Temadag for masterstudenter fra Rauland

Tirsdag 26. oktober hadde vi besøk av masterstudenter og lærere fra institutt for folkekultur i Rauland. Tema for dagen var: Ulike perspektiver på tradisjonskunst med utgangspunkt i balladetradisjonen.

Balladene har vært inspirasjon for både musikalske og visuelle tolkninger. Og visearkivets balladeantologi Norske Ballader er et godt eksempel på dette, mente Rauland-lærerne. Og derfor sto en presentasjon av denne og arbeidet bak først på programmet.(Les mer her).

Så var det lunsj og omvisning på arkivet før vi fortsatte med å lytte til ulike tolkninger av balladen "Møllerdottera". Frode Nyvold sang om "Den vonde kjerringa" og spilte arkivopptak av den samme balladen. Mikkel Tin snakket om bruk av temaer fra ballader i billedkunst, belyst ved Bendik Riis' maleri Bendik og Aarolilja eller Brudefærden i Norge (1955). Mats Johansson rundet av det hele med å snakke om tradering, kommunikasjon og vitenskapsteori.

Med ulike innfallsvinkler og middeladerballadene som en fellesnevner ble det en interessant dag for alle parter.
Astrid og Elin

Heder til visesangere

I oktober opplevde to visesangere å bli hedret på ulikt vis. Først ut var Kirsten Bråten Berg som ble statsstipendiat 5. oktober. Det var kulturminister Anniken Huitfeldt som bekjentgjorde dette i forbindelse med at Statsbudsjettet for 2011 ble lagt fram.

Den 22. oktober kom så nyheten om at Alf Cranner ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for lang og tro tjeneste i trubadurenes rekker.

Begge de to har på hver sin måte vært med på å prege norsk visesang i flere årtier, og utmerkelsene er vel fortjent. Visearkivarene gratulerer!
Velle, Liv, Astrid, Elin

Stentor

Studentersangbøker har ofte spesielle titler. Den kjente Smørekoppens visebok ble opprinnelig laget for maskinstudentenes forening ved Universitetet i Trondheim. Sosialøkonomisk studentforening i Bergen kalte sin sangbok for Øresus, Århøneklukk er sangboka til Bygningslinjens forening og Feiselklang kom fra Bergstudentenes forening.

En av de mest spesielle titlene er Stentor som er utgitt av Studentsamfunnet i Ås. I følge Iliaden var Stentor en utroper for den greske hæren i den trojanske krig. Homer sier at han kunne brøle like høyt som hundre mann. Til slutt utfordret han guden Hermes til en brølekonkurranse, men da sprengte han seg og døde.

Velle

Visearkivet er lagt under Norsk kulturråd att

Som me har skrive om tidlegare her på bloggen så hadde me på arkivet håp om å få midlar via statsbudsjettet til å gi ut ei vitskapleg utgåve av Norske mellomalderballader på nett. Då statsbudsjettet vart lagt fram den 5. oktober var me derfor svært spente på om me var tilgodesett med dette. Dessverre er ikke kulturdepartementet enige med visearkivet om at det er behov for ei slik utgåve, og det vart ikkje avsett midlar til dette. I tillegg var det endringar i postplasseringa for tildelinga av midlane til arkivet. Me har i fleire år vore fast post på statsbudsjettet, men frå og med i år er vår skjebne atter lagt i hendene til Norsk kulturråd. No er ikkje det så ille avdi me opplever at kulturrådet har stor forståing av arbeidet me gjer, og me har også i mange år før me vart fast post på statsbudsjettet fått driftstilskuddet vi kulturrådet. I tillegg er me sikra drift på 2010-nivå ut 2012.
Men det betyr også at me ikkje har gitt heilt opp tanken på å gjennomføre balladeprosjektet, me set vår lit til at Norsk Kulturråd ser viktigheita av å sikre balladane for ettertida. Følg med oss på bloggen for å vite korleis det går både med arkivet og balladeprosjektet frametter.

Liv

Norges mest populære visebøker 2

Ved sidan av Petter Dass’ Bibelsk Visebok har Kjempeviseboka vore blant dei mest populære visebøkene både i Danmark, på Færøyane og i Norge. Båe desse bøkene heldt stand i over 200 år, og det må nødvendigvis gå lang tid før ei anna bok slår den rekorden.

Kjernen i Kjempeviseboka er ei eldre bok som historikaren Anders Sørensen Vedel gav ut i 1591. Tittel på boka var ikkje snau. Her er den fulle tittelen:

It hundrede udvaalde Danske Viser Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft oc anden seldsom Eventyrsom sig her udi Riget ved Gamle Kemper Naffnkundige Konger oc elles forneme Personer begiffuet haffuer aff arilds tid indtil denne næruærendis Dag.

