Norsk visearkiv blir ein del av Nasjonalbiblioteket.

Frå 1.1. 2014 blir drifta av Norsk visearkiv ein del av Nasjonalbiblioteket, og foreininga Norsk visearkiv vert avvikla rundt årsskiftet.

I 1982 vart Norsk visearkiv formelt stifta for å ta vare på og fremje interessen for nyare folkelege og litterære viser. Denne oppgåva var på det tidspunktet ikkje godt nok ivareteke av statlege institusjonar. På desse åra har arkivet hjelpt utallige studentar, forskarar, utøvarar, bibliotekarar, pensjonistar og andre med å finne rett vise, beskrivelse av ei vise eller opphavsmenn og kvinner til dei ulike visene. Arkivet har også stått bak mange publikasjonar og artiklar med fagstoff på området.

Velle Espeland med stiftelsesdokumenta frå 1982

Som foreining med meir eller mindre usikker finansiering frå staten har det ikkje alltid vore lett. Midlane har vore begrensa og me har i periodar stoppa prosjekt og stengt arkivet for å få hjula til å gå rundt. Det er gledeleg at staten no tek fullt ansvar for sjangerområdet og drifta av arkivet. Etter ein omfattande prosess mellom arkivet, Kulturdepartement og Nasjonalbiblioteket vil drifta til visearkivet fra 1.1. 2014 høyre til Avdeling for forsking og formidling og inngå som ein del av ein nyetablert musikkseksjon ved Nasjonalbiblioteket
 

Oppgåver som i dag blir gjort av Norsk visearkiv vil vidareførast som del av Nasjonalbibliotekets satsingar og prioriteringar. Dette gjeld alle prosjekt og publikasjonar som dei tilsette ved arkivet arbeider med nå. Både visekatalogen.no og balladeprosjekta vil vidareførast i tråd med dei intensjonane og planane som ligg føre.  


Både Norsk visearkiv og Nasjonalbiblioteket ser på samlinga som ein styrking av det samla musikkfaglege miljøet. For Norsk visearkiv representerer det tilgang til ein større kompetansebase, mindre økonomisk sårbarheit og større moglegheit til langsiktig planlegging. For Nasjonalbiblioteket representerer det viktig sjangerkompetanse og ei utviding av oppgåvene med å ta vare på, og gi tilgang til ein samla kulturarv. 


Publikum kan kontakte Norsk visearkiv på same måten som i dag. Det gjeld både den fysiske tilgangen i Nasjonalbiblioteket og den nettbaserte tilgangen gjennom arkivets nettstad (visearkivet.no). 


Les også på Nasjonalbibliotekets nettsider:
http://www.nb.no/Hva-skjer/Aktuelt/Nyheter/Norsk-visearkiv-blir-ein-del-av-Nasjonalbiblioteket

Liv

Per Aabel og herren med bart

Per Aabel (1902-1999) i 1939

"Skjønnhet og scene, kvalitet og komikk" var tittelen på et seminar som ble holdt her på Nasjonalbiblioteket (NB) 26. februar 2014. Det ble arrangert for å markere at NB har mottatt Per Aabels private arkiv i gave. Og det kom det mye interessant ut av. Fagfolk her på huset presenterte smakebiter fra arkivet og Aabels roller på film. Fra Aabels eget miljø, sceneverdenen, fikk vi innsyn i hvordan han var som kollega, venn og skuespiller. Les mer om seminaret her.

For visearkivarene var det spennende å se hvordan arkivmateriale kan presenteres, og gamle filmklipp fikk oss til å ta en titt i våre egne esker for å se etter filmmusikk fra Aabels filmer. En som har blitt til en klassiker, både som film og som slager, er "En herre med bart" fra 1942. Regien var ved Alfred Maurstad og hovedrollene ble spilt av Per Aabel, Wenche Foss og Lauritz Falk. Aabel spilte ofte i trekantdramatiske forviklinger, og her var det Cecilie Grong som vil skilles fra sin mann advokat Ola Grong og heller være sammen med grammofonsanger Bomann, den mystiske herren med bart. Her er et lite klipp fra filmen. Etter mye fram og tilbake løser det hele seg når flyttelasset til Cecilie Grong er på vei ut av huset, og hun oppdager at ektemannen har anlagt bart. Kjærligheten vekkes til live, og møblene bæres inn igjen.

