Filologviser

Her forleden fikk vi en hel eske med sangbøker. I esken var det mye artig, bl.a. en publikasjon fra 1943 med tittelen Sangbok utgitt av Filologisk Forening.

I forordet (fra 1939) står det at boka skal brukes på "møter, fester og ekskursjoner" og at de har prøvd å gjøre boka så "fyldig og allsidig som mulig ... ei levende bok". Et kjapt blikk på innholdsfortegnelsen tyder på at de har lykkes med det. Her er fedrelandssanger, drikkeviser, folkeviser, "Ymse kvede om sorg og glede" og viser fra England, Tyskland og Frankrike i skjønn forening.

Men mitt edisjonsfilologhjerte lot seg nok mest røre av den bolken som heter "Filologviser". Her finner man for eksempel "Laus philologiae" med tre vers på latin, en hyllest til "De dekorerte" og diverse bordsanger og drikkeviser.

Midt i bolken står en liten vise med tittel "Filologens morgensang" signert Jens Kleppen, 1939. Første vers lyder slik:

Fram til kø i allslags vær,
ennå før hanen galer,
stormer filologens hær
til dagens tekst og språkbesvær.
Som en hjertens indre trang
drar våre lesesaler,
kaller oss som med signaler
en filologens morgensang.

En ukjent visedikter med initialene "M.E." har i 1929 laget en sang som heter "Til våre kavalerer". Den begynner slik:

Titt nok har jeg ønsket meg en kjærlig filolog
til å lære meg hver dialekt av hjertens sprog,
så jeg kunne greie hvert problem
med et flott: ich liebe dich - I love you - oh, je t'aime!
- På auditorier - ved lesesalsbord -
der får jeg bruk - for disse ord!
Der kan jeg lett nok finne en mann -
men uff, det er så altfor mange som går an!


Til slutt må jeg sitere et par av versene i "Ekskursjonsvise" (av Reidulv Skjelstad, 1938):

Men når det blir kveld går det dans i hvert et ben.
Og proffene er ikke stiv og tørr og sen'
med med på alle løyer,
studenterablegøyer
til solskiven viser sig blank og ren.

Og det kan vi lære i nattens løp
å finne mennesket bak filologens svøp.
Det hender jo at kjernen
er god - fordi om hjernen
er skakk-kjørt i språkhistorisk hinderløp.


Det er med andre ord håp for oss filologer også ....


Ellen

Seterliv

Seterdrift er en viktig del av den gamle norske jordbrukskulturen. Og til den knytter det seg mye musikk, som lokking på dyr og sanger om seterliv. Selv om seterdrift er atskilling mindre vanlig nå enn den var på 16-, 17- og 18-hundretallet, lever en del av sangene om livet på setra fortsatt videre gjennom sangbøker og i muntlig tradisjon. Hvem har ikke hørt "Å jeg vet en seter med så mange gjeter" (Margrethe Munthe).

To av de eldste sangene vi kjenner fra litterær tradisjon, er Edvard Storms "Sæterreise" / "Reise til sæteren" og "Heimreise frå sæteren". Begge er fra hans kjente utgivelse Døleviser. Edvard Storm var prestesønn, født i Vågå i Gudbrandsdalen i 1749. Han flyttet hjemmefra allerede som 13-åring for å gå på Katedralskolen i Christiania. Han tok også en eksamen i København før han kom tilbake til Vågå igjen i 1766. Der var han i tre år før han flyttet for godt tilbake til København i 1769.

Det var trolig i løpet av de tre ungdomsårene i Vågå at han begynte å dikte på bygdemålet sitt. Dette var ei tid der det meste av norsk diktning ble skrevet på dansk. Men det er ikke helt lett å lese Storms gudbrandsdalsdialekt skrevet med tilnærmet lydrett ortografi. Willy Dahl skriver i Eides utgivelse av Døleviser i 1977, at "de flest som leser visene, vil oppdage at at det hjelper på forståelsen nettopp å lese - høyt; uttalen gjør mangt klart som ser rart ut på trykk."

Markje grønas, Snjogen braana,
Fjeil bli bært taa Louvespræt,
Murinykjyl staa i Dalom,
Kue sæg fæ æta mæt,
Alt som livi bydja kræke,
Bjøinen kjæm taa Hie fram,
Utor Fjose spring fornøgde
Ku aa Kælv aa Sou aa Lam.

............................................

Os ha gjort qva gjæras skulle,
ysta ost aa kinna Smør,
Naa staa at aa kløvja Øikjom,
sættja Laas for Sæterdør.
Korkje finds dæ meire Føe
her for Heie hel' for Krist,
Gla æ os, os slæp aat Bygden,
meire gla æ Kue vist.

De to setervisene sto første gang på trykk i 1780, og da i en fransk visesamling: Labordes Essai sur la musique ancienne et moderne. Verkets andre bind viser eksempler på forskjellige lands folkemelodier, og det er her vi finner Storms viser.

Fra Edvard Storm: Døleviser, Oslo 1949. Faksimile av Laborde.

