God jul!

Norsk visearkiv ønsker alle våre lesere og brukere ei riktig god jul!

Hilsen Velle, Liv, Elin, Ellen, Olav og Astrid

Haugebonden

Gammelt julekort

I dag er det årets korteste dag. Hva folk i Norge sang rundt juletider og vintersolverv i riktig gamle dager, før reformasjonen, vet vi lite om. Men middelalderballadene var trolig populære både ved hoffet og blant folk flest i senmiddelalderen, og i noen av dem står jula fram som ei tid med mye uro der kreftene i naturen og mennesket er ute av kontroll. En av disse er balladen om haugebonden.

Bonden møter haugebonden på ”den heilage julekveld” og haugebonden selv er den gamle gårdsnissen, tuftekallen, han som rydder gården og som ligger i gravhaugen. Han ser etter at etterkommerne følger gammel skikk og bruk, og hver julekveld skal han ha øl og grøt på låven. I visa kan han også være gavmild når alt er på stell på gården.

Visa er først og fremst skrevet opp i Telemark, men Knut Liestøl mente at den opprinnelig var diktet i ei sjøbygd. Visa er nemlig godt dokumentert langs kysten helt fra Lista i sør til Trondenes i nord, og i visa står skipet sentralt. I utforminga fra Troms er det klart at haugebonden er en skipsnisse, eller klabautermann. Sagnene om skipsnissen skildrer ham som en kontrollvette liksom gårdsnissen, men han hjelper også til i kritiske situasjoner. I uvær kan han sette ryggen til masta så den ikke skal brekke, og i denne varianten fra Sogn og Fjordane ser vi det kjente motivet der nissen oppfører seg som en julenisse og kommer med gaver som silkeduk og gullskrin.

Melodi: Udatert oppskrift av Ola Ryssdal etter Katrina Kjørvik, Gloppen, Sogn og Fjordane.
Tekst: Oppskrift fra 1870-åra, trolig av Hans Ross etter ukjent sanger, Sunnfjord, Sogn og Fjordane.



Klikk på bilde for å forstørre



1. I dag æ da Juledag, grannen min

me vi oss no litevetta mose

Imorgo kjeme han Gulstein Maagen min

paa Skipe so heite Ligose.

- Vi lyder op for Bonden

deis pela, dei dansa, dei leika. –

2. Høyre du da kjære Grannen min

kvi tukta kje du Sveinanne dine?

kver dan einaste Julenatt

so kjeme dei paa Haganne mine.

3. Alti so he eg rott Fiskje mæ Deg

aa alti brukt Baatanne dine

ingja Baatsleige he du faatt taa meg;

du tykje da va lengje ti bie.

4. Men gakk du deg bak i Styrerum,

ja bak i Styrerums Kose,

dar finne du da røde Gullskrin

aa Lykjelen stende i Laase.

5. Aa dar finne du ein Slikjeduk so fin,

so aldri finns hass Likje,

aa dan hadde Dottra mi ho Lindegogrein

da Ti ho va Festarpike.

6. Aa Dottra mi ho heite Lindegogrein

aa Kona mi ho heite Juske

Maagjen min goe Gullstæinen æ

aa sjøl so heite eg no Trøuste.

Astrid og Velle

Et lidet barn så lystelig

Gammelt julekort

Med reformasjonen kom salmesangen og dermed de eldste bevarte julesangene våre. I 1569 ble den første danske salmeboka trykt. Det var Thomissøns Dansk Psalmebog, og der finner vi både ”Et lidet barn så lystelig” og ”Et barn er født i Betlehem”. Begge er oversatt til dansk fra tysk, men det ser ut som om de opphavelig er gamle latinske julesanger. ”Et lidet barn så lystelig” er kjent allerede i 1422 som andre vers av en oversettelse av ”Dies est laetitiae: Der tag der ist so frewdenreich”. Kingos salmebøker fra 1699 og 1703 var folkekjære, og at salmen var med der, bidro til spredning av den.

Når gamle mennesker på 1800-tallet fortalte om sin barndoms jul, var det ikke så mye om juletre og julegaver, men julemat, julelys og juleøl var sentralt. Svært mange fortalte også at far i huset tok fram bibelen og leste juleevangeliet. Etter det sang alle sammen ”juleverset”, som er første vers av ”Et lite barn så lystelig”. Melodien varierer fra sted til sted, men dette salmeverset kunne alle. Denne varianten er etter Andris Vang i Valdres, skrevet ned av Ludvig Mathias Lindeman i 1848. Det var gjennom Andris Vang Lindeman virkelig ble oppmerksom på folkemelodiene og møtet mellom de to ble en viktig inspirasjon for Lindemans videre innsamlingsarbeid. Og Vang ble en viktig kilde nettopp for Kingotonene.


Klikk på bildet for større versjon

 Astrid og Velle

Reven rasker over isen

Fra Margrete Munthes "Kom skal vi synge" 2.

Et viktig innslag i den gamle julefeiringen var juleselskap med juleleiker der både gamle og unge tok del. ”Jeg gikk meg over sjø og land” og ”Nå går vi rundt om en enebærbusk” handler slett ikke om jul, men de hører likevel til våre eldste julesanger. Da skikken med å pynte et juletre spredde seg utover landet for godt og vel hundre år siden, ble disse juleleikene flyttet til rundt treet. ”Reven rasker over isen” er en juleleik som vi i alle fall kan være sikker på at har vært sunget i flere hundre år. Første gang vi hører om den, er i ei svensk bok fra 1689. Der står det ei skildring av ei julefeiring. Etter at gjestene har fått honningkake og mjød, tar de sammen i en stor ring og danset mens de sang: ”Hå, hå, reven lockar på isen og jag vil dig sjunga en skrivare vise”.

”Reven rasker” er en hermingsleik, og i dansen vises det med fakter hvordan skredderen, skriveren, spellemannen osv. gjør. Den finnes i ulike tekst- og melodivarianter i hele Norden. Her har vi valgt å ta med en fra Hadeland. Der er teksten ”Reven rusler over rese”. Da det svenske meierikonsernet Arla vinteren 1991/1992 trykte en lignende svensk variant – ”Räven raskar över riset” – på melkekartongene, vakte det en proteststorm. Mange hadde vendt seg til å synge ”isen” i stedet for ”riset”. ”Reven rasker over isen” er fortsatt høyst aktuell og levende!


Klikk på bildet for større versjon

 Astrid og Velle

Ferdig!

Tekstprosjektet "Ukjente ballader" er nå avsluttet, de tre siste balladene ble lagt ut i dag. Til sammen 70 ebøker med balladetekster er publisert i samarbeid med Det norske språk- og litteraturselskap.

Tekstene er tilgjengelige som lesetekster på nett og til nedlastning i fire forskjellige formater (bl.a. epub), se www.bokselskap.no.

Les mer om prosjektet her.

Prosjektet har mottatt støtte fra Norsk Kulturråd, Stiftelsen Fritt Ord og Bergesens Almennyttige Stiftelse.

