Lirendreiere på Steinkjerbesøk

Lirendreiere og lurendreiere er tittelen på ei bok vi har i arkivet. Thor Gotaas er forfatteren og den ble utgitt av Norsk folkeminnelag i 2002. Den handler om lirekassespillerne som vandret på norske landeveier på 1800- og 1900-tallet. Mange av dem var italienere, og omslaget viser et fotografi av Ludvigo Berto Torelli. Bildet er tatt i Steinkjer i 1890.

Folk på Steinkjer hadde imidlertid hørt og sett lirekassespillere før. Allerede i 1864 stod det en kar - "Blinde Peersen" fra Trondheim - ved Steinkjerbrua og dro i vei med lirekassesveiva. Han tiltrakk seg mange tilhørere, og det skapte etter hvert i meste laget av liv og røre. Gotaas beskriver situasjonen:

"Det slo an. Folk stoppet, og i løpet av kort tid stod det en ansamling av mennesker rundt ham. Dessverre brøt Peersen loven ved å opptre på et strategisk ferdselspunkt. [...]Lirekassemusikk kunne forårsake trafikkfare mellom hestekjøretøy og gående. Lettskremte hester reagerte,og mang en ulykke hendte fordi hester løp løpsk på grunn av den fremmedartede lyden.
Nedsablet av lattersalver banet Weie [nyansatt konstabel] seg gjennom forsamlingen, fast bestemt på å skape ro og orden. Etter forrige besøk ble Peersen advart mot å opptre på veien. Konstabelen stirret rett inn i Peersens dype øyhuler: Han måtte pakke sammen utstyret straks! Lirendreieren spaknet ikke, tvert imot. Ansporte av tilskuerne svarte han med en remse av skjellsord. Han spilte hvor som helst, uansett hva politiet sa. Weie skjønte at det behøvdes fysisk makt for å fjerne positivhaleren, men som nykomling i byen speidet han langt etter kjentfolk. Etter lokale vedtekter hadde han krav på assistanse i prekære situasjoner. Omsider seg to mannfolk frem og hjalp til med å lempe vekk Peersen.
Lirekassemannen hylte og kastet seg overende da seks armer grep fatt i ham. Dette hjerteskjærende synet vakte avsky. En synshemmet mot tre voksne menn var rått parti. Med en skrikende Peersen i politigrep, begynte publikum å kritisere bortvisningen. Hvorfor gjorde ikke konstabelen et unntak? Menneskemengdens trassighet virket, og de tre slapp ham. Den høylydte ordvekslingen på broenden lokket dessuten ut gjester fra ei kro like i nærheten, og dem våget ikke Weie å yppe seg mot. De vaklende nyankomne kunne miste besinnelsen. Også fru Peersen styrtet til, snurpet sammen positivet og leide vekk gubben og sønnen. En molefunken Weie stod igjen, ydmyket av spott og hånlatter." (s. 57-58)

Flere av melodiene i lirekassene var sanger, og noen av de omreisende solgte skillingstrykk. En av dem var legendariske Blind-Fredrik, kjent bl.a. gjennom "Blind Fredriks vise". Av sanger som vi kjenner fra lirekasserepertoaret er "Neger-slaven" og "En drankers hytte".

En negerslave, hør nu her, han hadde Jesus kjær.
Og til sin Gud i himmelen han holdt seg stede nær.
Han fattig var, men enda rik, en trell men enda fri.
Ti den som sønnen frigjort har, i sannhet fri han er.

Astrid