Takk til Øyvind Norheim

Foto: Knut Utler

I dag er det den siste arbeidsdagen til Øyvind Norheim, en av våre beste kollegaer ved Nasjonalbiblioteket. For oss har Øyvind «alltid» vært der, en person vi visste vi kunne spørre om mangt og meget og alltid få utfyllende svar fra. Og innimellom har han kommet stikkende med et hefte, en note eller en tekst som bidrag til arkivet, for ikke å snakke om den spennende og brokete samlingen vi fikk av bøker nylig, omtalt tidligere her i bloggen. Han har samlet sangbøker og hefter i mange år, og klart å finne fram til mye sjeldent og spesielt, og noen har altså havnet i hyllene til Norsk visearkiv og beriket samlingen vår.

 Øyvind Norheim ble ansatt i Norsk musikksamling i 1979, den gang samlingen var en del av Universitetsbiblioteket. Med andre ord har utøvere, forskere, lærere, journalister og generelt musikkinteresserte hatt glede og nytte av hans kunnskap og serviceinnstilling i over 30 år!

Hele hans arbeid har vært preget av grundighet. I samarbeid med Kirsti Grinde har han laget den første verkfortegnelsen over Edvard Griegs produksjon, et arbeid som ble hedret med en tysk pris; «Best Edition» i klassen for vitenskapelige verk. 

 I forbindelse med 200-års jubileum for Ludvig Mathias Lindeman i 2012, gikk visearkivets Astrid Nora Ressem og Øyvind Norheim sammen om å skrive en artikkel om Draumkvedet. Resultatet av det samarbeidet kan leses her. 

 Vi har ofte hjulpet hverandre med å finne viser og bakgrunnsinformasjon om viser. Og i vår hadde vi noen runder på «Kom mai, du skjønne milde». Jakten på bakgrunnsstoff endte opp med at Øyvind skrev en fyldig tekst som avdekker historikk som tidligere har vært ukjent. Artikkelen ligger nå på Norsk visearkivs hjemmeside. 

 Vi ønsker ham gode dager som pensjonist og håper på videre samarbeid!

 Visearkivarene

Sørlandsbanen 75 år

Den 21. juni 1938 åpnet kong Haakon Sørlandsbanen, og det er selvsagt blitt feiret. Se bilder her. Selv om vi er noen dager for seint ute, vil vi også være med på feiringen med ei vise.

Så godt som alle jernbanestrekninger har sin egen rallarvise. De som jobbet på anleggene skrev gjerne om smått og stort som skjedde på anleggene. Visene var preget av en yrkesstolthet og en klassebevissthet med brodd mot de rike og mektige. Vanlige temaer i visene var klage på elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men også gledene over samværet med kamerater og jenter.

Sørlandsbanen har også fått sine viser. I Hanna Lunds bok Rallarviser fra 1950, er det to stykker. Her er den ene:

I Telemarkens egn en bane vi skal strekke

henover mark og hegn, innover li og bekke,
igjennem fjell og kratt, i ly av skogens trær.
Det er den norske stat som arbeidsgiver er.

Vår lønn den ligger lavt, for staten er jo staten,

og for vår arbeidskraft vi knapt nok får til maten.

Men vi har dog en makt når bare vi forstår

i samling å få lagt det om til bedre kår.

Ut fra et rallarbryst et brus av toner svinger,

en sang med liv og lyst på rytmens lette vinger.
Han aldri er forsakt, mismodig eller sur.
Til feiselklangens takt han mineboret snur.

Men bonden står og ser med mistenksomme blikke,

når bondepiken ler av «slusken»s rare skikke.

Hun kjenner nok sin venn når rallaren er nær,
ti saken er just den at han er henne kjær.

Og mange har nok her en bondepike favnet

og uten stort besvær i ekteskapet havnet.
Se noen av dem alt har vuggen satt i gang
og synger nu som far sin enkle rallarsang.

Når banen ferdig blir og vi herfra skal flytte,

da staten sikkert gir oss hver en «katt» i bytte.
De tunge løft vi tok i skjæring og i sjakt,
de glemmes sikkert nok når skinnen frem er lagt.

Elin

Ny fagpublikasjonspris!

Visearkivarene applauderer en rykende fersk pris, opprettet av Rådet for folkemusikk og folkedans.

I pressemeldingen står følgende:

Fagpublikasjonsprisen 2013

Rådet for folkemusikk og folkedans har opprettet en ny pris for å stimulere til faglige utgivelser på folkemusikk- og folkedansfeltet. Prisen har fått navnet Fagpublikasjonsprisen, er på kr. 10.000 og vil bli delt ut under Årskonferansen for folkemusikk og folkedans i Trondheim 30. oktober – 1. november 2013.

