundts bogtrykkeri i Trondheim. Senere finner vi den i populære utgivelser som Den glade sjømands visesamling (1918) og Viser for enhver (1929). Men visa er opprinnelig dansk, forfattet og komponert en gang på 1860-tallet. Forfatter er Anton Wilhelm Theobald Rantzau (1832-1897). Han var fra dansk og holstensk adelsslekt, og midt i et slektstre av amtmenn, stattholdere, riksgrever, biskoper og offiserer, står vår Rantzau - "viseforfatter". Han var en av de ledende skikkelser i den københavnske underholdningsverden i siste halvdel av av 1800-tallet. Det samme kan sies om komponisten, Georg August Lumbye (1843-1922). Georg var sønn av H.C. Lumbye ("Champagnegaloppen") og ledet diverse orkestre, bl.a. i Tivoli.

Opphavsmennenes navn er forlengst borte fra de norske skillingstrykkene og viseutgavene, og kanskje fikk teksten etter hvert en annen melodi en Lumbyes? Men Rantzaus friske tekst har holdt seg gjennom alle tiårene visa var populær og tålt språklige justeringer. Mon tro om visa var mest populær blant menn eller kvinner? Og ville "En emansipert dame" vært annerledes med en kvinnelig forfatter? Dette vites ikke, men her er i alle fall Rantzaus bilde av den frigjorte frøken Top.

EN EMANSIPERT DAME el. FRØKEN TOP

Først vil jeg presentere mig, mitt navn er frøken Top.
Af Temperamenten, da er jeg som en Champagneprop.
Mit Blod det koger over let og bruser som en Flod.
og Sneser Mandfolk har jeg set forelsket for min fod.
:,: Men alle, alle fikk de nei.
Jeg aldrig, aldrig gifter mei.
Det Tyrani, det Slaveri,
Må helst jeg være fri. :,:

Som Barn var ei mit Sværmeri en dukke eller sligt;
Al Syning og alt Strikkeri jeg fandt så kjedeligt.
Men derimod saa var jeg flink blandt Drengene, ja der
Jeg som en Engel spilled Klink, men Paradis især.
:,: Jeg gik paa Stylter som en Kar,
Sprang buk som var jeg splintergal.
Jeg var saa vild, og saa stil,
Hvor jeg kan komme til. :,:

Jeg voksed op til Skjørtene blev længer dag for dag,
Paa Mammalukkerne, o ve! jeg maatte kaste Vrag.
Fik Kjoler med Garneringer, i Snøreliv blev valgt
Og mine smaa Besværinger, men alt til Vansbek galdt.
:,: Hvad om jeg vilde aller ei,
I Damedragten maatte jei,
Jeg var saa vred, led og kjed,
Af al den Kvind'lighed. :,:

En Kvin'dlig Amazon blev jeg, ja nu af første Slags; 
Ej Kjærlighedsbelletter skrev, og svømmed som en laks.
Jeg drev det vidt i Gymnastik, og red som en Jokey,
I Fegtning mange Stød jeg fik, men det jeg endsed ej,
:,: Paa Skøiter løb jeg ekselent,
Og røg Sigar som en Student.
En har jeg her, som De ser,
Jeg røger sjelden fler. :,:

Billard jeg spiller meget flot, mig ingen kommer nær.
Og ikke Karoline blodt, men prægtig Alayer,
Og Kegler tør jeg haabe paa, min Færdighed deri,
Den er saa stor, ja tænk dem saa, jeg slaar dem alle Ni.
:,: Og Boston, L'Hombre ja saa men,
Jeg ganske deiligt spiller den,
Ja selv Baret, noksaa net,
Ifald de ønsker det. :,:

Ja Skjæbnen den har gjort en Feil, da jeg ei blev en Mand.
En Kvinde er jeg siger mit Speil, men ikke min Forstand.
O, gid jeg havde Trøien paa, en Sabel og Gevær,
Jeg skulde snart i rækken staa for Norges tapre Hær!
:,: Mit Hjerte banker kjekt og frit,
Ak var jeg blodt de skjørter kvit,
saa gik jeg med, hugge ned,
For Fødelandet stred. :,:

Jeg hør' til Amazonerne, jeg klær mig ugenert,
Jeg mangler Permisionerne, men dog ej 'mancipert.
Jeg møder dristig som De ser, med Stok og Briller paa,
Men hvorfor skal den Herre der med Neseklemmer gaa?
:,: Men jeg skal bryde Skrankerne,
Og se ham ind i Tankerne,
I Blommedragr til Foragt,
Tag Dem blodt iagt. :,:

(Sangkilde: Skillingstrykk)

Astrid

Godt nytt år!

