Hva er ei god vise?

Dette spørsmålet ble stilt i en enquete i det første nummeret av bladet Viseversa, utgitt av Norsk vise- og lyrikkforum (NVLF). Organisasjonen ble stiftet på Stord i 1976 og skulle være "et samarbeidsorgan for den organiserte folkelige vise- og lyrikkaktiviteten i Norge", som det står i pkt. 1 i vedtektene.

Birgitte Grimstad svarer blant annet: "Ei god vise kjennes først og fremst igjen på en god tekst. Dernest skal den ha en melodi som bygger oppunder denne teksten."

Otto Nielsen sier: "Vi som er flasket opp med navn som Wildenvey og Olaf Bull stiller visse krav til metrisk form og rimtenkning. Jeg kan ikke like disse moderne, rimfri visene. Ikke minst fordi melodiene på disse ofte er så vanskelige og dermed bryter et annet krav til ei god vise: Den skal kunne synges av alle."

Øyvind Sund framhever også teksten som det vesentligste, men trekker også inn selve framføringen, som skal bygge oppunder teksten og melodien. "Den skal ikke framføres slik at publikum etterpå husker hvor flott visesangeren opptrådte, men har glemt hva han sang og spilte."

Elin

Norsk suksess på Fæørøyene

Mange norske artister drømmer om internasjonal suksess, men å få storsuksess på Færøyene er mer sjeldent. Ett norsk band har imidlertid lyktes der internasjonale storstjerner har feilet.

Ingen andre artister har vært mer populære på Førøyene enn Doodle Bugs, og debutsinglen deres; Lille Laila (1966) har fremdeles salgsrekorden der. Selv The Beatles havnet bak dem på hitlistene! I 1968 hadde Doodle Bugs på et tidspunkt de fire første plassene på den færøyske hitlista.

Bandet ble startet i 1965 og holdt det gående til årtusenskiftet med ulike besetninger. Den eneste som har vært med hele tiden er Åge Heltzen som vokalist og låtskriver.

Etter 13 turer til Færøyene og over 600 000 solgte plater, sa bandet stopp i 2000. Men nå er de tilbake med albumet Den gode gamle tida , til glede for både norske og færøyske fans.

Elin

Alf Cranner 75 år

I dag fyller Alf Cranner 75 år, og den betydningen han har hatt for visesangen i Norge kan neppe overvurderes. I Norsk pop og rockleksikon står det at han "Regnes for å være den norske visebølgens åndelige far; fødselshjelperen til hele den nye generasjonen av norske visesangere."

Alf Cranner ble medlem av Visens Venner i 1961, og to år etter platedebuterte han med LP-en Fiine Antikviteter. Den ble spilt inn i løpet av to netter på kontoret til Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder hos Phillips.

Alf Cranner samarbeidet med en rekke av tidens fremste komponister og tekstforfattere. Han satte melodi til Alf Prøysens "Å, den som var en løvetann" og sang inn flere av visene hans på plate.
Samarbeidet med Geirr Tveitt resulterte bl.a. i LP-en Både le og gråte. Denne hadde 15 dikt av Jakob Sande tonesatt av Tveitt, og arrangementene besto av Cranner på gitar og Tveitt på cembalo.
Han samarbeidet med Harald Sverdrup om turneer og plateinnspillinger, og med Alfred Janson ble det Rosemalt Sound, hvor jazz og folkeviser går hånd i hånd.
I 1970 begynte han samarbeidet med Odd Børretzen med konserter og to LP-er.

Alf Cranner har gitt ut i alt 15 plater (LP og CD) Den siste var oversettelser av Robert Burns; Som en rose (2004). Visebøker er det imidlertid bare blitt to av; Alf Cranners visebok (1978) og I Adrians hus (2007).
I 2010 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull.

Visearkivarene gratulerer med dagen!

Profil-visebøkene

Mange husker Profil-visebøkene fra det kampglade 1970-tallet.