De to melodiene er varianter av hverandre. Det finnes flere melodier som er brukt til Storms tekster, men den mest kjente er nok den som sto på trykk i Jørgen Moes Sange, Folkeviser og Stev i 1840, opptegnet av Johan Carl Martin Brøgger:

"Oss ha gjort ka gjerast skulle" har nærmest blitt et munnhell, og brukes uten nødvendigvis å henvise til selve sangen. Men visene står seg de også, og gir et fint lite innblikk i seterliv og hvordan det ble betraktet av en ung student fra Gudbrandsdalen på 1700-tallet.

Her, på NRK Skoles nettside, kan du se en liten film om seterliv.

Astrid

Buekorpssanger

Her en dag fikk Norsk visearkiv tilsendt et sanghefte for Nygaards Bataljon, en av Bergens største og ledende buekorps. Det ble stiftet i 1857. Buekorpsene er mest kjente for at de marsjerer og trommer i gatene før 17. mai, men de gjør mye annet enn det. De driver med idrett, går på turer og utflukter. Korpsene er for gutter mellom 9 og 20 år og drives uten innblanding fra voksne.

Sangheftet inneholdt både kjente sanger og bataljonens egne sanger. Fra før har vi et gammelt sanghefte fra Nordnæs Bataljon. Det var trykt i 1928. Vi på arkivet er spesielt glade for å få slike spesielle hefter.

Kanskje er det andre bataljoner som også har sanghefter?

Velle

Rallare

For eit par veker sidan publiserte Elin ein artikkel om Sørlandsbanen som feirar 75 år i år. I denne bloggen skal me bevege oss nordover og delvis over til Sverige.

Inlandsbanan i dag, over 100 år gamal.

I juni i år var underteikna så heldig å få vere med på turnè med Inlandsbanefestivalen i Nord-Sverige som ein del av sjølve forestillingen. Me reiste frå Östersund og heilt opp til Gällivare og nedatt til Storuman i løpet av seks dagar. Reisa foregjekk med tog på Inlandsbanan i Sverige. Inlandsbanan,  som var det siste store projektet for Sveriges rallare,  vart påbyrja i 1907 og avslutta i 1937 og kosta 136 millonar totalt. Det er klart at 30 år med bygging av jernbane gav god næring til sjangeren rallarviser.  
Meir om rallarviser finn du her: http://visearkivaren.blogspot.no/search/label/Rallarviser.

Eit av kaffistoppa på turnèen var på Rallarmusèet i Moskosel, og der kom eg over ein CD med rallarviser som me ikkje hadde i arkivet frå før. «Rallare – Visor från Malmbanan/Ofotbanan» er eit samarbeid mellom Norge og Sverige representert ved Björn Arahb, Ragnar Olsen og Pierre Ström. På samlinga finn ein 20 songar om både hardt arbeidsliv, glede, sorg og kjærleik. I tekstheftet finn ein rikelig med bilete frå jernbanebygging kring 1900, alt frå arbeidslag og havarerte lokomotiv til kongeleg festivas då unionskongen Oscar II opna Malmbanan/Ofotbanan i 1903. 

Eit fint døme på at viser kan være god historisk dokumentasjon.

Liv

Staute karar i hardt arbeid.

To sommarklassikarar

Halfdan Egedius: Lørdagskveld

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,

der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår [...].

Kven kjenner vel ikkje denne vakre sommarsongen av Lindås-lyrikaren Aslaug Låstad Lygre (1910–1966)? Det er liksom songen inneheld essensen av den korte norske sommaren: lyse netter, lauvtunge tre, høysåter og grashoppespel i eng i høgsommarkveldar. Så har da også Geirr Tveitt komponert ein moll-melodi som kler denne teksten som hanske til hand. For jamvel om det slett ikkje er nokon trist tekst, uttrykker den likevel eit vemod over sommaren som er så altfor kort, slik livet også er. Det nyttar ikkje å stanse tida. Det einaste vi kan gjera er å gripe dagen – eller natta ­ – og få så mykje ut av tida som råd. Dette er da også Ivar Aasens oppfordring i diktet «Sumarkvelden» (1863), som nok er ein av dei tekstane som ligg til grunn for Aslaug Låstad Lygres sommarsong:

Velkomen atter hit til vaara Grender,
velkomen her, du sæle Sumarkveld,
med Lauv og Gras ut yver alla Strender
og gule Blomar i den grøne Feld,
med lette Smaasky, lagd i langa Render
som Traadar i det høge Himmel-Tjeld,
og med den milde Ljosken, som seg breider
ut yver Fjell og Fjord paa alla Leider [...].

Kom, lat oss nøyta Tidi, som ho skrider,

og minnast, at ho skrider ofsa fort.
Med kvar ein Dag, med kvar ein Kveld, som lider,
eit Stig mot myrke Vetteren er gjort.
Det kjem ein Dag, daa kvar ein Blom som bider,
er fallen av; og slikt eit Fall er stort.
Di skal eg sjaa paa Blomen, fyrr han blaknar,
og nøyta Sumar’n fyrr eg honom saknar.

 Olav