Drankerens barn

Religion og avholdssak gikk hånd i hånd fra slutten av 1800-tallet. Fyll og fattigdom preget mange familiers liv, og det ble ekstra vanskelig å klare seg når familiefaren brukte opp pengene på drikking istedenfor mat. Kampen mot alkoholen var en viktig sak for kristne menigheter, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Skulle man få folk ut av elendigheten, måtte alkoholen bannlyses. Et av midlene i denne krigen, var sanger som skulle røre folks hjerter.

I publikasjonen Noterat, som utgis av Svenskt visarkiv, er det alltid mye interessant stoff.  I siste utgave har Karin Strand skrevet artikkelen "Drinkarbarnens død. Om melodierna och affektens politik i nykterhetssånger i skillingstryck". Hun har tatt for seg noen viser som har gått fra avholdsbevegelsens sangbøker og ut til allmennheten gjennom skillingtrykk. Hun skriver at disse sangene gjerne er fortellende sanger "där brännvinets förbannelse skildras med hjälp av en supig fader, utsatta barn och en bruten eller död mor i bakgrunden."

I de vanlige drikkevisene er det gleden i drikkelaget som skildres. Avholdsvisene skildrer motsetningen: "en värld i skuggan av alkoholen, präglad av sträng kyla, pengabrist och hunger."
Visene tar for seg verden fra barnas synsvinkel og har medfølelse med dem. Det er de små som er utsatt og som må lide for fedrenes drikkfeldighet. Når barna dør, angrer fedrene og blir omvendt. Og teksten kan gjerne munne ut i en allmenn oppfordring til omvendelse.

En av de svenske visene som Karin Strand behandler i artikkelen, er godt kjent er hjemme også, nemlig "Så bitter kold blåser nordenvinden". Sangen kom ut i J.A. Hultmans Cymbalen. Andliga sånger. På 1890-talet kom den ut i en rekke skillingtrykk. Den har vært levende i norsk tradisjon også, og det hender vi får spørsmål etter den her på visearkivet.

Her er noen smakebiter av visa i norsk oversettelse:

Så bitter kold blåser nordenvinden
om stueknuten den sene kveld.
I stuen sitter så blek om kinden
en liten pike ved skorstensheld.
Den bleke farven den bærer preget,
den vidner tydelig om sykdom, død.
men hennes fader til kroen drager,
forglemmer hjemmet og barnets nød.

Mens faren er på kroa, sitter søsknene Aksel og Ester og venter på ham. Aksel prøver å trøste:

gråt ikke Ester, min søster snill,
snart kommer pappa og da vår hunger
skal være endt, vi får mat i kveld.

Søsknene tenker på hvordan det var mens mora levde. De sitter ved vinduet og ser opp mot himmelen. Mora hadde sagt, at når noen døde, falt det ned ei stjerne. Og da Ester dør, faller ei stjerne ned.

Men la meg, bror, i din favn få hvile,
her er så koldt og jeg er så trett.
Og Aksel tager sin søster lille,
og i hans favn hun snart slumrer søtt.
Han sitter tyst der og vugger sakte
sin lille søster på sine kne,
og ser mot himlen, da faller sakte
en liten stjerne fra himlen ned.

[...]

Den grumme fader fra kroen kommer,
får se sin datter der ligge død,
han i sin sjel følte sorg og anger,
så Gud fikk frelse fra syndens nød.
Nu han ei mere på kroen sitter
men mangen gang lutet mot sin stav,
av anger feller han tåren bitter
for enkle korset på Esters grav.

Hun visste ei at hun der fikk være
en misjonær, som fra syndens vei
den arme dranker fikk overføre.
Men kjære hvem skal få føre deg.
Du som i Lystenes Land nu tøver?
Se, Jesus banker på hjertets dør!
O, skynd deg åpne, for Gud deg bøye,
du angre skal at du ei kom før.

Elin