"En herre med bart" har nærmest blitt et begrep eller munnhell som brukes i alle slags sammenhenger der herrebarter er med i bildet. Og Kristian Haugers lystige melodi, Finn Bø's elegante tekst og Wenche Foss' lyse og kvikke stemme kan stadig høres over eteren. Den forsmådde ektemann i Per Aabels støpning, sang om far (seg selv) og hunden Trine. Den har ikke overlevd på samme måte som tittelmelodien, men viser at Per Abel ikke bare var maler, designer, danser, skuespiller, regissør, forteller, teatersjef, musiker og komiker, men også en habil sanger.

 

Astrid

 

Grundi Vonde og hans møy.

Om ikkje så lenge balladediktinga har funnest, så i alle fall frå slutten av 1700-talet, har folk laga etterlikningar av balladen i form av såkalla «kunstballadar», dvs. viser i ballade- eller tilnærma balladeform, på alvor eller på fleip. Her skal vi sjå på ein kunstballade av Hans E. Kinck (1865–1926). Kinck var ingen kven som helst i balladesamanheng. Han skreiv ei omfattande avhandling om tilhøvet mellom eldre norrøn heltedikting og mellomalderballaden, og ikkje minst eit par framifrå noveller der balladen spelar ei viktig rolle.

  

Ei av desse heiter «Vaarnætter i Norge» (1901). Her møter vi bondestudenten Onun Kjile, som blir avvist av ei byfin professordotter fordi han er for bondsk. Vonbroten forlet han hovudstaden, med stipend for å samle gamle heidenske tradisjonar i dei aller mest bortgøymde fjellstrok, ein ikkje namngitt stad midt mellom Setesdal og Vest-Telemark. Men det står ikkje så bra til med dei gamle tradisjonane, og Onun bestemmer seg for å hjelpe litt til slik at dei ikkje skal døy heilt ut. På den øvste og mest isolerte fjellgarden han kan finne, slår han seg ned som arbeidskar ein sommar. Der diktar han ei kjempevise i gammal stil, som han påstår at han har høyrt av ein gammal gubbe i fjellheimen, og som han så syng for folket på garden. Visa handlar om den vonde Grundi som ein gong budde der, og som skal liggje gravlagd i ein haug like ved:

Hans E. Kinck

Grundi han sat i drykkje-stova,

slo so kalleg i bor:

Kjem’ der ein kjæft i denne gar’e,

sting’ eg han, fyrr han fær ord.

   Dei sit’ aa gamast mæ drykk’.

Steig der ein vesal hjurings-gut’e

upp paa padden, glup’,-

skreik so stort imot drykkjebassen,

knepte dei knokor i hop.

   Dei sit’ aa gamast mæ drykk’. 

Visa er på heile seksten strofer, og handlinga går som i kjempeviser flest: ei av slåstkjempene blir liggjande død att etter striden. Så skjer det vidare at professoren som er far til den jenta Onun ville hatt, kjem til gards, saman med ein vitskapleg assistent, på jakt etter gamle tradisjonar. For ikkje å bli avslørt må Onun halde seg unna, men frå loftet kan han høyre at visa hans nå blir tradert vidare som eit eldgammalt minne. Studenten sveittar og skriv. Visa er, konkluderer han, eit svært interessant funn «fra vor gamle viseskat», som kan daterast til «lidt senere end medio 16. aarhundrede». Studenten legg visa varleg i ranselen sin, for at den seinare kan lagrast forsvarleg «i det brandfri rum paa universitets-biblioteket». Og der ligg vel visa om «Grundi vonde og hans møy» ennå.

Olav

Musikk i Amtmandens Døttre

«Endnu længe førend jeg kom ned til Sæteren hørte jeg en underlig gjenlydende Musik, der snart lød nær, snart fjernt, og skjelnede tilsidst to Fruentimmerstemmer, der bestandig afløste hverandre i at kaue. Men hvilken Stemme var ikke den ene! Saa bævende, fuld og klokkereen, saa jublende stærk og dog saa bøielig, gav den Gjenlyd i de fjerneste Aaser og fyldte den hver Vraa i de tause Skovdybder nedenunder. [...] Det var Sophie der sang [...] en Stump af en gammel Vise»

De fleste forbinder romanen Amtmanden Døttre av Camilla Collett med ulykkelig kjærlighet og kvinnesak, men da jeg tidligere i år arbeidet med kommentarer til en ny utgave av verket, oppdaget jeg at romanen også inneholder en god del musikalske innslag.