Under arbeidet fant vi ytterligere 11 "ukjente" ballader som vi også gjerne vil publisere. Vi fortsetter derfor balladearbeidet i 2013, men i mindre skala enn i år - trolig vil vi publisere 1-2 ballader i måneden i tiden framover. Følg med på våre Facebook- og Twitter-sider!


Ellen

Sonjas sang til julestjernen

Reisen til julestjernen har blitt filmatisert på nytt, og diskusjonene om denne filmen eller den fra 1976 er best, er i gang. Den gamle filmen med Hanne Krogh har gått inn i juletradisjonene våre, på TV eller DVD. Og denne filmen har noe den nye ikke har, nemlig "Sonjas sang til julestjernen". Den ble skrevet for filmen av Axel Helgeland og Egil Monn-Iversen (som skrev film-musikken).

Historien er gammel som teaterstykke. Det ble skrevet av Sverre Brandt i 1924, og urpremieren skjedde på Nationaltheatret annen juledag det samme året. Sverre Brandt var økonomidirektør ved teateret, og suksessen og slitestyrken til dette stykket har nok bidratt godt til teaterets økonomi. Johan Halvorsen skrev musikk til stykket.

Elin

Thorbjørn Egner 100 år

I hele år har Egners 100-årsjubileum blitt feiret på forskjellig måte med utstilllinger, foredrag, forestillinger, utgivelser og mye mer. Vil du ha en bedre oversikt over alt som foregår - og har foregått - kan du se her.
I dag er selve bursdagen, og vi gratulerer med å vise en forside fra et notetrykk med "Bamsens fødselsdag" (hva ellers?). Notetrykket er fra en serie kalt Melodier fra barnetimen, utgitt av Lyche Forlag i 1953.

Elin

Bæ bæ lille lam

"Bæ bæ lille lam" må være en av de mest slitesterke barnesangene våre. Og den er vel en av de første sangene små barn lærer.

Opphavet til teksten er i England hvor "Baa, baa, black sheep" sto på trykk i Tommy Thumb's Pretty Song Book i 1744. I 1872 fikkk selveste August Strindberg i oppdrag fra Bonnier forlag å oversette noen engelske barnebøker, og der inngikk også teksten om det lille lammet. Alice Tegnér (1864-1943) satte melodi til diktet og tok  sangen med i det første heftet i serien Sjung med oss mamma! i 1892:

"Bä, bä, vita lamm, har du någon ull?"
"Ja, ja, kära barn, jag har säcken full.
Helgdagsrock åt far och söndagskjol åt mor
och två par strumpor åt lille, lille bror."

Når teksten ble oversatt til norsk første gang, vet jeg ikke. Men slik er den vanligste versjonen i dag:

Bæ bæ lille lam, har du noe ull?
Ja, ja. kjære barn, jeg har kroppen full.
Søndagsklær til far og søndagsklær til mor,
og to par strømper til bitte lille bror.

Det har vist seg at ungene gjerne lager nye versjoner av den kjente sangen. Og i 1999 gikk Norsk Førskolelærerblad ut med en oppfordring til barnehagene om å sende inn alle versjonene av "Bæ bæ lille lam" som de kunne. 27 barnehager sendte inn bidrag, og i Norsk Førskolelærerblad nr. 10, 1999, kan vi lese at det var Ambjørnrud barnehage i Fredrikstad som gikk av med seieren. Hele 46 forskjellige vers om lammet hadde de sendt inn!
Alle bidragene som ble sendt inn til konkurransen er arkivert hos Norsk visearkiv, og her er noen  av tekstene:

Disse to var sendt inn av mange barnehager. Noen hadde "grise" istedenfor "fise". Og lammet kjørte også akebrett eller racerbil.

Bæ, bæ lille lam, gikk på restaurant.
Kunne ikke spise, bare sitte og fise.
Bæ, bæ lille lam, gikk på restaurant.
 
Bæ, bæ lille lam, kjørte folkevogn.
Folkevogna kræsja, lille lammet bæsja.
Bæ, bæ lille lam, kjørte folkevogn.

En morsom og ganske realistisk vri syns jeg denne versjonen har:

Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?
Nei, nei kjære barn, jeg har ikke ull.
For bonden var her i går, og klippet mine får,
så nå må du vente helt til neste år.
(Tobias barenhage, Levanger)

Eller:
Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?
Nei, nei kjære barn, jeg har kroppen tom.
For bonden kom i går og klippet av meg hår,
så nå går jeg naken i sju og femti år.
(Panorama barnehage, Karmsund)

Elin

200-årsdagen for Lindemans fødsel

I dag er det 200 år siden Ludvig Mathias Lindeman ble født. Hele året har det vært markeringer av ulikt slag. På nettsidene til Lindemans legat har vi kunnet følge det som har skjedd gjennom jubileumsåret.
På dagen i dag skal det være en markering ved Lindemans grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo kl 13, så de som er i nærheten kan ta seg en tur dit. I Oslo kan man også besøke en utstilling med Lindeman-materiale på Nasjonalbiblioteket, eller oppleve konserter på Norges musikkhøgskole. Der har de Lindeman-fest og folkemusikkfestival fra 29. november til 6. desember.

Vi har skrevet en del om Lindeman her på bloggen i løpet av året, så ved søk på Lindeman kommer det opp mange interessante saker.
Visearkivarene gratulerer med jubileet!

Viise-Bog tilhørende Georg Falck 1836

På Norsk visearkiv er vi glade når vi får håndskrevne visebøker  til samlingen, enten det er gamle bøker eller nyere slagerbøker. For en tid siden fikk vi deponert en nydelig liten poesibok med rød skinnrygg og gullsnitt med tittelen Viise-Bog tilhørende Georg Falck 1836. Boka inneholder 16 tekster av forskjellig slag og det er Trond Skarsten fra Kongsberg som sendte oss denne boken.

Den åpner med Du lille ø paa Havets blanke Vove, en dansk fedrelandssang som var populær allerede på 1860-tallet, og fortsetter med danske sanger.

Vi vet ikke noe om eieren av viseboka, men jeg vil gjette på at Georg Falck var offiser, i alle fall militær, siden han har skrevet inn Schwacks Norsk Artilleri Sang. Han kunne tysk, det tyder også på at han er militær der tysk gjerne ble brukt. Han har med et hyllest- og skålevers til en medsoldat på tysk.

To av sangene er hentet fra Tegners Fritjofs Saga, som ble oversatt til norsk 1860. En av disse er på tysk. Kanskje Frithjofs Saga er oversatt til tysk på initiativ av Keiser Wilhelm?

Resten er selskapssanger og drikkeviser som kommer fra Det norske selskap. Et repertoar som vi vet var populært tidlig på 1800-tallet og utover mot 1850. Her finner vi blant annet "Hvor saare lidet vil der til".

En annen Georg Falck har skrevet inn noen hjemmelagede tekster i 1903, med en langt fra så elegant håndskrift.