Profil var navnet på et litterært tidsskrift som kom ut første gang i 1959. Med kjente navn som Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm i redaksjonen fra 1966 ble Profil det viktigste litterære tidsskriftet i Norge.
Utover på 1970-tallet ble tidsskriftet knyttet til den politiske venstresida. I 1972 kom det første lille viseheftet med tittelen Sanger fra folkets kamp. I tillegg til tradisjonelle arbeidersanger inneholdt heftet blant annet kampsanger mot norsk medlemsskap i EEC. I hefte nr. 2 var andelen EEC-viser økt markant. "Om lag to tredjedeler av sangene i dette heftet er blitt til i løpet av kampen mot EEC", står det i forordet.

Målet for redaksjonen var å gi ut to sanghefter i året, men heftene ble tynnere etter hvert, og redaksjonen klaget i forordet over mangel på stoff. Da det femte heftet kom i 1974, hadde det skiftet navn til Profil-viseboka. Redaksjonen grunnga navneskiftet med at den gamle tittelen aldri hadde slått an, og at de ville ha flere viser enn bare "viser fra folkets kamp". Samme året kom Profils allsongbok med de beste visene fra tidligere utgaver.

Det er artig å bla i disse heftene. De er tidstypiske representanter for det politiske 70-tallet. Her fikk mange ukjente forfatterspirer slippe til, og om tekstene ikke var høyverdig litteratur, fylte sangen en viktig funksjon som et samlende element i "folkets kamp".

Elin

Topp 20 - protestsanger

I 2009 feiret Protestfestivalen 10-års jubileum. Protestfestivalens grunntanke er å være en protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Den arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Erik Bye.

Året før fikk arrangørene en rekke musikkjournalister med på å kåre tidenes protestsanger. Resultatet ble en liste over ca. 100 sanger. Topp 20 ble følgende:

1. Bob Dylan - Masters of war
2. Pete Seeger - We shall overcome
3. Woody Guthrie - This land is your land
4. Edwin Starr - War
5. Country Joe and the fish - I feel like I'm fixin to die rag
6. Bob Dylan - The times they are a changin'
7. Barry McGuire - Eve of destruction
8. Kris Kristofferson - Don't let the bastards (get you down)
9. Pete Seeger - Where have all the flowers gone
10. Johnny Cash - San Quentin
11. Ukjent artist/Hep stars - I natt jag drömde
12. John Lennon/Plastic Ono band - Give peace a chance
13. Buffy St. Marie - Universal soldier
14. Bob Dylan - Blowin in the wind
15. Bob Dylan - With God on our side
16. Creedence Clearwater Revival - Fortunate son
17. John Lennon - Imagine
18. Phil Ochs - I ain't marching anymore
19. Johnny Cash - Ballad of Ira Hayes
20. Bob Marley - Get up stand up

Lista dannet grunnlaget for jubileumsCD'n Fight apathy, der norske artister framfører protestsanger.

Astrid

Ruth Anne Moen er død

Den 14. oktober døde Ruth Anne Moen berre 61 år.

Ho vart født i 1950 på Strømmen i Akershus, og hadde ei god utdanning og ein omfattande praksis før ho vart konservator ved Folkemusikkarkivet i Rogaland. Ho hadde hovudfag i musikkpedagogikk og hadde undervist både i grunnskule, musikkskule og kortare undervisningsprosjekt ved universitet og høgskular.

I tillegg til arbeidet på arkivet var ho engasjert i mellom anna Rådet for folkemusikk og folkedans, Norsk folkemusikklag, Norsk kvedarforum og hadde ein finger i mye av det som skjedde på folkemusikkområdet.

Ho var ein engasjert formidlar og gav ut ei rekkje bøker og hefter: Folkemusikk i Rogaland (Rikskonsertane), Songar frå Jelsa, 1992, to bøker med CDar Den yndigste rose i 1999 og Eg rodde på spreng i 2006. Bergteken 1 og 2 var ei song- og lærebok utgitt av Ryfylkmuseet 2008. Dessutan var ho fagleg ansvarleg for Folk i Ryfylke 2002, og ei rekkje artiklar i fleire publikasjonar.

På årets Landskappleik blei Ruth Anne Moen tildelt heidersmedlemskap i FolkOrg, den landsdekkande organisasjonen for folkemusikk og folkedans.