God jul!

Norsk visearkiv ønsker alle våre lesere og brukere ei riktig god jul!

Hilsen Velle, Liv, Elin, Ellen, Olav og Astrid

Haugebonden

Gammelt julekort

I dag er det årets korteste dag. Hva folk i Norge sang rundt juletider og vintersolverv i riktig gamle dager, før reformasjonen, vet vi lite om. Men middelalderballadene var trolig populære både ved hoffet og blant folk flest i senmiddelalderen, og i noen av dem står jula fram som ei tid med mye uro der kreftene i naturen og mennesket er ute av kontroll. En av disse er balladen om haugebonden.

Bonden møter haugebonden på ”den heilage julekveld” og haugebonden selv er den gamle gårdsnissen, tuftekallen, han som rydder gården og som ligger i gravhaugen. Han ser etter at etterkommerne følger gammel skikk og bruk, og hver julekveld skal han ha øl og grøt på låven. I visa kan han også være gavmild når alt er på stell på gården.

Visa er først og fremst skrevet opp i Telemark, men Knut Liestøl mente at den opprinnelig var diktet i ei sjøbygd. Visa er nemlig godt dokumentert langs kysten helt fra Lista i sør til Trondenes i nord, og i visa står skipet sentralt. I utforminga fra Troms er det klart at haugebonden er en skipsnisse, eller klabautermann. Sagnene om skipsnissen skildrer ham som en kontrollvette liksom gårdsnissen, men han hjelper også til i kritiske situasjoner. I uvær kan han sette ryggen til masta så den ikke skal brekke, og i denne varianten fra Sogn og Fjordane ser vi det kjente motivet der nissen oppfører seg som en julenisse og kommer med gaver som silkeduk og gullskrin.

Melodi: Udatert oppskrift av Ola Ryssdal etter Katrina Kjørvik, Gloppen, Sogn og Fjordane.
Tekst: Oppskrift fra 1870-åra, trolig av Hans Ross etter ukjent sanger, Sunnfjord, Sogn og Fjordane.



Klikk på bilde for å forstørre



1. I dag æ da Juledag, grannen min

me vi oss no litevetta mose

Imorgo kjeme han Gulstein Maagen min

paa Skipe so heite Ligose.

- Vi lyder op for Bonden

deis pela, dei dansa, dei leika. –

2. Høyre du da kjære Grannen min

kvi tukta kje du Sveinanne dine?

kver dan einaste Julenatt

so kjeme dei paa Haganne mine.

3. Alti so he eg rott Fiskje mæ Deg

aa alti brukt Baatanne dine

ingja Baatsleige he du faatt taa meg;

du tykje da va lengje ti bie.

4. Men gakk du deg bak i Styrerum,

ja bak i Styrerums Kose,

dar finne du da røde Gullskrin

aa Lykjelen stende i Laase.

5. Aa dar finne du ein Slikjeduk so fin,

so aldri finns hass Likje,

aa dan hadde Dottra mi ho Lindegogrein

da Ti ho va Festarpike.

6. Aa Dottra mi ho heite Lindegogrein

aa Kona mi ho heite Juske

Maagjen min goe Gullstæinen æ

aa sjøl so heite eg no Trøuste.

Astrid og Velle

Et lidet barn så lystelig

Gammelt julekort

Med reformasjonen kom salmesangen og dermed de eldste bevarte julesangene våre. I 1569 ble den første danske salmeboka trykt. Det var Thomissøns Dansk Psalmebog, og der finner vi både ”Et lidet barn så lystelig” og ”Et barn er født i Betlehem”. Begge er oversatt til dansk fra tysk, men det ser ut som om de opphavelig er gamle latinske julesanger. ”Et lidet barn så lystelig” er kjent allerede i 1422 som andre vers av en oversettelse av ”Dies est laetitiae: Der tag der ist so frewdenreich”. Kingos salmebøker fra 1699 og 1703 var folkekjære, og at salmen var med der, bidro til spredning av den.

