Bjørnstjerne Bjørnsons sanger

Visearkivaren minner våre lesere om at det er Bjørnstjerne Bjørnson-jubileum i år, og at Nasjonalbiblioteket har en egen nettportal for jubilanten. Vi anbefaler å ta en titt på månedens sang. Der kan dere lese grundig bakgrunnsinformasjon om utvalgte Bjørnsonsanger. Blant mine favoritter fra barndommen, finner vi "Bakom de høye fjelde", "Løft ditt hode du raske gutt", "Kom bukken til gutten" og "Og reven lå under birkerot".
Les her.
Astrid

Alv Erlingsson

Jeg er akkurat ferdig med Tore Skeies bok Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (Spartacus, Oslo 2009). Skeie er historiker og har skrevet en spennende skildring av middelalderen og den norske adelsmannen Alv Erlingsson (ca 1250-1290). Alv endte sitt liv i en offentlig henrettelse sommeren 1290. I en periode i livet var han en av Norges mektigste menn, men gradvis viklet han seg inn i et ødeleggende maktspill han mistet kontrollen over, og han endte sitt liv som fredløs sjørøver. Med Alvs livshistorie som rød tråd, får vi et innholdsrikt bilde av krig, politikk, adelskultur og samfunnsliv i Norge og Norden i høymiddelalderen.

For en visearkivar som arbeider med middelalderballader, gir boka en liten tilleggsdimensjon. Det er nemlig laget ballader om Alv Erlingsson. "Alv Erlingssons daude"/"Mindre Alvs endeligt" handler om sjørøveren Alv som møter en mann som gjenkjenner ham og han blir tatt til fange. Han blir ført fram for den danske dronningen. Alv sier at om hun ville sove med ham ei natt, skulle hun nok be for livet hans. Han blir henrettet. I "Alv ligger i Øresund"/"Mindre Alvs vikingtog", er Alv ute på røvertokt og møter tyske krigsskip som han angriper og rundstjeler. Det dukker også opp flere balladepersonligheter i boka, Marsk Stig og jomfru Margrete.

I Tore Skeies bok blir det henvist til Vedels visebok. På begynnelsen av 1500-tallet oppsto en nyvakt interesse for historie, og man begynte å engasjere seg i den gamle diktningen på morsmålet. Den danske historikeren Anders Sørensen Vedel samlet på gamle viser og i 1591 ga han ut en samling på hundre viser. I 1695 ga presten og språkforskeren Peder Syv ut Vedels visebok på nytt og la til hundre ballader. Peder Syvs visebok, Tohundreviseboka eller Kjempeviseboka - kjært barn har mange navn - kom ut i mange opplag, ble svært populær også i Norge og har hatt stor innflytelse på norsk balladetradisjon.

Balladene om Alv Erlingson ble skrevet ned av både tekst- og melodisamlere på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er ikke godt å vite hvor sterkt viser om Alv har stått i muntlig tradisjon i Norge, men selv om ingen av oppskriftene er helt lik tekstene i Kjempeviseboka, ser vi flere klare felles trekk både i språk og oppbygging.
Astrid

Sommerens plager

Det er rart med det. Ikke før har vi begynt å glede oss over sommersol og varme, så blir vi møtt av avisforsider som forteller om flåttens herjinger, brennmanetinvasjon og solas farlige stråler. Det er mye å ergre seg over og frykte om sommeren.
Blant mengden av sanger som priser sommeren, brakte 60-tallet en sang om sommerens plager; "Vals om sommaren". Navnet antyder sommersol og glede, men teksten sier det stikk motsatte, og begynner slik:

"Nu är den förbannade sommar'n här,
en obeskrivlig plåga.
Svettig och dammig och slö och tvär
torteras jag av sol".

Visa fortsetter i samme stil med å ramse opp alle sommerens plager, fra mygg og veps til masete unger og dovent øl og slutter med: "Drömmen vi drömde om sommarn i vintras var allt för falsk." For å understreke teksten er den illustrert med vinterbilder.

Forfatteren og komponisten til denne hatske sommervisa heter Bengt Sändh. Den ble trykt første gang i samlingen Visor ur wrångstrupen (1967). Men det viseelskende publikum ble nok først oppmerksom på visa da den kom med i samlingen 60 visor från 60-talet (1973).

Teksten er oversatt til norsk av Oskar Steingrimsen. Da heter den "Den fordømrade sommer'n". Den norske versjonen ble sunget inn på plate av Lars Klevstand.
Elin

Popidoler på visefestival

Det er moro å se på gamle bilder. Og det er ekstra moro når bildene viser mennesker som har blitt kjent seinere.
I boka 60 visor från 60-talet (1973) står det et gruppebilde fra visefestivalen i Västervik. Bildet er tatt 7. juli 1970, og deltakerne er samlet for å hylle Bellman på fødselsdagen. I midten av bildet troner Fred Åkerström. På bildet finnes flere av de toneangivelnde svenske visesangerne på den tiden. Men det som fanget min interesse, var tre personer som siden skulle erobre den internasjonale pop-tronen i gruppen ABBA, nemlig Björn Ulvaeus, Agneta Fältskog og Benny Andersson. Björn og Agneta står øverst i høyre hjørne, og Benny sitter til høyre i første rad sammen med Lasse Berghagen.