Arbeidet med å bygge opp eit folkemusikkarkiv i Rogaland tok ho fatt på i 1983, om lag samstundes med at Norsk visearkiv vart etablert. Ruth Anne var svært interessert i vokal folkemusikk og difor hadde vi både nytte og glede av å utveksle erfaringar. I mange år rekna eg henne som ein av mine næraste kollegaer, også fordi eg sjølv hadde samla viser i Rogaland. Vi er mange som kjem til å sakne henne.

Velle

Med sykkelkling og klang mot bilismen

Vi fortsetter i gårsdagens ånd med protest og kamp. I Vedálias visehefte Syng høyere enn drønnet fra motorveien (1980), er det bilismen som skal bekjempes, og musikkens kraft undervurderes ikke. I forordet står det:

Musikk kan være farlig sterk og mektig, sies det, kanskje med henblikk på høye toner som knuser speil og krystallvaser. Mer sannsynlig tenker man på dem som bruker sang og musikk for å oppnå en eller annen form for makt. Det være seg en revolusjonsleder på en barrikade, en Aspengren på Youngstorvet, en direktør for Muzak, en Folkestad i Trafikk og musikk, eller noe så uskyldig som en morgengymnastisør.

I heftet finner vi støtteviser for trikk og sykkel, som "Dem kaller meg Nikken, jeg er ansatt på trikken, på linje 12 som konduktør" og mindre positive sanger som "Nidvise mot parkeringshus i sentrum". Ei klangfull og sangbar vise er "Sykkelaksjonsvise" (melodi "Bjelleklang"):

Sykkelkling - sykkeklang
over dal og hei,
sykler triller fritt og stilt
på gate og på vei

Klingeling - klingelang
over dal og hei
sykler triller fritt og stilt
på gater og på vei.

Mot biler må vi slåss
fra Kirkenes til Moss
de raser fram og eier alt og undertrykker oss.

Mot eksos, bråk og dritt
og oljesøl og skitt
vi kjempe må og sammen stå til by'n er bilfri blitt.

Astrid

Sanger om arbeid, kamp og protest

Sanger om politisk og sosial kamp, protestviser og opprørssanger kan være så mangt. Hvilke grupperinger i samfunnet som har stått på barrikadene og hvem som har laget disse sangene og framført dem, har variert. Men det er ikke til å komme forbi at kamp, opprør og protest ofte forbindes med venstresida og bestemte tidsperioder, og 1960- og 1970-tallet er kjent for sine protestviser og opprør mot det bestående. I 1976 kom det ei bok som setter fokus på visa som våpen gjennom tidene: Tidene skifter men kampen er den samme. 80 sanger om arbeid, kamp og protest fra 1525-1975 med historiske kommentarer. Den er utgitt av Sigve Bøe, Peter Haars, Sigurd Haugen og Torstein Bugge Høverstad på Pax forlag. Forfatterne definerer en kampsang slik: "Det ville være ensidig og definere den politiske visen som en ren kampvise. En vise er først politisk når den blir brukt i sin tid og gjenspeiler den."

Visene i boka spenner over et vidt tidsrom og kommer fra mange forskjellige land. Mange av dem er ukjente her i Norge og er gjendiktet til norsk i anledning denne bokutgivelsen. Vi møter først "Den arme Konrad" i 1500-tallets Tyskland:
Eg er Den arme Konrad
set fakla mi i brann.
Med morgonstjerna og med spjut eg sloss
mot prest og adelsmann.

Den franske revolusjon er viet stor plass, og i forbindelsen med stormen på Bastillen i 1789, synges det:
Å, gå nå på, gå nå på, gå nå på,
aristokrater skal dingle fra hver stolpe;
å, gå nå på, gå nå på, gå nå på;
aristokratene skal henges nå!
Og når de alle, alle, alle, alle henger, heisan,
skal de få seg en støvel der det syns!

