I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev

Mange forfattere har opplevd at parodier er blitt tatt på fullt alvor, og her er ett eksempel på dette.

I arkivet vårt fant jeg et notetrykk hvor en trist Arne Bendiksen står med en spade og skuffer en haug papirer inn i varmen. Tittelen "I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev" forklarer det triste utseendet, og det er slett ingen liten haug han skal brenne opp!

Arne Bendiksen (1926-2009) var en av de virkelig store innen norsk platebransje og underholdningsindustri. I boka En kjuagutt i kulturlivet... , utgitt av Norsk Noteservice, forteller Bendiksen mange anekdoter fra sin lange karriere. Om denne visa forteller han blant annet:

"Dette var min tredje plateutgivelse. De to første hadde solgt mer enn 100 000 til sammen, og var basert på country repertoar. Når jeg skulle i gang med en oppfølger ville jeg gjerne parodiere meg selv og stilen litt [...]. På noteomslaget sto jeg og skuffet hauger av brev med snøskuff inn i peisen, og på opptaket leste jeg hulkende et brev fra Petronella som forlot meg for en med mere penger."

Men så skjedde det som ofte skjer med parodier. Den ble tatt på alvor! Bendiksen fikk mange brev fra folk som syntes dette var ei fin vise.

Notetrykket kom i salg før Bendiksen rakk å spille inn sangen. Åse Wentzel og Thor Raymond var først ute med en innspilling, som endte på 10 000 solgte eksemplarer.
Plateinnspillingen Bendiksen selv gjorde 17. mars 1956 solgte 25 000 eksemplarer. Denne er utgitt på nytt på CD-en En kjuagutt fra Bergen! (Arne Bendiksen Records 2004).

Elin

Sangen fra fyret

I "gamle dager" ble det ofte laget viser om tragedier, og mange ganger var hensikten med disse visene å samle inn penger. Slik var det også med visa om jentene på Flatholmen fyr. Men denne visa fikk et liv lenge etter at tragedien hadde skjedd, for den ble tatt inn i Nordahl Rolfsens lesebok. Og mangt et barneøye ble vått da teksten ble lest. Det er da også en dramatisk historie det fortelles om.

I leseboka begynner fortellingen slik: "Øen Rott ved Stavanger er Norges sydligste fuglevær. Mellom denne øen og Fladholmen kommer dampskibene inn fra Jærens åpne hav. Og dertil er det fyret på Fladholmen skal hjelpe både dem og seilskibene i den mørke natt."
Den 24. januar 1894 hadde fyrvokteren tatt med seg to av sønnene sine for å frakte kona og sønnen Ingebret til Tananger. De to jentene Berthine og Esther, på 11 og ni år, ble igjen hjemme for å passe småbrødrene sine.
Da faren og de to guttene var på vei hjem, ble det uvær, og båten forliste. Jentene så dette fra fyret og greide å få satt en båt på vannet. De fant den ene broren og fikk reddet ham, men faren og den andre broren druknet. Fyrlykta fikk de også tent.

Det ble satt i gang en innsamlingsaksjon til familien, og i den forbindelse ble denne visa skrevet og trykt. Teksten er av Anthon B. Nilsen, også kjent som Elias Kræmmer. Melodien ble skrevet av jentenes eldre bror, som var med moren til Tananger den skjebnesvangre dagen. Refrenget "Kom hjem, kom hjem..." er lagt til seinere.
Visa går også under navnet "Småpikene på Fladholmen fyr".

"Du fikk ingen kiste, du fikk ingen krans,
ei klokker og salmesang,
men skumhvite bølger de går uten stans
over leiet på brune tang!
Vi kan ei som andre få pynte din grav
med blomster og støtte blank, -
vi ser kun det mørke, det rullende hav
og stedet omtrent hvor du sank.

Men søster, nu solen der borte i vest
strør havet med perler full,
og så pynter Vår Herre nok graven hans best
med roser av skjære gull.
Og far, han vet jo at viljen vi har,
det var jo det siste han så, -
vi kunne ei for at kreftene var
i stormen så altfor små."

Nu lykten der ude på Fladholmen fyr
av barnehender er tent,
og natten igjennom til morgenen gryr,
går tanker om hva som er hendt.
Men stråler fra fyret, de søker mot land,
hen inn blant de tusinde hjem:
Der finnes vel en eller annen som kan
ha hjerte også for dem?

Refr.:
Kom hjem, kom hjem,
kom hjem, vår fader,
vår broder, kom hjem.

Elin

Wildenvey og Chat Noir

Da Bokken Lasson startet sitt Chat Noir for 100 år siden var tanken å skape et kabaret-teater som skulle formidle høyverdig kunst av internasjonal klasse. Og hun hadde mange med seg på laget. I boka Chat Noir og norsk revy forteller Odd Bang-hansen at datidens fremste kunstnere hadde Chat Noir som sitt stamsted og satt der kveld etter kveld med sine pjoltere.

