Politiske viser fra 1970-tallet

1970-tallet var på mange måter visebøkenes tiår. Og de politiske visene var i skuddet som aldri før. Blant de mer spesielle visebøkene er Jon Arne Corells bok med viser av den østtyske visesangeren Wolf Biermann og den chilenske Victor Jara. Boka har tittelen Viser og samtaler ved Jon Arne Corell : et møte som aldri fant sted.

På baksideteksten til boka står det bl.a.:
To av de fremste visesangere i verden vil aldri møtes. Den ene lever i Øst-Tyskland og får ikke offentliggjøre visene sine. Den andre ble skutt av fascister i Chile i 1973.
Men i denne boka møtes de altså gjennom visene sine og replikkvekslinger om politiske spørsmål.

De to fikk en ulik skjebne. Victor Jara ble tatt til fange under militærkuppet mot Allende i Chile 11. september 1973. Dagen etter kuppet ble han ført til en fotballstadion sammen med mange andre, torturert og drept. De nye makthaverne krevde at alle musikkopptakene med visene hans skulle ødelegges. Men igjen viste det seg at sang og musikk ikke kan knebles med politiske bestemmelser. Victor Jara ble et symbol på ikke-militær motstand mot de nye makthaverne. Her hjemme skrev Lillebjørn Nilsen en sang til ære for ham, og Cornelis Wreeswijk ga ut en LP-plate med sangene hans.

Wolf Biermann lever fremdeles. Han har fått en mengde utmerkelser og er utnevnt til æresborger av Berlin. Men i 1976, da denne boka kom ut, stormet det rundt ham. Han hadde fått tillatelse til å gjennomføre en konsert-turné i Vest-Tyskland. Den første konserten i en idrettshall i Köln samlet over 7000 tilhørere. Her sang Wolf Biermann en ny sang med kritikk av regimet i øst. Konserten ble tatt opp og sendt i radio. På grunn av dette ble han fratatt statsborgerskapet i Øst-Tyskland og fikk forbud mot å vende hjem.

Elin

Gjenåpning av den gamle balladedatabasen

Me ved Norsk visearkiv er positivt overraska over engasjementet stenginga av den gamle balladedatabasen har vakt. Me har vore klar over at innhaldet i basen har vore nytta, men kanskje har me ikkje vore klar over kor viktig den har vore for så mange.
Etter at me i oktober ba Universitetet i Oslo om å stengje databasen, har me vorte spurt om bakgrunnen for dette.

I oktober 1992 starta eit uformalisert samarbeid mellom Dokumentasjonsprosjektet ved UiO og visearkivet, som lenge hadde forsøkt å få til ei publisering av norske mellomalderballadar. Prosjektet gjekk ut på at delar av balladematerialet ved Norsk folkeminnesamling skulle digitaliserast. Arbeidet vart utført av ufaglært arbeidskraft som var tilknytt UiO på arbeidsmarknadstiltak. I 1998 vart dette materialet publisert på nett i samband med at Dokumentasjonsprosjektet vart avslutta.

Ganske raskt kom det kritikk frå forskarar og det edisjonsfilologiske miljøet ved UiO om at den faglege kvaliteten på innskrivinga langt frå var god nok. I tillegg til store manglar i databasen, kan variantar av same visa ligge under feil type. Tekstane har mykje skrivefeil og basen har også fått kritikk for at innskrivinga ikkje er gjort etter originalmanusa men etter redigerte oppskrifter. Me meinte likevel at basen skulle bli liggande ute, blant anna fordi blant anna kvedarane har gitt uttrykk for at dei kunne bruke den.

Arkivet har ikkje hatt tilgang til å rette opp noko av feila i basen, korkje mens prosjektet pågjekk eller etterpå. Men arkivet heldt fram med å arbeide for at Noreg skulle får ei vitskapeleg utgåve av norske mellomalderballadar på linje med Sveriges medeltida balladar og Danmarks gamle Folkeviser.

