Det lyser i stille grender

En av våre kjæreste julesanger er "Det lyser i stille grender" med tekst av Jakob Sande og melodi av Lars Søraas d.y. Det var lenge usikkert når visa ble skrevet, forteller Terje Aarset i boka Den nynorske songskatten. Men med tålmodig granskningsarbeid har han klart å finne det ut.

Teksten
Diktet (uten melodi) ble skrevet på oppfordring fra redaktøren av bladet Jul i Sunnfjord , og trykt i 1931. Her har det tittelen "Julekveld" (se faksimile).
Originalversjonen har fem vers og slutter med:

Songen som atter tonar
med jubel kvar julenatt,
um barnet, Guds son og sonar
som myrkret for evig batt.

Dette siste verset tok Sande bort da sangen skulle inn i sangbøker og lesebøker i slutten av 1940-åra. Han syntes ikke det holdt mål litterært, og det er versjonen med fire vers i Lars Søraas sangbok fra 1948 som er den Sande gikk god for.

Det var lenge usikkert om Sande hadde skrevet det femte verset som var fjernet i sangbøkene. Men da dette var fastslått og det skulle utgis ny salmebok i 1985 ble verset tatt inn igjen til tross for protester fra familien til Jakob Sande. Salmebok-komiteen hadde også gjort endringer i teksten. Da var "og sonar" endret til "vår sonar" og "myrkret" erstattet med "døden". Men komiteen rettet også opp en feil som hadde kommet inn ganske tidlig og fulgt med i ulike utgaver. I tredje verset står det "men englane song der ute". Det var blitt til "med engane song", men ble nå rettet tilbake til originalen.

Melodien
I Sunnfjord ble sangen tidlig brukt som julesang. I Gula Tidend sto "Julekveld" på trykk i 1934 med melodi av Lars Stubhaug.
I 1948 kom Lars Søraas d.y. med en ny utgave av Songboka for skule og heim. Da ba han Sande om lov til å trykke sin egen melodi til diktet, som fremdeles ble kalt "Julekveld". Denne hadde han skrevet i 1944, og det var den eneste melodien han komponerte.
Søraas tok ikke med melodien i bokmålsutgaven av sangboka før i 1958, og samme året kom den på trykk i Thorbjørn Egners lesebok.
(Kilde: Terje Aarset: Den nynorske songskatten. Fagbokforlaget 2009).

Elin