90-årsjubileum for Dovrebanen

I dag er det 90 år siden den offisielle åpningen av Dovrebanen. I 1908 vedtok Stortinget å bygge banen mellom Dombås og Støren, i 1910 startet anleggsperioden, og i 1921 var banen ferdig.
Dovrebanen har også fått sin rallarvise. Hvem som har skrevet den, vet vi ikke, men det skal ha vært en av arbeiderne på banen. Vi har visa fra et avisutklipp i Arbeider Avisa i Trondheim fra 6. mai 1950. Melodien er den samme som til visa om Elvira Madigan.

En ny rallarsang om anlegget på Dovrebanen

Hør I gode kamerater, harpen stemmes til en sang.
Nu en bane atter bygges uti norske fjelles land.

Alle I av rallarstanden bydes nu velkommen hit,
tag et vidnesbyrd i hånden for all dyktighet og flid.

Banen ut fra Trondhjem stiger, stolt den er med domen stor.
Rørosbanen plassen viger for det store, brede spor.

Gjennom Soknedalens lier banen slynger seg i bugt
om de banker jeg tror glider ut når banen alt er lagt.

Her ved Indset skal det bygges Dovrebanens mesterverk,
og i rette fjelde hugges til en hvelvet bro så sterk.

Et underverk det her skal merkes nu blir reist av rallaren.
Kronen setter han på verket når et tog kan kjøres frem.

Gjennom Opdals fagre bygder følges Drivas trange flukt,
stiger op mot Dovres vidder, ned til Dombås i en bugt.

Dovrebanens arm mot Rauma strekkes her mot Romsdalstind.
Staten skal nu bygge banen, dølens pung bli vel for tynd.

Ruller hen igjennom landet, knyttes skal til Ottas spor,
speiler seg i Mjøsens vande, bruser ind til staden stor.

Jeg er en som her må leve på de kår som staten bød,
slide hårdt som mange flere, at man ei skal lide nød.

Bondehesten her må slide, dalen den er tung og lang.
det er dog på høie tide at en bane blir i stand.

Snart en jernhest den avløser, stor og stolt på skinner går,
- lenger kan den da ei fødes, den et slag i panden får.

Årlig morgensolen stiger, himlens lykter nu blir slukt,
natten sig mot havet viger, rallaren til knog går ut.

Inn i fjelde jeg minerer, synger på min muntre sang;
båren klinger, feislen svinges ved en sikker, øved hand.

Elin