Her er innholdet i boka:

Vise nr. 1 Du lille ø paa Havets blanke Vove – en hyllestsang til Sjælland i Danmark, populær allerede på 1860-tallet

Nr.2 Paa Bierget høyt [?] i Skoven – ukjent

Nr. 3 Naar Torden om dig ruller– ukjent dansk nasjonal sang

Nr 4 Jeg veed ikke hva jeg skal gjøre – ukjent

Nr. 5 Gode Hjerte  – ukjent

Nr. 6 Afskjed – ukjent

Nr. 7 Norsk Artilleri Sang (C. N. Schwach) I Nordens Kæmpebringe…

Nr. 8 Frithjofs Fristelse  Fra Tegners Frithjofs Saga norsk oversettelse 1860

Nr. 9 Dette ser for meg ut til å være Frithjof spiller sjakk på tysk (?)

[Lakune, 3 blad mangler]

[Nr. 10?] Kors på Idas grav – slutten (på svensk) 1826

Nr. 11 Mit fulde glass og Sangens raske Toner (Zetlitz)

Nr. 12 Hvor saare lidet vil der til (Ploug)

Nr.13 Mennesket er skabt til Glæde (Beck)

Nr. 14 For ret os paa Jorden at fryde (Heiberg)

Nr. 15 Lasset die feurigen Bomben (Tysk jubileums skålevers)

Nr. 16 Manden med Glas i Haanden (Bruun)

Velle

Visearkivet feiret seg selv

Norsk visearkivs 30-årsjubileum ble feiret 24.-26. oktober. Vi hadde besøk av kollegaer fra de andre nordiske landene, og mange gode venner fra vårt eget land møtte også opp.
Den 24. oktober var dagen satt av til et seminar om middealderballader. Programmet ligger her.

Styreleder i visearkivet, Liv Kreken Kvalnes, ønsket velkommen. Og etter at Ragnhild Furholt hadde sunget en ballade, holdt  Olemic Thomessen en fin åpningstale hvor han snakket om visens betydning og satte oss alle i god stemning for videre diskusjoner.

Visearkivets leder, Velle Espeland,  tok for seg de store linjene i balladeforskningen her til lands på en humoristisk og informativ måte.

Astrid Ressem, Ellen Wiger og Elin Prøysen (Astrid og Elin på bildet) fortalte om det konkrete arbeidet med balladetekstene og -melodiene. Visearkivet satser stort på balader for tida og jobber jevnt og trutt med å få utgitt disse på nett og i bokform.

Våre nordiske kollegaer holdt interessante foredrag. Ann-Mari Häggmann fra Finland fortalte om Sångarna, forskarna och balladutgåvorna og viste blant annet hvordan en bestemt sanger hadde preget mye av det som var samlet inn og utgitt. 

Margaretha Jersild fra Sverige hadde et foredrag med det velklingende navnet ”De gamla frågade fan efter tackten"– att sjunga en berättelse. Her var det samspillet mellom tekst og melodi som var i fokus.
Noe av det samme fokus hadde Lene Halskov fra Danmark i foredraget
"Fortællende sangudtryk hos traditionelle sangere" - fra overlevering til fremførelse. 

Ragnhild Furholt sang og fortalte om sangerslekten Liestøl i Åseral, som hun hadde lært mange ballader av. Og Olav Solberg fortalte om arbeidet med boka om balladesangere i Telemark, før Liv rundet av og oppsummerte.

Seinere på kvelden feiret vi med festmiddag. Mange hyggelige hilsener og muntert samvær gjorde dette til en særdeles hyggelig kveld. Visearkivets leder gjennom 30 år, Velle Espeland, ble behørig og velfortjent takket.

25. og 26. oktober hadde vi et felles nordisk seminar for en mindre gruppe, som møtes fast en gang i året for å diskutere vokal folkemusikk. Her var det også mye å lære og mange givende diskusjoner.

På bildet ser vi fra venstre: Ragnhild Furholt, Ingrid Åkesson, Lene Halskov pg Astrid Ressem.

Alt i alt var det tre fine dager med masse faglig påfyll.

Liv og Elin

Liti Kjersti

«Liti Kjersti» er namnet på ei av dei mest utbreidde naturmytiske balladane. Det finst over hundre norske variantar av denne visa, som mange også kjenner som «Margjit Hjukse», med heimfesting til garden Hjukse i Telemark. Sidan 13. november er namnedag for Kjersti, Kristin og tilsvarande namneformer, kan det vere grunn til å trekkje visa fram her. Men først litt om sjølve namnet Kjersti.

I følgje namnestatistikken skal det vere 7589 kvinner som har Kjersti som einaste fornamn i Noreg i dag. Fleire ber namnet Kristin: 17131 kvinner. Begge namn var på topp tidleg i 1960-åra. Når det gjeld Kristin-namnet, kan oppsvinget nettopp da hengje saman med at Undsets Kristin Lavransdatter vart utgitt i Den norske bokklubben på denne tida. Begge namneformer er avleidde av Kristina = den kristne. Kristina av Bolsena i Italia var ei av fleire såkalla jomfrumartyrar i mellomalderkyrkja. Ho vart pint til døde på 300-talet og dyrka som heilagmenne i heile Europa, også her i landet. Den meste kjende namneberareren her til lands i mellomalderen var nok Kristina Håkonsdotter, dotter til kong Håkon Håkonsson, som vart gift med ein spansk prins.

Liti Kjersti/Margjit Hjukse er prototypen på den unge kvinna som det går gale med. Om Margjit heiter det at ho kjem på villstrå, ho «tok den vegen  til fjelli låg». Er det tilfeldig at ho vel denne farlege vegen? Eller har ho gått den tidlegare og veit kva ho gjer? Uansett dukkar bergekongen opp med «det lange, kvite skjegg» og framfor alt med gløymsledrikken med villarkonn i. Ho drikk av begeret han rekkjer henne, og dermed er det ingen veg attende til menneskeverda, og ho må bli verande i berget all sin dag:

«Fare no vel då alle i min heim,

no kjem eg aldri til dikkon meir.»

Stolt Margjit ho sette seg på gangaren grå,

ho gret fleire tårer enn hesten ha’ hår.

På 1800-talet da dei norske balladane vart oppskrivne, fanst det nok dei som trudde fullt og fast på bergekongen, huldra, troll og tussar. Men for dei fleste var dei underjordiske figurane på dette tidspunktet på full marsj inn i symbolikkens verd. Det er ikkje avgjerande. «Liti Kjersti» ligg vel til rette for å kunne lesast og syngjast på overført nivå, som ei forteljing om å velje feil, og dei tragiske følgjene av det.

Olav

Theodor har navnedag

I dag har Theodor navnedag. Dagen var opprinnelig til minne om den romerske soldaten Theodor, som døde som martyr på 300-tallet. En muntrere hilsen til våre dagers Theodorer gjør vi med ei studentvise hentet fra trondheimstudentenes visebok Smørekoppen fra 1942.
Elin

Odd Børretzen

Det var trist å få nyheten om at Odd Børretzen var død den 3. november. Vi er mange som vil savne stemmen og det kloke og underfundige blikket hans.
Han var født i 1926, og familien flyttet til Oslo fra Hjelmeland da han var tre år. Han tilbrakte mange år til sjøs i handelsflåten, og publikum ble først kjent med ham gjennom avis-petiter fra sjølivet, illustrert av ham selv.
Han hadde mange kunstneriske evner og utfoldet seg både som illustratør, humorist og kåsør. Den første LP-en, Odd Børretzen, ga han ut i 1974. Han sang ikke visene sine, men hadde en egen måte å "snakkesynge" på som var helt særpreget for ham.

