Sangbar kunnskap

Tidligere ga lesebøkene og skolesangbøkene barna en felles kulturell referanse som de tok meg seg seinere i livet. For lesebøkene var en viktig kilde til kunnskap om norsk litteratur og sangtradisjon.
Leseboka, slik vi kjenner den, er fra 1860. Da ble det bestemt at alle barn skulle bruke lesebok. De viktigste lesebøkene var Andreas Austlids og Nordahl Rolfsens. Rolfsens lesebøker kom i fem bind fra 1892 til 1895. Bøkene er stadig blitt revidert og har vært brukt helt til Thorbjørn Egners lesebøker avløste dem.

En av funksjonene til lesebøkene var å gi barna faktakunnskap, gjerne i form av rim og rytme. I Elling Holst og Anna Rogstads ABC for skole og hjem (utgitt første gang 1894) står det ei regle om månedene, som kan synges på melodien til visa "Jeg vil synge om en helt". Den begynner med

Januar og februar -
da er vinter'n nokså hard;
full av sne og is; men vi
går på skøyter og på ski.

Og når vi kommer til desember, heter det:

Over jorden kold og trett,
har desember laken bredd.
Kommer full av is og sne
inn og gir oss juletre!

Geografi kunne også læres på rim. Og da barna skulle lære hva de største elvene i landet heter, skrev Nordahl Rolfsen til melodien "Og mannen ville fra nissen flytte":

Den lengste gutten, det er nå Glommen,
og god og diger, især i flommen;
men ellers danser han like glad
fra Aursund-sjø og til Fredrikstad.

Og han avslutter hele visa med:

Og siden seiler vi nord om Salten
og ser på elven som heter Alten,
hvor Tana grenser på langs og tvers,
ja, der er grensen for disse vers.

Elin

Adventvise

I går var det første søndag i advent, og mange tente nok det første lyset i adventstaken. Jeg har funnet fram en tekst som handler om adventslysene. Forfatteren er ukjent, men melodiangvelsen er Ludvig M. Lindeman. Melodien er den samme som brukes til "No livnar det i lundar". Visa heter "Det første lys vi tenner".

Det første lys vi tenner
og skuer mot det blå.
Det første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.

Det andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Det andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.

Det tredje lys vi tenner,
nå kommer julen snart.
det tredje lys vi tenner,
se stjernen lyser klart.

Det fjerde lys vi tenner,
hør, englesang er nær.
Vi folder våre hender,
for nå er julen her.

Elin

Rim og regler

I TV-programmet Schrödingers katt her forleden dreide det seg om hukommelse. Fra en visearkivars synsvinkel var noe av det mest spennende en amerikansk lærer som hadde tatt i bruk rim og rytme for å lære elevene matematikk. Flere forskere pekte på at rim, regler og sanger var grunnleggende for å oppøve en god hukommelse. Og vi vet jo fra før at de sangene vi lærte en gang, er noe av det siste som forsvinner i glemselen.

En av klassikerne for barn i "rim og regler-sjangeren" er Norsk Billedbog for Børn, redigert av Elling Holst og illustrert av Eivind Nielsen. Den første utgaven kom i 1890, og her skriver Elling Holst i forordet at boka er et testamente og minne om sønnen Thorodd, som døde samme år bare fem år gammel. Boka vi har i visearkivet er fra 1907 og har undertittelen Ny Samling.

Her finner vi både lange viser, som "Liten ekorn satt" og mange korte rim og regler. Og "Kjerringa med staven" fikk stor utbredelse takket være teksten og tegningene i denne boka.
Elin

Vår første CD!

Eg fant ut at eg skulle sjekke kva som var den første CDen me fekk inn på visearkivet. På arkivet har me samlingar både med CDar, LPar, bøker, småtrykk, spoleband og kassettar med meir. Alle registrert med kvar sitt nr. i rekka, alt etter kva samling det inngår i. Og den CDen som først vart registrert på visearkivet er med ein kjenning i det norske visemiljøet, nemleg Lars Klevstrand. I 1991 gav han ut CDen Så länge hjartat kan slå, ei samling med 13 Taubeviser sunge på originalspråket. Eller som det står på framsida: Taubes time med Lars Klevstrand og Arctimus. Men sjølv om dette var visearkivets CD var det i følgje Norsk pop- og rockleksikon den 17nde utgivelsen til Klevstrand, i tillegg til at han har bidrege både på samleplater og som musikar og produsent på mange andre. Me har fått inn fleire av dei andre i arkivet i etterkant. CDen er fortsatt å få tak i hjå Platekompaniet, dog med eit anna cover enn det visearkivet har.