Når gamle mennesker på 1800-tallet fortalte om sin barndoms jul, var det ikke så mye om juletre og julegaver, men julemat, julelys og juleøl var sentralt. Svært mange fortalte også at far i huset tok fram bibelen og leste juleevangeliet. Etter det sang alle sammen ”juleverset”, som er første vers av ”Et lite barn så lystelig”. Melodien varierer fra sted til sted, men dette salmeverset kunne alle. Denne varianten er etter Andris Vang i Valdres, skrevet ned av Ludvig Mathias Lindeman i 1848. Det var gjennom Andris Vang Lindeman virkelig ble oppmerksom på folkemelodiene og møtet mellom de to ble en viktig inspirasjon for Lindemans videre innsamlingsarbeid. Og Vang ble en viktig kilde nettopp for Kingotonene.


Klikk på bildet for større versjon

 Astrid og Velle

Reven rasker over isen

Fra Margrete Munthes "Kom skal vi synge" 2.

Et viktig innslag i den gamle julefeiringen var juleselskap med juleleiker der både gamle og unge tok del. ”Jeg gikk meg over sjø og land” og ”Nå går vi rundt om en enebærbusk” handler slett ikke om jul, men de hører likevel til våre eldste julesanger. Da skikken med å pynte et juletre spredde seg utover landet for godt og vel hundre år siden, ble disse juleleikene flyttet til rundt treet. ”Reven rasker over isen” er en juleleik som vi i alle fall kan være sikker på at har vært sunget i flere hundre år. Første gang vi hører om den, er i ei svensk bok fra 1689. Der står det ei skildring av ei julefeiring. Etter at gjestene har fått honningkake og mjød, tar de sammen i en stor ring og danset mens de sang: ”Hå, hå, reven lockar på isen og jag vil dig sjunga en skrivare vise”.

”Reven rasker” er en hermingsleik, og i dansen vises det med fakter hvordan skredderen, skriveren, spellemannen osv. gjør. Den finnes i ulike tekst- og melodivarianter i hele Norden. Her har vi valgt å ta med en fra Hadeland. Der er teksten ”Reven rusler over rese”. Da det svenske meierikonsernet Arla vinteren 1991/1992 trykte en lignende svensk variant – ”Räven raskar över riset” – på melkekartongene, vakte det en proteststorm. Mange hadde vendt seg til å synge ”isen” i stedet for ”riset”. ”Reven rasker over isen” er fortsatt høyst aktuell og levende!


Klikk på bildet for større versjon

 Astrid og Velle

Ferdig!

Tekstprosjektet "Ukjente ballader" er nå avsluttet, de tre siste balladene ble lagt ut i dag. Til sammen 70 ebøker med balladetekster er publisert i samarbeid med Det norske språk- og litteraturselskap.

Tekstene er tilgjengelige som lesetekster på nett og til nedlastning i fire forskjellige formater (bl.a. epub), se www.bokselskap.no.

Les mer om prosjektet her.

Prosjektet har mottatt støtte fra Norsk Kulturråd, Stiftelsen Fritt Ord og Bergesens Almennyttige Stiftelse.

Under arbeidet fant vi ytterligere 11 "ukjente" ballader som vi også gjerne vil publisere. Vi fortsetter derfor balladearbeidet i 2013, men i mindre skala enn i år - trolig vil vi publisere 1-2 ballader i måneden i tiden framover. Følg med på våre Facebook- og Twitter-sider!


Ellen

Sonjas sang til julestjernen

Reisen til julestjernen har blitt filmatisert på nytt, og diskusjonene om denne filmen eller den fra 1976 er best, er i gang. Den gamle filmen med Hanne Krogh har gått inn i juletradisjonene våre, på TV eller DVD. Og denne filmen har noe den nye ikke har, nemlig "Sonjas sang til julestjernen". Den ble skrevet for filmen av Axel Helgeland og Egil Monn-Iversen (som skrev film-musikken).

Historien er gammel som teaterstykke. Det ble skrevet av Sverre Brandt i 1924, og urpremieren skjedde på Nationaltheatret annen juledag det samme året. Sverre Brandt var økonomidirektør ved teateret, og suksessen og slitestyrken til dette stykket har nok bidratt godt til teaterets økonomi. Johan Halvorsen skrev musikk til stykket.

Elin

Thorbjørn Egner 100 år

I hele år har Egners 100-årsjubileum blitt feiret på forskjellig måte med utstilllinger, foredrag, forestillinger, utgivelser og mye mer. Vil du ha en bedre oversikt over alt som foregår - og har foregått - kan du se her.
I dag er selve bursdagen, og vi gratulerer med å vise en forside fra et notetrykk med "Bamsens fødselsdag" (hva ellers?). Notetrykket er fra en serie kalt Melodier fra barnetimen, utgitt av Lyche Forlag i 1953.

