Det er sommer det er sol og det er søndag

Det er midtsommer og endelig noen dager med sol! Og en sang som bobler over av sommerglede er slageren "Det er sommer det er sol og det er søndag". Refrenget går sånn:

Det er sommer det er sol og det er søndag.
Alle hjerter er så glade og fri.
Smilet fram, det blir ditt ansikt jo så pent av.
Alle fugler kan en glad melodi.
De lyse sider skal du se (dem skal du se).
Jeg kan da hurtig nevne tre (de tre du vet).
Det er sommer det er sol og det er søndag.
Smil og vær i solskinns og søndagshumør.

Sangen er opprinnelig dansk. Teksten er skrevet av Erik Leth og melodien komponert av Sven Gyldmark og bærer tittelen "Det er en prektig dag". Den er skrevet ca 1953 til filmen "Far til fire", som mange vil huske fra norske kinolerreter utover 50-tallet. Sangen ble også en hit som stod på egne ben utenom filmen, og "Det er sol og det er sommer og det er søndag" har nærmest blitt et munnhell som brukes uavhengig av slageren. Mange kan synge første refrenglinje, og her har dere hele sangen slik den opprinnelig ble brukt i filmen fra 1953.

Astrid

Digitale fortellinger

Her om dagen deltok jeg på fagdagen ”Digital dugnad og dialog” i Kulturrådet. Her ble det snakket om hvordan kulturinstitusjoner som arkiver og museer kan bruke digitale verktøy til å formidle og dele kunnskap. ”Digitale verktøy” kan som vi vet bety så mangt, i fokus denne dagen var blant andre Wikipedia, Facebook og Digitalt fortalt.

Her på visearkivet bruker vi digitale verktøy ganske aktivt. Ved hjelp av Facebook, Twitter og ikke minst denne bloggen formidler vi smått og stort fra arkivet og vår arkivhverdag. Men ”Digitalt Fortalt” måtte da være noe for oss, tenkte jeg for meg selv der jeg satt i Kulturrådet. Mye av materialet vårt måtte da egne seg godt for den type formidling? 

Vel tilbake på kontorpulten oppdaget jeg at digitale fortellinger slett ikke er noen ny tanke her ved arkivet. Allerede i 2010 var Astrid på kurs og laget to digitale fortellinger.

Den første fortellingen, Søstrene Bjørklund i Mehamn, handler om ei håndskreven visebok der ei ung jente fra Mehamn skrev ned sanger hun likte, og der hun beskriver sitt store møte med Søstrene Bjørklund.

I den andre fortellingen, Slagernes og drømmenes Hawaii, kan du høre om blå laguner, palmer og hulapiker.

  Så min nye idé om formidlingskanal var altså slett ikke ny. Men hvem vet, kanskje kommer det flere digitale fortellinger fra visearkivet etter hvert?

 

 Ellen

Jonsokdansen

Før i tida var sankthans (eller jonsok) synonymt med bål og dans. Sånn er det ikke lenger i like stor grad, selv om vi gjerne tar oss en fest!
Et søk i visekatalogen her på arkivet brakte for dagen en note med to tekster av Herman Hermani. Det er polkaen "Jonsokdansen" og reinlenderen "Borghild reinlender". Begge tekstene spiller litt på at det er de gamle dansene som er bra i motsetning til de moderne. i "Jonsok-dansen" heter det:

For hva er en dans som er moderne
gå over gulvet og riste i knærne,
takke meg til en polka slik som den ble danset før.

Og her danses det livlig. Teksten skildrer de dansende, par etter par. Her er  den attenårige Eva og Anton med jente fra by'n, og

Skomaker'n, ja han har fått opp latter'n
svinger seg rundt med lensmannsdatter'n,
kona står i døra og følger nøye med.
hu Petra har lirka av seg skoa
de er nye og klemmer toa,
strømpene er hele, så de kan dem gjerne se.

Herman Hermani (1898-1960) var en populær slagerkomponist. Han fikk tilnavnet "Norges blomsterkomponist" fordi det ofte handlet om blomster i tekstene hans. Gjennombruddet kom i 1935 med slageren "Den gamle syrin", og i 1938 kom storslageren "En liten blåveis" ("Sakte går de to i lien").

Hermani skal ha sagt at en god slager må inneholde noe om månen, noe om under et tre og litt kjærlighet (kilde: Norsk pop- og rockleksikon).

Elin

Visearkivet på tur til Telemark

Mye av arbeidet ved Norsk visearkiv de seinere åra har vært konsentrert om middelalderballadene. Det aller meste av innsamlingen av tekster ble gjort i Telemark. Derfor fant vi ut at vi ville ta en rundreise til steder som har hatt betydning i forhold til samlerne og sangerne.

Vi reiste fra Oslo 23. mai. På veien tok vi en liten avstikker til Heddal stavkirke og monumentet over innsamleren Olea Crøger.