Navnet Herman Wildenvey forbinder vi ikke med Chat Noir i dag, men han var knyttet til stedet fra første forestilling. På åpningsforestillingen holdt han et muntert kåseri hvor han fortalte om alle de opptredende og hva de ikke skulle gjøre.
Siden ble det flere, men ingen av dem er bevart. Wildenvey skrev selv om disse kåseriene (gjengitt i Odd Bang-Hansens bok):
"De er alle sammen glemt og borte, spredt for vinden, som de avner de var. Det var en om 'smag og behag', en om 'Høstdiktere', og 'juleflommen', 'Londom News', og så videre. Alle utmerket seg ved bare å være lek med ord og bukkespring med språket, og overskriftene ga nesten aldri noen som helst opplysning om det temmelig overraskende innhold, hvis dette uttrykk kan brukes i denne forbindelse."
Og at denne dikteren kunne behandle språket både med lek og bukkespring, er vi ikke i tvil om når vi leser diktene hans.

Elin

Kvinnelist og kjærlighet

På 8. mars passer det bra å finne fram ei gammel vise med snert og humor. Jeg antar denne visa er fra slutten av 1800-tallet, etter moten å dømme med korsett og "kø" bak på kjolen for å framheve baken. Når den rike kunne pynte seg etter alle kunstens regler, var det ikke rart at den fattige jenta tydde til knep for å få mannen til fornuft! Hvem som har laget visa, vet vi ikke.

Et velskabt pigebarn

Jeg heder Sofie og er atten år,
og folk siger at jeg er skjøn.
Men jeg er kun fattig og arv jeg ei får,
dog hørte jeg Frederiks bøn.
Han elsked mig høit, og jeg elsked ham atter,
men så blev han kold, ja, thi rigmandens datter
hun syntes ham bedre, jeg havde ham tabt.
Dog vidste jeg hvordan den anden var skabt.

Jeg gav mig i tjeneste hos henne snart.
En morgen da hun lå og sov,
så samled jeg alt det forlorne i fart,
til Fred'rik jeg gik med mit rov.
Jeg sagde: Se her er din kjærestes tænder,
her er hendes barm, kun for dig vidst den brænder.
Vel er den af vatt, men du bedre forstår
det hele, når her du kan se hendes hår.

Her er hendes hofter og læggene her,
popoen af gummi, tag den,
og hvad der tilbage af skjønheden er
det ligger der hjemme, min ven.
Nei, vel er jeg fattig, men kroppem er ægte,
og hjertet er ærligt, det kan du ei negte.
Så kyssed han mig og fikk atter mig kjær:
Dig tar jeg, Sofie, det ved jeg hvad er!

For den som har lyst til å synge visa, går den på meloden til "Hjalmar og Hulda".

Elin

Hjallis i skillingsvise

2. mars 1951 kunne Morgenbladet melde:
"Det ble handlet mye rart på Oslo-marken i forrige uke. Særlig populær ble Arne Svendsens vise om Hjallis.
Det var Cappelen Bokhandel og Antikvariat som hadde den gode idé å ta opp igjen tradisjonen med skillingsviser på Oslo-marken. I sin bokbod solgte Cappelen all slags gammel Kristiania-litteratur, fotografier, kobberstikk, julehefter og skillingsviser. men det var atså den nye som ble publikumsfavpritten. Et mer populært tema enn Hjallis' ulykksalige kollisjon med jernstolpen på Bislett kunne man heller ikke valgt."

Under EM på skøyter samme år skulle Hjalmar Andersen gå 10 000 meter. Han ledet stort og opplagt etter de andre distansene, men falt og slo istykker skøyta mot en jernstolpe. Han fikk gå løpet om igjen fordi han var blitt blendet av blitzen til Dagbladets fotograf Johan Brun. Og bildet ble brukt som bevis.

Teksten synges på melodien til den kjente skillingsvisa "Hjalmar og Hulda". Arne Svendsen har lagt seg på et gammelmodig språk og fulgt skillingsvisenes hang til overdrivelser og usannheter. Vi bringer et lite utdrag. Hele visa, bildet og Hjallis' egen fortelling om det som hendte ligger her.

På isen på Bislet gik Hjalmar så glad,
derom vil jeg dikte et kvad.
Hands Majestæt stod på sin tribun så stolt,
Prints Harald i hånden han holdt.
Orkesteret spilled', alt folket var fulde
av spænding om hvordan alt avløbe skulde?
En mand ifra Holland løb Hjalmar imod,
og folket det jubled - Thi farten var god.

Det siges, at isen var rådden og skjør,
thi vinden den blæste fra sør -
Dog Hjalmar han "spurted'" så let som en fjør,
han haver så godt et humør!
Men nu må der siges, at skjæbnen var lumpen,
thi Hjalmar han falder og seiler på rumpen
bent imod en påle av hårdeste stål,
langt før end han rak til at komme i mål.

Etter at folket og Kongen har fortvilet over det som skjedde, kommer sportsjournalist Finn Amundsen på hva som skjedde:

Da lyder et råb ifra Finn Amundsen
som intervjuerte vår venn -
En blitzfotograf hadde blindet hans syn,
så synes blev vekk som et lyn -
Den fotograf fremstod og tilstod sin brøde,
såvidt slapp den nidding med livet at bøde.
At han var fra Dagbladet frælste hans sjæl,
en flirende svenske blev slået ihjæl!

Men alt endte jo godt til slutt, og Kongen og hele folket var fornøyd!

Elin