Elin

Bæ bæ lille lam

"Bæ bæ lille lam" må være en av de mest slitesterke barnesangene våre. Og den er vel en av de første sangene små barn lærer.

Opphavet til teksten er i England hvor "Baa, baa, black sheep" sto på trykk i Tommy Thumb's Pretty Song Book i 1744. I 1872 fikkk selveste August Strindberg i oppdrag fra Bonnier forlag å oversette noen engelske barnebøker, og der inngikk også teksten om det lille lammet. Alice Tegnér (1864-1943) satte melodi til diktet og tok  sangen med i det første heftet i serien Sjung med oss mamma! i 1892:

"Bä, bä, vita lamm, har du någon ull?"
"Ja, ja, kära barn, jag har säcken full.
Helgdagsrock åt far och söndagskjol åt mor
och två par strumpor åt lille, lille bror."

Når teksten ble oversatt til norsk første gang, vet jeg ikke. Men slik er den vanligste versjonen i dag:

Bæ bæ lille lam, har du noe ull?
Ja, ja. kjære barn, jeg har kroppen full.
Søndagsklær til far og søndagsklær til mor,
og to par strømper til bitte lille bror.

Det har vist seg at ungene gjerne lager nye versjoner av den kjente sangen. Og i 1999 gikk Norsk Førskolelærerblad ut med en oppfordring til barnehagene om å sende inn alle versjonene av "Bæ bæ lille lam" som de kunne. 27 barnehager sendte inn bidrag, og i Norsk Førskolelærerblad nr. 10, 1999, kan vi lese at det var Ambjørnrud barnehage i Fredrikstad som gikk av med seieren. Hele 46 forskjellige vers om lammet hadde de sendt inn!
Alle bidragene som ble sendt inn til konkurransen er arkivert hos Norsk visearkiv, og her er noen  av tekstene:

Disse to var sendt inn av mange barnehager. Noen hadde "grise" istedenfor "fise". Og lammet kjørte også akebrett eller racerbil.

Bæ, bæ lille lam, gikk på restaurant.
Kunne ikke spise, bare sitte og fise.
Bæ, bæ lille lam, gikk på restaurant.
 
Bæ, bæ lille lam, kjørte folkevogn.
Folkevogna kræsja, lille lammet bæsja.
Bæ, bæ lille lam, kjørte folkevogn.

En morsom og ganske realistisk vri syns jeg denne versjonen har:

Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?
Nei, nei kjære barn, jeg har ikke ull.
For bonden var her i går, og klippet mine får,
så nå må du vente helt til neste år.
(Tobias barenhage, Levanger)

Eller:
Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?
Nei, nei kjære barn, jeg har kroppen tom.
For bonden kom i går og klippet av meg hår,
så nå går jeg naken i sju og femti år.
(Panorama barnehage, Karmsund)

Elin

200-årsdagen for Lindemans fødsel

I dag er det 200 år siden Ludvig Mathias Lindeman ble født. Hele året har det vært markeringer av ulikt slag. På nettsidene til Lindemans legat har vi kunnet følge det som har skjedd gjennom jubileumsåret.
På dagen i dag skal det være en markering ved Lindemans grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo kl 13, så de som er i nærheten kan ta seg en tur dit. I Oslo kan man også besøke en utstilling med Lindeman-materiale på Nasjonalbiblioteket, eller oppleve konserter på Norges musikkhøgskole. Der har de Lindeman-fest og folkemusikkfestival fra 29. november til 6. desember.

Vi har skrevet en del om Lindeman her på bloggen i løpet av året, så ved søk på Lindeman kommer det opp mange interessante saker.
Visearkivarene gratulerer med jubileet!

Viise-Bog tilhørende Georg Falck 1836

På Norsk visearkiv er vi glade når vi får håndskrevne visebøker  til samlingen, enten det er gamle bøker eller nyere slagerbøker. For en tid siden fikk vi deponert en nydelig liten poesibok med rød skinnrygg og gullsnitt med tittelen Viise-Bog tilhørende Georg Falck 1836. Boka inneholder 16 tekster av forskjellig slag og det er Trond Skarsten fra Kongsberg som sendte oss denne boken.