Sitatet over er fra scenen der de to hovedpersonene Cold og Sophie nærmer seg hverandre for første gang og det er musikken, nærmere bestemt Sophies sang, som er den utløsende kraft. I denne scenen oppgis det ikke nøyaktig hva det er hun synger, men andre steder i romanen er det referanser til bestemte viser.

I Sophies dagboksnotater er for eksempel barnesangen «Ro, ro til fiskeskjær» sitert. Et annet sted beskrives Cold mens han «ubevidst nynnede en Melodie af Jægerbruden, han havde hørt Sophie synge» - sannsynligvis en sang fra operaen Der Freischütz (på norsk kalt Jegerbruden) fra 1821 av Carl Maria von Weber (1786-1826). I romanen finnes også henvisninger til tyske viser, bl.a til balladen «Ritter Toggenburg» (1797) av Friedrich von Schiller (1759-1805).

Om Sophies søster Louise fortelles det at hun i oppveksten stadig måtte fremføre de to eneste visene hun gjennom halvannet år med sangtimer hadde lært seg, nemlig «Skjønne Minka» og «Hvorfra kommer Du, o lille Stjerne». Sistnevnte er bedre kjent som den danske skillingsvisen «Tåren» (bl.a. trykket i Alf Prøysen (red.): Skillingsviser, Oslo 1975). De to første versene går slik (her sitert etter trykk i Morgenbladet, nr. 219, 6/8 1820):

Hvorfra kommer du, o lille Stjerne,
Som opstiger paa mit Øies Blaa?
Er dit Hjem det ubekjendte Fjerne,
Eller kommer du fra Hjertets Vraa?

Ikke seer jeg dig, naar du oprinder
Ved mit sørgende, mit stille Sind,
Kun jeg føler dig, naar du forsvinder
Og mig kysser paa min blege Kind.

«Skjønne Minka» var det litt vanskeligere å spore opp, men ved hjelp av Visekatalogen vår fant jeg ut at det er en russisk folkevise (fire av versene finnes i en håndskrevet visebok her i arkivet).

Musikken, og da særlig Sophies sang, ledsager handlingen i romanen - og sinnstemningene som skildres:

«han [saa] Sophie sidde foran Pianoet. Hendes Øine luede, de syntes større og mørkere end sædvanlig. Hun havde nok sunget sin Smerte vaagen. Hun sang som en Kvinde blot tør synge, naar hun er alene. Hun sang som om Hjertet vilde briste. Nu hørte han ogsaa Ordene, men disse længselsaandende Ord vare ikke skikkede til at dæmpe hans Uro. Idet hun sang:

Min Tanke jeg Dig sendte
Jeg sendte Dig mit Blik,

løftede hun tilfældig Øiet op mod den Kant, hvor han stod; han bævede. O, hvorfor kan jeg ikke styrte hen til hende! . . . . . Hvad holder mig tilbage? Et Ord, et eneste lille Ord; men i dette skjules en Vished, jeg ikke kan bære . . . . . O, Sophie! Ræk mig din Haand over denne Afgrund . . . . . Giv mig et Tegn!

Han gjorde en Bevægelse fremad, vendte sig pludselig bort og ilede ned mellem det Dunkleste af Haven . . . Men Sophies Stemme lød endnu som en smertelig Kalden efter ham:

Ak hvor mit Hjerte brændte
at intet Svar det fik.»

Sangen hun synger er, passende nok, «Længsel» (tekst: Christian Winther (1796-1876), melodi: Halfdan Kjerulf (1815-1868)).


Ellen

Visedikteren Vilhelm Dybwad

Det er ikke alltid så lett å finne på nye temaer til bloggen vår, for det er skrevet om mye allerede. Men jeg fikk lyst til å ta for meg en "glemt" visedikter. Jeg skriver "glemt" i anførselstegn, for visene hans er ikke glemt. Det gjelder Vilhelm Dybwad (1863-1950), som skrev både "Tuppen og Lillemor", "Akerselva" og "Hovedøen", viser som er kjent og blir sunget mange tiår etter at han skrev dem.