De fleste sangene er mindre blodige og brutale enn denne, men de er alle tydelige i sin tale, enten de handler om fabrikkarbeideres kår, gruvearbeidere, politiske fanger, kvinnebevegelsen eller Den røde armé. I en kampsang er det ikke rom for tvil.
Astrid

Kvinner i Kristianias underholdningsverden

Underholdningslivet i gamle Kristiania rommet mange kvinner i ulike roller. Rita Lindanger skriver i Christiania Tivoli (1997), at fram til 1915 florerte det med syngedamer som chansonetter, chanteuser, visesangere og duettister på varietéscenene. Mange av artistene var utenlandske, og en av de store stjernene var danske Dagmar Hansen (bildet). Hun opptrådde lettkledd og med en vakker liten sangstemme framførte hun viser som "Linger Longer Loo" og "Oh Dagmar, Oh Dagmar, vil du være min, så vil jeg være din", til det mannlige publikums store begeistring.

Hennes framtoning synes å ha vært en noe mer forfinet versjon av en eldre tradisjon som oppstod med sangerhusene i 1860-årene. Det var stort sett kneiper som engasjerte sangerinnetrupper for å trekke folk. I 1865 fantes det omlag 20 slike sangerhus i Kristiania, de fleste på østkanten. Sangerinnene var rekruttert fra utlandet, mange fra Danmark. De sang danske viser, men den viktigste kvalifikasjonen var visstnok et pent ytre, og de ble betraktet som "løsagtige Frueintimmer". Sangerhusene var omstridte, sangerinnene ble etter hvert erklært uønsket, og i 1869 var antallet sangerhus redusert til fem.

Vår egen Bokken Lasson spilte på andre strenger og utfordret tidens syns på kvinner på varietéscenen. Hennes opptreden i Cirkus Varieté i 1903 vakte oppsikt. Lasson forteller:
Jeg stod like overfor mine egne landsmenn, slekt, venner og uvenner i Cirkus Varieté i Kristiania. Varieté var noe som alle pene og anstendige mennesker fikk rynker på nesen av. [...] - I virkeligheten var varietélivet akkurat så hederlig og anstendig som man selv vilde ha det. [...] Mitt liv på egen hånd i to verdensdeler hadde lært meg å ta avgjørelser og ansvar selv uten hensyn til andres fordommer. Jeg tok risikoen og stod støiten. [...] Det blev hverken pepet eller kastet råtne epler. Tvert om. Blomster. (Lindanger s. 99-100)

Kvinner opptrådde i flere roller. På sirkus kunne publikum se en ballettrupp med 36 damer som endte med hodet i en vanngrav, prima ballerinaer i ballettpantomimer, hesteryttersker, linedanserinner og verdens største kvinne - "Indiens perle" - på 200 kg. På 1880-tallet var det en stor framvekst av kvinnelige strykere. Damekappellene hadde en besetning på 5-15 medlemmer og spilte gjerne valser og polkaer. Opera og operetter var populært og både kvinnelige og mannlige stjerner fra det store utland gjestet Kristiania. Olefine Moe, en kjent norsk sangerinne med stort publikumstekke, startet Tivoli Opera i 1883. I 1916 dukket en mengde kvinnelige komikere opp på teaterscenene. Forestillingen Renk ble satt opp med "15 dame-attraksjoner" og Varieté uten Mænd hadde utelukkende kvinnelige artister med i forestillingen.

Astrid

Chrsitiania Tivoli

Jeg kommer stadig tilbake til Rita Lindangers hovedoppgave Christiania Tivoli. En musikk- og teaterhistorie om et forlystelsesetablissement i Kristiania, musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo 1997. Det kan være i tilknytning til spørsmål vi får om populærmusikk rundt 1900, musikk- og sangliv i Oslo eller om eldre musikkteater. En annen kilde til den eldre populærmusikken, er bøkene Vidar Vanberg har skrevet om norsk grammofonplatehistorie og datidens grammofonstjerner. Bokverket Norges musikkhistorie (red. Arvid Voldsnes) har også kapitler som omhandler den delen av musikklivet. Men sammenlignet med andre perioder og stilarter, er det skrevet forholdsvis lite om norsk populærmusikkultur fra perioden siste del av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet.