Visearkivet har hittil fått lite støtte i dette arbeidet og har brukt store delar av driftsbudsjettet, som også skal dekke anna arbeid ved arkivet. Etter fleire rundar med kulturråd og departement vart me svært glade for å få kr. 300.000 til arbeidet med ballademelodiane i 2010 og kr. 1,2 millionar i 2011/2012 til upubliserte mellomalderballadar. Alt før jul kjem fyrste bind av bokverket Norske middelalderballader – Melodier. I løpet av 2012 vert det publisert balladetekstar i kvalitetssikra form.

I den samanhengen bestemde me oss for at me kunne følge oppmodingane om å stenge den gamle databasen. Men etter sterkt påtrykk frå brukarar ber me no Universitetet i Oslo om å åpne basen att.

Til slutt vil me presisere at den vitenskapelege utgåva av balladetekstane Norsk visearkiv no arbeider med, vil bli publisert i samarbeid med bokselskap.no. Me håpar at brukarane også frametter vil støtte oss i arbeidet.

Tilsette ved Norsk visearkiv

En liten gyllen ring - slager og parodi

En liten gyllen ring vi gav hverandre
symbolet på at vi skal sammen vandre
i sorg og glede i det lille rede
hvor vi skal sammen bo i kjærlighet vi to

Dette var en av Jens Book-Jenssens store slagere. "En liten gylden ring" fra 1936 var skrevet av Henry Carlsen (mel.) og Arne Svendsen (tekst).

I januar 1940 hadde revyen Tenk på noe annet premiere på Chat Noir. Her var tekstene av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg. Einar Rose hadde iscenesatt revyen. Og Rose sang Bernhoft og Feldborgs parodi på Book-Jenssens slager hvor den romantiske ringen blir til:

en liten gyllen ring med høl i midten,
og inngravert det sto: Fra Jens til Bitten.
Og alle fugler små sang holiatatten titten,
da jeg på hennes fing'
satt' en liten gyllen ring.

Men her er det ikke romantikken som seirer. Den hulde viv blir "den rene rakekniv" samme dag de er gift. Det ender med at ektemannen må drukne sine sorger i portvin. Og

Den såre hulken i mitt sangerbrøst
gir skjelvetoner i min elskovsrøst
hver gang jeg får se denne etiketten med

en liten gyllen ring med V i midten,
symbolet på den edle norske spriten.
Og når jeg får for my' ta akevitten,
går verden rundt omkring
i en liten gyllen ring.

Denne og 20 andre av Roses revyklassikere finnes for øvrig på CD-en landskampen (Arne Bendiksen Records 1994).
Elin

Tuppen og Lillemor

At "Tuppen og Lillemor" opprinnelig er ei revyvise, er det kanskje ikke så mange som vet. Men denne visa av Vilhelm Dybwad ble fremført på Chat Noir og har siden gått inn i barnesang-repertoaret.

I 1913 var skuespillerne ved Chat Noir på turné, og i deres fravær dekorerte Per Krohg veggene med illustrasjoner fra aktuelle revyviser. Visene og illustrasjonene ble utgitt året etter i Chat Noirs Billedbog. Visetekstene fikk plass i de tomme feltene der originalillustrasjonene var malt rundt dører og viduer.

Slik står visa i dette heftet:

Tuppen og Lillemor bor gaard i gaard.
Begge har øine blaa, lysegult haar,
sløifer i fletterne, sløifer paa sko,
forklæ med lommer i har de begge to.
Hjem ifra skolen pent haand i haand,
daglig de knytter "evig venskaps baand" ...
Men pludselig en dag kom de op at slaas:
"Nu faar du aldrig mere komme hjem til os!"
Du faar 'ke leke mer' i vores gaard!
Jeg er 'ke venner mot dig mer.
Jeg skal skli paa kjælderlemmen,
mens du staar utenfor og ser!
Du faar 'ke klyve mer i vores trær,
for jeg er 'ke gla' i dig.
Du faar 'ke leke mer i vores gaard,
naar du er saa slem mot mig!"

