Drankerens barn

Religion og avholdssak gikk hånd i hånd fra slutten av 1800-tallet. Fyll og fattigdom preget mange familiers liv, og det ble ekstra vanskelig å klare seg når familiefaren brukte opp pengene på drikking istedenfor mat. Kampen mot alkoholen var en viktig sak for kristne menigheter, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Skulle man få folk ut av elendigheten, måtte alkoholen bannlyses. Et av midlene i denne krigen, var sanger som skulle røre folks hjerter.

I publikasjonen Noterat, som utgis av Svenskt visarkiv, er det alltid mye interessant stoff.  I siste utgave har Karin Strand skrevet artikkelen "Drinkarbarnens død. Om melodierna och affektens politik i nykterhetssånger i skillingstryck". Hun har tatt for seg noen viser som har gått fra avholdsbevegelsens sangbøker og ut til allmennheten gjennom skillingtrykk. Hun skriver at disse sangene gjerne er fortellende sanger "där brännvinets förbannelse skildras med hjälp av en supig fader, utsatta barn och en bruten eller död mor i bakgrunden."

I de vanlige drikkevisene er det gleden i drikkelaget som skildres. Avholdsvisene skildrer motsetningen: "en värld i skuggan av alkoholen, präglad av sträng kyla, pengabrist och hunger."
Visene tar for seg verden fra barnas synsvinkel og har medfølelse med dem. Det er de små som er utsatt og som må lide for fedrenes drikkfeldighet. Når barna dør, angrer fedrene og blir omvendt. Og teksten kan gjerne munne ut i en allmenn oppfordring til omvendelse.

En av de svenske visene som Karin Strand behandler i artikkelen, er godt kjent er hjemme også, nemlig "Så bitter kold blåser nordenvinden". Sangen kom ut i J.A. Hultmans Cymbalen. Andliga sånger. På 1890-talet kom den ut i en rekke skillingtrykk. Den har vært levende i norsk tradisjon også, og det hender vi får spørsmål etter den her på visearkivet.

Her er noen smakebiter av visa i norsk oversettelse:

Så bitter kold blåser nordenvinden
om stueknuten den sene kveld.
I stuen sitter så blek om kinden
en liten pike ved skorstensheld.
Den bleke farven den bærer preget,
den vidner tydelig om sykdom, død.
men hennes fader til kroen drager,
forglemmer hjemmet og barnets nød.

Mens faren er på kroa, sitter søsknene Aksel og Ester og venter på ham. Aksel prøver å trøste:

gråt ikke Ester, min søster snill,
snart kommer pappa og da vår hunger
skal være endt, vi får mat i kveld.

Søsknene tenker på hvordan det var mens mora levde. De sitter ved vinduet og ser opp mot himmelen. Mora hadde sagt, at når noen døde, falt det ned ei stjerne. Og da Ester dør, faller ei stjerne ned.

Men la meg, bror, i din favn få hvile,
her er så koldt og jeg er så trett.
Og Aksel tager sin søster lille,
og i hans favn hun snart slumrer søtt.
Han sitter tyst der og vugger sakte
sin lille søster på sine kne,
og ser mot himlen, da faller sakte
en liten stjerne fra himlen ned.

[...]

Den grumme fader fra kroen kommer,
får se sin datter der ligge død,
han i sin sjel følte sorg og anger,
så Gud fikk frelse fra syndens nød.
Nu han ei mere på kroen sitter
men mangen gang lutet mot sin stav,
av anger feller han tåren bitter
for enkle korset på Esters grav.

Hun visste ei at hun der fikk være
en misjonær, som fra syndens vei
den arme dranker fikk overføre.
Men kjære hvem skal få føre deg.
Du som i Lystenes Land nu tøver?
Se, Jesus banker på hjertets dør!
O, skynd deg åpne, for Gud deg bøye,
du angre skal at du ei kom før.

Elin

Sangbok for avholdsfolk

Hva sang avholdsfolk for 100 år siden? I Sangbok for avholdsfolk, Kristiania 1911, kan vi i alle fall se hva Det norske totalavholdsselskaps landsstyre mente at de skulle synge. 2. opplag var på hele femten tusen, noe som er mye for ei sangbok. I denne lille litt unnselige boka, som kostet 35 øre, finner vi 274 sanger.  Mange av dem er sanger vi finner i de fleste sangbøker fra den perioden: "Aa eg veit meg eit land", "Dei gamle fjell i syningom", "Maalet hennar mor" og "På Eidsvold stander". En god del av sangene er religiøse. I tillegg til kjente salmer, er det mange som handler om hjelp til å komme seg gjennom prøvelser.