Han samarbeidet med Alf Cranner fra 1970-tallet av, og de to hadde forestillinger som også ble gitt ut på plater. I 1974 kom en LP med den lange tittelen Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973, og i 1980 Hva er det de vil? Live fra ABC-teateret (CD 1996).
I de seinere årene er det Lars Martin Myhre som har vært Børretzens faste musikalske partner. CD-en deres Noen ganger er det all right ble en kjempesuksess med 150 000 solgte eksemplarer og Spellemannpris for Årets hit 1996.

Odd Børretzen fikk flere Spellemannpriser og mange andre priser og utmerkelser. Blant annet Humanistprisen, Gammleng-prisen, Herman Wildenveys Poesipris og Alf Prøysens ærespris.
Mer om Odd Børretzen finnes her.

Elin

Visa om Nittedalsmordet

De typiske skillingsvisene var viser om aktuelle hendelser. Visetrykkene kunne kjøpes i spesielle utsalg, på markeder eller av omreisende selgere. Hadde det skjedd en ulykke, mord eller annen tragedie, var det ikke lenge før ei vise om hendelsen var i salg. Og viseforfatteren pyntet gjerne på med ekstra detaljer og spekulasjoner.
Et godt eksempel på ei slik vise, er visa om Nittedalsmordet med undertittel: "Ny interesant vise om de to elskendes grufulde mord i Nittedalen og den mystiske morder, som endnu har undgaaet opdagelse."

Den 20. september 1920 kunne man lese i Aftenposten at det var funnet "en rød Opelbil stående i veikanten". I bilen satt sjåfør Pedersen og "en ung dame", begge var skutt gjennom hodet. Den unge damen var sjåførens forlovede. Sjåførens lommebok og klokke var borte, og akkurat denne dagen hadde Pedersen 6000 kroner på seg, en meget stor sum på den tiden.

Her har visedikteren funnet stoff både til å skildre det man visste fra avisene og til å utbrodere og fantasere. Det triste høstværet lager en ekstra tragisk ramme rundt historien:

Mot Grønland en høstkveld en bil suste ud
Med Valdemar Pedersen kjæk.
Han kom for at træffe sin vordende brud,
Marit saa vakker og spræk.
Han holdt ved Olympen og gik ind i salen,
Sa: "Marit, jeg reiser til Hakedalen,
Saa faar du mig undskylde nu for ikveld,
Imorgen er søndag, da møtes vi vel."

Men Marit vil være med, selv om Valdemar protesterer (legg merke til rimet!):

"Ak ven min, det maa du opgi," sa chaufføren,
"For ute det regner og blaaser som Søren."

Marit blir med, de henter han som hadde bestilt bil, og turen går nordover. Og her begynner visedikteren virkelig å vise seg som både synsk og tankeleser:

Og bilen den bruste ivei som en vind,
Forut sat det elskende par
Og bakut sat skurken skuffet i sind.
En strek ham i regningen var
At Marit paa ferden med skulde drage,
Usett han vilde ta Valdemar avdage
Og siden skjøn Marit til hustru at faa,
Men nu syntes planen at gaa rent istaa.

Bilen fortsetter "i susende fart" med Valdemar "kjæk i sydvest" ved rattet. Da de nærmer seg Hakadal, skjer det:

Da den fremmede mand sin revolver fremdrog
Og det hørtes et drønnende knald.
Tilbake sank Valdemar skutt i bakhodet.
Marit skrek op mens flommede blodet,
Saa blev hun selv udi tinningen skutt,
Det hele sto paa i kun et minut.

Morderen plyndrer sjåføren og setter på sprang "Mens uveiret tonet sin triste dødssang."

Og visa slutter slik:

Sidst i november blev anholdt en mand,
I ham alle morderen saa,
Men da han sit alibi bevise kan
Som uskyldig betraktes han maa.
Den morders opdagelse endnu vi haaber,
De elskendes blod imot himmelen raaber
Gjengjældelse for hin grufulde nat.
Deres jordiske lykke den endte saa brat.


11. mars 1921 ble den 19-årige Rolf Tollefsen fengslet for mordet. Han hadde ikke alibi, og gikk bestandig med revolver på seg. Han tilsto aldri, men ble dømt bl.a. fordi han hadde Pedersens klokke og hadde strødd om seg med penger, ifølge vitner.
Dommen ble livsvarig fengsel.

(Hele viseteksten ligger på visearkivets nettsider).
Elin

Ja. Vi har ingen bananer

Første juli 1923 hadde Ernst Rolf premiere på revyen Fra Karl Johan til Lykkeland på Casino. Det var en utstyrsrevy som det gikk frasagn om lenge. Blant annet besto scenedekorasjonene av et kjempestort basseng med 18 000 liter vann. Her boltret badenymfer seg, og Ernst Rolf stupte også uti i kjole og hvitt!
I denne revyen presenterte han visa "Ja. Vi har ingen bananer", en oversettelse av den engelske "Yes, we have no bananas", som var svært populær på den tida. Men han fikk uforutsette problemer med rettighetene. Den 20. november 1923 kunne Aftenposten fortelle:

Både Ernst Rolf og Bernau har ment at de har eneretten i Norge til melodien "Yes, we have no bananas", og Bernau har forlangt 3000 kroner av Rolf i erstatning for rovet. Imidlertid viser det seg at Rolf har kjøpt visen av det riktge selskapet i New York, mens Bernau har kjøpt den i England, og der hadde de ikke rett til å selge den til Norge. Rolf har altså fått bananene, og Bernau kan med oppriktig vemod synge: "Yes, we have no bananas". Men rett til melodien har han altså ikke.

Elin

Astrid, mi Astrid

Horats, portretert av Giacomo Di Chirico

«Astrid, mi Astrid», også kalla «Sveinung og Astrid», er ei vise mange kjenner. Den har stått – og står framleis – i mange visebøker, og har vore sungen både titt og ofte. Ein vakker melodi har den også, ein folketone oppskriven av Lindeman. «Astrid, mi Astrid» er ein såkalla vekselsong, der ein gut og ei jente syng til kvarandre skiftevis. Guten, som altså heiter Sveinung, byrjar:

Astrid, mi Astrid, som eine heldt tå meg,
den tid du var meg så inderleg god!
Den tid du gret kvar ein gong eg gjekk frå deg,
som var kvar laurdagskveld, minst du det no?
Då var eg bygdis den sælaste gut,
inkje eg bytte med prest eller fut.