Elin

Små rumpetroll

Små rumpetroll, Små rumpetroll er morsomme å se,
Små rumpetroll, Små rumpetroll er morsomme å se,
Ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak, ko-ak-ak-ak-ak-ak

Små lekesanger av dette slaget er vanligvis ikke så lett å kommentere, og opphavet er oftest borte i historiens mørke, men akkurat denne vet vi litt om. Den ble sannsynligvis skapt av Inez Mallander på 1920-tallet. Hun var «lekledare» på herregården Nääs i Västergötland, som var et senter for revitalisering av svenske sangleker fra 1890-tallet og fram til 1960-tallet. Om somrene var det kurs for skolelærere og andre interesserte.
Originalen går slik:

Små grodorna, små grodorna ä’ lustiga att se
Små grodorna, små grodorna ä’ lustiga att se
Kouack, Kouack, Kouack, etc.

Når den ble oversatt til norsk vet vi ikke, men den eldste forekomsten i vårt viseregister er i Anne-Cath. Vestlys Barnas store sangbok fra 1962.
Som en kuriositet kan vi nevne at den også er oversatt til latin:

Ranunculi ranunculi quam sunt ridiculi
Ranunculi ranunculi non caudas habent hi
Sub aqua qua, sub aqua qua, sub aqua qua qua qua

Det geniale i denne oversettelsen er at Sub aqua (under vannet) blir til froskenes kvakking.

Velle

Revyvise om Hulda Garborg

Hulda Garborg (1862-1934) har fått en del oppmerksomhet i år på grunn av en nyutkommet biografi. Betydningen hennes i samtid og ettertid har vært stor, ikke minst når det gjelder å heve statusen til alt som har med bygdekulturen å gjøre. Takket være henne bærer vi våre bunader med stolthet i bygatene og finere selskap, og vi danser folkeviseleik.

Hun skrev romaner og skuespill, debattinnlegg om kvinnesak og propaganderte for godt kosthold. Hulda Garborg var en ivrig forkjemper for landsmålet, og hun startet Det Norske Spellaget som reiste rundt og framførte norsk dramatikk på landsmål. I 1912 ble dette spellaget omgjort til Det Norske Teatret.

I 1913 var Hulda i USA for å avduke en bauta av Ivar Aasen i Minnesota. Der møtte hun siouxindianerne, og det gjorde sterkt inntrykk på henne. På Chat Noir skrev Vilhelm Dybwad visa "Hulda Garborg hos indianerne", og Per Krohg malte illustrasjoner til denne og flere andre viser på veggene i Chat Noir (bildet over).

Da fru Garborg i sommer var i Nordamerika,
hun undte sig knapt en liten rast,
før hun drog til indianerne i Hiawatta-tah
for at lære dem at gjøre Hallingkast.
Hun vilde la dem smake paa vor nasjonale kost
og puttet i en gammel rypesæk
lidt fennaknok og lefse, akkevit og gammelost
og saa ruslet hun avgaarde noksaa kjæk.

Hun kommer fram til indianerne etter å ha vandret langt, og ber om å få komme inn. Indianerne forsyner seg grådig av alt det gode, og særlig går Lysholms akevitt ned på høykant. Da den er slutt, vil de drepe henne hvis hun ikke kan skaffe mer.
Hulda blir redd, men tenker som så:

"En springdans ind i døden vil jeg danse likevel,
som det høver bedst for Veslemøj".
Saa smidig som en kat ho fram paa golvet spratt
hun kjendte sig som løst fra livets baand.
Indianerne blev rent betat - de saa hun var besat
av den "store, ubekjendte aand".

Etter denne danseoppvisningen blir Hulda dyrket som en helligdom. De danser og spiler fele til den lyse morgen, men Hulda takker nei til å bli. Hun vil hjem til sin egen Arne, selv om indianerhøvdingen frister med en "Indian summer".

Elin

Bloggstafett - Midt i kulturen

Ved Liv Kreken Kvalnes, Styreleiar, Norsk visearkiv

Det byrjar å nærme seg enden av bloggstafetten i anledning Kulturrådets årskonferanse : ”Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst” som eg har vært så heldig å få vere med på. Eg har med stor interesse lese dei tidlegare innlegga. Sjølv om det er skrive mykje om museum, er fleire av problemstillingane også relevante for arkiv.