"Herre Jesus, lat meg læra av ditt ord og all di gjerd kristennamnet heilt aa bera i ei trong og faarleg verd! Aa du milde Frelsar min, leid meg trufast vegen din, so mitt liv og all min lagnad vert til signing, hjelp og fagnad."

"Satan skal i støvet trædes, ængstet hjerte atter glædes, synge Herrens lov og pris! Mangen strid dog her mig venter, før jeg seirens palme henter evig i Guds paradis." 

 "Hjælp mig, o sødeste Jesus, at vinde! Ofte jeg strider med skrøpelig magt; se dog hvor synden kan hænderne binde, at jeg i kampen er svak og forsagt! Frelsermand blid! Før du min strid, at jeg kan vinde i trængselens tid!"

Under "Avholdssaken" finner vi kampsangene:

"Avholdsvenner, mand og kvinde! Opgiv ei kampen nogensinde, staa fast, vær tro til sidste stund! Fri fra drikkens slavelænke I avholdsløftet aldrig krænke, som givet er med haand og mund. Hold ut til sidste dag, og flere med jer drag ind i kredsen; paa bønnens vakt, i broderpagt I seire skal mot mørkets magt."

"Her kjem ei her av folk som vil vaart land for rusdrykk fri. Og all vaar vilje legg me til, kvar ein i heren bid. Det gjeld daa lukka for vaart land, det gjeld vaar framtid god, og jaga rusdrykk-trollet vekk som saug vaart Norigs blod.
Umkvæde:
Fram! Med Gud gaa fram! Kom baade møy og mann! Med avhaldsmerket høgt mot dag me fylka gjeng til slag. Ja fram til siger saki vaar eingong me føra skal. Kom med fraa fjell og fjørestrand, kom med fraa lid og dal!"

Det er flere beskrivelser av hvor stor sorg og elendighet alkoholmissbruk kan påføre koner, barn og hjem. Her er Tormod Knutssons vise om Bayerøl og brennevin. Den kan synges på melodien til "Jeg vil synge om en helt":

Bayerøl og brennevin gjer so mangein mann til svin. Borni rømer rædd i kraa, naar han far dei full fær sjaa.
Stakkars mor og stakkars smaa! Mangein taar dei graata maa. Tome skaap og tome fat, svolten munn, men ingen mat!
Skjenkeverten tok det alt, like glad um andre svalt. Mor fek svar paa bøn og graat! "Mannen styrer sjølv sin baat".
Ja, me minnast Kains ord, han som slo i hel sin bror: "Ingen gjætargut han var for ein stor og vaksen kar!"
For vaar bror, so Gud hev sagt, skal me vera vern og vakt. Skjenkeverten hjartekald lokkar bror til synd og fall.
Naar med store vert, me smaa, ut til strid me leggja maa. Jamenn skal du daa ikoll store, stygge drikketroll!"

Det Norske Totalavholdsselskap ble stiftet i 1859 og er fortsatt aktive. Organisasjonen hadde sitt toppår i 1913 med 139.500 medlemer (kilde: foreningens nettside).

Astrid

Opphavet til ordet ”folkevise”

I vår tid er ”folkevise” eit kvardagsleg ord som blir brukt av dei fleste, men dette ordet vart ikkje til av seg sjølv fordi nokon hadde bruk for å sette namn på ei gruppe viser.

Ordet vart laga av diktaren og kulturfilosofen Johann Gottfried Herder og han fortalte sjølv korleis han fekk ideen til dette ordet. Herder var på ei dannelsesreise og ei natt i februar år 1777 satt han i lugaren på eit lite skip som hadde støtt på grunn på ein sandbanke utanfor Nederland. Mens han venta på morgonlyset og bergingsmannskapet skulle komme, sat han og las diktet Fingal frå Ossians songar.

Skotten James Macpherson hadde samla ein del gamle gæliske viser om gamle heltar og kongar som skulle ha levd for over 1000 år sidan. Av dette ”rekonstruerte” han eit gælisk nasjonalepos, Ossians songar. Tida, den gryande romantikken, var den rette for Ossian. Det lesande europeiske publikum var lei av rasjonalisme og snusfornuftige potetprestar, dei ville ha kjensler og patos. I Ossians songar sloss heltane mens skodda dreiv over myrane og kvinner med kvite armar gret. Dessverre viste det seg etter kvart at Macpherson hadde dikta mesteparten av eposet sjølv. Seinare lesarar har sett berre durande patos i formlause vers, og Ossian har støva ned i gamle bibliotekmagasin.