Den åpner med Du lille ø paa Havets blanke Vove, en dansk fedrelandssang som var populær allerede på 1860-tallet, og fortsetter med danske sanger.

Vi vet ikke noe om eieren av viseboka, men jeg vil gjette på at Georg Falck var offiser, i alle fall militær, siden han har skrevet inn Schwacks Norsk Artilleri Sang. Han kunne tysk, det tyder også på at han er militær der tysk gjerne ble brukt. Han har med et hyllest- og skålevers til en medsoldat på tysk.

To av sangene er hentet fra Tegners Fritjofs Saga, som ble oversatt til norsk 1860. En av disse er på tysk. Kanskje Frithjofs Saga er oversatt til tysk på initiativ av Keiser Wilhelm?

Resten er selskapssanger og drikkeviser som kommer fra Det norske selskap. Et repertoar som vi vet var populært tidlig på 1800-tallet og utover mot 1850. Her finner vi blant annet "Hvor saare lidet vil der til".

En annen Georg Falck har skrevet inn noen hjemmelagede tekster i 1903, med en langt fra så elegant håndskrift.

Her er innholdet i boka:

Vise nr. 1 Du lille ø paa Havets blanke Vove – en hyllestsang til Sjælland i Danmark, populær allerede på 1860-tallet

Nr.2 Paa Bierget høyt [?] i Skoven – ukjent

Nr. 3 Naar Torden om dig ruller– ukjent dansk nasjonal sang

Nr 4 Jeg veed ikke hva jeg skal gjøre – ukjent

Nr. 5 Gode Hjerte  – ukjent

Nr. 6 Afskjed – ukjent

Nr. 7 Norsk Artilleri Sang (C. N. Schwach) I Nordens Kæmpebringe…

Nr. 8 Frithjofs Fristelse  Fra Tegners Frithjofs Saga norsk oversettelse 1860

Nr. 9 Dette ser for meg ut til å være Frithjof spiller sjakk på tysk (?)

[Lakune, 3 blad mangler]

[Nr. 10?] Kors på Idas grav – slutten (på svensk) 1826

Nr. 11 Mit fulde glass og Sangens raske Toner (Zetlitz)

Nr. 12 Hvor saare lidet vil der til (Ploug)

Nr.13 Mennesket er skabt til Glæde (Beck)

Nr. 14 For ret os paa Jorden at fryde (Heiberg)

Nr. 15 Lasset die feurigen Bomben (Tysk jubileums skålevers)

Nr. 16 Manden med Glas i Haanden (Bruun)

Velle

Visearkivet feiret seg selv

Norsk visearkivs 30-årsjubileum ble feiret 24.-26. oktober. Vi hadde besøk av kollegaer fra de andre nordiske landene, og mange gode venner fra vårt eget land møtte også opp.
Den 24. oktober var dagen satt av til et seminar om middealderballader. Programmet ligger her.

Styreleder i visearkivet, Liv Kreken Kvalnes, ønsket velkommen. Og etter at Ragnhild Furholt hadde sunget en ballade, holdt  Olemic Thomessen en fin åpningstale hvor han snakket om visens betydning og satte oss alle i god stemning for videre diskusjoner.

Visearkivets leder, Velle Espeland,  tok for seg de store linjene i balladeforskningen her til lands på en humoristisk og informativ måte.

Astrid Ressem, Ellen Wiger og Elin Prøysen (Astrid og Elin på bildet) fortalte om det konkrete arbeidet med balladetekstene og -melodiene. Visearkivet satser stort på balader for tida og jobber jevnt og trutt med å få utgitt disse på nett og i bokform.

Våre nordiske kollegaer holdt interessante foredrag. Ann-Mari Häggmann fra Finland fortalte om Sångarna, forskarna och balladutgåvorna og viste blant annet hvordan en bestemt sanger hadde preget mye av det som var samlet inn og utgitt. 

Margaretha Jersild fra Sverige hadde et foredrag med det velklingende navnet ”De gamla frågade fan efter tackten"– att sjunga en berättelse. Her var det samspillet mellom tekst og melodi som var i fokus.
Noe av det samme fokus hadde Lene Halskov fra Danmark i foredraget
"Fortællende sangudtryk hos traditionelle sangere" - fra overlevering til fremførelse. 

Ragnhild Furholt sang og fortalte om sangerslekten Liestøl i Åseral, som hun hadde lært mange ballader av. Og Olav Solberg fortalte om arbeidet med boka om balladesangere i Telemark, før Liv rundet av og oppsummerte.

