Sørlandsbanen 75 år

Den 21. juni 1938 åpnet kong Haakon Sørlandsbanen, og det er selvsagt blitt feiret. Se bilder her. Selv om vi er noen dager for seint ute, vil vi også være med på feiringen med ei vise.

Så godt som alle jernbanestrekninger har sin egen rallarvise. De som jobbet på anleggene skrev gjerne om smått og stort som skjedde på anleggene. Visene var preget av en yrkesstolthet og en klassebevissthet med brodd mot de rike og mektige. Vanlige temaer i visene var klage på elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men også gledene over samværet med kamerater og jenter.

Sørlandsbanen har også fått sine viser. I Hanna Lunds bok Rallarviser fra 1950, er det to stykker. Her er den ene:

I Telemarkens egn en bane vi skal strekke

henover mark og hegn, innover li og bekke,
igjennem fjell og kratt, i ly av skogens trær.
Det er den norske stat som arbeidsgiver er.

Vår lønn den ligger lavt, for staten er jo staten,

og for vår arbeidskraft vi knapt nok får til maten.

Men vi har dog en makt når bare vi forstår

i samling å få lagt det om til bedre kår.

Ut fra et rallarbryst et brus av toner svinger,

en sang med liv og lyst på rytmens lette vinger.
Han aldri er forsakt, mismodig eller sur.
Til feiselklangens takt han mineboret snur.

Men bonden står og ser med mistenksomme blikke,

når bondepiken ler av «slusken»s rare skikke.

Hun kjenner nok sin venn når rallaren er nær,
ti saken er just den at han er henne kjær.

Og mange har nok her en bondepike favnet

og uten stort besvær i ekteskapet havnet.
Se noen av dem alt har vuggen satt i gang
og synger nu som far sin enkle rallarsang.

Når banen ferdig blir og vi herfra skal flytte,

da staten sikkert gir oss hver en «katt» i bytte.
De tunge løft vi tok i skjæring og i sjakt,
de glemmes sikkert nok når skinnen frem er lagt.

Elin