Det kjem sjølvsagt forviklingar til, men ikkje verre enn at dei ser ut til å løyse seg i siste strofe, for da syng Astrid:

Venar’ enn soli som glar bakom fjellet
det er han Torgrim, kan eg seia deg.
Og du er argar’ enn villaste trollet,
falskar’ enn skumet på vatnet mot meg.
Men eg er lik’vel di trugnaste møy,
berre med deg vil eg leva og døy.

Det var vestfoldingen Hans Hanson (1777-1837), fødd i Larvik, som skreiv om Astrid. Han dreiv ei tid som tømmeroppkjøpar i Øvre Telemark og lærde seg målføret, som han sette pris på. Hanson skriv godt på telemål. Grammatikk-interesserte kan merke seg den originale og elegante genitiven i første strofe, femte linje: ‘bygdis den sælaste gut’. Visa vart trykt i årsskriftet Nor (1816), og same år gav han ut ei eiga visesamling. Hansons viser og dikt på bygdemål vart populære, og nokre kom derfor med i Jørgen Moes folkevisesamling (1840).

Original dikting er likevel «Astrid, mi Astrid» ikkje, men ei omsetjing av den romerske diktaren Horats’ ode til Lydia (III/9). Horats har vore ein omtykt diktar gjennom tidene og mange har omsett han, både før og etter Hanson. Her er Johannes Gjerdåkers versjon av «Til Lydia», første strofe:

Då du, Lydia, heldt meg kjær,
den tid du ikkje lét andre armen slå
rundt om den kvite halsen din,
Persarkongen var då ikkje så sæl som eg.

Olav

50 år siden "Love Me Do"

På dagen i dag er det 50 år siden The Beatles ga ut singelen "Love Me Do". På YouTube ligger det flere klipp med denne, som kan være verdt å se på. Det er alltid rart å se gamle klipp med disse "langhåra" gutta som foreldregenerasjonen syntes var så fryktelige....
At denne gruppa skulle prege pop-musikken i så mange år, var det vel ingen som tenkte den gang.

I norsk visetradisjon satte også Beatles spor. Flere av sangene kom inn i skolesangbøker og visesamlinger, og sangene var godtatt både blant gammel og ung. Og visegruppa Ballade (med Birgitte Grimstad, Åse Kleveland, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) gjorde stor suksess med sin norske tekst til "Hey Jude", som på norsk ble til "Hei Knut!"
Denne og flere av gruppas innspillinger liggerpå YouTube.

Elin

Invitasjon til seminar om mellomalderballader og jubileumsfest for Norsk visearkiv!

I haust er det 30 år sidan Norsk visearkiv vart starta og me ynskjer å markere dette med eit seminar om mellomalderballadar og jubileumsfest den 24. oktober!

Program:

10:30 Kaffe, registrering

11:00 

Balladesong ved Ragnhild Furholt

11:10 

Åpning ved Stortingsrepresentant Olemic Thommesen (Høgre)

11:20 

Norsk visearkiv og balladane i vår tid.  Velle Espeland

11:40 

Punktum eller fluelort? - om å transkribere balladeoppskrifter. Ellen Wiger, Elin Prøysen og Astrid Nora Ressem.

12:00 

Sångarna, forskarna och balladutgåvorna - En kritisk granskning av balladforskningen i Finland. Ann-Mari Häggmann (Finland)

12:30 Enkel lunsj

13:30 

Kråkevisa!

13:40 

”De gamla frågade fan efter tackten” – att sjunga en berättelse.  Margareta Jersild (Sverige)

14:10 

"Fortællende sangudtryk hos traditionelle sangere" - fra overlevering til fremførelse. Lene Halskov (Danmark)

14:40 Kaffepause

15:00 

Balladesong med kommentar.  Ragnhild Furholt

15:15 

«Det maa ansees som uvæsentligt enten Meddeleren heder Per eller Paal», meinte Lindeman. Kan vi lære noko av biografiane til dei gamle balladesongarane?  Olav Solberg

15:45 

Oppsummering ved Liv Kreken

16:00 

Seminar slutt

19:00 

Jubileumsmiddag på Le Bouchon,  Henrik Ibsensgate 60

-

Pris for seminar:              Kr. 200,- (150,- studentar)                         

Pris for middag:               Kr. 600,-

Bindande påmelding til liv@visearkivet.no innan 5. oktober.

For meir informasjon kontakt Liv Kreken på tlf: (+47) 93434977

Sexpress i middelalderen

"Ungersvein på tinget" er navnet på en av middelalderballadene vi nå har lagt ut på bokselskap.no. 

En del av de tekstene vi legger ut til nedlasting er slike som samlerne på 1800-tallet syntes var for dristige til å ta med i trykte samlinger. Mange har derfor levd et nedstøvet liv i arkivskuffene.

For å snakke dagens språk, handler "Ungersvein på tinget" om ei jente som gjerne vil ha sex med en gutt. Han er ikke interessert og låser døra for henne. Hun sparker inn døra og kryper opp i senga hans, men det nytter ikke. Han snur ryggen til henne.
Så drar unggutten til tinget og klager på sexpress fra jenta. Han vil være i fred om natta! Men der får han ikke medhold. På tinget skjønner de ikke problemet, og han må reise hjem i skam.

Les hele visa med kommentar her.

Elin

Lindeman og Draumkvedet

I forbindelse med Lindeman-året har Astrid Nora Ressem ved Norsk visearkiv og Øyvind Norheim ved Nasjonalbiblioteket skrevet en interessant artikkel på nettsidene til Lindemans legat. Her kan vi  lese om hvordan Draumkvedet ble det nasjonaleposet vi oppfatter det som i dag. 

Ludvig M. Lindeman nedtegnet flere melodier til Draumkvedet, og  i 1863 og 1885 ga han ut to arrangementer der han brukte fire av disse melodiene og deler av M.B. Landstads restituerte tekst.
En som bidro sterkt til å vekke folks begeistring for Draumkvedet var Thorvald Lammers. Han var en av Norges betydeligste mannlige sangere på den tiden, og han spilte også en viktig rolle som kordirigent.

I 1891/92 hadde Lammers fulgt folkloristen Moltke Moes forelesninger om Draumkvedet. Han ble betatt av folkevisene og holdt siden en rekke konserter.  I 1896 framførte han en forkortet versjon av Moltke Moes restitusjon av Draumkvedet med fire melodier nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman. Han sang det hele a capella, altså uten akkompagnement. Dette var en stor og uvanlig begivenhet, det var fulle hus og konserten ble gjentatt flere ganger, bl.a. året etter i Johanneskirken.

Elin

Kallen og Katten

Jakob Sande er ein av dei mest folkekjære lyrikarane vi har, og fleire av dikta hans er tonesette. Mange vil hugse "Kallen og Katten" som står i diktsamlinga Guten og grenda (1945) og som gjennom plateinnspelinga til Kurt Foss og Reidar Bø, og seinare Jon Eikemo si framføring vart ein stor suksess. Dei to hovudaktørane i Sandes tekst er altså kallen: Simo i Støa, og katten hans:

Han Simo i Støa og katten

var mette av alder og år,

og båe var redde for vatten,

og båe var mest utan hår.