Astrid og Olea fant fort tonen.

Vel framme i Bø møtte vi Olav Solberg til et seminar hvor vi diskuterte balladeutgivelsen vi er i gang med (se bokselskap.no).

Dagen etter var vi på biltur på kryss og tvers. Vi besøkte Seljord med Anne Grimdalens Landstad-statue og så prestegården han bodde i.

Mon tro hva som rører seg i hodet på en balladeforsker en sådan stund?

Av de mer spesielle minnesmerkene var en stein til minne om at Maren Ramskeid sang Draumkvedet for M.B. Landstad.

MAREN OLAVSDOTTER RAMSKEID
FØDD 30 JUNI 1817
KVAD DRAMKVEDET
FOR M.B. LANDSTAD
OMLAG 1847

Olav, Astrid og Velle på tuftene etter Sveigdalen.

Vi gjorde flere stopp der det hadde bodd sangere. Størst inntrykk gjorde nok restene etter huset til Bendik Sveigdalen, men i det hele tatt fikk vi et godt inntrykk av de små plassene folk bodde på, og de store avstandene samlerne måtte tilbakelegge der de gikk eller kjørte med hest fra sted til sted.

Elin i Lårdal med Bandak i bakgrunnen.

Været var med oss på hele turen, og det ble et flott møte med Telemark.

Liv og Elin

Alle ansatte ved Norsk visearkiv samlet på Dalen Hotel.
Foran : Astrid Nora Ressem, Elin Prøysen, Maren Dahle Lauten, Ellen Wiger
Bak: Velle Espeland, Liv Kreken Kvalnes, Olav Solberg

Jakob Åsmundsson Dalen (1816-1855) – og far hans

Åsmund Såmundsson
Norgård/Dalen

Dei som samla viser på 1800-talet engasjerte av og til medhjelparar så dei skulle få meir ned på papiret. Landstad gjorde såleis avtalar med fleire amatørsamlarar, deriblant Vinje-klokkaren Nils Sveinungsson, som han kjende frå den tida han hadde hatt han som huslærar. Da Jørgen Moe var på innsamlingsferd i Telemark i 1847, engasjerte han ein mann på Dalen som skulle gjere oppskrifter for han. Moe hadde fått husvære hos lensmannen, Peter Mandt, og i løpet av dei dagane han budde i lensmannsgarden må han han møtt vedkomande: Jakob Åsmundsson Dalen (1816-1855). Nokon ivrig innsamlar var det ikkje Moe skaffa seg, for Jakob Åsmundsson skreiv etter det eg kan sjå bare opp ein einaste ballade: «Nykken som bêlar» (TSB A 48), og sende visa til Moe same året, utan å seie noko om kven songaren var.

Jakob Åsmundsson var gardbrukar og åtte Dalen austre. Han gifte seg i 1850 og fekk fire barn, men bare to av dei levde opp. Sjølv vart han ikkje nokon gammal mann, og døydde bare 38 år gammal. Når Moe gjorde avtale med Jakob Åsmundsson, var det vel truleg etter råd av lensmannen. Jakob høyrde til ei velkjend slekt på Dalen, for far hans heitte Åsmund Såmundsson Norgård/Dalen (1776-1864), og han var ikkje kven som helst. Åsmund Norgård som han gjerne vart kalla, hadde studert ingeniørfag både i København og i Trollhättan i Sverige. Han hadde tidleg planane klare for korleis Telemarks-kanalen kunne byggjast ut med sluser, og laga ein modell av det heile. I 1814 vart han vald til det første stortinget og deltok i sendeferda til Stockholm seinare same år, der han vekte oppsikt i si stilfulle nasjonaldrakt.

Brunkeberg kyrkje

Åsmund Norgård hadde fått hjelp av kondisjonerte til å kome seg ut og studere. Ein av hjelpesmennene hans var godseigaren og politikaren Jakob Aall, som likevel skriv med tanke på Åsmund, da telemarkingen etter Aalls meining var blitt vel stor i eigne auge: «Aldrig saasnart har man af en raae Bondeklods dannet et brugbart Subjekt, førend Indbilskhed og Hoffærdighed bemæstrer sig dem». Uansett gjorde Åsmund Norgård ære på Jacob Aall da han kalla andre sonen sin opp etter han! Ingen ting tyder på at Åsmund Norgård kunne balladar. Derimot hadde han sans for å setje seg sjølv i scene, noko som kom til uttrykk da folk fann sjølvbiografien hans i døypefonten i Brunkeberg kyrkje. Det var Åsmund sjølv som hadde snekra denne døypefonten (1846), i ei kyrkje som far hans hadde bygd. Eit anna døme på iscenesetjing er den dødsbuauksjonen han arrangerte, med ein god embetsmannsven som medhjelpar. Dei sette ut rykte om at Åsmund Norgård var død, og folk strøymde til for å sikre seg innbuet som nå var til sals. Men tredje auksjonsdagen stod den døde opp og skremde livet av folk! Medhjelparen, Ole Blom, skreiv ei heil vise om denne hendinga, der det bl.a. heiter:

Men frem kom Manden som man tænkte
var alt begraven, og gik frem,
saa stor og før som man ham kjendte
føren han gik i Graven hen.

