Empress of Irelands forlis

To år etter at Titanic gikk ned, skjedde det en ulykke som var like stor i omfang, men som ikke sitter like fast i vår kollektive bevissthet. Kanskje fordi et norsk skip var innblandet i ulykken og fikk skylden for det tragiske utfallet. Den 29. mai 1914 kolliderte luksusskipet Empress of Ireland med et norsk lasteskip. Luksusdamperen var på vei på St. Lawrence-elva fra Quebec i Canada og ut mot Atlanterhavet.

Kortversjonen om ulykken er: Det kommer brått tåke, og mot Empress of Ireland kommer det norske lasteskipet Storstad. Passasjerskipet vil passere til venstre, mens den norske kapteinen regner med at skipet vil passere til høyre. Det ender med kollisjon, hvor lasteskipet blir sittende som en propp i siden på Empress of Ireland. Da Storstad løsner, synker det store skipet i løpet av 14 minutter. Det skjedde på natta og tap av menneskeliv var stort. Hele 1012 mennesker druknet.
I rettsaken som fulgte fikk den norske kapteinen hele skylda selv om passasjerskipet ifølge vitner hadde en "vinglete kurs" og passerte på feil side. (Les hele historien på Aftenpostens nettsider).

Det ble skrevet ei vise om dette forliset også. Mye av fakta er utelatt, og forfatteren har konsentrert seg om å skildre tragiske scener, som er nokså typiske for viser innen "skipsforlis-sjangeren". Melodiangivelse: Skjærsommersangen ("Ak, bed mig aldrig mere") Her er tittelen og et utdrag av de 12 versene.

En ny og sørgelig vise om kanadadamperen "Empress of Ireland"s forlis, hvorved ca. 1000 mennesker omkom i bølgerne. Av Tristian

Et budskap av de triste
vi atter høre maa.
Mit hjerte kunde briste
ved tankerne derpaa.
Med rette alle finder,
at hvad der hændte nu
om "Titanic" jo minder,
dens skjæbnes bitre gru.

Og navnet paa den skute
som sank i mørke vand
som maatte bli derute
var "Empress of Ireland".
Den stævnet ut fra havnen
og mod det store hav,
den døden tok i faven,
saa brat fandt den sin grav.

[...]

Det solskin var og klare
skyer i det blaa.
Det saa ei ut til fare,
det ingen tænkte paa.
Man gik omkring paa dækket
og snakket løst og fast,
og ingen var forskrækket
og farten gik med hast.

Mot kvelden kom det taake,
og den blev meget tæt.
Utkikerne saas vaake,
men det var ikke let.
Thi mørket ned sig sænker
om skuten som et skjold,
og havfru spinder rænker,
vil ha dem i sin vold.

"Storstad" het et andet
skib, som dukket frem, -
og det er her fra landet,
det hadde her sit hjem.
Og de hinanden møtte,
der lød et rædsomt skrig,
der begge sammen støtte,
o, det var frygtelig!

[...]

I havets vilde brusen
opslugtes store, smaa,
det var nok cirka 1000,
som maatte under gaa.
Saa hurtig ned de synker
i sjøens dunkle bund.
Vi dem med sorg nu ynker,
og det av hjertens grund.

En søn sin mor omslynget,
en støttet sig tiil far,
en til sin mand sig klynget,
mens han paa barna bar.
For livet alle kjæmpet
og alle vilde frem.
Og ropet blev først dæmpet,
da bølgen skjulte dem.

[...]

Saa mange, mange sover
nu under sjøens speil,
og havet dækker over
og mangt et snehvitt seil.
Og bølgen skvulper stille
med bløt og brusten klang,
som om den synge vilde
en sælsom klagesang.

Elin