Og alt medan åra tok ende

so tenkte vel kallen med seg,

at her var det tryggast, kanhende,

å fyrst sende katten i veg.

I den fyldige Sande-biografien sin har Ove Eide gjort greie for fleire tradisjonsførelegg for "Kallen og katten". Det har funnest liknande historier på folkemunne både på Nordfjordeid, på Bulandet og i Jølster. Og i eit julehefte som elevlaget ved Firda landsgymnas gav ut (1926), der Sande gjekk ein kort periode, står ein versjon av forteljinga på trykk. Desse historiene har nok Sande kjent til. Men vandresegna om kallen og katten har funnest i vidare krinsar, i noko varierande utformingar. I USA og internasjonalt blir segntypen gjerne kalla "The Animal's revenge". Hemnen rettar seg mot mennesket som tankelaus representant for samfunnet. Den som mishandlar dyr, vil få si straff til slutt.

Sivilisasjonskritikk finst det ikkje noko av i Sandes vise; derimot er dette situasjons- og språkkomikk på sitt aller beste. Sande greier det ein god diktar skal: å overtyde oss om at det fortalde er gudsens sanning! Når vi les eller høyrer "Kallen og Katten", blir vi også slegne av kor fantastisk godt Sande skriv, eit smidig og idiomatisk nynorsk, i pakt med godt norsk talemål:

Og døra og litt utav veggen

dreiv saman med dunder og brak,

og somt fauk i låra og leggen,

men verst vart han skamfaren bak.

Og doktor var henta, og presten

og kallen vart plåstra og smurd

so pass han stod oppatt på resten –

men katten vart aldri meir spurd.

Olav

Herr Sinklar drog over salten hav

Den 26. august er det 400 år siden det berømte slaget ved Kringen, som er bakrunnen for Edvard Storms kjente vise.
Det var i Kalmarkrigens tid, og Danmark-Norge og Sverige var i krig med hverandre. Svenskekongen hadde reruttert leietropper fra England og Skottland, og disse skulle ta seg til Sverige fra Romsdalen og gjennom Gudbrandsdalen.

Herr Sinklar drog over salten hav, 
til Norrig hans kurs monne stande; 
blandt Gudbrands klipper han fandt sin grav, 
der vanked' så blodig en pande. 

Men ved Kringen i Sel samlet lensmannen mellom 300 og 500 våpenføre bønder. Her var det ideelt for bakhold med en bratt skråning på den ene siden og Lågen på den andre. De la opp sperringer i veien og fanget skottene i en felle. Så kunne de angripe dem ovenfra, blant annet med tømmerstokker og store steiner. Mange flyktet ut i Lågen og druknet.

I folketradisjonen har dette slaget blitt framstilt mer og mer heroisk etter som tida har gått. Og Edvard Storms vise er intet unntak:

Med døde kropper ble Kringen strødd;
de ravne fikk nok at ete: 
det ungdomsblod som her utfløt, 
de skotske piker begrete. 

Ei noen levende sjel kom hjem, 
som kunne sin landsmann fortelle 
hvor farlig det er at besøke dem 
der bor iblandt Norriges fjelle.

Edvard Storms vise ble trykt som skillingstrykk i 1786, og har siden vært en gjenganger i sangbøkene. Hele visa finnes blant annet i Norsk visebok (Aventura 1993). Slaget ved Kringen er utførlig beskrevet i en artikkel på Wikipedia. På nettsiden Kringen 1612 er det også mye artig stoff om slaget og mytene rundt det. Her kan du blant annet lese om Pillarguri som skal ha varslet om skottenes ankomst ved å blåse i lur.

Elin

Lindeman og Danmark

At Ludvig Mathias Lindeman har hatt stor betydning i Norge, både for salmesang og folkeviser, er vel kjent. Det er kanskje mindre kjent at han hadde stor betydning for dansk sang og musikk innenfor kirken og skolesangen.
Anne Holen og Øyvind Norheim har skrevet en interessant artikkel om dette for nettsidene til Lindemans legat.

Lindeman skrev melodier til Grundtvigs salmer og sanger. Så tidlg som i 1840 komponerte han melodier til sju Grundvig-salmer, blant annet den kjente "Kirken den er et gammelt hus".
Fra 1870-årene av komponerte han mange melodier til Grundtvigs tekster for sangbøkene for folkehøyskolen.

Forfatterne skriver:

I forhold til mange av de gjengse melodiene – ofte hentet fra syngespill og revyviser – som var i bruk til den enorme mengden Grundtvig-tekster som nærmest oversvømmet danske sangsamlinger fra 1830-tallet og utover, bidro Lindemans melodier med en ny, frisk verdighet som føltes vesentlig riktigere til Grundtvigs tekster.

Innenfor kirkesangen fikk Lindeman etter hvert en solid posisjon. Tilknytningen til Grundvig og folkehøyskolebevegelsen gjorde at det tok litt tid å få den høykirkelige anerkjennelsen, men den kom. I danske koralbøker var han representert med mange melodier, og han var den eneste komponisten som ikke var dansk.
Forfatterne skriver:

I lys av Ludvig Mathias Lindemans enestående stilling i dansk kirkesang som den eneste ikke-danske 1800-tallskomponist ville det være nærliggende å tro at han selv bidro sterkt til å få et fotfeste, og ikke minst gjorde anstrengelser til å befeste sin posisjon, i danske koralbøker. De foreløpig sparsomme kildene som kan kaste lys over dette, bærer tvert imot bud om det motsatte. Initiativene kom fra dansk hold, og bortsett fra noen av de tidligste salmetonene, var det nok først og fremst hans melodier til Grundtvigs bibelhistoriske sanger og krønikerim som var innfallsporten til også de mer høykirkelige salmetonesamlingene.

Elin

Ei vise av Landstad

Her på visearkivet har vi mest å gjøre med Magnus Brostrup Landstad som innsamler av middelalderballader og andre folkeviser, utgitt i Norske Folkeviser 1853. Salmene hans er også godt kjent gjennom Landstads reviderte salmebok.
Men han skrev også andre viser. I 1879 ga han ut samlingen Sange og Digte af forskjellige Slags, mest fra gamle Dage. Her finner vi visa "Stakkars gutt", som begynner:

Jeg er en fattig, liten dreng
har intet hus og ingen seng.
Min moder lagde seg til ro
hun ville helst i graven bo. 

Jeg samlet gamle viser på 1970-tallet, og flere sang denne sangen for meg. Da fortalte de gjerne at de kjente visa fra leseboka. Jeg fant den i ABC for skole og hjem ved Elling Holst og Anna Rogstad. Min utgave av leseboka er fra 1906, men den ble utgitt første gang i 1894. Det er vel sannsynlig at visa har vært med helt fra starten. Landstads tekst er på hele 20 vers, men i leseboka er det bare ni, og forfatter er ikke oppgitt. Her er visa flettet inn i fortellingen "Da jeg var liden" av Elling Holst. Han var alvorlig syk da han var barn, og mora satt ved senga og sang denne visa. I leseboka gjenfortelles første vers før teksten fortsetter. Her er noen av versene:

Her gaar jeg nu for hver mands dør,
Gud ved, at jeg det nødig gjør.
Jeg ser saa mange glade smaa,
de gir mig mad og lar mig gaa. 