Forslag på publikasjoner skal sendes til Rådets for folkemusikk og folkedans innen 15. august. Ytterligere informasjon om prisen kan fås på Rådets hjemmesider eller ved å kontakte Bjørn Aksdal, tlf. 73 59 65 76.

Astrid

En ekte lommevisebok

I det siste har vi fått en del "nye" bøker til arkivet. Ja, nye er de jo ikke i egentlig forstand, for det er gamle bøker vi ikke har fra før. Og her er det flere artige ting!

En av de mest originale bøkene er en bitteliten visebok med tittelen Salmer og sanger for den norske hær, utgitt i Kristiania 1917. På tittelbladet har den undertittelen "I leir og under marsj". Boka måler 6,5 x 8 cm, så den tar ikke stor plass i lommen!
Ansvarlig for utvalget er C. Kaurin, "overlærer ved Kristiania Katedralskole og sanglærer ved Krigsskolen". Tenk at de hadde det! Men sangen ble nok betraktet som viktig for kampmoralen, for på tittelbladet står det: "Forsvarssaken bør ogsaa synges ind i vort folk".

Hva slags sanger er det så denne boka inneholder? Den begynner selvfølgelig med "Ja, vi elsker" og fortsetter med flere fedrelandssanger. Salmene har også en forholdsvis stor plass i boka. Det er 96 salmer og sanger i boka, og den første "verdslige" sangen kommer som nr. 47.
Noen marsjer er selvsagt med, blant annet "Jægermarsjen", og vi koster på oss å gjengi hele denne teksten, så kan jo leserne prøve å få den til å passe med melodien til "Gammel jegermarsj".

Vi synger den marsjen, for den er nu så kjendt
i byen, paa pladsen og ved hvert regiment,
og marsjen er trofast i sin tone og takt,
hvad enten der traskes "i trop" - 
"i mag" i "giv agt."
(Musikken til 2den del plystres unisont av mandskapene).

Vi synger den marsjen, for vi kan den hver mand,
fra vidde, fra utvær, ifra dalbund og strand,
og gutta bir stram i holdning, fotfast i trit,
for marsjen den klinger saa fermt, 
saa festlig og frit.
(Plystring).

Vort land vil vi verge for al motgang og mén,
og blæses der "fremad", gaar vi alle som én:
musikken i teten gir os tempo og takt,
for marsjen gir mod til de mange -
modet gir magt.
(Plystring).

Mange av sangene har tekster som ikke er i bruk i dag, men er skrevet på kjente melodier.
Blant sanger som er kjent i dag, finner vi "Millom bakkar og berg utmed havet", "Vi vandrer med freidig mod" og "Se Norges blomsterdal".
Begenserne har fått sitt med "Jeg tok min nystemte citar i hende", og det nasjonale er representert med blant annet: "Eg heiter Anne Knutsdotter" og "Eg gjætte Tulla". Bjørnson har fått plass med "Når du vil paa fjeldesti og skal nisten snøre".
Litt overraskende er det å finne sjømannssangene "Den norske sjømand"  og Wergelands "Hurra for Jonas Anton Hjelm". Og sanger jeg ikke ventet å finne i en bok for soldater er "Sjung om studentens lyckliga dar" og "Hellig er studentens kald".

Sveriges og Danmarks nasjonalsanger er med. Det er også "The Star-spangled Banner" og "Rule Britannia", "La Marseillaise"  og "Die Wacht am Rhein", alle på originalspråkene.  Soldatene var neppe så språkmektige, så disse sangene var kanskje mest for offiserene.
Boka kom jo ut under første verdenskrig da Norge var nøytralt, og her er begge sider representert.

Elin

Sommersanger

Det er laget mange sanger til sommeres pris. Og dette skal være en uhøytidelig blogg om sommersanger.
Hver sommer skal helst ha sin egen sommerslager, som blir spilt til det kjedsommelige i radio.
De fleste har muntre og lett sangbare melodier og refrenger. Tenk bare på levedyktigheten til en slager som "Jeg tror, jeg tror på sommeren"!