Det var mens Herder les dette, ordet ”folkevise” kom til han. Han tenkte seg at i folkedjupet måtte det finnast songar som gav uttrykk for folkesjelas særpreg, ei dikting som var skapt av nasjonen. I 1807 gav han ut Stimmen der Völker in Liedern og der samla han eddakvad, mellomalderballadar, skillingsviser, Shakespeares sonettar og mykje anna. I utgangspunktet var ikkje folkevisene korkje anonyme eller tradisjonelle. Etter at omgrepet ”folkevise” var lansert, dikta både Goethe og Bürger folkeviser. Seinare vart ordet ”folkevise” opphav til ei lang rekkje liknande ord: folkemusikk, folkemål, folkekultur, folkeminne…

Den første folkeviseboka som kom i Noreg, Samling af Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter i 1840, var framleis prega av Herders tankar. Den tok også med songar av Edvard Storm og Hans Hanson.

Etter 1840 kom ordet til å bli brukt berre på anonyme songar i munnleg tradisjon, og i visebøker og på plater blir ordet ofte brukt på alle anonyme songar.

Velle

Nora Brockstedt 90 år

Visearkivarene melder seg på i rekken av gratulanter til Nora Brockstedt, som fyller 90 år i dag. "Knapt noen norsk utøvende kunstner har vedlikeholdt sin karriere og sin personlige uttrykksform så lenge som henne", leser vi på Nasjonalbibliotekets nettside. Og det kan vi skrive under på!

Karrieren hennes begynte i 1942 da hun vant en talentkonkurranse på Jordal Amfi. Den første samarbeidspartneren hennes var Oddvar Sørensen (senere Sanne). Sammen dannet de "Harmony Duo" og var bl.a. med i sommerrevy på Chat Noir i 1944. Året etter debuterte Nora som plateartist. Oddvar Sanne samarbeidet hun med senere også i gruppa "The Monn-Keys".

Nora begynte som jazz-sanger, men ble ganske snart en av våre mest kjente og avholdte slagersangere. Hvem husker ikke "En liten pike i lave sko" eller "Er du gla' i meg ennå, Karl Johan"?

I 1960 representerte hun Norge for første gang i Melodi Grand Prix med sangen "Voi voi", og siden ble det mange deltakelser i den konkurransen.

Hun sang også inn mange viser, og er særlig kjent for Prøysen-tolkningene sine. Og hun sang flere av disse opp til storslagere, som "Sønnavindvalsen", "Tango for to" og "Æille så ner som a Ingebjørg". Bjarne Amdahl og Alf Prøysen skrev mange viser/slagere spesielt for henne. Hun hadde også hovedrollen i musikalen "Hu Dagmar" (1964), hvor sangene var laget av Amdahl/Prøysen.

De senere årene har hun vendt seg mer mot jazz igjen, med CD-en Nora - for Swingende! (2007) og som gjesteartist på CD-en Prøysen goes Jazz (2012).

Elin

Akt på tiden, du som hanen

"Akt på tiden, du som hanen. Glem ei leksen, husk timeplanen." Denne oppfordringen kommer fra Norli bokhandel, trolig en gang på 1930-tallet. Videre heter det:

Nu stiger solen, det er morgen påny.
Stå op og gå på skolen.
Kykkeliky! kykkeliky!
Mangler du bøker, penner med mer,
spring innom Olaf Norli eller telefoner!

Nå driver vi ikke med reklame her på bloggen, men det er vel tvilsomt at Norli bokhandel ville reklamere slik for seg selv i dag? Her på arkivet samler vi på reklameviser, og denne fikk vi i gave fra en av våre gode naboer for noen dager siden. Reklamen er trykt på stivt papir, litt større enn et postkort, og på den andre siden er det en timeplan. Med andre ord kan hanens oppvåknings kykkeliky følge deg hver skoledag, året gjennom.