Ikkje rart at boka vart omtala som Hundreviseboka. Visene var gamle folkeviser av den typen vi kallar mellomalderballadar. På 1600-talet var bøker dyrt og lesekunsten var ikkje mykje utbreidd. Hundreviseboka var ei eksklusiv bok i hundre år.

Men så i 1695 gav presten og språkforskaren Peder Syv boka ut på nytt, og han la til hundre andre gamle viser og dermed vart det Tohundreviseboka eller berre Kjempeviseboka. Utover 1700-talet auka det på folk som kunne lese og Kjempeviseboka vart etterspurt, også i Norge. Det kom stadig nye opplag utover på 1700- og 1800-talet. Populariteten viser seg også ved at vi stadig finn lange avskrifter frå Kjempeviseboka i norske handskrivne visebøker.
Velle

"Ole Velland" i Eggedal 1867 og 1966

Jeg er igang med ballademelodiene igjen, og nyss var jeg i Lindemans fotefar da han besøkte Eggedal i Buskerud i 1867. Der møtte han Gunhild Halvorsdatter Haugen og skrev ned balladen om Ole Velland som tjener i kongens gård og får bud om at kjæresten hans er død.

Slik ser det ut etter jeg har tolket Lindemans kladd:


Det artige med akkurat denne oppskriften, er at i 1966 gjorde G.A. Brager et lydopptak med Eva Aasand i Eggedal der hun synger den samme visa. Jeg kjenner ikke hennes historie og vet ikke om hun har balladen i ren muntlig tradisjon eller om hun tolket den fra en av de få trykte utgivelsene av Lindemans oppskrift (C. Elling: Vore Kjæmpeviser, Kristiania 1914). Men opptaket er nydelig og er med på CD'n Hugen leikar så vide (Norsk folkemusikksamling og Norsk visearkiv). Hør et utdrag fra opptaket her
Astrid

Mordet i Sveits - en skillingsviseparodi

En del av de visene vi kaller skillingsviser er nyheter på rim, og mord var et yndet tema. Visene ble solgt i små, enkle trykksaker. Derfra kommer navnet ”skillingsviser”.
Mange av visene er litt klønete skrevet, og de kan bli ufrivillig komiske, selv om de ikke var ment å være det. Derfor kan det innimellom være vanskelig å vite om slike viser er skrevet for å være morsomme, eller i fullt alvor. Men "Mordet i Sveits" er helt klart skrevet som en parodi.
Teksten er av Lars Dilling (1848-1887), som var født i Kristiania. Da han var student, skrev han både viser og komedier, og ”Mordet i Sveits” ble skrevet til studentenes høstfest i 1873, og trykt i Nye digte, sange og viser (1874). Den fullstendige tittelen er: ”En ny og frygtelig fæl vise om en mand i Schweitz, som myrdede sin ulykkelige kone ihjæl.”

Nu vil jeg beskrive så godt jeg formår,
et fryktelig mord uti Sveits.
Der levde en olding med sølvhvite hår,
en gammel og gretten stabeis.
han tok seg en kone, hun hånden ham skjenkte,
enskjønt hun var ung, ti hun listigen tenkte:
”Jeg hånden alene vil give min mann,
men hjertet han fordre ei kan.”

Og derfor hun skjendig sin husbond bedrog,
ifall man på ryktet kan tro;
ti innen rett lenge en elsker hun tok –
man påstår sågar hun tok to.
Og det er jo noe som alle kan vite,
at det kunne mannen i lengden ei lide
og fattede nu den beslutning så fæl
å myrde sin kone i hjel.

Mens solen beskinte vår syndige jord
og alle de småfugler sang,
så tok han sin fru og en økse så stor
og styrte til skogen sin gang.
Og da de var kommet derhen, han begynner:
”Fall vakkert på kne og bekjenn dine synder,
og tal bare sannhet, ti om et minutt,
min søte, så er du kaputt!”

Da ropte hun ydmyk: ”O kjære tilgiv!
Så inderlig derom jeg ber.
Men vil du det ikke, så ta kun mitt liv –
mein liebster,was willst du doch mehr?
Så kan jeg dog blive deg kvitt allenfalsen.“
Og derpå hun velvillig rakte ham halsen,
og mannen med øksen tre hugg henne gav
og kuttede hovedet av.

O bred, akk så bred er den ekteskaps vei,
og mange vil vandre derpå!
Men vokt jer, I menn, og forsøker det ei
når I bliver gamle og grå!
I kvinner av denne historie kan lære
at I eders menn ikke utro må være;
ti da vil det sikkerlig gå eder skeis
I Norge så vel som i Sveits.

