All slags lykke

"Å, JEG ER SÅ LYKKELIG for solo eller duett og piano" står det på et musikktrykk vi har. Det var klar tale, tenkte jeg. Mon tro om vi har mange lykkelige viser i arkivet? Og noen er det. De ulykkelige er nok i klart flertall, men de lykkelige finnes, og lykken spres lett over flere emner.

"Å, jeg er så lykkelig" er en lovsang om Jesus, og refrenget lyder:
Jeg er løst og fri og frelst,
jeg synge vil hans pris,
jeg lykk'lig er på ekte barnevis, osv.

En helt annen målstokk på lykke, finner vi i visa "Karl Johans damer". Den åpner med "Ak Gud, hvor jeg er lykkelig, og hvor jeg lever godt" og går på melodien "Champagne Charlie". Resten kan vi lett tenke oss, og refrenget går slik:
Ja! - for jeg har mange penge, jeg!
Kurtisører i lassevis,
friere - pyt! i massevis.

Det bringer oss over til den mer jordiske lykken og kjærligheten, men som kan være like himmelsk. Ei ung jente på 50-tallet har limt denne sangen inn i slagerheftet sitt:
Jeg er så lykkelig, som noen kan være,
og nu ønsker jeg kjære,
alt forblir som det er.
JEG ER SÅ LYKKELIG, jeg svever på vinger
hører bryllupsklokker ringer
Åh, hvor forelsket jeg er. osv.

Her kjenner vi det bruser av forelskelseslykke, men det ser ikke ut til at de har det så verst de som er enslige heller. I "Ungkarsvisen" heter det "Jeg er så lykkelig og fri" og "Peppermø-visa" er ikke dårligere:
Jeg er så lykkelig og vel tilmote
jeg har det best på hele klode.
Det vil jeg sie for sant og visst
det kommer av at jeg ei er gift.

Å finne lykke i hverdagens sysler, er kanskje den tryggeste og mest varige lykken. Vidar Sandbeck synger om den i visa "Leve lykkelig på jola". Den handler om ei mor og fire små gutter som tar vare på hverandre "Te beste både for stort og smått så vi kan trives og ha det godt og leve lykkelig på jola."
En av de mest populære og uslitelige viser om hverdagslykke er Benny Andersens "Svantes lykkelige dag". Den er dansk, men står på trykk i utallige norske sangbøker. Vi har gjort den til vår også.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Hygg dere med kaffen og god helg.
Astrid

Gerd & Otto

Søskenparet Gerd & Otto var umåtelig populære fra 1930-tallet av. Otto Nielsen ble siden kjent som NRK-mann, og Gerd ble gift Røstad og fikk sin egen platekarriere.

Otto begynte med revyskriving da han var russ, og seinere var han aktiv i revymiljøet på NTH i Trondheim. Gerd debuterte på scenen som 12-åring i 1930, og samme året begynte hun og Otto å opptre sammen som søskenparet Gerd & Otto.

De første platene spilte de inn i 1934. Etter dette var de stadig å høre i radioen, og de reiste landet rundt på turneer.
Så kom krigen, og Otto havnet på Grini. Men etter krigen satte de i gang igjen.
Blant de mest populære slagerne deres var "Et luftslott på månen", "En grønnmalt benk", "Det bestemmer jeg".

Les mer på nettet, f.eks. her.

Elin

Lirendreiere på Steinkjerbesøk

Lirendreiere og lurendreiere er tittelen på ei bok vi har i arkivet. Thor Gotaas er forfatteren og den ble utgitt av Norsk folkeminnelag i 2002. Den handler om lirekassespillerne som vandret på norske landeveier på 1800- og 1900-tallet. Mange av dem var italienere, og omslaget viser et fotografi av Ludvigo Berto Torelli. Bildet er tatt i Steinkjer i 1890.

Folk på Steinkjer hadde imidlertid hørt og sett lirekassespillere før. Allerede i 1864 stod det en kar - "Blinde Peersen" fra Trondheim - ved Steinkjerbrua og dro i vei med lirekassesveiva. Han tiltrakk seg mange tilhørere, og det skapte etter hvert i meste laget av liv og røre. Gotaas beskriver situasjonen:

"Det slo an. Folk stoppet, og i løpet av kort tid stod det en ansamling av mennesker rundt ham. Dessverre brøt Peersen loven ved å opptre på et strategisk ferdselspunkt. [...]Lirekassemusikk kunne forårsake trafikkfare mellom hestekjøretøy og gående. Lettskremte hester reagerte,og mang en ulykke hendte fordi hester løp løpsk på grunn av den fremmedartede lyden.
Nedsablet av lattersalver banet Weie [nyansatt konstabel] seg gjennom forsamlingen, fast bestemt på å skape ro og orden. Etter forrige besøk ble Peersen advart mot å opptre på veien. Konstabelen stirret rett inn i Peersens dype øyhuler: Han måtte pakke sammen utstyret straks! Lirendreieren spaknet ikke, tvert imot. Ansporte av tilskuerne svarte han med en remse av skjellsord. Han spilte hvor som helst, uansett hva politiet sa. Weie skjønte at det behøvdes fysisk makt for å fjerne positivhaleren, men som nykomling i byen speidet han langt etter kjentfolk. Etter lokale vedtekter hadde han krav på assistanse i prekære situasjoner. Omsider seg to mannfolk frem og hjalp til med å lempe vekk Peersen.
Lirekassemannen hylte og kastet seg overende da seks armer grep fatt i ham. Dette hjerteskjærende synet vakte avsky. En synshemmet mot tre voksne menn var rått parti. Med en skrikende Peersen i politigrep, begynte publikum å kritisere bortvisningen. Hvorfor gjorde ikke konstabelen et unntak? Menneskemengdens trassighet virket, og de tre slapp ham. Den høylydte ordvekslingen på broenden lokket dessuten ut gjester fra ei kro like i nærheten, og dem våget ikke Weie å yppe seg mot. De vaklende nyankomne kunne miste besinnelsen. Også fru Peersen styrtet til, snurpet sammen positivet og leide vekk gubben og sønnen. En molefunken Weie stod igjen, ydmyket av spott og hånlatter." (s. 57-58)

Flere av melodiene i lirekassene var sanger, og noen av de omreisende solgte skillingstrykk. En av dem var legendariske Blind-Fredrik, kjent bl.a. gjennom "Blind Fredriks vise". Av sanger som vi kjenner fra lirekasserepertoaret er "Neger-slaven" og "En drankers hytte".

En negerslave, hør nu her, han hadde Jesus kjær.
Og til sin Gud i himmelen han holdt seg stede nær.
Han fattig var, men enda rik, en trell men enda fri.
Ti den som sønnen frigjort har, i sannhet fri han er.

Astrid

Se der danser bestefar

Det er moro å svare på spørsmål som kommer inn til Norsk visearkiv, og ekstra moro når vi klarer å hjelpe. Noen ganger får vi imidlertid spørsmål som virker enkle ved første øyekast, men som ikke er så lette likevel.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvem som har skrevet "Se der danser bestefar", som Einar Rose i sin tid gjorde kjent. Og selv en så kjent sang kan volde problemer!

Einar Rose lanserte denne visa i Finn Bø og Arne Svendsens høstrevy Det er servert på Chat Noir i 1932. Samme året ble den utgitt på note med Einar Rose på forsiden (se over). Her står det at musikken er av Tom Andy og teksten er av Arne Svendsen. Teksten på verset er annerledes enn det vi vanligvis synger og begynner med: "Atter gynger vår klode i valsens tegn". Refrenget er det vanlige "Se der danser bestefar". Copyright ligger hos et dansk musikkforlag, og visa er nok opprinnelig dansk. I Populære sanger og viser (Norsk Musikforlag 1989) står det "Norsk tekst: Arne Svendsen".

På CD-en "Einar Rose. Landskampen", utgitt hos Arne Bendiksen 1994 synger Rose den teksten vi kjenner best: "Når de unge tar pause i dansen", og her er visa kreditert Emanuel Larsen/Tom Andy/Arne Svendsen. På Vidar Lønn-Arnesens CD A la Da Capo! står ikke Arne Svendsen i det hele tatt, bare "Larsen/Andy".

I sangboka Gapatrosten i serien Barnas beste (Cappelen 1982) står disse opplysningene om opphavet: "Tekst: Arvid Müller/Tom Andy/Arne Svendsen". Og disse opplysningene stemmer med opplysningene i et viseregister vi har her på arkivet. Der knyttes opplysningene til førstelinjen "Atter gynger vår klode", så om forfatteropplysningene også gjelder "Når de unge tar pause", er ikke helt sikkert.

Det vi kan konkludere med er at visa er blitt skrevet om etter urframføringen i 1932, men hvem som har stått for omskrivningen, vet vi ikke. Men det vet kanskje noen av dere som leser bloggen?