Seinere på kvelden feiret vi med festmiddag. Mange hyggelige hilsener og muntert samvær gjorde dette til en særdeles hyggelig kveld. Visearkivets leder gjennom 30 år, Velle Espeland, ble behørig og velfortjent takket.

25. og 26. oktober hadde vi et felles nordisk seminar for en mindre gruppe, som møtes fast en gang i året for å diskutere vokal folkemusikk. Her var det også mye å lære og mange givende diskusjoner.

På bildet ser vi fra venstre: Ragnhild Furholt, Ingrid Åkesson, Lene Halskov pg Astrid Ressem.

Alt i alt var det tre fine dager med masse faglig påfyll.

Liv og Elin

Liti Kjersti

«Liti Kjersti» er namnet på ei av dei mest utbreidde naturmytiske balladane. Det finst over hundre norske variantar av denne visa, som mange også kjenner som «Margjit Hjukse», med heimfesting til garden Hjukse i Telemark. Sidan 13. november er namnedag for Kjersti, Kristin og tilsvarande namneformer, kan det vere grunn til å trekkje visa fram her. Men først litt om sjølve namnet Kjersti.

I følgje namnestatistikken skal det vere 7589 kvinner som har Kjersti som einaste fornamn i Noreg i dag. Fleire ber namnet Kristin: 17131 kvinner. Begge namn var på topp tidleg i 1960-åra. Når det gjeld Kristin-namnet, kan oppsvinget nettopp da hengje saman med at Undsets Kristin Lavransdatter vart utgitt i Den norske bokklubben på denne tida. Begge namneformer er avleidde av Kristina = den kristne. Kristina av Bolsena i Italia var ei av fleire såkalla jomfrumartyrar i mellomalderkyrkja. Ho vart pint til døde på 300-talet og dyrka som heilagmenne i heile Europa, også her i landet. Den meste kjende namneberareren her til lands i mellomalderen var nok Kristina Håkonsdotter, dotter til kong Håkon Håkonsson, som vart gift med ein spansk prins.

Liti Kjersti/Margjit Hjukse er prototypen på den unge kvinna som det går gale med. Om Margjit heiter det at ho kjem på villstrå, ho «tok den vegen  til fjelli låg». Er det tilfeldig at ho vel denne farlege vegen? Eller har ho gått den tidlegare og veit kva ho gjer? Uansett dukkar bergekongen opp med «det lange, kvite skjegg» og framfor alt med gløymsledrikken med villarkonn i. Ho drikk av begeret han rekkjer henne, og dermed er det ingen veg attende til menneskeverda, og ho må bli verande i berget all sin dag:

«Fare no vel då alle i min heim,

no kjem eg aldri til dikkon meir.»

Stolt Margjit ho sette seg på gangaren grå,

ho gret fleire tårer enn hesten ha’ hår.

På 1800-talet da dei norske balladane vart oppskrivne, fanst det nok dei som trudde fullt og fast på bergekongen, huldra, troll og tussar. Men for dei fleste var dei underjordiske figurane på dette tidspunktet på full marsj inn i symbolikkens verd. Det er ikkje avgjerande. «Liti Kjersti» ligg vel til rette for å kunne lesast og syngjast på overført nivå, som ei forteljing om å velje feil, og dei tragiske følgjene av det.

Olav

Theodor har navnedag

I dag har Theodor navnedag. Dagen var opprinnelig til minne om den romerske soldaten Theodor, som døde som martyr på 300-tallet. En muntrere hilsen til våre dagers Theodorer gjør vi med ei studentvise hentet fra trondheimstudentenes visebok Smørekoppen fra 1942.
Elin

Odd Børretzen

Det var trist å få nyheten om at Odd Børretzen var død den 3. november. Vi er mange som vil savne stemmen og det kloke og underfundige blikket hans.
Han var født i 1926, og familien flyttet til Oslo fra Hjelmeland da han var tre år. Han tilbrakte mange år til sjøs i handelsflåten, og publikum ble først kjent med ham gjennom avis-petiter fra sjølivet, illustrert av ham selv.
Han hadde mange kunstneriske evner og utfoldet seg både som illustratør, humorist og kåsør. Den første LP-en, Odd Børretzen, ga han ut i 1974. Han sang ikke visene sine, men hadde en egen måte å "snakkesynge" på som var helt særpreget for ham.

