Gipsgutten

Mens "Gjeterjenta" i forrige blogg representerte noe av barnearbeidet på bygda, skildrer denne visa en form for barnearbeid i byen.  Selv om teksten er humoristisk, synes jeg den gir et godt inntrykk av forholdene blant arbeiderklassen i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Her måtte hele familien arbeide mens faren drakk og slo ungene hvis de ikke kom hjem med penger. Gutten i visa selger  gipsfigurer, og han markedsfører dem så godt han kan på bred oslodialekt.

Visa er skrevet av Alfred Sinding-Larsen, som skrev under psevdonymet Olaves Pedersen mellom 1858 og 1873. Før visene ble utgitt samlet var de blitt trykt som skillingstrykk og i småhefter i stort antall. 

I forordet til Olaves Pedersens Viser fra 1903 skriver professor Johan Storm at de er ”ypperlige baade som humoristiske Folkelivsbilleder og som Gjengivelser af Folkesproget”. Og det var vel først og fremst som humoristiske folkelivsskildringer de ble oppfattet. I boka står "Gipsgutten" som den første visa under overtittelen "Familieliv i Vika".

 

Jeg er en Fattiggut fra Vika,

aa Far min han er Ærbesman;

aa inte Noen ska bli rik a

di Smuler, han forkjene kan.

Og deffør kan vi inte leve

isammen himme hos ’en Far,

nei vi maa Allesammen stræve

for Føa, - som er inte rar.

 

Han Far, han vi’ naa gjerne svire

me Agevit og beierst Øl;

han Olaves gaar me e Lire

aa synger, - ”nydeli, sa Kjøl.”

 

Ho Mor, ho gaar omkring aa skurer,

ho gjør saa mye, som ho kan.

Han Ka’l ve Dambaatsbrygga lurer

paa Tøi for dom, som gaar iland.

 

Han Ola Daniel, han farer

dit, som Forkjenesta er go,

me ægte Havanasjigarer,

en Sjelling Støkke, tre for to.

 

Aa jeg, jæ gaar for Guidotti

me Dokker uta Gips og Ler;

i fire Maaner har jæ gaat, Di,

paa Hue me dom, som Di ser.

 

Napolion me Hat og Kikkert,

aa kjole har’n aassaa paa;

aa han er billi, de er sikkert,

for otte Sjelling ska’n gaa.

 

Derborte sitter Jomfru Mærja

me Jesusbarne paa sit Fang;

læg Mærke te den raue Færja,

som dom har git’a denne Gang.

 

Aa denna Engel’n, han er vakker,

han ber aa ligger støt paa Knæ,

me folla Hænder, jo jæ takker, --

aa Næsa, vi’ Di bare se.

 

Aa Hendrik Wergeland, han har jæ,

han er den Bedste, de er klart.

Di faar’n me aa uten Farje,

me Haare baade bront aa svart.

 

Ja Guidotti han kan støpe

ta baade Gips og Potteler.

Naa maa Di vær’ saa snil aa kjøpe

de peneste ta de, Di ser.

 

For hvist jæ stakkars Gut fra Vika,

naar him jæ kommer, inte har

kjent Penger, saa faar jæ en Fik a

baade Guidotti aa’n Far.

Elin