En stille sommer-aftenstund
jeg kom forbi en vakker lund.
Der stod et hus saa pent og net
og jeg var sulten, tørst og træt.

Da hørte jeg saa sød en klang.
I skolehuset smaabarn sang.
Jeg siger det for vist og sandt,
mit hjerte slog, min taare randt.

De sang om Gud i himmerig
og takked ham saa hjertelig.
De bad for alle, fjern og nær,
og mest for den, som fattig er.

Jeg hulked høit og bad de smaa
at jeg iblandt dem maatte gaa
og høre om den gode Gud,
og lære om hans milde bud.

Da tog mig læreren i haand
og trøsted mig med kjærlig aand.
Saa kom en liden pige frem
og bad mig følge med sig hjem.

"Jeg far skal be' saa pent for dig,
saa tar han dig vist ind til sig."
Hun klapped' mig og lagde til:
"Graat ikke mer, saa er du snild!"

Du kan skjønne, saa snild liden pige havde en snild far ogsaa. Han tog den vesle fattige gutten til sig, og saa var alting godt.

Og går vi til Landstads originaltekst, skjer selvfølgelig det. Gud hadde sendt mannen en drøm om natta, så gutten fikk det godt til slutt.

Elin

Marslanding og romfartsviser

I dag landet roveren Curiosity på Mars. Det er selvsagt NASA som står bak oppskytingen, og Curiosity har vært på vei i verdensrommet siden 26. november 2011. Hensikten med ekspedisjonen denne gangen er bl.a. å finne ut mer om hvordan planeten utviklet seg og hva som skjedde med vannet som en gang var der. (Se forskning.no)
Vi kan vel si at vi har en liten del av æren for dette, vi også. Curiosity ble nemlig testet på Svalbard.

I dagens anledning har jeg funnet fram til noen gamle viser om temaet.
Den eldste er skrevet av Per Kvist,  og utgitt 1920 i heftet 16 Cabaretviser. Dette er viser skrevet i 1919 og 1920 for Chat Noir. Der har han ei vise med tittel "Gnistinterview med Mars via Rundemanden". Rundemanen er ett av fjellene rundt Bergen, og her lå senderen for Bergen Radio på 1920-tallet. I visa sender Per Kvist et telegram til presidenten på Mars:

Tik - tak sa telegrafen og straks saa fik jeg svar.
Jeg fik svar, at nu var, vor forbindelse blit klar. 
Jeg ønsker at faa gnistre med planetens præsident.
Præsident, bare vent, nu blir telegrammet sendt.

Per Kvist spør hva presidenten synes om jorden, og her er det ikke mange godord å få! På Mars er det fred og harmoni, men på jorda er det bare bråk og krangling:

De kalder dere "men'sker" og er saa stolt av de',
stolt av de', jeg maa le, kan jo aldrig holde fre',
de slaas saa filler fyker og ingen ved om hva'.
Vet De hva? Si'r De ja, ja da skrøner De nok bra.

I radioen i 1931 sang søskenparet Gerd og Otto en langt muntrere sang om vår nærmeste nabo i verdensrommet; månen. Visa "Et luftslott på månen" ble spilt inn på plate i 1934 og ble en stor suksess.
På månen skal de ha et slott "med en stjerne til lys i hver sal". Herfra kan de dra på reiser til andre planeter:

Ja, på månen der skal vi bo,
men likevel av og til vi to
skal på tur mellom stjernene dra.
Stjernen Venus den ligger nær,
sommervilla vi bygger der
og et lysthus på Mars skal vi ha.

I 1958 var erobringen av verdensrommet begynt, og Unni Bernhoft sang Finn Bøs vise "Stewardessen fra Venus" på Centralteateret.

På Venus i "De flyvende tallerkeners ekspress",
som kalles V.T.S.
der er jeg stewardess.
Vi flyr i trykkabin med tusen atmosfærers press,
og førsteklasses service kan vi gi Dem!
Jeg kom direkte hit fra Venus med en passasjer,
en jordisk kavalér,
vi brukte tre kvarter.
Men sant og si så skulle jeg med glede brukt litt mer,
for fyren hadde charme, det skal jeg si dem!

Men elskoven hadde sin virkning på romfartøyet, som skjente både hit og dit:

Vi bulka fire ganger, siste gang mot Sputnik 3,
ög måtte taues med
til Saturn, hvor vi ble
elskverdig tatt imot av Norges flyve-attaché

Men de kom seg videre.

Folk sto i kø og svingte med hatten
helt ifra Mars til Melkeveien 18!
Men det var vrient å navigere,
etern var full av bikkjer med mere!
Rett foran Neptun møtte vi Laika,
pudler og mopser fløy der og haika! 

(Hele teksten står i boka I Tigerstadens jungel, Oslo 1961).

Fantasien har ikke satt grenser for hva som kan fortelles i viseform om slike utenomjordiske aktiviteter. Hvis du isteden vil se hvordan Mars-landingen virkelig foregikk denne gangen, er NASAs nettsider det rette stedet, men her får du ikke med deg stewardess!

Elin

God ferie!

Visearkivet tek ferie og er i gang att frå 6. august!

PS* Hald av onsdag 24. oktober!

Då vert det balladeseminar og feiring av arkivets 30-årsjubileum.

Crambambuli i juli!

I anledning dagen i dag er det vel ikkje meir enn rett og rimeleg at Napoleon får ein liten blogg. 9. juli er nemleg dagen då Napoleon 1 vart deponert til St. Helena om bord på ein britisk kryssar etter at han overgav seg.

Uansett, dei fleste kjenner vel til den kjende barnevisa ”Napoleon med sin hær” der ”alle hadde flasker med melkeskvetter på” og ellers var kjekke og greie soldatar i taktfast marsj over Alpene. Men i følge Smørekoppens visebok frå 1942 (Utgitt av Akademisk forening Smørekoppen N.T.H), hadde Napoleon også anna drikke med. Første verset av drikkevisa Crambamboli går nemleg slik:

Illustrasjon frå Smørekoppen  

Napoleon var en tapper kriger

som du og jeg og alle vet;

men vet du også hva man siger,

var grunnen til hans tapperhet?

Han med sitt hele kompani

drakk sig et glass crambamboli

crambim-bam-bamboli

crambamboli.

Crambambuli er oppgitt å vere eit slavisk ord som betyr likør. Dei to andre versa i visa handlar ikkje om Napoleon, men om å gjere lykke hos damene og bli kvitt frykt og eksamensnerver.  Sjølvsagt ved hjelp av Crambamboli. Men Napoleon var vel ikkje kjend for å vere spesielt plaga av frykt eller mangel på dametekke, så det kan vel vere at Crambambolien hjalp han med dette også?