Teksten er forfattet av Marcia. Vi kjenner ikke til hvem det kan være. Er det noen av leserne som kan hjelpe oss? Reklamen kan synges, og melodien er komponert av Kapellm. T. Voss. Thorolf Voss (1877-1943) var dirigent, komponist og musikkforlegger. Han studerte bl.a. i Berlin, ledet varietéorkester på Tivoli og komponerte musikk til flere sceneverker, en strykekvartett og sanger for kor. Og som vi ser, små melodisnutter til reklame for barn som skulle komme seg avgårde til skolen og helst kjøpe sine penner og bøker på Norli.

Astrid

Den uheldige Tonette

Vilhelm Krag i 1929

Visse yrkesgrupper kjem dårleg ut i litteraturen, både i vers og prosa. Blant dei er avgjort lekpredikanten. Tenk berre på Rasmus Lølands figur «Lamma-Lars» som opptrer i barneboka Kvitebjørnen! Denne vestnorske preikaren har fått namnet sitt fordi han brekar som ein sau når han driv på som verst med tvilsam forkynning.

Vilhelm Krags (1871¬–1933) ikkje-namngjevne lekpredikant i visa om den uheldige sørlandsjenta Tonette er heller ingen ein ynskjer å bli betre kjend med. Som lekpredikantar flest konsentrerer han seg særleg om to ting: pengar og kvinner, og lykkast med prosjektet sitt i den vesle sørlandsbyen, der Krag plasserer han. Ein kan spekulere på om lekpredikantane – som det ikkje lenger finst mange av – verkeleg var slik dei stort sett blir skildra? Eller har vi å gjere med ein litterær klisjé? Ikkje godt å vite. Men truleg er lekpredikanten til ein viss grad i slekt med sleipe prestar og ikkje minst munkar slik dei blir framstilte i mellomalder- og eventyrdikting med antiklerikal tendens.

Lekpredikanten i Krags vise gir seg sjølvsagt ikkje før han har gjort stakkars Tonette gravid, og rømer så «nordpaa en Plads». I følgje Krag er det nettopp det «slige fanter alletider gjør». Men kjernekaren «Nils paa Sørestranden» tar Tonette under sine vengjer, og dermed endar det godt trass alt.

Johan Havorsen har sett melodi til visa. Krag er ein av dei mest tonesette av alle norske forfattarar, og er ikkje minst kjend som sørlandsdiktar. Ikkje så merkeleg kanskje, for det var kristiansandaren Krag som fann på å bruke «Sørlandet» om landsdelen der han var fødd. Tidlegare måtte sørlendingane finne seg i å bli definerte som vestlendingar. Og her er dei to første strofene om den uheldige Tonette:

Ja, hun var naa slig en blaaøya uskjøldighed,
men hun hadde saamen frodighed og føldighed,
hun var bugnande og brei,
og rent sobannes saa grei,
og saa fristande som sukker og som smør.
Men si naa aassen sligt noe kan ha' sig
at Tonette kunde være saa rent fra sig,
og forglemme al sin dyd og al sin deilighed,
og nedsynke i slig skam og slig uleilighed?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Tænk Tonette blev angreben udaf vækkelse,
men den vækkelsen den endte med forskrækkelse.
For her kom en prædikant,
aa, et ukjur og en fant,
han var skakhaua og henimod de før.
Han blev indlossert hos hinnerses fameli,
og traktert saa det var spillegalt og speli.
Han fik kaffekop paa senga, han fik sirupsfattigmand,
og tro nogenting i huset var for sirupsødt for han?
Ja, jeg spør! Ja, jeg spør!

Olav

Kvinner i uniform

Jeg fant et gammelt postkort med en visetekst. Visa heter "Den kvindelige konduktør" og har som melodiangivelse: Ingeborg. Verken årstall eller forfatter er oppgitt, men språk og bilde tyder nok på tidlig 1900-tall.
Yrkeskvinner var noe spesielt på den tida, og særlig kvinner i uniform i typiske mannsyrker. En "Coupé-Cicerone" (reiseguide) for Gjøvikbanen fra 1907 nevner f.eks. som en severdighet på Åneby stasjon: "Kvinnelig stasjonsmester i full uniform".
Og her er hyllesten til konduktøren på trikken:

De har vel ikke sett os før
Den kvindelige konduktør
Med snorer baade her og der
I fine, nye, fjonge klær
Har De faaet et lidet smil,
De kjører aldrig mer i bil,
Men tar med sporet stadig væk
Og kjører byen rundt i træk
Konduktøren gjør furore
omkring paa "Spore"
Hun alt er alles yndling
Konduktøren bare nikker,
saa stø og sikker,
Paa linje seks.

