Haugebonden

Gammelt julekort

I dag er det årets korteste dag. Hva folk i Norge sang rundt juletider og vintersolverv i riktig gamle dager, før reformasjonen, vet vi lite om. Men middelalderballadene var trolig populære både ved hoffet og blant folk flest i senmiddelalderen, og i noen av dem står jula fram som ei tid med mye uro der kreftene i naturen og mennesket er ute av kontroll. En av disse er balladen om haugebonden.

Bonden møter haugebonden på ”den heilage julekveld” og haugebonden selv er den gamle gårdsnissen, tuftekallen, han som rydder gården og som ligger i gravhaugen. Han ser etter at etterkommerne følger gammel skikk og bruk, og hver julekveld skal han ha øl og grøt på låven. I visa kan han også være gavmild når alt er på stell på gården.

Visa er først og fremst skrevet opp i Telemark, men Knut Liestøl mente at den opprinnelig var diktet i ei sjøbygd. Visa er nemlig godt dokumentert langs kysten helt fra Lista i sør til Trondenes i nord, og i visa står skipet sentralt. I utforminga fra Troms er det klart at haugebonden er en skipsnisse, eller klabautermann. Sagnene om skipsnissen skildrer ham som en kontrollvette liksom gårdsnissen, men han hjelper også til i kritiske situasjoner. I uvær kan han sette ryggen til masta så den ikke skal brekke, og i denne varianten fra Sogn og Fjordane ser vi det kjente motivet der nissen oppfører seg som en julenisse og kommer med gaver som silkeduk og gullskrin.

Melodi: Udatert oppskrift av Ola Ryssdal etter Katrina Kjørvik, Gloppen, Sogn og Fjordane.
Tekst: Oppskrift fra 1870-åra, trolig av Hans Ross etter ukjent sanger, Sunnfjord, Sogn og Fjordane.



Klikk på bilde for å forstørre



1. I dag æ da Juledag, grannen min

me vi oss no litevetta mose

Imorgo kjeme han Gulstein Maagen min

paa Skipe so heite Ligose.

- Vi lyder op for Bonden

deis pela, dei dansa, dei leika. –

2. Høyre du da kjære Grannen min

kvi tukta kje du Sveinanne dine?

kver dan einaste Julenatt

so kjeme dei paa Haganne mine.

3. Alti so he eg rott Fiskje mæ Deg

aa alti brukt Baatanne dine

ingja Baatsleige he du faatt taa meg;

du tykje da va lengje ti bie.

4. Men gakk du deg bak i Styrerum,

ja bak i Styrerums Kose,

dar finne du da røde Gullskrin

aa Lykjelen stende i Laase.

5. Aa dar finne du ein Slikjeduk so fin,

so aldri finns hass Likje,

aa dan hadde Dottra mi ho Lindegogrein

da Ti ho va Festarpike.

6. Aa Dottra mi ho heite Lindegogrein

aa Kona mi ho heite Juske

Maagjen min goe Gullstæinen æ

aa sjøl so heite eg no Trøuste.

Astrid og Velle