Som Hanne S. Ø Butvillo skriv i gårsdagens blogginnlegg er det ikkje berre enkelt å bevege seg i grenselandet mellom arkiv, kunst- og kultur. Norsk Visearkiv er eit kompetansesenter og servisearkiv innanfor den folkloristiske forskingstradisjonen. Vi samlar material for å dokumentere norsk visehistorie og driv forsking i den grad vi kan avsjå tid til det. Arkivet er like interessert i representativitet og gjennomslagskraft som i kunstnarleg verdi, og like interessert i kvardagssongen som i profesjonell song.
Når folkeminnesamlarar har samla ulike versjonar av mellomalderballader sidan 1840 er det like interessant for arkivet å forstå korleis songen og tekstane er brukte i kvardagslivet som å vurdere verkshøgde. Problemstillinga for arkivet er som for andre å vurdere kva som skal presenterast for ettertida.

I sitt innlegg tek Hanne Cecilie Gulstad opp eit temaet om re-meditering og re-mixing av lydar og tekstar i musikken. Dette er svært relevant for Norsk visearkiv i arbeidet med å formidle arkivmaterialet til publikum. I mange år har visearkivet arbeidd med å gi ut ei vitenskapleg utgåve av Norske mellomalderballader. Balladenes oppkomst er knytta til hoffet til kong Håkon V Magnusson i Oslo seint på 1200-talet, og oppstod mest sannsynleg som resultat av eit kulturmøte mellom kontinental, fransk riddardiktning og norske tradisjonar. Visene er truleg oppstått frå 1300 talet og utover men det var ikkje før i 1840 folkeminnesamlarane byrja å interessere seg for desse visene. Dei byrja då å skrive ned balladane frå muntleg tradisjon, gjerne i fleire versjonar. Etter kvart har fleire av desse balladane vorte publiserte i ulike formar. Ta for eksempel Draumkvedet som finst i over hundre variantar. I dag er det to versjonar som vert brukt, den eine er Moltke Moes rekonstruksjon frå 1890 og den andre er M. B. Landstads oppskrift frå Telemark frå 1840-åra. Dette er og vert sett på som viktig kulturarv, men det er vel ingen tvil om at særleg Moes versjon er ein re-mix av ulike versjonar basert på dåtidas syn på korleis eit nasjonalepos skulle sjå ut.

Ein anna mellomalderballade som lever i beste velgåande er Kråkevisa eller Bonden og Kråka. Det finnest danske, svenske og færøyiske variantar av same visa. Ved arkivet har me registrert nesten hundre versjonar og 75 melodiar (desse melodiane vert forresten etter kvart publisert i boka ”Norske middelalderballader, melodiene” av Norsk visearkiv) Det at visa alltid har vært populær i folkeleg tradisjon gjer at den også finnest i mange versjonar. Sjølv om me veit at visa finnest i eit Dansk skillingstrykk frå 1600-talet er det umogeleg å finne orginalversjonen, og dersom språket i visa ikkje hadde utvikla seg til å vere ”up to date” hadde den heller ikkje vore levande slik den er i dag. Det er stor forskjell på dei eldste versjonane som visearkivet har nedteikna og versjonen ”Bonden og kråka” som Lillebjørn Nilsen stiller ut på CDen Norske Ballader - 30 Ballader Om Drap Og Elskov, Skjemt Og Lengsel Blant Riddere, Jomfruer, Kjemper Og Dyr (Norsk visearkiv/Grappa)

Det har heile tida vært stor etterspørsel etter mellomalderballader og og stoff om desse frå det etablerte folkemusikkmiljøet. Men sjølv om det er viktig for arkivet at etablerte utøvarar kan nytte oss til å finne eigenarta og artig reportoar ,er det minst like viktig at det publikumet som nyttar arkivmaterialet til kvardagssong, i denne meining song som ikkje skal framførast eller høyrast av andre, har god tilgang på kulturarven.