Elin

Folkeviser og forhold mellom språk og kulturer

I slutten av juni var visearkivet representert på en konferanse i Faro, Portugal. Det var den 41. årlige konferansen i regi av Kommission für Volksdichtung / International Ballad Commission / Commission Internationale pour l'Etude de la Chanson Populaire (KfV). I år var det Universidade do Algarve som var vertskap og hovedtema var "Folk Songs and Relationships between Cultures". Det var ca. 80 deltagere, de fleste fra europeiske land, men det var også representanter fra Asia, Afrika og Sør- og Nord-Amerika.

Flere foredrag handlet om hvordan samme vise var brukt og hadde endret seg i ulike miljøer, språk, land og tidsperioder, andre om visemotiver som har tatt plass i nye type viser i et nytt miljø. Historiske møter mellom mennesker og reiser mellom land og kontinenter i både freds- og krigstid var også temaer som ble diskutert. Ingrid Åkesson fra Svenskt visarkiv holdt et innlegg om tradisjonell salmesang på tvers av grenser i det nord-baltiske området og undertegnede snakket om 1800-talls kvedaren Bendik Sveigdalen som ikke bare var en stor formidler av middeladerballader i muntlig tradisjon på telemarksdialekt, men også vel bevandret i de samme balladene på dansk gjennom Peder Syvs Kjempeviseboka. Også Sigrid Rieuwerts fra Tyskland snakket om Kjempeviseboka og bokas betydning for skotsk innsamlings- og publiseringshistorie på 1800-tallet. Amerikanske Joseph Harris hadde også en nordisk innfallsvinkel i sitt innlegg om Eddadiktning og middelalderballaden, med "Svipdagsmál" og "Ungan Svegder" som eksempel.

På disse konferansene får deltagerne muligheter for å få et ekstra innblikk i vertslandets egen musikk gjennom både konserter og at det bruker å være mange deltagere fra det landet. Fado var representert bl.a. gjennom diskusjoner om hva som er opprinnelse og bakgrunn for sjangeren slik den framstår i dag. Andre snakket om den sterke sangtradisjonen i nord-Portugal med bl.a. flerstemt sang, og videre om mannskor i Alantejo og populære sanger i Algarve.
Neste konferanse skal holdes i Tyrkia. Les mer om KfV og konferansen her
Astrid

September-sanger

Poeter får en raptus, komponister får en ri
så snart de ser et høstlig tegn.
De skriver en romanse, en hitlåt eller ti,
en ny "September in the Rain".
Frankie Boy skrur sentiment-sordinen på.
En slik septembersang skal si omtrent som så,
at engang var det vår, men tiden går
jeg synger om september...

skrev Finn Ludt i visa "Septembersang", en parodi på tider og holdninger som forandrer seg. Man mener en ting når man er ung, og noe annet når det har gått en tid.

Johs. V. Jensen skriver om noe av det samme tema med mer alvor i visa "September":

Langsomt falder de frostsyge blade.
Men i solskinnet spøger april.
Fare hen! Søger jorden! Forlade!
Se naturen forgår med et smil!
I din ungdom var du stridig,
i din manddom utålsom og streng.
Ak men tiden vil gøre dig tidig.
Og en gang går du føjelig i seng.

Det ligger ganske opp i dagen å la årstidene bli et bilde på menneskelivet, eller å la regn og høstgule blader ramme inn en kjærlighetssorg. Og Arne Paasche Aasen skriver om septembersola med en trist undertone i visa "Septembersol":

Septembersol -
Den står og lyser stille
som om den intet ville...
Dens blanke smil, dens gylne prakt
er uten varme, uten makt.
Den står og ser at bjerken blør,
at liv her nede dør og dør.

Hvis noen vil lese eller synge visene, står de med noter i disse bøkene:
Finn Ludt: 30 sanger og viser, Norsk Musikforlag 1996.
Egner/Gjelseth/Prøysen/Siem: Den gule store viseboka, Cappelen 1970.
Arne Paasche Aasen: Det går så god en vei, Tiden 1974.

Elin

90-årsjubileum for Dovrebanen

I dag er det 90 år siden den offisielle åpningen av Dovrebanen. I 1908 vedtok Stortinget å bygge banen mellom Dombås og Støren, i 1910 startet anleggsperioden, og i 1921 var banen ferdig.
Dovrebanen har også fått sin rallarvise. Hvem som har skrevet den, vet vi ikke, men det skal ha vært en av arbeiderne på banen. Vi har visa fra et avisutklipp i Arbeider Avisa i Trondheim fra 6. mai 1950. Melodien er den samme som til visa om Elvira Madigan.