Ganske artig, ikke sant?
Elin

Konferanse på Terschelling

Konferanseprogrammer er alltid tettpakket, og som oftest rekker man ikke se så mye av plassen man er på. Heldigvis legges det gjernest inn en utflukt eller to. Her er noen bilder.


På vei fra Amsterdam til Terschelling besøkte vi Zuiderzee Museum i Enkhuizen, et utendørs- og innendørsmuseum som tilsvarer Norsk folkemuseum.


Sangere fra det lokale koret sang for oss i Zuiderzee kirke.


En liten del av havna ved Terschelling-West


Danseoppvisning


Siste ettermiddag var det utflukt med hest og kjerre over til Atlanterhavssiden av øya, gjennom landsbyer, skog og over sanddyner.






Avslutningsmiddag
Astrid

Vann og viser

Hvilke innfallsvinkler kan temaet viser og vann gi for sangforskere? Jeg har vært på konferanse i Nederland, nærmere bestemt Amsterdam og Terschelling, en av de frisiske øyene nord for Amsterdam. Det var den førtiende konferansen i regi av Kommission für Volksdichtung / International Ballad Commssion / Commission Internationale por l’Étude de la Chanson Populair (KfV). Årets arrangør var Meertens Institute med Louis Griip i spissen.

Det var rundt 70 deltagere, hovedsaklig fra Europa og USA, men også Afrika, Asia og Australia var representert. Mange hadde valgt å snakke om sjømannsanger og sjantier, andre om elver, fontener og hvordan disse var symboler for renselse og spirituelle aspekter. En uventet og interessant innfallsvinkel var om tårer og gråt i nederlandske sangbøker fra 1500-tallet. Andre hadde sett på Child ballads og Skandinaviske middelalderballader og deres bruk av vann som dramatisk element, der havet ofte representerer fare for drukning, og elver og innsjøer lokker hovedpersonene ned til underverdenen med nøkk og nymfer.

”Keynotespeakers” var Simon Bronner (Harrisburg, Pennsylvania) og Christopher J. Smith (Lubbock, Texas). Simon Bronners overskrift var “’It’s only me from over the sea’: Water and sexuality in symbol, story, and song”. Han har analysert bruk og kontekst av sangen “Barnacle Bill the Sailor”, en heller grov og slibrig sang som fremdeles er i bruk blant sjøfolk i bl.a. ”crossing the line”-seremonier. Den synges også ved colleger og i rygby-lag og i krigs-/militære miljøer. Sangen er strippet for sentimentalitet, den formidler noe om makt og forpliktelser mellom menn i et mannsmiljø, og den brukes for å fullbyrde ritualer. ”Barnacle Bill the Sailor” markerer et perspektiv for sjøfolk og andre tilsvarende mannsmiljøer, der seksuell humor markerer adskillelse fra det feminine og kamuflerer samtidig usikkerhet rundt kjønn og makt.

Christopher J. Smiths foredrag ”Dancing for the eels on the Catherine Wharf: Afro- and Irish-american musical interactions in the age of sail”, handlet om gjensidig musikalsk påvirkning mellom afrikanske og irske imigranter. I havnene langs den amerikanske Atlanterhavskysten, arbeidet, sang og danset sorte og irske arbeidere sammen og skapte grunnlaget for en vital gatekultur på 1800-tallet, muligens enda tidligere. Smith mener at disse miljøene ”would be the cradle of American popular music”.
Astrid

Viser til Mariann

For en tid tilbake var jeg på en sammenkomst for gamle visevenner. I samtalens løp ble det blant annet snakket om Hartvig Kirans (1911-1978) viser. Kiran var et stort navn på 70-tallet, og visene hans var nærmest obligatoriske på repertoaret for unge visesangere den gang.

Blant Hartvig Kirans viser vil jeg trekke fram visene om Ola Skutvik og Mariann. I Viser frå min gitar (1971) sto det noen viser om Ola Skutvik fra Ålesund, og i samlingen Viser til Mariann (1973) er det noen flere. Visene forteller historien om to livsløp. Ola reiser til sjøs, og Mariann går hjemme. De skriver brev til hverandre om løst og fast, han forteller fra sjølivet og havnene, og hun forteller om smått og stort fra bygda. De blir ikke gift, for Mariann gifter seg med "han Anton på bua". Etter mange år møtes de igjen på gamlehjemmet, og visesyklusen ender med Marianns begravelse.

Historia om Ola Skutvik og Mariann er gitt ut på CD med Lars Klevstrand og Hege Tunaal. Blant de mest kjente visene her er "Aldri meir", som Hege Tunaal synger.

Visearkivarene har skrevet om ei Kiran-vise før, nemlig "Tømmerhoggaren".
Elin

Kjære Trægde

Om sommeren er vi opptatt av været, og både yr.no og værmeldinger på radio og TV blir fulgt nøye. Det er skrevet mange viser om sommerværet, men så vidt jeg vet er det bare ei vise som er skrevet til en meteorolog.