I den forbindelse er Norsk visearkiv med støtte frå Norsk Kulturråd no i ferd med å publisere rundt 70 ukjende mellomalderballader. Desse vert publisert digitalt på bokselskap.no. Hege Børrud stilte tidleg i bloggstafetten spørsmål om korleis me skal forholde oss til at kulturhistoriske museer bruker historiske medietekster (fotografier, dokumenter, film, lyd o.l.) Sjølv om Norsk visearkiv ikkje lagar ny kunst av visene gjer me dei no tilgjengeleg for at andre skal kunne gjere det, og ved å publisere materialet digitalt, vert det mykje lettare tilgjengeleg for utøvarar å kunne nytte materialet enten som det er eller ved å utvikle det vidare.

Det fører meg også tilbake til Benjamin Asmussens innlegg ”Udstillinger mellem æstisering og mennesker” der han tek opp kor viktig det er at utstillingen kan tilretteleggjast slik at gjenstandane vert plassert i sitt riktige miljø. Ved å digitalisere balladane gjer me dei lett tilgjengeleg for store brukargrupper. Sjølv om balladane vert vitenskapleg kommentert etter internasjonal standard og presentert mellom klassikarar på bokselskap.no vil dei som søker etter desse balladane komme til dei ved f.eks enkelt søk på google. Dei vil også like gjerne treffe på andre versjonar eller nyare re-mixar av kunstnarar og kvardagskunstnarar som har videreutvikla balladane i vår tid.

Norsk visearkiv vil at både kvardagssongarar og profesjonelle utøvarar skal ta tak i materialet og bruke det vidare samtidig som me vil formidle tidsånd og tradisjon. Oppgåva til arkivet vert då å legge til rette for at denne kulturarven får sjansen til å utvikle seg vidare ved å dokumentere og kommentere dei ulike versjonane. Men heller en at me er eit endeleg utstillingsvindauga for mellomalderballader, er me meir eit samlingspunkt for det som skjer med materialet i dag. Då er digitalisering og kommentering eit nyttig hjelpemiddel for at kulturen eller kunsten om du vil skal fortsetje å leve vidare.

Og med det gjev eg stafettpinnen tilbake til musea ved Marit K. Amundsen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett - lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.


Forrige innlegg, "Industridesign - på grensen mellom arkiv, kunst- og kulturhistorie" er skrevet av Hanne S.Ø. Butvillo ved Berger museum, neste, og siste, innlegg i stafetten vil bli skrevet av Marit K. Amundsen, museumskonsulent ved Vestfoldmuseene.

Sang til far

Etter annen verdenskrig begynte vi å feire farsdag her i landet. Skikken kom til oss fra USA. Der hadde de begynt å markere dagen tidlig på 1900-tallet etter modell fra morsdagen. Skikken spredte seg videre, men datoen varierer fra land til land. Her i landet er det andre søndag i november som gjelder.

I anledning farsdagen har jeg plukket fram ei gammel vise med ukjent forfatter. Det er ikke så mange viser å finne som handler om far. Viser om barndomshjemmet er det mange av, og det ligger gjerne et rosenrødt skjær over det fattige hjemmet. Her spiller mor en viktig rolle som den kjærlige, den som skaper hygge. Far spiller gjerne en birolle (hvis han da ikke er drikkfeldig og voldelig).

Fars sang
Der synges og tales så ofte om mor,
ja, vel hun fortjener hvert eneste ord.
Om far ei så ofte man sunget jo har,
derfor vil jeg for en gangs skyld synge om far.

Jeg minnes ham godt da jeg ennu var barn.
Vi satt hjemme i stuen og bandt våre garn.
Mens masker han knyttet med kjevle og bånd
han gav meg om fisken den første leksjon.

Men hjemme var det alltid som så:
Det var mamma for allting den gang vi var små.
Vi lite forstod hvad for far det betød
å skaffe oss alle det daglige brød.

Din rygg er nu bøyet og håret er grått,
og hendene merket av slit du har fått.
Du jevnet vår livsvei, skjønt tunge nok var
de stener du ryddet, de byrder du bar.

Gud signe og lønne deg, strevsomme far!
Din kjærlighet var det som løftet og bar.
Og synes nu veien oss sikker og trygg,
da skyldes det deg og din bøyede rygg.