Sommeren besynges på mange vis, og til og med den forhatte løvetannen er et sommertegn. Carl Anton drømmer om å ta med seg synet av løvetann og lukten av tjærebredd brygge som gode sommerminner når vinteren kommer:

Jag lät alla mina maskrosor finnas
fast jag vet att dom kallas ogräs och bör rotas ut.
Men det är så skönt att sitta och minnas
små solar i gräset när sommarn är slut.
(Fra Carl Anton: "Maskros och tjärdoft")

Men ikke alle trekker ut på landet og til sjøen når sommeren kommer. Lillebjørn Nilsen besynger sommeren i Oslo:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka
alle er forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?
(Fra Lillebjørn Nilsen: "By-sommer")

Likevel er det vel båtlivet og Sørlandet som er selve SOMMEREN for mange.

Så dammande bleig ligger fjorden,
ta med deg din pige samt øl og gitar,
nå sveiver vi opp på motoren
for havkjeften lokker og drar
(Fra Einar Sørensen: "Sørlandsk sommervise")

Forventningen om ferien er kanskje det viktigste:

Sitter ne' på berget og ser utover havet
en solskinnsdag i ferien min
i sommer skal jeg surfe stå på vannski og bade
ja denne ferien tror jeg blir fin
(Fra Postgirobygget: "En solskinnsdag")


For de fastboende kan det være et mas med alle turistene:

Nå blir det fart i kyststripa vår
- farten gir fryd og gammen.
Ennå flere folk og båter iår
klemmer oss bedre sammen.
(Fra Alf Cranner: "Hambo i fellesferien")


Dans på sletta hørte sommeren til i gamle dager, og det var nok mang ei spent jente som iførte seg sin fineste stas for å  møte kjæesten på dansen:

Og dæinsen gikk i sønnavind,
og jinta vart kaste i ringen inn,
blæint kvae, bar og beksømskor
der kunne du skimte det flakse og for
en hatt med slør og silkestrå,
og kjole med blonder på kragen,
to kvite skor med sløyfer på
og strømper så klare som dagen.
( Fra "Sønnavindvalsen" av Alf Prøysen)

På bryggene ble det også danset:

Brygga er full udav sommerens gjester
som danser te' trekkspell og urein gitar.
(Øyvind Smestad: "Gorine")

Solen står og danser på Hollendshei
just i heldinga.
Det padler over flua, så det syns lang vei
nu i kveldinga.
Det er dans på slettane på Uvår.
De har trekkspil med, de har spillemannenn John,
han spiller så flyannes som nogen grammofon
(Fra Vilhelm Krag: "Dansen på Uvår")

Når dagen er på hell og man er trøtt av all aktiviteten, er det deilig bare å sette seg ned og se ut i tomme lufta. Det er nydelig skildret av Jens Gundersen:

Når kvelden kommer sigande,
og allting blir så stilt,
syns jeg det er berikandes 
og koselig og gildt
å sitte litt på trammen
den lange sommernatt
og nippe til den drammen
som jeg ikke skulle tatt.
(Fra Jens Gundersen: "På trammen")

 Og for en dikter som forsøker å skrive, kan det være nok å si som Alf Hambe:

Och det är mycket skönt att inget gitta.
Om man är fågel eller fisk kan kvitta.
Här är så skönt att bara stilla sitta
när kvällen gör så vackra visor själv.
(Fra Alf Hambe:"Kajsas udde").

Elin

Snop for arkivet!

I dag vart det skikkelig julestemning på arkivet då ein av våre kollegaer frå Nasjonalbiblioteket stakk innom oss med ei heil eske med songbøker frå musikkavdelinga. To ivrige arkivarar kasta seg over skatten som bestod av bortimot 150 bøker og hefter. Her fann me blant anna Norske folkeviser fra middelalderen, Maxis! Studentrevyen frå 1909, Syng mig hjem - Norske sjømenns sangbok og Bondens sangbok. I tillegg var her skulesongbøker, salmebøker og leilighetsviser laga for ulike samanhengar. Økonomiarkivaren lot seg facinere av ei bok frå 1880 Fut No.4 - Eldre og nyere Gade- og Skjemteviser til den nette sum av 75 øre. Rett under femtilappen i dagens verdi. Edisjonsfilologarkivar Ellen vart nesten rørt til tårer då det dukka opp ei lita blå bok frå 1939 med songar frå Filologisk forening.

Følg med - her vert det mykje spanande blogging frametter!

Liv

Praktikant på arkivet!

Jeg heter Kim, og har vært praktikant på Norsk Visearkiv i snart måned.

I løpet av denne måneden har jeg fått et innblikk av hva som gjøres for å bevare den (store) visekulturen som fantes, og fortsatt finnes, i Norge: fra å bevare og registrere materialet, til det å behandle og formidle.

