Ung Åslaug

Kristoffer Janson

Det er Kristofer Janson (1841–1917), forfattar, teolog, folkehøgskulelærar, og prest i Amerika i fleire år, som har skrive denne nynorske songklassikaren. I si tid var Janson ein av Noregs mest kjende og lovande forfattarar og oppnådde tidleg å få diktargasje, samstundes med Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie. Men i dag er dei mange romanane og forteljingane han skreiv gløymde. To av songane hans lever likevel: «Hu hei, kor er det vel friskt og lett» og altså «Ung Åslaug» (1867):

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tirøygd, frisk og raud;
ho tykte mest at alle gret
der som ho gleda baud.

«Kva er det vel dei syta for
i verdi vid og stor,
når soli skin, og hjarta brenn,
og kjærleiken fær ord?»

Då kom eit bod at hennar mor
låg sjuk og måtte døy,
då kom eit bod at hennar ven
ha’ fest ei onnor møy.

Ung Åslaug vart so underleg,
ho tagde reint den kveld;
for noko bort frå hjarta fraus,
endå det brann som eld.

Ung Åslaug gjekk i bjørkeskog,
so tårøygd og so raud;
ho tykte mest at alle lo,
der som ho sorgi baud.

«Kva er det vel dei fegnast ved
i verdi vid og stor,
når soli brenn, men hjarta frys,
og kjærleik berr’ er ord?»

«Ung Åslaug» er ein enkel, men allmenngyldig og gripande, konsentrert tekst som stiller glede og sorg opp mot kvarandre, jf. tirøygd [med blinkande, glitrande auge] – og tårøygd. Våren er komen, bjørkeskogen står med kvite stammer og grøne blad, og som ei bjørk er ungjenta også, med sine raude kinn. Nokre assosierer kanskje til Vesaas’ «bjørkedikt»: Det var ei lita bjørk/som hadde fått lov på nytt lauv/midt i mai?

«Ung Åslaug» er trykt i mange songbøker og nyleg i Terje Aarsets Den nynorske songskatten (2009), med ei rekke interessante opplysningar om tekst og melodi. Den mest brukte melodien, nærmast einerådande i dag, er skriven av trønderen Kristoffer Fuglem (1843–1883). Sissel Kyrkjebø og Rita Eriksen er blant dei som har sunge «Ung Åslaug» inn på plate.

Olav

Den gode vise

I Visens venner dyrket man "Den gode vise". Her er Yukon Gjelseth hyllest til visen:

Visen stemmer oss til ro. Visen er ikke for massen. Den synges ikke i kor eller i demonstrasjonstog. Tvert imot, den er stillfarende – eller for å si det med Nils Ferlins ord:


”Ty innersta melodin er lyhört spröd.

Av trummor och tamburiner blir visan död”.

Visen handler om kjærlighet – denne merkverdige åndsvirksomhet som ingen velferdsstat kan klare å forflate eller nyttiggjøre seg, fordi den alltid er ung, sterk og evig.

Visen handler om sorg og savn og finner det vakre og nødvendige i disse begreper.

Den gode vise favner alt, – men der den står i fare for å bli melodramatisk dekker den seg straks bak humoren. Uansett hvilket motiv den gode vise har, stiller den dette i relasjon til det menneskelige, og den bæres av en fin forståelse og medfølelse.

Denne dype menneskelighet står i skarp motsetning til alt ubalansert massehysteri. Nettopp heri bærer visen noe av det beste i europeisk og i vår egen kultur.

Alt for få nordmenn vet noe om norsk visetradisjon. Vi må ta vare på den og ikke la denne kulturblomst visne i gufset fra popindustriens forvirrende jungel av utspekulert masseproduksjon og massesuggesjon. Den gode vise har sin lille, stille misjon. Den hører kulturlivet til. Den hører livet til.

Velle

Kvinner og stemmerett

I år er det 100-årsjubileum for å markere at kvinnene her i landet fikk stemmerett. Det var en lang vei å gå før vi kom så langt, og historien kan leses her. Stemmeretten ble innført gradvis, og det tok tid før arbeiderkvinnene fikk delta.
I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Det norske Arbeiderparti stiftet. Jakkemerket på bildet over ble brukt i Arbeidertoget 17. mai samme år. Fra 1899 arrangerte arbeiderkvinnene i Kristiania egne stemmerettstog.
Sangen under er fra Kvindernes stemmeretstog 17. mai 1907. Melodien er den samme som "Snart dages det brødre, det lysner i øst" av Christian J. Rasmussen.

Stemmeretskravet

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Hør kvindernes krav, der som solflom ved vaar
har uovervindelig magt.
Fra hjertene stiger i glødende ord:
Giv plads for din søster og mor!

Du skabningens herre, almægtige mand,
vi tigger deg ikke om ret,
men kræver den; nægt om du vover og kan,
paa haardhjertet bagstræversk sæt.
Men straffen vil komme som flammende lyn
og aabne dit lammende syn.

Hvad fædre paa Eidsvold har bygget og skabt,
skal du bygge videre frem.
Hvis ikke vil deres forhaabning gaa tabt,
og du blir en smaagut mod dem.
Men gir du os adgang til samfundets ror,
da skaber du lykke ombord.