Vilhelm Dybwad vokste opp i Christiania, og som voksen delte han arbeidsinnsatsen på så ulike yrker som advokat og viseforfatter. I 1890 åpnet han egen sakførerpraksis i byen. To år etter ble han høyesterettsadvokat, og fra 1927–31 offentlig forsvarer ved Oslo byrett og Akers herredsrett.
Helt fra studietiden var han interessert i revy og teater. I 1906 skrev han farsen Verdens undergang for Centralteatret, og her ble den berømte visa om Akerselva framført første gang.

I 1916 skilte han seg fra sin daværende kone, Johanne Dybwad, og giftet seg med Bokken Lasson. Hun hadde startet kabaret-scenen Chat Noir fire år tidligere, og her ble han fast husdikter. Han skrev mange sanger til Bokken Lasson, blant annet "Tatervise ved bålet" og "På Hovedøen".
Ei vise som ikke er like kjent i dag som disse to, er "Mannen som hengte seg". Den er bygget opp som nyhetsvisene som ble solgt som skillingstrykk og harselerer over ansvarsfraskrivelsen til politiet.

Det var en, som fridde til en pike;
men foreldrene de svarte "nei".
Da han hørte det, så gikk han like
opp på Ekeberg og hengte seg.
Dette så en gammel respektabel
mann og ropte fylt av gru:
"Jeg må se å finne en konstabel;
det er kanskje liv i mann' ennu!"

Konstabelen kommer, men han må spørre politifullmetigen. Han kan ikke gjøre noe, for mannen hører "visstnok ikke til i mitt distrikt". Så bærer det videre til lensmannen i Østre Aker før alle tar trikken opp til Ekeberg. Men mannen er død, og lensmannen ytrer de bevingede ord:

"Det er rart å tenke på det nu,
at hvis fyren ikke hadde hengt seg,
var det kanskje liv i ham ennu!"

Vilhelm Dybwad var en svært produktiv forfatter av revyviser. Han skrev også for den store revyartisten Ernst Rolf, som var like populær i Norge som han var i Sverige. "Din munn svarer nei" er for eksempel signert Dybwad. I 1913 opptrådte Ernst Rolf på Chat Noir for første gang.

Mer om Vilhelm Dybwad står i Norsk biografisk leksikon, hvor Mentz Schulerud har skrevet en artikkel om ham. Han avslutter artikkelen slik:

Det vitner om Vilhelm Dybwads sære tilknytning til vårt teaterliv at mens hans egen innsats for en stor del er glemt, har begge hans hustruer fått sine monumenter i hovedstaden: Johanne Dybwad står naturlig nok nær Nationaltheatret, Bokken Lasson nær sitt barndomshjem på Lasson-løkken i Homansbyen.

Elin

Broder Aages sanger

I min ungdom var jeg sammen med et par venninner på et vekkelsesmøte med Aage Samuelsen. Han samlet store menneskemengder på midten av 1960-tallet, og det gikk virkelig en "vekkelsesluft over landet", som han sier i en av sangene sine. Maran Ata-menigheter var det nær sagt overalt. Det var en stor begivenhet når Broder Aage holdt møte, og vi var mange nysgjerrige som møtte opp for å se. For oss nykonfirmerte ungjenter ble det en litt skremmende opplevelse med folk som talte i tunger og falt om, så vi stakk før møtet var slutt.

I dag, 20. november, er det 26 år siden Aage Samuelsen døde. Han skrev sanger med fengende tekster og melodier, og de har nådd fram til mange flere enn dem som sognet til pinsemenigheten og Maran Ata i hans tid. Etter hvert som årene har gått, er det blitt rom for Aages sanger også i kirke og salmebok. Flere artister har også tatt tak i sangene og spilt dem inn på CD.

Det er ikke alltid så lett å få tak i tekster og noter til Aage Samuelsens sanger, men i 1995 kom det ut et hefte som rett og slett heter 136 sanger, utgitt av Otrjes Forlag. Så vidt jeg vet er dette den eneste trykte samlingen som er utgitt med vekkelsessangene til Broder Aage.