Han samarbeidet med Alf Cranner fra 1970-tallet av, og de to hadde forestillinger som også ble gitt ut på plater. I 1974 kom en LP med den lange tittelen Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973, og i 1980 Hva er det de vil? Live fra ABC-teateret (CD 1996).
I de seinere årene er det Lars Martin Myhre som har vært Børretzens faste musikalske partner. CD-en deres Noen ganger er det all right ble en kjempesuksess med 150 000 solgte eksemplarer og Spellemannpris for Årets hit 1996.

Odd Børretzen fikk flere Spellemannpriser og mange andre priser og utmerkelser. Blant annet Humanistprisen, Gammleng-prisen, Herman Wildenveys Poesipris og Alf Prøysens ærespris.
Mer om Odd Børretzen finnes her.

Elin

Visa om Nittedalsmordet

De typiske skillingsvisene var viser om aktuelle hendelser. Visetrykkene kunne kjøpes i spesielle utsalg, på markeder eller av omreisende selgere. Hadde det skjedd en ulykke, mord eller annen tragedie, var det ikke lenge før ei vise om hendelsen var i salg. Og viseforfatteren pyntet gjerne på med ekstra detaljer og spekulasjoner.
Et godt eksempel på ei slik vise, er visa om Nittedalsmordet med undertittel: "Ny interesant vise om de to elskendes grufulde mord i Nittedalen og den mystiske morder, som endnu har undgaaet opdagelse."

Den 20. september 1920 kunne man lese i Aftenposten at det var funnet "en rød Opelbil stående i veikanten". I bilen satt sjåfør Pedersen og "en ung dame", begge var skutt gjennom hodet. Den unge damen var sjåførens forlovede. Sjåførens lommebok og klokke var borte, og akkurat denne dagen hadde Pedersen 6000 kroner på seg, en meget stor sum på den tiden.

Her har visedikteren funnet stoff både til å skildre det man visste fra avisene og til å utbrodere og fantasere. Det triste høstværet lager en ekstra tragisk ramme rundt historien:

Mot Grønland en høstkveld en bil suste ud
Med Valdemar Pedersen kjæk.
Han kom for at træffe sin vordende brud,
Marit saa vakker og spræk.
Han holdt ved Olympen og gik ind i salen,
Sa: "Marit, jeg reiser til Hakedalen,
Saa faar du mig undskylde nu for ikveld,
Imorgen er søndag, da møtes vi vel."

Men Marit vil være med, selv om Valdemar protesterer (legg merke til rimet!):

"Ak ven min, det maa du opgi," sa chaufføren,
"For ute det regner og blaaser som Søren."

Marit blir med, de henter han som hadde bestilt bil, og turen går nordover. Og her begynner visedikteren virkelig å vise seg som både synsk og tankeleser:

Og bilen den bruste ivei som en vind,
Forut sat det elskende par
Og bakut sat skurken skuffet i sind.
En strek ham i regningen var
At Marit paa ferden med skulde drage,
Usett han vilde ta Valdemar avdage
Og siden skjøn Marit til hustru at faa,
Men nu syntes planen at gaa rent istaa.

Bilen fortsetter "i susende fart" med Valdemar "kjæk i sydvest" ved rattet. Da de nærmer seg Hakadal, skjer det:

Da den fremmede mand sin revolver fremdrog
Og det hørtes et drønnende knald.
Tilbake sank Valdemar skutt i bakhodet.
Marit skrek op mens flommede blodet,
Saa blev hun selv udi tinningen skutt,
Det hele sto paa i kun et minut.

Morderen plyndrer sjåføren og setter på sprang "Mens uveiret tonet sin triste dødssang."

Og visa slutter slik:

Sidst i november blev anholdt en mand,
I ham alle morderen saa,
Men da han sit alibi bevise kan
Som uskyldig betraktes han maa.
Den morders opdagelse endnu vi haaber,
De elskendes blod imot himmelen raaber
Gjengjældelse for hin grufulde nat.
Deres jordiske lykke den endte saa brat.


11. mars 1921 ble den 19-årige Rolf Tollefsen fengslet for mordet. Han hadde ikke alibi, og gikk bestandig med revolver på seg. Han tilsto aldri, men ble dømt bl.a. fordi han hadde Pedersens klokke og hadde strødd om seg med penger, ifølge vitner.
Dommen ble livsvarig fengsel.

(Hele viseteksten ligger på visearkivets nettsider).
Elin