Da flygted alt hvad flygte kunde
for denne skrækkelige Ting,
og ingen kunde da udgrunde
[hvor]for saadant Spøgels’ gik omkring!

Olav

Transkripsjon av balladetekster

Vi har kommet godt i gang med transkripsjon av balladetekster. De første er allerede publisert på bokselskap.no. Mange flere ballader er transkribert og venter på korrektur og annet etterarbeid, så vi ser for oss at det blir publisert jevnt og trutt framover.

Det er et spennende og utfordrende materiale å jobbe med, og vi i tekstredaksjonen har hatt mange diskusjoner om hvordan vi kan presentere det på en best mulig måte. Det er ikke alltid like lett å lese gamle, slurvete håndskrifter, så korrekturlesing er en viktig del av arbeidet.

Det å lese håndskrift er jo nesten å regne som en utdøende ferdighet? I dag skal det meste skrives og leses på datamaskin. Nå «bidrar» jo Norsk visearkiv til denne utviklingen når vi transkriberer og digitaliserer balladematerialet, men originalene fins fortsatt i Norsk Folkeminnesamling for dem som er interessert. Det er mange ulike hensyn å ta når man digitaliserer, og mange ulike måter å presentere resultatet på. I vårt arbeid legger vi vekt på å gjengi originalene så nøyaktig som mulig. Vi viser alle strykninger, tilføyelser og rettelser. Vi gjengir alle dialektord, noen ganger også åpenbare skrivefeil. Men samtidig prøver vi å gjøre tekstene mest mulig leservennlige og forståelige. Blant annet legger vi inn ordforklaringer for vanskelige ord, og vi skriver ut forkortelser. Målet er at tekstene skal ligne mest mulig på originalene, samtidig som de skal være lette å lese og bruke.

Vi er veldig stolte over å ha publisert de første balladene, og gleder oss til å vise fram enda mer av det spennende materialet vi jobber med! Det kommer informasjon både på Facebook og Twitter, kanskje også her på bloggen, når vi publiserer noe nytt. Ta gjerne en kikk innom bokselskap.no og se på det som allerede er publisert der. 

Les mer om visearkivets arbeid med ballader her.

Maren

Med Lindeman og Sveigdalen til Kalamazoo

Hvert år i midten av mai arrangeres det en stor kongress om middelalderstudier ved Western Michigan University i Kalamazoo. I år var det omtrent 3000 deltagere og hele 50 parallelle sessioner daglig. Og innimellom foredrag om middelalderfilosofi, Thomas Aquinas, den iberiske halvøy, klesdrakter, Shakespeare og religiøse symboler, holdt jeg et innlegg om L.M. Lindemans (1812-1887) notenedtegnelser etter kvedaren Bendik Sveigdalen (1780-1865) fra Skafså i Mo, Telemark.

I en gedigen sammenkomst som dette skal det noe til å orintere seg og finne ut av hva som er interessant å få med seg, og treffe de personene som deler interesse for den fliken av det enrome fagfeltet som en selv gjør. En viktig person i denne sammenhengen for alle oss som interesserer oss for den tradisjonelle sangen og sporene bakover i tid, er Larry Syndergaard, nå pensjonist og emeritus ved universitets institutt for middelalderstudier. Et av hans interesseområder i mange år, har vært den skandinaviske middelalderballaden, og han har bl.a. gitt ut boka English translations of the Scandinavian medieval ballads: An analytical guide and bibliography (1995).  Ved hver kongress arrangerer han sessioner under Kommission für Volksdichtungs paraply. Temaene kan variere mye, men fokus ligger alltid på den europeiske balladesjangeren på et eller annet vis, og i år ønsket han å rette en spesiell oppmerksomhet mot ballademelodiene. Alt i alt ble det tre sessioner; en om balladetekster og to om ballademelodier. Foredragene i disse sessionene er nok ikke blant de mest middeladerske under kongressen, og for min egen del handlet innlegget primært om 1800-tallet. Men sjangeren er middeladersk nok, og Larry Syndergaard holder fanen høyt og mener det er viktig å synes og ta plass med de gamle balladene og den tradisjonelle sangen også i en slik sammenheng.

I år er det 200-årsjubileum for Lindemans fødsel, og det var fint å kunne presentere noe av hans store arbeid for et internasjonalt publikum. Bendik Sveigdalen var en stor balladeformidler og litt av en levemann. Han hadde nok likt å vite at han og hans viser ble omtalt og demonstret i USA.
Les mer om kongressen her

Astrid