Vi har skrevet mer utførlig om Aage Samuelsen tidligere. Det kan leses her.

Elin

Roald Amundsen takket for sang

Den 2. februar 2011 hadde vi et innlegg på bloggen om sangen "Der fløi et navn", som ble skrevet som en hyllest til Roald Amundsen. Teksten var av Rudolf Mjøllstad og melodien av Reidar Thommesen.
Her om dagen fikk vi en hyggelig e-post fra Tore Synstad. Han hadde et takkebrev som Roald Amundsen skrev til komponisten, Reidar Thommesen, 20. juli 1926. I brevet skriver Amundsen: "Herved ber jeg Dem motta min besste takk for den vakre sang De har tilegnet mig. Vil De ogsaa være saa venlig aa frembringe min besste takk til Hr. Rudolf Mjøllstad."

Jeg syntes dette var så artig at det fortjente en egen, liten blogg. Den tidligere bloggen med informasjon om visa finner du her.

Elin

Historiske ballader

Denne uka har vi publisert hele 9 historiske ballader i serien Norske mellomalderballadar – Tekstar. Dermed ligger alle de 13 historiske balladene vi kjenner til på bokselskap.no.

Hver balladebok er utstyrt med en innledning hvor man blant annet kan lese om den historiske bakgrunnen for visa. Visste du for eksempel at Alv Erlingsson spilte en sentral rolle i utenrikspolitikken i 1280-årene? Eller at visa «Falkvor Lomansson» handler om Ingrid Svantepolksdotter som i 1288 ble røvet og at både moren og bestemoren hennes hadde opplevd det samme? Eller at en strofe fra «Kong Sverker» inspirerte Christian Skredsvig (1854-1924) til å male bildet «Ballade» i 1881?

De fruer stande i høyeloft,
de vente deres herre skal komme.
Hestene kommer blodige hjem,
Og salene de er tomme.

Dette og annet kan du lese mer om i balladeinnledningene:

TSB C3 Dronning Dagmar og junker Strange
TSB C5 Kong Sverker
TSB C6 Dronning Dagmars død
TSB C8 Vreta klosterrov
TSB C11 Håkon Håkonssons død
TSB C12/13 Alv ligg i Øresund
TSB C15 Falkvor Lommansson
TSB C17 Mindre Alvs død
TSB C18 Herre Karl lever fredlaus
TSB C22 Margjit Runarborgi
TSB C25 Nils Ebbesen
TSB C27 Dronning Margrete
TSB C33 Kong Hans’ bryllaup

Ellen

Fra Danmark til Enerhaugen

I Danmark var Lulu Ziegler (1903-1973) et stort navn under og etter annen verdenskrig. Hun skapte seg et navn innenfor den formen for visesang som var inspirert av den franske "chanson". Det var samme tradisjon som Bokken Lasson dyrket på kabaretteateret Chat Noir.
Lulu Ziegler var svært populær her i landet også med visene sine, og som en dansk Edith Piaf satte hun sitt "varemerke" på de visene andre skrev for henne.
En av disse visene er "Ved Kajen", som handler om et kjærlighetsmøte mellom ei jente og en sjømann. Teksten skal vi ikke ta for oss, men se på notene til omkvedet her:

Minner det om noe?
Melodien av Henrik Blichmann er nemlig brukt til visa "På Enerhaugen", skrevet av Alfred Næss til revyen "Folk skal trives". På 1960-tallet ble den gamle trehusbebyggelsen revet og erstattet med høyblokker, og visa var en protest mot dette. Arvid Nilssen sang visa, som er blitt en av klassikerne i norsk revyhistorie.
Og slik ble ei dansk kjærlighetsvise forvandlet til en vakker hyllest til en sliten bydel. 

Det ligger mye stoff om både Lulu Ziegler og Enerhaugen på nettet, så det er bare å lete for den som vil vite mer.