Hør fanerne smelder, hør trommerne gaar
i hvirvlende, drønnende takt.
Vort krav bruser stærkere aar efter aar,
til det faar beslutningens magt.
Og derfor, du hersker i høisædet stor.
Giv plads for din søster og mor!

(Teksten er hentet fra Profils visebok Kvinneviser fra 1975).

Elin

Innbydelse til møte i Visens Venner

I Visens Venner var kreativiteten stor, og det var ikkje uvanleg at innkallinga til møte var skrive på vers. Her er Bjarne Berulfsens innbyding til eit av vennenes aller tidlegaste møte 30. oktober 1944. Rytmen er ikkje heilt jamn så den vart neppe sunge, men rimet er upåklageleg.

På mandag medens aftenvinden tuter, våt og kold
Skal vi atter gi oss visene i vold,
I Håndverkernes lokaler, vis a vis hotell Bristol
Den 30, oktober klokken syv (Der stenges 12)

Vår viseformann spretter opp som eske av et troll
Medens han støtter seg til styrets protokoll,
Og redegjør for tanker fra sitt øverste skatoll
Om viser, visens venner, samt om general de Gaulle.

Knut Tvedt har lagt til side kaptein Vom og Tott og Knoll
For å granske Visens Venners sammenhold
Og så serveres krabbe i sitt eget brune skjold,
Og drammen står og vinker på oss, dugget, klar og kold.

På fett- og brødkort vil en listig kelner øve vold,
Men på visen betales ingen told!
Velkommen alle dere som har stemmen i behold.
For rimets skyld blir regningen på ca. kr. 12,-

Velle

Å synge fysikkspørsmål

Kan en synge seg til kunnskap? Og kan en bygge ei bro over kløfta mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag?

Spørsmålene stilles av Norunn Askeland i siste nummer av Forskerforum - Tidsskrift for Forskerforbundet (5 - 2013, s. 39) under overskriften ”Song som motorveg”. Hun viser til forskeren Charles Percy Snow og hans berømte forelesninger på Cambridge på 1950-tallet: Snow mente at det trengtes en motorvei over kløfta mellom naturfagene og kulturfagene. Sammen kunne de to fagkulturene bidra til løsninger på fattigdomsproblemene i verden, men mangel på vilje og nærmest uforenelige begrepsmodeller hindret en felles forståelse.

I et norsk forskningsprosjekt som ligger bak boka Syn for skriving. Læringsressurser og skriving i skolens tekstkultur, ble det blant annet sett på forskjeller i bruk av læringsressurser i skriving i norskfaget og fysikkfaget. Lærebøkene var ikke så ulike, men det som var ulikt var elevenes bruk av bøkene. Elevene var ikke interesserte i ”prat” i fysikkbøkene, men formler og matematiske utregninger. Askeland mener imidlertid at nettopp fortellinger i lærebøker i fysikk kan være et forsøk på å lage ei bro over den omtalte kløfta, og kanskje hadde elevene blitt mer interesserte i uttrykksmåten til kulturfagene hvis de hadde fått oppleve metoden til arkitekturprofessor Carlos Levinton ved universitetet i Buenos Aires.

Carlos Levinton fikk i 1980-åra i oppdrag å legge om til en mer dialogorientert undervisning. For å få til dette hentet han metoder fra kulturfag som litteratur, teater og musikk. Studentene måtte synge spørsmålene sine til professoren, og han måtte synge svarene sine tilbake. Askeland skriver: ”Dette førte til at både studentane og professoren måtte forlate det innforståtte ”stammespråket” og leite etter ord som kunne fremje forståing av faget.”

Det hører med til historien at studentene strømmet til faget og forelesningene, og metoden er i bruk den dag i dag. Den tidligere nevnte Charles Percy Snow ville ha applaudert, for professor Levington og hans studenter arbeider i dag med fattigdom og fordelingspolitikk i et globalt perspektiv. Og kanskje var det nettopp sangen som fungerte som ”motorvei” og åpnet opp for en ny og bredere måte å forstå virkeligheten på?

Astrid

Sagt om visesang

For noen uker siden fikk Norsk visearkiv en del papirer etter Yukon Gjelseth. På ett av arkene hadde han skrevet et godt råd til visesangere:

Det er jeg som har æren av å synge den gode vise. Det er ikke den gode vise som har æren av å bli sunget av meg.

Velle

Vise i mai

I viseboka Viseverten, utgitt av Mariendals Boktrykkeri på Gjøvik (udatert) fant jeg en gammel vise  som er skrevet om den måneden vi er inne i nå. Teksten er av Holger Drachmann (1846-1908), som var en dansk lyriker og dramatiker. Og hans hyllest til måneden mai kan vi glede oss over fremdeles.



Se det summer av sol over engen

Se det summer av sol over engen
honningbien vil fylle sin kurv.
Og det pusles ved bordet og sengen,
av den fattigste sissik og spurv,
og det jubles hele dagen,
men mot kvelden blir allting så tyst.
Våren synger sin sang, det er saken,
og mitt hjerte blir voks i mitt bryst.

Det er sølvklang i maibekkens vove,
gyldent skjær gjennem aftenen lang,
hver en grøft bliver blomstrende skove
langs den kronrike, bølgende vang,
disse bølger, o de stiger
med min sjel over solskyens rand,
rundt i verden er deilige riker,
ingen vår som en mai i vårt land.

Elin