En ny rallarsang om anlegget på Dovrebanen

Hør I gode kamerater, harpen stemmes til en sang.
Nu en bane atter bygges uti norske fjelles land.

Alle I av rallarstanden bydes nu velkommen hit,
tag et vidnesbyrd i hånden for all dyktighet og flid.

Banen ut fra Trondhjem stiger, stolt den er med domen stor.
Rørosbanen plassen viger for det store, brede spor.

Gjennom Soknedalens lier banen slynger seg i bugt
om de banker jeg tror glider ut når banen alt er lagt.

Her ved Indset skal det bygges Dovrebanens mesterverk,
og i rette fjelde hugges til en hvelvet bro så sterk.

Et underverk det her skal merkes nu blir reist av rallaren.
Kronen setter han på verket når et tog kan kjøres frem.

Gjennom Opdals fagre bygder følges Drivas trange flukt,
stiger op mot Dovres vidder, ned til Dombås i en bugt.

Dovrebanens arm mot Rauma strekkes her mot Romsdalstind.
Staten skal nu bygge banen, dølens pung bli vel for tynd.

Ruller hen igjennom landet, knyttes skal til Ottas spor,
speiler seg i Mjøsens vande, bruser ind til staden stor.

Jeg er en som her må leve på de kår som staten bød,
slide hårdt som mange flere, at man ei skal lide nød.

Bondehesten her må slide, dalen den er tung og lang.
det er dog på høie tide at en bane blir i stand.

Snart en jernhest den avløser, stor og stolt på skinner går,
- lenger kan den da ei fødes, den et slag i panden får.

Årlig morgensolen stiger, himlens lykter nu blir slukt,
natten sig mot havet viger, rallaren til knog går ut.

Inn i fjelde jeg minerer, synger på min muntre sang;
båren klinger, feislen svinges ved en sikker, øved hand.

Elin

75 år siden raset og flodbølgen i Loen

Den 13. september 1936 skjedde det en stor ulykke i Loen i Sogn og Fjordane da en stor steinblokk løsnet oppe i Ramnefjellet. Da raset traff Loenvannet, utløste det en 70 meter høy flodbølge som feide innover og raserte bygdene Nesdal og Bødal. 74 mennesker mistet livet.
Det hadde rast fra Ramnefjell tidligere også. Det var i 1905, og da mistet 61 mennesker livet pga. flodbølgen etter raset.
Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner over hele landet etter ulykken, og en ukjent forfatter skrev denne visa:

I Loen det hendte en septembernatt,
- blev rammet av naturens dom.
Og ingen vel ventet så grufull en natt
før ulykken plutselig kom.

Hør dette budskap, det lyder så trist,
det lyder så trist og så tungt.
der ulykken rammet, det brakk som en kvist,
den rev med sig gammelt og ungt.

Det braker og buldrer og freser av ras
hør, løs er nu naturens makt.
Alt i dens vei blir nu smadret i knas,
det er naturens grufulle akt.

Der mennesker kjempet og slet for sitt brød
ved fjellet de ryddet sig hjem.
Der møtte så mange den grusomme død
når flodbølgen brøitet sig frem.

Du Loen, du var vel så fagert et sted,
vårt minne om dig blir ei glemt.
O, hvor du er savnet, din hygge og fred,
den er nu i ruiner gjemt.

Å, broder o rekk nu en hjelpende hånd,
de trenger all hjelp de kan få.
Og vær med og legg nu et trøstende bånd
på ulykkens gnagende sår.

Et tårefullt øie, en sorgtynget sjel
det er kanskje alt hvad de har.
O, tenk hvilken møie, ja tenk over selv
hvad naturen giver og tar.

Hør fra dekningen i radio her, og se filmklipp her.

Elin

Studenter-Balsange Et tylvt Sange

er tittelen på en vakker sangbok som kom ut for 115 år siden. Dette skal være sanger for studenter, men den er nok svært forskjellig fra dagens studentersang. Dette er stilige sanger beregnet på et elegant selskap. Her er naturligvis hyllingssanger til Kvinnen, Vertinnens Skaal, Hymne til Eros og liknende.

Sangene er skrevet av Kristofer Randers som levde mellom 1851 og 1917. Han var jurist og embetsmann, men også teateranmelder, og i sin tid kjent for sin lyriske diktning – særlig for kjærlighetsdiktene.

Disse sangene har ikke vært etterspurt på visearkivet, men om noen tenker på å arrangere en nostalgisk fest i stilen fra 1890-årene, ville disse visene passe glimrende.

Velle