God påske!

Med dette gamle postkortet ønsker visearkivarene en riktig god påske!
Hilsen Velle, Liv, Astrid, Elin, Olav og Ellen

Gamle slagerhefter

På 1960-tallet ga Arne Bendiksen ut små hefter med datidas populære slagertekster. Serien het Slagerparaden, og vi har omtalt den på bloggen tidligere. Heftene er nummerert, men dessverre uten årstall.
Vi fikk nettopp tre hefter i gave, og det ene er ekstra morsomt. På forsiden stråler en ung Wenche Myhre. Heftet er 50 år gammelt, fra 1963. Da ga hun ut singelen "Ei snerten snelle", med B-siden "Bli med ut og fisk".
"Ei snerten snelle" (skrevet av Vidar Sandbeck) lå ti uker på VG-lista med en 5. plass som beste plassering. "Bli med ut og fisk" gjorde det ikke like skarpt. Den lå bare to uker på lista med en 6. plass som beste plassering.

I det samme heftet er det også en del slagere som gikk fortere i glemmeboka. Hvem husker i dag titler som "Strekkbuksa" (sunget av Nora Brockstedt), "Jeg er en steinaldergutt" (sunget av Arne Bendiksen) eller "Døla-twist" (sunget av Kurt Foss og Reidar Bøe)?

De to andre heftene er fra 1968 og har Odd Børre og Gunnar Wicklund på forsidene. Odd Børre med Grand prix-slageren "Stress" og Gunnar Wicklund med "Vi ska gå hand i hand".  Den siste lå 18 uker på VG-lista og nådde en 1. plass.

Elin

Stammespråk i studenterlag

I den store mengda av studentvisebøker som finst i visearkivets hyller, finn vi stundom eit underleg kaudervelsk språk. Her er eit eksempel frå forordet i Ohm’ar songbok for elektronikkstudentane ved Norges tekniske høyskole:

Det hafuer vaeret en Byrde, der phor os til Tiider hafuer vaeret tung at baere, men der Vi gennem faelles Indsats, et godt Venskab og god Hjelp – hafuer baaret med Glaede. Och lidt af den Last og och Laerdom vil Vi nok phor altid baere med os gennem Lifuet.

Dette stammespråket er tydelegvis inspirert av 1600-talets danske skrivemåte, og sannsynlegvis er det juriststudentane som først har mora seg med å etterlikne dei gamle lovtekstane frå tidlegare tider. I juristforeningens visebok Hoppevrinsket finn vi også eit forord i same stilen, men juristane har betre greie på korleis rettskrivinga var på 1600-talet. Ein kunne tenkje seg at filologane, som studerer språk, kunne ha best vilkår for å skrive slikt, men dette språket finst ikkje i visebøkene deira.

Velle

Viser på postkort

På begynnelsen av 1900-tallet kom grammofonplatene til å konkurrere ut skillingstrykkene. I motsetning til skillingstrykkene hadde platene både tekst og melodi, dessuten skapte de kjendiser. De største byene hadde populære kabaret- og revyscenene og med grammofonplatene kunne disse sangene bli spredd utover hele landet. Men boktrykkerne gav ikke helt opp. Populære viser kunne trykkes på postkort med bilde av sangeren.

Dette postkortet er sendt i posten 1916, men de fleste sangpostkort var nok kjøpt av samlere.

Velle

Hardbarka narko- og middelalderballader

I den siste tiden har det stått om mexicanske narkoballader – narcocorridos – i norske aviser. 17 døde corridomusikere i en brønn er mat for media, og plutselig er en sidegren av en stor musikkultur i søkelyset. Aftenposten skriver den 12. februar om sanger som ”skildrer og beskriver narkobaroner, leiemordere og smuglere på innsmektende og heroisk vis til tonene av tradisjonelle mexicanske instrumenter som trekkspill, tuba, trompet og gitar”, artister som opptrer på scenen med bazooka’er og maskingevær, og låtskrivere som tar i mot bestillinger på ballader fra narkogangstere per telefon. Vanlig betaling for en låt skal visstnok være mellom 7.000 og 15.000 dollar. Med andre ord; en tydelig anerkjennelse av en sangs verdi og betydning, om enn for de fleste av oss i en svært tvilsom sammenheng.



Skillingstrykk fra 1911

 Corridos er mye mer enn narkoballader. Og langt i det fjerne skimtes til og med middelalderballadene. Betegnelsen corrido brukes om en type fortellende sanger i en bestemt verseform, og handler ofte om undertrykkelse, voldelige mord, spektakulære forbrytelser, politiske intriger, vågestykker utført av revolusjonære, soldater og banditter, men også om kjærlighet, humor og hverdagsliv. Corridos er populære i mange latinamerikanske land, og nå i USA med narcocorridos, men det er spesielt Mexico som forbindes med denne musikkformen. De synges ofte akkompagnert på gitar og står også på repertoarlisten til de populære Mariachiorkestrene. Det sies at i corridos ligger nøkkelen til forståelsen av populærmusikkens innflytelse på Mexicos nyere historie og samfunn, og at corridos representerer folkets røst.