En herre kom ind paa min trik,
Han sendte mig et kjærlig blik.
Men jeg bare sa ifra
Kurtise vil jeg ikke ha
men han baade bad og svor:
Jeg maatte tro ham paa hans ord
Og før jeg kunde hindre de'
laa han foran mig paa knæ
Konduktør du maa mig høre
ak, lad os kjøre,
for hele livet sammen
Konduktør, ak stil min smerte
Skjænk mig dit hjerte
Paa linje seks.

Elin

Visa om den store osten

I Andreas Austlids lesebok for folkeskulen står ein visestubb om ein stor ost. Dette er ein ost heilt utanom det vanlege, steinhard og ikkje minst enormt stor og innhaldsrik:

Me hogg uppaa osten med øks og med sverd,
daa velte det ut so faarleg ei ferd.
   Men ikkje var osten tom.

Fyrst kom der ut ein skreddar, so tunn at han slong,

so kom der ut ein smed med hamar og tong.

So kom det ut ei gjente og ein liten vakker gut,
so kom det ut ei kvige, ein sau-bukk og ein stut.

I leseboka heiter det at visestubben er frå Moltke Moes samlingar. Også Landstad gjengir dei same seks strofene i Norsk Folkedikting (1853), rett nok med eit anna omkvede. Både i lesebokforma og hos Landstad byrjar visa med ein presentasjon av osten, og deretter får vi vite kva osten inneheld:

No hava me ‘ki meire til mat uti ‘kons garð
hell den einaste osten, og den var sá harð
   Sá sitja dei pá golvi, sá dubba dei.

Sá kom der út ei gente og ein liten lekker gút,

sá kom der út ein bökor, ei kvíge og ein stút.

Landstad har plassert visestubben under «Bánetullar». Det verkar som ei rimeleg plassering, og det er ein god leseboktekst. Det er ein tekst som høver for mindre barn. Men visestubben har balladeform: ein toversing med etterstev. Emnet for visestubben: den usannsynleg store osten som rømer både menneske og dyr, fører tankane til skjemteballadar som «Kråkevisa» eller «Tosstein tala til staven sin». Skjemteballadane handlar gjerne om materielle, konkrete emne som mat, drikke og klede, og overdriving er eit sentralt grep. Handlinga i den vesle visa er likevel så tynn at det snautt blir nokon verkeleg ballade av det. Den same visestubben er funnen på svensk grunn, nærmare bestemt i George Stephens’ (1813–1895) manuskriptsamling i Växjö. Den svenske visa er litt lengre, på åtte strofer, men er elles nokså lik. Og omkvedet er det same:

Konungen skar den lilla Ost-knopp itu,

Och ut kom en märr med fölerna sju.
   De sutto på golfvet och doppade.

Före kom en qviga, och efter kom en stut,

Och så kom en piga med uppstoppad trut.

Kva vil det seie at dei sat på golvet og dubba/doppade? Sat dei og halvsov og smådrøymde kring den digre osten? Nei, det er meir rimeleg at dubba/doppade heng saman med det ein god ost kunne brukast til: setje spiss på – i flytande form – det ein elles åt av brød og basisføde, jf. den tradisjonelle norske middagsretten «flesk og dubbe». Når ein ost kunne bli «hovudperson» i ei vise, må det elles hengje saman med at osten var eit svært viktig produkt i det gamle bondesamfunnet. Om ein skar fint av osten er meir tvilsamt, og ostehøvel vart i alle fall ikkje brukt, for denne praktiske og økonomiske reiskapen er ikkje meir enn godt og vel 80 år gammal.

Olav

  

Den frigjorte frøken Top

Hvordan var ideene om en frigjort kvinne for hundre, hundreogfemti år siden? Visa om frøken Top - "En emansipert dame" - gikk sin seiersgang i både Norge og Danmark, og beskriver en dame som tar innersvingen på gutta i spill og idrett, og som gjerne skulle ha kvittet seg med det besværlige lange skjørtet og gått inn i hæren.