Elin

Birger Sjöberg og Fridas visor

Birger Sjöberg

Mange svenske visediktarar er mest like godt kjende i Norge som i Sverige. Kva dette kan koma av skal eg ikkje koma inn på her, men fenomenet går i alle fall tilbake til 1800-talet da det norske borgarskapet visste å verdsetje både Wennerbergs Gluntarne og Bellmans epistlar. Langt mindre kjend er nok Birger Sjöberg (1885–1929), jamvel om mange sikkert har vore borti to-tre av visene hans – kanskje særleg «Den första gång»:

Den första gång jag såg dig, det var en sommardag,

på förmiddan, då solen lyste klar,
och ängens alla blommor av många hundra slag,
de stodo bugande i par vid par.
Och vinden drog så saktelig, och nere invid stranden,
där smög en bölja kärleksfull till snäckan uti sanden.
Den första gång jag såg dig, det var en sommardag,
den första gång jag tog dig uti handen.

Sjöberg var frå Vänersborg, ein småby i sørenden av Vänern, og det er da også den svenske småbyen som dannar bakgrunnen for visene hans – ein by han som journalist visste mykje om. Visene er utgitt i Fridas bok (1922) og Fridas andra bok (1929), og blir gjerne samla kalla «Fridas visor». Frida er gjennomgangsfiguren i desse visene, ei heilt vanleg svensk småbyjente som står i butikk, og som er kjærast med ein ung gut som også står i butikk. Det er hans stemme vi høyrer i visene. Han har ambisjonar om å arbeide seg opp og fram i samfunnet, utan at vi heilt forstår korleis det skal gå til. Kunnskap skaffar han seg i alle fall, på ymse vis, bl.a. ved å lese leksikonartiklar, og det han der lærer seg, formidlar han vidare til Frida, som andaktsfull høyrer på. Ikkje så lite ironi altså, men av den venlege sorten. Ingen er i tvil om at forfattaren ynskjer det beste for dei to aktørane, og for den svenske småbyen som – ironisk, sjølvsagt – blir kalla «Lilla Paris» av rådmannen, jamvel om det knapt finst nokon likskap mellom den søvnige småbyen og verdsmetropolen:

Frida! «Ja.»

Frida! «Jaha!»
Se, staden flaggar! Dukar sväva, sommarns vindar dra.
Böljor blå,
de kryssa och slå
kring svarta skutor, guppande, med ved och bräder på.
Den staden, svept i rosig dis,
lik pärla i ett flor,
den tycke har utav Paris,
som Rådman sagt och tror!
Lilla Paris,
Lilla Paris,
du ligger trygg och tindrande i sommarns friska bris!

Etter at kjærasten har vore på «tisdagsföredrag i Föreläsningsinstitutet» held han sjølv i visa «Naturlig förklaring» eit lite foredrag for Frida: det verkelege er nesten alltid noko anna enn det vi ser på overflata, kan han fortelje – jamvel rodnaden på jentekinnet viser seg ved nærmare ettersyn å vera bloddropar i sirkulasjon:

Rodnad bak galler

av fläktande hattfloret, den
ibland förefaller
så hemlighetsfull, o, min vän!
Denne förmering
av skönhet på kindernas lott:
en snabb cirkulering,
pulsering
av blodkroppar blott.

Sjöberg komponerte sjølv melodiane til visene sine og framførte dei til eige gitar- eller luttakkompagnement. Han drog på turné og hadde stor suksess, ikkje minst fordi fleire viser er i stil med Bellmans musikk- og stemmeimiterande stykke, og fordi Sjöberg framførte desse med slik bravur. Men i «Längtan till Italien» spelar han på andre og enklare strenger, klisjéane kjem som perler på ei snor. Fridas kjærast har i butikken tilfeldig kome over «en burk med citronkarameller» med «ett färgblänkande sydländsk landskap» på. Dette assosierer til Italia:

Jag längtar till Italien, till Italiens sköna land,

där små citroner gula, de växa uppå strand,
där näktergalar drilla
allt uti dalen stilla,
och snäckorna så röda, de lysa uppå sand.
Jag längtar till Italien, där palmerna de stå
så doftande och höga med gröna blader på,
där gossen spelar luta
invid sin flickas ruta,
när aftonstunden kommer med många stjärnor små.

Olav

Poteter i mange (vise)former

I "gamle dager" da jeg gikk på skolen, hadde vi ikke høstferie, men noen dagers potetferie. Meningen med dette var, som navnet sier, å hjelpe bøndene med å få potetene i hus. Det var rift på skolen om å få være med på dette, for selv om det var slitsomt var det verdt strevet når vi kunne tjene noen kroner.