Selv med en musikkvitenskapelig bakgrunn hadde jeg ikke noen god oversikt over sjangeren, hva som faktisk konstituerer en vise, og hvordan den norske visekulturen har utviklet seg og holdt følge med resten av populærmusikken helt fram til i dag. Ved å behandle materialet, faglig og ufaglig prat, samt veiledning innenfor det som før var en relativt ukjent tradisjon for meg, har praksisoppholdet virkelig gjort meg klar over omfanget og betydningen av den norske visekulturen.

Inntrykket jeg har fått av Norsk Visearkiv gjenspeiler det inntrykket jeg har fått av god visesanger: mens en god visesanger er sanger, skuespiller, arrangør, musiker, komponist, og i mange tilfeller tekstforfatter og arrangør, er Norsk Visearkiv et musikkarkiv, tekstarkiv, forskningssenter, formidler av norsk visekultur, samt et kompetansesenter - og akkurat som hos en visesanger er det kombinasjonen av alle disse ulike elementene som skaper det beste resultatet.

Tusen takk til Liv, Velle, Elin, Astrid og Ellen for et kjempeflott og interessant praksisopphold!

Kim

Ballade-epitet

Illustrasjon til balladen "Liti Kjersti og elvekongjen" av Johanna Bugge Berge i Rikard Berges bok Norske Folkevisur fra 1911.

Alle med ein viss kjennskap til mellomalderballadar har nok lagt merke til den spesielle namnebruken i desse visene, ikkje minst epiteta, dei karakteriserande tilleggsorda, som opptrer i samband med fleire personnamn. Her er nokre døme:

Liti Kjersti, Stolt Margjit, Signe liti, Inga litimor, Stolt Øli, Jomfrua Ingebjørg, Myllardottera – og vidare Stig liten, Herr Byrting, Unge Engelbret, Liten Lavrans, Raskan Bendik, Svarte Svein. Av og til er det tydeleg at epitetet opphavleg har vore eit anna, som når balladehelten Alv Erlingsson blir kalla «Mindre-Alv», noko som kan få ein til å tru at Alv var spesielt stuttvaksen. Men samanhengen er nok at det opphavlege epitetet har vore milde, eit tilleggsord som også blir brukt om den nesten samtidige svenske hertugen Erik Magnusson, han som gifte seg med Ingebjørg Håkonsdotter i Oslo (1312): «Hertogh Erik then milde / han fik the han haffwa wilde» heiter det i Erikskrönikan. Spesielt milde i moderne tyding av ordet var verken hertug Erik eller baronen og sjørøvaren Alv Erlingsson, tvert imot, og derfor gjekk det gale med dei til slutt: den eine vart ihelsvelt i brorens fangekjellar, og den andre avretta av danskane og lagd på stegl og hjul ved København.

Ballade-epiteta betyr ikkje alltid det vi skulle tru ved første augnekast. Det er såleis ingen grunn til å rekne med at alle Kjersti’ene vi møter i balladediktinga skulle vera spesielt små på vokster. Karakteristikken liten/lita går nok helst på status, jf. formelen med fingrane små som på liknande vis gir signal om at personen det gjeld held høg klasse. Dessutan kan liten/lita oppfattast  som ung/urøynd og som tilbakehalden/varsam. Adjektivet stolt som alltid blir plassert før personnamnet, truleg av rytmiske årsaker, tyder stolt, byrg, kaut. Det er eit tysk låneord som kom tidleg inn i norsk, og som vi finn i den eldste norske og nordiske balladen vi har nedskriven, «Riddaren i hjorteham» (ca. 1500). Her har diktaren spandert to epitet på hovudaktøren, og kallar henne «stolz Ose-lille», dvs. «stolt Åse-lille».

Med nemningar som Myllardottera og svarte Svein forlet vi høgstatusområdet. Myllaren vart i det gamle samfunnet oppfatta som ein temmeleg tvilsam figur. Bøndene mistenkte han for å lure unna mjøl av kornet han mol for dei, og dotter hans skulle vera lettare på tråden enn dei fleste jenter. I alle fall står det så i visene. Noko eigentleg namn har myllardottera heller ikkje fått, men må nøye seg med å bli karakterisert ut frå sosial bakgrunn og farens yrke. Når det gjeld eit namn som svarte Svein, er det fargen og epitetet svart det er noko gale med. Ikkje så reint få balladeaktørar svartnar som jord når dei får ei syrgjeleg melding, og svart assosierer elles til fattigdom, skitt og ureinskap.

Olav