En av de eldste norske kildene er et skillingstrykk fra 1880-tallet/1890, produsert ved Sundts bogtrykkeri i Trondheim. Senere finner vi den i populære utgivelser som Den glade sjømands visesamling (1918) og Viser for enhver (1929). Men visa er opprinnelig dansk, forfattet og komponert en gang på 1860-tallet. Forfatter er Anton Wilhelm Theobald Rantzau (1832-1897). Han var fra dansk og holstensk adelsslekt, og midt i et slektstre av amtmenn, stattholdere, riksgrever, biskoper og offiserer, står vår Rantzau - "viseforfatter". Han var en av de ledende skikkelser i den københavnske underholdningsverden i siste halvdel av av 1800-tallet. Det samme kan sies om komponisten, Georg August Lumbye (1843-1922). Georg var sønn av H.C. Lumbye ("Champagnegaloppen") og ledet diverse orkestre, bl.a. i Tivoli.

Opphavsmennenes navn er forlengst borte fra de norske skillingstrykkene og viseutgavene, og kanskje fikk teksten etter hvert en annen melodi en Lumbyes? Men Rantzaus friske tekst har holdt seg gjennom alle tiårene visa var populær og tålt språklige justeringer. Mon tro om visa var mest populær blant menn eller kvinner? Og ville "En emansipert dame" vært annerledes med en kvinnelig forfatter? Dette vites ikke, men her er i alle fall Rantzaus bilde av den frigjorte frøken Top.

EN EMANSIPERT DAME el. FRØKEN TOP

Først vil jeg presentere mig, mitt navn er frøken Top.
Af Temperamenten, da er jeg som en Champagneprop.
Mit Blod det koger over let og bruser som en Flod.
og Sneser Mandfolk har jeg set forelsket for min fod.
:,: Men alle, alle fikk de nei.
Jeg aldrig, aldrig gifter mei.
Det Tyrani, det Slaveri,
Må helst jeg være fri. :,:

Som Barn var ei mit Sværmeri en dukke eller sligt;
Al Syning og alt Strikkeri jeg fandt så kjedeligt.
Men derimod saa var jeg flink blandt Drengene, ja der
Jeg som en Engel spilled Klink, men Paradis især.
:,: Jeg gik paa Stylter som en Kar,
Sprang buk som var jeg splintergal.
Jeg var saa vild, og saa stil,
Hvor jeg kan komme til. :,:

Jeg voksed op til Skjørtene blev længer dag for dag,
Paa Mammalukkerne, o ve! jeg maatte kaste Vrag.
Fik Kjoler med Garneringer, i Snøreliv blev valgt
Og mine smaa Besværinger, men alt til Vansbek galdt.
:,: Hvad om jeg vilde aller ei,
I Damedragten maatte jei,
Jeg var saa vred, led og kjed,
Af al den Kvind'lighed. :,:

En Kvin'dlig Amazon blev jeg, ja nu af første Slags; 
Ej Kjærlighedsbelletter skrev, og svømmed som en laks.
Jeg drev det vidt i Gymnastik, og red som en Jokey,
I Fegtning mange Stød jeg fik, men det jeg endsed ej,
:,: Paa Skøiter løb jeg ekselent,
Og røg Sigar som en Student.
En har jeg her, som De ser,
Jeg røger sjelden fler. :,:

Billard jeg spiller meget flot, mig ingen kommer nær.
Og ikke Karoline blodt, men prægtig Alayer,
Og Kegler tør jeg haabe paa, min Færdighed deri,
Den er saa stor, ja tænk dem saa, jeg slaar dem alle Ni.
:,: Og Boston, L'Hombre ja saa men,
Jeg ganske deiligt spiller den,
Ja selv Baret, noksaa net,
Ifald de ønsker det. :,:

Ja Skjæbnen den har gjort en Feil, da jeg ei blev en Mand.
En Kvinde er jeg siger mit Speil, men ikke min Forstand.
O, gid jeg havde Trøien paa, en Sabel og Gevær,
Jeg skulde snart i rækken staa for Norges tapre Hær!
:,: Mit Hjerte banker kjekt og frit,
Ak var jeg blodt de skjørter kvit,
saa gik jeg med, hugge ned,
For Fødelandet stred. :,:

Jeg hør' til Amazonerne, jeg klær mig ugenert,
Jeg mangler Permisionerne, men dog ej 'mancipert.
Jeg møder dristig som De ser, med Stok og Briller paa,
Men hvorfor skal den Herre der med Neseklemmer gaa?
:,: Men jeg skal bryde Skrankerne,
Og se ham ind i Tankerne,
I Blommedragr til Foragt,
Tag Dem blodt iagt. :,:

(Sangkilde: Skillingstrykk)

Astrid

Godt nytt år!