Lindangers fokus er et av Norges største forlystelsesetablissement opp gjennom tidene, og med en posisjon på internasjonalt nivå: Christiania Tivoli. Hun skriver at det var et tivoli der folk kom i kontakt med alle mulige kategorier av forestillinger med artister, musikere og kunstnere, en blanding av underholdning og seriøs kunst. Der fant publikum underholdning som var aktuell og etterspurt i samtiden, og nye teater- og musikksjangre, nye oppfinnelser og filmen som medium hadde sin debut i tivoliet.

Christiania Tivoli vokste fram i Klingenberg-området som helt siden 16-1700-tallet hadde et livlig vertshusliv og etter hvert tivoliteater. Og mot slutten av 1800-tallet framstod tivoliet som et moderne etablissement. Det ble satset på operetter og opera, sirkus og varieté, teaterstykker av Strinberg og konserter av Grieg. Et eget tivoliorkester ble opprettet. "Orkestermusikken skulle støtte opp om sceniske attraksjoner. Av artister og sangere kan det nevnes danserinner, sparkepiker, soubretter, chansonetter, duettister, sjonglører på line, ekvilibrister, akrobater, burlesk eksentric, imitatorer og negerkomikere, som var avhengig av orkesterets støtte." (s. 53)

Så ble det bestemt at hele Vika og Chrsitinia Tivoli skulle rives, og utover 1930-tallet ble bygning etter bygning revet. Opp kom etter hvert Oslo Rådhus, Høyres Hus og flere nybygg i området. Lindanger lar impressario Rudolf Rasmussen (1936) få ordet:

Cirkus hører til de folkeforlystelser, som enhver stor by skal ha. Det er ikke alene morsomt og underholdende, det kan også virke opdragende: det lærer folk å omgås hinnannen, "dem simplere så vel dem finere", de små og store kan forenes og lære omgang og god tone. Og det trenges dobbelt i vort samfund, som er så klikkeredet og snobbefint på tross av alle demokratiske fornemmelser. (...) Vi hadde et godt, gammelt forlystelsessted Klingenberg med mere enn 200-årig tradisjon, det var det smukkeste anlegg med have og park, teater og cirkus og konsertsal og alle mulige folkelige forlystelser. Vekk med hele sulamitten! (...) For Cirkus er altså borte. Den flotteste og fineste cirkusbygning i hele Europa har vi hatt råd til å rive. (s. 137)

Astrid

Jim og jeg

I forbindelse med min lille lykkeundersøkelse før helgen, kom jeg over visa "Jim og jeg". Den handler også i og for seg om lykke, men aller mest om misunnelse. Den må ha vært populær og godt kjent her til lands på 1940-, 50- og 60-tallet og står i mange av den tids allsangbøker. I Smørekoppens visebok finner vi den i alle utgaver fra 40-tallet og til utpå 80-tallet, men på 1990-tallet er slutt. Visa er ikke opprinnelig norsk. I følge noen av våre kilder, er den laget av amerikanske Frederick V. Bowers på slutten av 1800-tallet. Den skal ha blitt "lansert i Norden av neger-sangeren Geo Jackson ca. 1900." Den danske oversettelsen er laget av Olifert Jespersen og Smørekoppens ligger tett opp til den.

Jim og jeg var venner alle dage
helt fra den gang vi i vuggen lå.
Jim han hadde aldri grunn til å klage,
- alltid heldig, alltid ovenpå.
Lykkelige Jim! Uheldig det var jeg.
Lykkelige Jim! Jeg misunner dig.

Jim og jeg blev glad i samme pige,
Jim fikk ja, og jeg fikk pikens nei.
Jim var smukk. Behøver jeg at sige
at den smukke ikke plager mig?
Lykkelige Jim! Osv.

Tiden gikk, og Jim gikk hen og døde;
blott en enke efterlot han sig.
Jim nu hviler under roser røde,
Jims enke hun er gift med mig.
Lykkelige Jim! Uheldig det var jeg.
Lykkelige Jim! Jeg misunner dig.

Astrid

Jakten på "Kjerringa med staven"

Visearkivarene har stor glede av denne stunten til Sigrid Moldestad og Linda Eide. Bruddstykker av viser og kreativ hukommelse er gode innspill i vår arbeidshverdag.
Astrid