Her sitter jeg stille mens minnene jeg ser
glide forbi i det gyldne skjær:
Av alle de deilige minner jeg har,
det er de deiligste: minner om far.

Elin

Sankt Mortens gåver

I dag er det Mortensmess, helgendagen for den heilage Martin av Tour. Han var ein av mellomalderens mest populære helgenar. Legendene fortel at han gøymde seg i ein gåsesti for å sleppe å bli biskop, men gjæsene avsløra gøymeplassen hans. Deretter er det vorte skikk å eta gås på dagen hans. Men dei protestantane som er ivrigast til å feire dagen hans tek ikkje omsyn til at Martin faktisk også er skytshelgen for fråhaldsrørsla. Ein gong skal keisaren ha bydd han eit glas vin, men Martin avslo.

Denne gamle julesongen handlar om sankt Martin. Det er ein aukesong der kvar strofe får lagt til ei ny verseline slik at strofene vert gradvis lengre.
Visa finst også både i Sverige, Danmark og England, og har mange ganske ulike variantar. her er ein av dei vanlegaste norske versjonane:

1. Første dagen i jula ga Sankte Morten meg ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

2. Andre dagen i jula ga Sankte Morten meg gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

3. Tredje dagen i jula ga Sankte Morten meg tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

4. Fjorde dagen i jula ga Sankte Morten meg fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

5. Femte dagen i jula ga Sankte Morten meg fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

6. Sjette dagen i jula ga Sankte Morten meg seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

7. Sjuande dagen i jula ga Sankte Morten meg sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

8. Åttande dagen i jula ga Sankte Morten meg åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

9. Niande dagen i jula ga Sankte Morten meg ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

10. Tiande dagen i jula ga Sankte Morten meg ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

11. Ellevte dagen i jula ga Sankte Morten meg ellevetønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

12. Tolvte dagen i jula ga Sankte Morten meg tolv tønner malt, elleve tønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

13. Trettande dagen i jula ga Sankte Morten meg ei jomfru med gullkrone på, tolv tønner malt, elleve tønner rug, ti tynner bygg, ni skip og drenger, både med reip og strenger, åtte gangarar grå med gullsalar på, sju bord og fat, seks oksar, fem kyr, fire feite svin, tre får, gjæser to og ein liten fjørin fugl som vel kunde flyga.

Vi har fått spørsmål om dette er ein songleik, men vi har ikkje opplysningar om at det har vorte leika til denne songen. Truleg er det eit bravurnummer der songaren visar at ho klarer å halde greie på alle repetisjonane.

Velle

November-viser

November har fått ord på seg for å være en trist og fargeløs måned. Og det er jo ikke helt uten grunn. Mens september og oktober kan flotte seg med sprakende høstfarger, møter november oss med mørkere dager, regn og kulde. Likevel kan en regnværsdag i november være full av farger når fantasien er til stede:

Jeg vil male dagen blå,
med en solskinsstribe på,
vælge lyset fremfor skyggen,
gi' mig selv et puf i ryggen,
tro på alting - selv på lykken.
jeg vil male dagen blå.
(Første vers i visa "Regnvejrsdag i november" av Ebba Munk)

Men en grå og kald novemberdag kan også vekke lengsel mot tidligere opplevelser, som i den vakre visa "Tir n'a Noir":

Det e svart november. Have kruse mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
longt vest i Tir n'a Noir
(Begynnelsen på "Tir n'a Noir" av Kolbein Falkeid)

For noen spiller likevel ikke vær og årstid noen rolle. Er man forelsket og lykkelig kan man tro det er vår selv i den mørkeste november:

Stundom kan man tenke
når man er alene
vinteren er så dyster og så lang,
men når livet skjenker
lykken vil man føle
hele verden tone som en sang:

Refr.:
Jeg plukker anemoner i november
til tross for høstens kolde vær og vind,
jeg hører gjøken gale i desember
og glade lerker synge våren inn.
I luften er det duft av hyacinter
og glans av solens gyllenbleke skinn.
Man glemmer ganske enkelt det er vinter
når man har lykken i sitt eget sinn.
(Fra "Anemoner i november" av signaturen H.M. fra viseheftet Muntre viser)

Elin

100-årsjubileum for Hartvig Kiran

I dag er det 100 år sidan Hartvig Kiran kom til verda i Ålesund. Han døydde 15. aug. 1978.