I artikkelen “Origins and Destinies: A May Day Mexican Corrido as Symbolic Personal Legacy” skriver vår gode kollega Sara Garcia om “Corrido Del Día 1° de Mayo”, en corrido om en politisk hendelse i landlige Chihuahua i Mexico og samtidig en corrido av stor personlig betydning for henne.

Corridos er kjent i Mexico fra begynnelsen av 1800-tallet og var sterkt tilstedeværende i den muntlige tradisjonen og etter hvert også som skillingstrykk, før de fulgte med over i vår moderne medieverden. Om opprinnelsen til corrido strides de lærde, men en hovedteori er at den i hovedsak har sin bakgrunn fra de spanske romances. Romance-sjangeren, eller Romanzeros som de kalles på spansk, ble sunget på den Iberiske halvøy allerede i middelalderen og kan kobles til våre skandinaviske middelalderballader. Og selv om avstanden til narkoballadene er svært svært lang, står ikke balladene tilbake for grusomheter. Og det er lettere å forholde seg til fortidens voldeligheter enn til nåtidens råskap. I balladen om Knut i Borg, kløyves både hjerne og hjerte i to og blodet spruter, og den sørgende Kjersti dreper kongen til hevn:

Dæ va' no han Knut i Borg
han hoggji dær næste isjå
han høvde 'iji kungen Heresvein
fyrr tykke mannetrå.

Dæ va' kungen Heresvein
han hoggji ivi bor
han kløyvde skjollen å ringebrynja
hass hjarta'i i tvo.

Høyrer du dæ du Knut i Borg
hot eg seia deg må
æ' hær noken batasvon
lækjaren sko' du få.

Hær æ' ingjo batasvon
kjæra mi så go
hjarta'i dæ æ sunde sprukkji
dæ flyter uti blo.

Dæ va' fruva liti Kjersti
ho helle uti hass hånd
Knut han snudde veggjen ti
så gjeve han upp si ånd.

Les hele teksten Sopphus Bugge skrev ned etter Anne Bruhær, Mo i Telemark her

Astrid

Kjerringa til skrifte

Pave Leo X (1475-1521, innsatt som pave i 1513)


I skrivande stund sit som kjent kardinalane i den katolske kyrkja samla i konklave i Vatikanet for å velje ny pave. For å bli vald trengst 2/3 fleirtal av stemmene. Når nokon har fått tilstrekkeleg oppslutning, blir stemmesetlane brende saman med tørr halm, som gir kvit røyk. Da gler alle katolikkar seg og kan seie: Habemus papam! Vi har ein pave!

I gamle dagar, dvs. før reformasjonen, hadde paven atskillig å seie her i Noreg også. Posisjonen hans får vi eit glimt av i skjemteballaden «Kjerringa til skrifte», også kjend under tittelen «Kjerringa sette seg på purka og rei». Dei eldste nordiske viseformene går tilbake til 1500-talet, så dette er ei gammal vise. Handlinga er i store trekk den følgjande: Ei kjerring har slege i hel mannen sin – eller ein «hovmann», dvs. ein adelsmann – og innser at ho må skrifte denne alvorlege synda. Ho dreg først til klokkaren, men blir kontant avvist:

«Nei, så men, eg skrifter ‘kje deg,
men reis til presten, han rår over meg!»

Kjerringa gjer som ho får beskjed om, men presten vågar heller ikkje å ta på seg ansvaret med å skrifte henne, og til slutt hamnar ho hos paven. Da går det betre:

«Kjære pave, du skrifter nå meg,
for eg heve stungi ein hovmann i hel!»

«Ja, hev du nå stungi ein hovmann i hel,
så skrifter eg deg til liv og sje!»

svarar paven. I enkelte visevariantar må rett nok paven melde pass han også, og sender kjerringa heilt til topps, til sjølvaste djevelen:

«Å nei, eg kan ikkje hjelpe deg,
for eg heve fanden yver meg!»

«Kjerringa til skrifte» er både kyrkje- og prestekritisk, slik ikkje så viser og eventyr frå seinmellomalderen var, med meir eller mindre rett. Men bodskapen kan overførast til andre område: alle byråkratar og politikarar burde ha ei avskrift av «Kjerringa til skrifte» liggjande på skrivebordet!

Olav