Mer om denne visa og forfatteren står på Norsk visearkivs hjemmeside her.
Elin

Cowboysang

Min kanadiske svoger var cowboy i sin ungdom, og han kunne fortelje om bakgrunnen til cowboysongen. Arbeidet besto i å passe ein kuflokk på mange hundre dyr, og flytte flokken ettersom beitet var oppete. Om kvelden vart flokken samla og nå gjaldt det at ikkje noko villdyr eller anna kom til å uroa kyrne. I så fall kunne heile flokken springe til alle kantar, og da vart det ikkje enkelt å få samla dei igjen, og derfor var det ein eller to cowboyar som rei rundt flokken heile natta. Dersom ryttaren kom for brått på dyra, kunne dei også bli uroa, og derfor song dei for å varsla kyrne om at dei kom. Dei song gjerne lange cowboysongar, men sidan denne songen hadde ein praktisk funksjon, kunne dei syngje alt som falt dei inn. Svogeren min demonstrerte cowboysang ved å syngje teksten på hermetikkboks.
Velle

Jack Berntsen er død

I går døde visesangeren Jack Berntsen. Han ville fylt 70 år 14. oktober.

Jack Berntsen ble født i Kjøpsvik. Etter cand.mag-eksamen fikk han jobb som lærer i Svolvær, og her begynte han etter hvert sin karriere som visesanger. I 1968 startet han Viseklubben Lovisa, og i 1973 satte han i gang musikkfestivalen Troilltampen.

Jack Berntsen markerte seg som en av "proteststemmene" fra nord, og han var aktiv enten det gjaldt kamp mot EEC (som EU het den gang) eller mot avfolking i nord. Han ble nasjonalt kjent gjennom visa "Kor e hammaren, Edvard" med tekst av Jahn-Arill Skogholt. Protestlysten ble ikke mindre med alderen, og I de seinere åra markerte han seg også med protestsang mot oljeboring i nord.

Jack Berntsen har fått flere kulturpriser, bl.a. Prøysenprisen (1985) og Nordland fylkes kulturpris (1981). Han har betydd mye for "grasrotkulturen" i landsdelen, og i 2000 opprettet Vågan kommune en egen kulturpris i hans navn.

Velle, Astrid, Liv og Elin

Målfrid mi frue

I dag har Målfrid navnedag, og da kan det vel passe å finne fram en middelalderballade med hennes navn, nemlig "Målfrid mi frue". I 1907 sang Margit Tveiten i Grungedal denne visa for Catharinus Elling. Den begynner slik:

Hott er de fy en gangar grå
- Målfri mi fruve -
hver morgen for din dør her står
- Tora lill.
Tora legjer a luri. -

De er no ingen gangar grå
de er mine gjæsar store å små.

De er inkjke dine gjæsar store å små
me røe gullbeisel å sale på.

Slik fortsetter visa med at faren spør og datteren svarer. Han har fått en mistanke om at hun har en elsker og vil fritte henne ut. Han spør om hestene, støvlene, barnet og sverdet han har sett, men datteren vrir seg unna med kjappe svar. I en del varianter er det med et vers hvor det sies at kvinner aldri er i beit for svar. De fleste oppskriftene stopper her, men noen har en dramatisk slutt hvor faren viser henne den avhogde handa eller hodet til elskeren. Da forbanner hun faren og brenner seg inne.

Balladen er godt kjent i hele Norden. Temaet har også funnet veien til ei humoristisk vise; ”Den lystige hanrei”, også kalt ”Nordkjosbottenvisa”. Mange vil sikkert gjenkjenne det samme temaet i visa ”Five nights drunk”, som The Dubliners gjorde kjent under navnet ”Seven Drunken Nights”.

Flere varianter av visa med noter finnes her, og på cd-antologien 30 ballader om drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr kan den lyttes til i Blåmann Blåmanns versjon. Se tidligere omtale av antologien her.

Elin

Viserock fra 70-tallet

1970-tallet var en blomstringstid for norske visesangere og visegrupper av ymse slag. Og mens unge visesangere ofte sang på engelsk eller svensk på 1960-tallet, kom nå norsk mer og mer i skuddet. Det betydde også en ny interesse for den eldste visetradisjonen vår; balladene.

I 1972 ble det dannet ei folkrockgruppe i Oslo som kalte seg Folque. De blandet folkemusikk med moderne rytmer i et rocka uttrykk som førte dem til Norsktoppen med balladen om Olav Liljekrans, som de kalte "Dans, dans, Olav Liljekrans".
Gruppa holdt det gående til midt på 1980-tallet med vekslende besetning.

Folque ga ut flere plater og Folque-viseboka med ballader, viser, slåtter og stev. I tillegg til tekster og melodier inneholder denne et minikurs i dulcimer og banjo.

Elin