Det er skrevet mange viser til potetens pris, og jeg har plukket fram noen av dem.

I potetens levnedsløp må man først finne settepoteter som er gode. Dette har Hans Rotmo skildret på sin egen humoristiske måte i visa "Gammelpoteta", som begynner sånn:

Der kjem han Gammel Jo med gammelmerra
og med gammelkjerra gjennom gammeldøra
han ska opp i potetsenga oppi potetenga 
og plukk gammelpotet gamle mann
(Hans Rotmo: Vømmølmusikken, Blåmann Musikkforlag 1996).

Og etter at potene har ligget godt og trygt i jorda, kan vi plukke dem:

Samme hva du heter,
spiser du poteter,
og nå kan du bukke
ryggen din og plukke.
Vi skal være flinke,
siden skal vi vinke.
Nå har vi poteter hele året rundt.
(Alf Prøysen: "Året rundt" fra Rim og regler fra Barnetimen, Tiden Norsk Forlag 1954) 

I den populære Barne-TV-serien Portveien sang Eli og Jarl at vi ble sterke og friske hvis vi spiste poteter:

Ta en potet!
Ta gjerne fire, ta åtte, ta alle,
men ta en potet!
Stek dem og kok dem og spis gjerne skallet,
men ta en potet!
(Eyvind Skeie: "Ta en potet!" fra Morgendagens søsken, Norsk Musikforlag 1990).

Potetskallet kan imidlertid være en kilde til bekymring og mange plager, slik det skildres i sang nr. 180 i Speiderpikenes sangbok fra 1947:

Så lenge som poteter overhodet har et skrell,
må det andre til å skrelle dem, for de kan jo ikke selv.
Refr.:
Vi satt ved samme spann
med fingrene i vann.
Vi skrelte hele dagen og vi var kun åtte mann.

Og visa slutter med:

Nei, vi vil rope hurra,
og det skal skje med smell,
når Edison har funnet opp poteter uten skrell.

 Poteter kan bli til mye godt, og det er nok i flytende form hyllesten er størst. som i den kjente visa "Dypt i bondens aker". Her er første og tredje vers slik de står i Allsangboken "Petra" fra 1945:
Melodi: Flickan i Havanna.

Dypt i bondens aker,
snedig skjult i jordens skjød,
ligger trinn og fager
en potet som død.
Bonden er en listig rev,
tar poteten opp med grev,
gjemmer den blant ost og kål,
bondemannens skål.

Bent til Lysholmgården
ruller den på runde hjul,
der blir den omskåren,
brent på svarte kull,
destilleres hen og dør,
men står opp i ny kulør
som fugl Phønix av sitt bål.
Akevittens skål!

Med visse mellomrom har poteten blitt mistenkt for å bidra til å gjøre oss tjukke. Slik var det også på 1930-tallet. I 1931 oppfordret like godt Einar Rose folk til å drikke poteter i revyvisa "Drekk potiter". Her er første vers:

Eta potiter ska'n ikke gjøre, for det
blir'n så tjukk a' og dom a',
men når potita vokser så får'n jo se
noe å bruke a' te.
Du skal bare la være
e' stønn, så kan hu gjære,
og du ska se at litt efter litt
så er potita blitt tel den edleste sprit,
tre stjerners norsk akkevitt.

Det er potti-potti-potti-pottitas
eldgamle kall,
a' e' kvarttønne får'u e' hall,
a' e' potti-potti-potti-pottit
så får'u en dram,
og da titter sola fram.
(Fra heftet Rose - Herberth Viser 1931, Skien).

Elin

Cranner på Svendsens kontor

Nå som september er her, den første haustmånaden, kan det vera grunn til å trekkje fram Alf Cranners på alle vis strålande vise om overgangen mellom sommar og haust i kyst- og ferie-Norge: «Skjærgårdsvise 1977», som står i Alf Cranners visebok (1978). Det er her Cranner gjer opp status etter at sommaren er over. Sommaren har kanskje vore til ulempe for nokre, men for handelsmann Svendsen har det vore ei lønsam tid. Vi gjengir tre av strofene nedanfor:

Sommeren er over og skjærgårdens ansikt blir rolig og klart.