Liv

Gøy på lanne'

Noen visestubber fester seg i bevisstheten, og hvis det er fengende refrenglinjer, kan "alle" dem. En sånn sang er vel Arne Svendsens (1884-1958) "Gøy på lanne'" med fortellingen om alle viderverdighetene familien fra byen opplever på sommertur på landet. Og refrenget med "Gøy på lanne', gøy på lanne', sånt no' har'kke vi i by'n!"  gjentas etter hvert som familien slåss med rotter og lopper, og opplever lynnedalg og avsagde fingre!

Visa ble først sunget av Einar Rose i Finn Bø og Arne Svendsens revy På'n igjen i1933 på Chat Noir. Sangen finnes i utallige allsang-bøker, og er også kommet inn i barnesang-repertoaret, uten at det siste verset er luket vekk:

En natt slo lynet ned i sengen inne hos han pappa -
Det slo'kke ned hos oss. Vi lå i kottet under trappa.
Den natten da var mor i byn så hun ble ikke rammet -
Men Magda gikk i flere dar med ene benet lammet -
Gøy på lanne', gøy på lanne', såntno har'kke vi i byn!
 
Arne Svendsen var en mester til å lage viser som vi fremdeles synger (i hvert fall deler av). "Serru, serru" og "Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg" er to av dem. Visene hans stammer fra den tid da revyvisene fikk et langt liv etter revyene, sunget både offentlig og i festlig lag. Arne Svendsens viser ble framført av noen av datidens fremste sangere og revyskuespillere, som Einar Rose, Lalla Carlsen, Leif Juster og Jens Book-Jenssen, og det gjorde jo sitt til at de ble populære.

Elin

Den fordømrade sommer'n

Sommeren skal jo være lettkledd og solrik, og det illustreres på ei singelplate i vårt rikholdige arkiv. Her poserer en ung Lars Klevstrand på plata Sommersinglett. Plata er utgitt av plateselskapet MAI i 1981, og Lars Klevstrand synger sammen med visegruppa Stiftelsen, Kjetil Skaslien på trekkspill, Carl Morten Iversen på bass og Svein Erik Gaardvik på trommer. Samarbeidet med Kjetil Skaslien har forresten Lars fortsatt med i visegruppa Gatesangerne.

Sommerens plager og denne visa har vi skrevet om før i bloggen, og nevnte der denne norske versjonen, som er oversatt av Oskar Steingrimsen.

B-sida er "Køl på med musikk", skrevet av Hasse Alfredsson og Tage Danielsson til revyen Under dubbelgöken, som gikk som lunsj-forestilling på Berns i Stockholm 1979-1980. Originaltittelen er "Fläska på med musik". Den norske oversettelsen er gjort av Lillebjørn Nilsen.

Elin

Det er sommer det er sol og det er søndag

Det er midtsommer og endelig noen dager med sol! Og en sang som bobler over av sommerglede er slageren "Det er sommer det er sol og det er søndag". Refrenget går sånn:

Det er sommer det er sol og det er søndag.
Alle hjerter er så glade og fri.
Smilet fram, det blir ditt ansikt jo så pent av.
Alle fugler kan en glad melodi.
De lyse sider skal du se (dem skal du se).
Jeg kan da hurtig nevne tre (de tre du vet).
Det er sommer det er sol og det er søndag.
Smil og vær i solskinns og søndagshumør.

Sangen er opprinnelig dansk. Teksten er skrevet av Erik Leth og melodien komponert av Sven Gyldmark og bærer tittelen "Det er en prektig dag". Den er skrevet ca 1953 til filmen "Far til fire", som mange vil huske fra norske kinolerreter utover 50-tallet. Sangen ble også en hit som stod på egne ben utenom filmen, og "Det er sol og det er sommer og det er søndag" har nærmest blitt et munnhell som brukes uavhengig av slageren. Mange kan synge første refrenglinje, og her har dere hele sangen slik den opprinnelig ble brukt i filmen fra 1953.

Astrid

Digitale fortellinger

Her om dagen deltok jeg på fagdagen ”Digital dugnad og dialog” i Kulturrådet. Her ble det snakket om hvordan kulturinstitusjoner som arkiver og museer kan bruke digitale verktøy til å formidle og dele kunnskap. ”Digitale verktøy” kan som vi vet bety så mangt, i fokus denne dagen var blant andre Wikipedia, Facebook og Digitalt fortalt.

Her på visearkivet bruker vi digitale verktøy ganske aktivt. Ved hjelp av Facebook, Twitter og ikke minst denne bloggen formidler vi smått og stort fra arkivet og vår arkivhverdag. Men ”Digitalt Fortalt” måtte da være noe for oss, tenkte jeg for meg selv der jeg satt i Kulturrådet. Mye av materialet vårt måtte da egne seg godt for den type formidling? 

Vel tilbake på kontorpulten oppdaget jeg at digitale fortellinger slett ikke er noen ny tanke her ved arkivet. Allerede i 2010 var Astrid på kurs og laget to digitale fortellinger.

Den første fortellingen, Søstrene Bjørklund i Mehamn, handler om ei håndskreven visebok der ei ung jente fra Mehamn skrev ned sanger hun likte, og der hun beskriver sitt store møte med Søstrene Bjørklund.

I den andre fortellingen, Slagernes og drømmenes Hawaii, kan du høre om blå laguner, palmer og hulapiker.

  Så min nye idé om formidlingskanal var altså slett ikke ny. Men hvem vet, kanskje kommer det flere digitale fortellinger fra visearkivet etter hvert?

 

 Ellen

Jonsokdansen

Før i tida var sankthans (eller jonsok) synonymt med bål og dans. Sånn er det ikke lenger i like stor grad, selv om vi gjerne tar oss en fest!
Et søk i visekatalogen her på arkivet brakte for dagen en note med to tekster av Herman Hermani. Det er polkaen "Jonsokdansen" og reinlenderen "Borghild reinlender". Begge tekstene spiller litt på at det er de gamle dansene som er bra i motsetning til de moderne. i "Jonsok-dansen" heter det:

For hva er en dans som er moderne
gå over gulvet og riste i knærne,
takke meg til en polka slik som den ble danset før.

Og her danses det livlig. Teksten skildrer de dansende, par etter par. Her er  den attenårige Eva og Anton med jente fra by'n, og

Skomaker'n, ja han har fått opp latter'n
svinger seg rundt med lensmannsdatter'n,
kona står i døra og følger nøye med.
hu Petra har lirka av seg skoa
de er nye og klemmer toa,
strømpene er hele, så de kan dem gjerne se.

Herman Hermani (1898-1960) var en populær slagerkomponist. Han fikk tilnavnet "Norges blomsterkomponist" fordi det ofte handlet om blomster i tekstene hans. Gjennombruddet kom i 1935 med slageren "Den gamle syrin", og i 1938 kom storslageren "En liten blåveis" ("Sakte går de to i lien").

Hermani skal ha sagt at en god slager må inneholde noe om månen, noe om under et tre og litt kjærlighet (kilde: Norsk pop- og rockleksikon).

Elin