Hartvig Kiran er særleg kjend som radiomedarbeidar og språkmann. Han var ein ihuga nynorskforkjempar, og i ein periode var han leiar for Noregs Mållag. "Hartvig Kirans engasjement gjaldt i alle forhold språket. Hans virke som radioreporter, kåsør, lyriker og målpolitiker gjorde ham til en av nynorskens fremste og mest allsidige stilister i den perioden da språkstriden i Norge kulminerte." skriv Hans Fredrik Dahl i Store norske leksikon.

For visearkivarane er det viseforfattaren Kiran vi vil minnast. Han var medlem av Visens Venner, og vart innvald 9. oktober 1961 saman med Ada Haug, Alf Cranner og Robert Levin. I referatet står det: "Efter litt diskusjon om man kunne regne med, at de foreslåtte ville komme til å fortsette å dyrke visen, ble de alle enstemmig innvalgt."
Han var ikkje sjølv til stades da, men den 10. nov. 1961 var han på eit medlemsmøte. Da står det i protokollen: "Hartvig leste sin oversettelse av Burns: Mons i Myra." Her har nok ikkje referenten fått med seg namnet på diktet heilt korrekt. Diktet til Burns "Tam o’ Shanter" heiter ”Mons i Urda” i omsetjinga til Kiran.

Hartvig Kiran omsette òg ei mengde amerikanske folkesongar, m.a. "Tom Duley" og "Det kissebær eg gjev deg" i samlinga Tom Duley og andre viser (1962). Og omsetjinga hans av "Tømmerhoggaren" er ei av dei visene vi får flest spørsmål om på visearkivet.

Blant visesongarar var Kirans viser mykje i bruk på 1970- og 1980-talet. Birgitte Grimstad var ei av dei som brukte songane hans, m.a. den vakre "Ofelias vise". Av andre kjende viser kan nemnast "Aldri meir" som inngår i visesyklusen Viser til Mariann. Lars Klevstrand og Hege Tunaal song desse visene om Ola Skutvik og kjærasten Mariann på LP-en Historia om Ola Skutvik og Mariann (1982). Denne plata fekk Spellemannprisen.

I samlinga Med eiga lyre, som Haldis Moren Vesaas gav ut i 1979, finn vi omsetjingar av tekster for teater, dikt og fleire viser. Mellom anna "The Jotunheimen jitterbug", "Ei sild og ei til", "Petrapolsen", og det diktet han skreiv til Jakob Sande frå Visens Venner etter at Sande var død.

Elin

Kongens fortjenstmedalje til Nils G. Abrahamsen

Tidlig hver søndag morgen kan vi glede oss over Sangtimen i NRK P1. Og den som har lost oss gjennom programmet siden 1993 er Nils G. Abrahamsen.

Abrahamsen er opptatt av å ta vare på den norske sangskatten, og han fikk mange seere da han lanserte programmet Syng med oss, stemmebruk til hjemmebruk i i NRK TV 1980. Senere ble det radioen og den populære Sangtimen.

"De har ikke tid til å synge på skolen lenger. Og i en tid med angloamerikansk påvirkning, er det viktig at NRK tar ansvar for vår norske sangtradisjon. [...]Sangtimen er et humanistisk program. Vi vil ta vare på sangskatten vår. Det er viktig at vi tar med oss fortiden inn i fremtiden", sier Nils G. Abrahamsen på NRKs nettsider.
Nå er mange av godbitene fra Sangtimen å få på CD. NRK og Norild Forlag har gitt ut fem CD-er med opptak.

At andre også har sett verdien i å ta vare på denne sangskatten, er tydelig. I sommer fikk Nils G. Abrahamsen Kongens fortjenstmedalje, og visearkivarene vil slutte seg til rekken av gratulanter!