Holmer og hytter forsvinner i mørket så altfor snart.

Vinduer stengt bakom trelemmer, gjemmer seg selv,

her er det langt mellom lysende hus, i en sensommerkveld.

Skjærgårdsidyllen var lønnsom forretning, i år som i fjor.

Handelsmann Svendsen tar sensommerkvelden på Svendsens kontor,

teller kontanter til høsten blir kjølig og grå.

Svendsens butikk vet at ferierusen får dagen derpå.

Det er motsetninga mellom sommar og haust viseteksten konsentrerer seg om, og vanlegvis er det sommaren som går av med sigeren i slike konstellasjonar. For sommaren er sommaren, og hausten første etappe på veg til vinteren. Det følgjer eit visst vemod med mørker og tome hytter og hus. Men fullt så enkelt er det ikkje i Cranners underfundige vise, for det står ikkje til å nekte: hausten kjem med fred og fridom til alle dei som ikkje våga seg på fjorden da feriefolket ståka som verst. Pulsen slår rolegare og dei seintgåande sjektene vågar seg utpå igjen:

Fjorden som larmet av feriebåter har langsomme slag.

Pulsen er jevn og behagelig rolig hver eneste dag.

Sjektene våger seg utpå så sakte de vil,

faren er over for alle de minste i mil etter mil.

Alf Cranner må kallast ein av nestorane i norsk visekunst. Han var med og drog i gang den første visebølgja på 1960- og 1970-talet, har halde eit utal konsertar opp gjennom åra og spela inn ei mengd viser av ulike slag.

Olav

Salmer og griseviser

I gamle, håndskrevne visebøker kan man finne mye spennende. Noe av det morsomste er den blandingen av ulike viser vi ofte finner. Her er salmer og griseviser i skjønn (!) forening. En av de eldste visebøkene vi har kopi av her på arkivet er Torgrim Knudsen Lindefjelds visebok.

Han ser ut til å ha bodd på Kvinlog i Fjotland, Kvinesdal. Her ligger gården Lindefjeld i dag. Han har vært omgangsskolelærer.

Boka er på 292 sider, bundet sammen av flere legg. Dateringen er ikke kronologisk, noe som kan tyde på at leggene er satt inn litt vilkårlig. Eldste datering er 1804, og yngste er 1867.

Boka inneholder visetekster av ymse slag. Mye salmer, men også kjærlighetsviser, soldatviser, sjømannsviser, drikkeviser, stev, grove viser og ballader. I tillegg til dette er boka full av skriftprøver, bibelsitater, brevkladder og regnskap. Og dessuten en ganske utførlig beskrivelse av hva en omgangsskolelærer har krav på når han skal undervise. 

Den første visa i samlingen er denne:

En ny Vise

begynder Saa ledes

1 Vers

O gud min kiære fader ieg beder Inderlig

du vil min Synd forlade saa skier det visselig

du selver Er den mand at du kand alting vende

saa skier det os til gavn

Under teksten har Torgrim datert på denne måten:

"Skrevet af mig Torgrim Knudsen Lindefield paa Gaarden Haaland i fiotland Sogn og Fede Tinsted d 20 Februari Ao 1805."

Det er mange viser av dette slaget i boka, men innimellom trår han til med mer dristige ting:

Det Hænte sig en Aften Ieg drak mig Lite ful

ieg Gik mig udi Lunden at spasere

strax mote mig Ey flika hun stöte mig Om kul

Hun Gav mig en kys af det skiönne
ieg tog dem i mod ieg tote det smaka
ieg Gav hende og saa dygtig til Bagka
saa klapa ieg Hende ved Röde Rosen Ginnd
Og sagde at hun skulle væra min ven

Baga for dei Buskan der Rulla vi om kul

og stille saa Iore vi paa stunda
og det som vi Iore kan ingen man Hitta
för flikas möydom var borte

........................

Det er ikke alltid så lett å lese det han skriver, for det er tydelig at han har problemer med å gjenskape dialekten i disse visene når han skal få ordene ned på papiret. Det gjelder også de få middelalderballadene han har skrevet ned. Det er sjelden å finne slike ballader i visebøker, og noe av grunnen kan kanskje være problemene med å overføre visene fra muntlig framføring til skrevet tekst.

Elin