I fjernsynets barndom ble publikum kjent med en blid sørlending som fortalte hvordan været skulle bli. Det var Kristan Trægde. Han hadde vært ansatt ved Meteorologisk institutt fra 1942, men på 1960-tallet trådte han ut av en anonym tilværelse og fram på skjermen med en tavle hvor han plasserte piler, lavtrykk og høytrykk. Trægde ble raskt en folkekjær kjendis, og han var med i flere underholdningsprogrammer på TV. Mange husker ham i et innslag hvor han danset og steppet i kjole og hvitt.

I 1978 skrev Otto Nielsen visa "Kjære Trægde" til revyen Bætterdø på Trøndelag Teater. Her skriver han om vindene som bringer med seg "svovel og fosfat" fra sør, engelskspråklig musikk fra vest og krav om fiskerettigheter fra øst. Og i refrenget ber forfatteren: "Kjære Trægde - hør vi ber på våre knær: Spå stille, rolig vær!".
Hele visa står i Norsk visebok (Aventura 1993).
Elin

Paus og Sunde jubilerer

I år er det 40 år siden platedebuten til Øystein Sunde og Ole Paus. Begge ble født i 1947, og etter debuten har de vært sentrale navn innen norsk visesang og revyscene.

Øystein Sunde ble født 24. januar på Skarnes i Sør-Odal. Etter å ha spilt i flere grupper (bl.a. Christiania Fusel & Blaagress) debuterte han som soloartist i 1970 med LP-en 1001 Fnatt. Albumet solgte i over 40 000 eksemplarer. Sunde har helt fra starten vært noe for seg selv med et like kjapt språk som gitarfingre! Tekstene hans beskriver hverdagslige (og mer bisarre) hendelser med en godlynt humor. I 1988 begynte han å opptre sammen med Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen under navnet Gitarkameratene, som ble en kjempesuksess.


Ole Paus ble født 9. februar i Oslo. Tor Marcussen skriver i Store norske leksikon at "Ole Paus er kanskje det nærmeste man kommer en enfant terrible i norsk populærmusikk, med sine provokasjoner, sin poesi og sine mye omtalte kunstneriske, økonomiske og personlige opp- og nedturer."
Han debuterte i 1970 med albumet Der ute - der inne. Paus beskriver gjerne folk som lever på livets skyggeside, og mennesker som ikke får tilværelsen helt til å gå ihop. Humor er viktig i visene til Ole Paus, og han brukte humor og ironi da han skrev viser om dagsaktuelle hendelser i platene han kalte Paus-posten.
I de seinere årene har Paus samarbeidet mye med Jonas Fjeld.

Visearkivarene gratulerer begge to!
Elin

Allsangboken ”Petra”

Alle som har gått fra hytte til hytte i fjellet på 50- og 60-tallet kjenner ”Petraboka”. Bunker av den lå nemlig i turistforeningens hytter, og den ble flittig brukt om kveldene.

Petraboka var en av de aller første bøkene som kom ut etter krigen, sommeren 1945. Den inneholdt en gruppe nasjonale sanger, drikkeviser, selskapssanger, revyviser, folkeviser og naturligvis også en gruppe marsj- og vandresanger, dessuten hadde den med en del krisesanger og Grinisanger, det vil si sanger som hadde blitt laget og sunget i private sammenhenger under krigen.

Boka er utgitt av ”Firma Kontrahent” og de hadde det tydeligvis svært travelt med å få den ut. Det er ikke plagsomt mange trykkfeil, men i mange av tekstene virker det nesten som om setteren har tatt tekstene rett fra sin egen hukommelse.

Boka kom ut i minst fire forskjellige opplag, det siste kom i 1950. Prisen var lav og den ble solgt i store opplag, men nå er den ikke så ofte å se i antikvariater. De fleste eksemplarene er blitt sunget i filler.
Velle

Annerledes sørlandsviser

For 35 år siden ga Hartvig W. Dannevig ut boka Visen forteller sørlandskystens saga. Med solid bakgrunn fra arkiver og samtaler med gamle sørlendinger, viser han et bilde av levevilkårene til lands og til vanns og knytter dem opp mot viser om skipsforlis og nød.

Det er seilskutetida på Sørlandet som er tema for visene, og Sørlandet var den viktigste landsdelen når det gjaldt handel til sjøs. Av 990 fartøyer på over 20 tonn i 1802 var 115 skip bygget i Risør og 174 i Arendal. Mang en unggutt tok hyre, og utvandringen til Holland og Amerika var stor. Utferdstrangen og lengselen mot sjøen var ikke romantisk, men nødvendig på grunn av overbefolkning og mangel på jord.

Visene handler om forlis (bl.a. "Theklas forlis"), om fattigdom ("Han ville ut fra den mørke kroken"), om sjømennenes muntre liv på landlov, og om kjærestene som ventet hjemme. Alle tekstene er utstyrt med noter.

Boka er interessant lesing, men er dessverre bare å få tak i på antikvariat. Men dere som besøker Sørlandet i sommer, kan jo ta en tur innom bokbyen Tvedestrand og se etter den der.
Elin