Visearkivet har no samla over 2500 CDar sidan den første vart registrert tidleg på nittitalet. Me har enno ikkje registrert ferdig dei siste, men i bunken som ligg til registrering skimtar eg både Vamp, Kari Bremnes og nykommaren Frida Ånnevik. Av dei meir ukjente finn me også både Karl Heldal og Maria Mohn som begge har komme med CDar på norsk i haust.

No lurer eg på kva som var din første CD? Det treng ikkje å vere norsk eller viser, men dersom du har ein liten historie knytta til den vil me gjerne vite om det her på bloggen.
Liv

Ei sjeldsynt bok

Visearkivet fekk nettopp eit lite, enkelt hefte som var kassert frå Deichmanske bibliotek. Boka er ikkje registrert i Norsk bokfortegnelse, men det er faktisk den første songboka som vart publisert på nynorsk: Norska Visor aat Folkehøgskular frå 1869. Heftet har ikkje opplysningar om kven som hadde redigert samlinga, men professor Moltke Moe hadde sett namntrekket sitt på tittelsida og dessutan notert at boka var redigert av Ingvar Bøhn.

Bøhn (1838 – 1924) var teolog og folkehøgskolemann. Heftet inneheld 50 songar av Aasen, Vinje og Janson, dessutan sju som Bøhn sjølv hadde skrive eller omsett og ei gruppe med folkeviser.
Heftet har også med ein del melodiar notert med salmodikonnotasjon. sannsynlegvis er dette første gongen fleire av folkemelodiane har kome i visebok.

Det er underleg at denne boka, som har vore i Moltke Moes eige, har hamna i Deichmanske bibliotek. Moltke Moe testamenterte nemleg bøkene sine til Universitetsbiblioteket, både den halvparten han sjølv hadde kjøpt og den halvparten han hadde lånt frå Universitetsbiblioteket.
Velle

Fest- og Nasjonalsanger

Et lite hefte på 64 sider, utgitt av Dreyer, uten årstall og på gulnet papir fanget interessen min her om dagen. Ikke fordi innholdet nødvendigvis er så spesielt, men på grunn av forsiden. I en naivistisk, bonderomantisk strek har tegneren fanget både det nasjonale og drikkekulturen. Og det passer jo bra siden drikkevisa "For Norge, kjempers fødeland" blir regnet som vår første nasjonalsang.

Innholdet i heftet gjenspeiler godt forsiden. Her åpner selvsagt "Ja, vi elsker" og andre nasjonale sanger (inkludert "For Norge kjempers fødeland") fulgt av de øvrige nordiske nasjonalsangene.

Det er når vi kommer til festsangene det blir interessant. Her er det studentersanger, sanger til utdrikningslag, konfirmasjon og bryllup. Men det er drikkevisene som er det mest spennende. For her er det ikke hylningssanger til vinens pris som dominerer, men hyllest til øl, poteter og den gode akevitten. Og det passer jo bra nå i førjulstida.

Her er et eksempel, skrevet av "Baron Bergénsus" på melodien til "Gammel jegermarsj":

Av korn og poteter får man god akkevitt,
og korn og poteter det vil bonden bli kvitt,
så når vi drikker denne drammen
sterk og bar og stor
så dyrker vi på denne måte gamle Norges jord.

Skål! alle som sitter her.
Drikk! Sitt ikke sur og tverr.
Drikk! La drammen gi kulør
til alle sammen har humør.

Elin

Visen - en gave

Norsk visearkiv har fått en mengde LP-er, CD-er og bøker fra Gunnar Winsnes. Blant de mer uvanlige tingene er 11 EP-plater med tittelen Visen - en gave, nummerert fra 5 til 16. Omslagene er små kunstverk, laget av Ulf Aas.

EP-platene ble utgitt av silketrykkeriet Chr. Brynildsen & Co, og gitt som julehilsen til kundene. Det ble laget 300 eksemplarer av hver plate.
På nettsidene til Chr. Brynildsen står det at den første kom i 1963, og at de laget over 20 plater "spesielt innspilt for oss med de beste visesangere." Serien var redigert av Yukon Gjelseth, og den skulle speile den norske visehistorien.

For viseinteresserte er det mye spennende her, og mangt et hyggelig gjenhør med visesangere fra tidsperioden ca. 1960-1980. Visearkivet har platene fra nr. 5 til nr. 16, og det hadde vært moro om noen kunne supplere oss med de resterende.
Elin

Samuel Hellen

Arbeidet med ballademelodiene går framover og nå har jeg kommet til Lindemans innsamlinger i 1869. Der er det spesielt én kar som peker seg ut: Samuel Hansen Hellen. I årene 1868 og 1869 skrev Lindeman ned 40 melodier fra forskjellige kanter av landet etter Hellen. De er fra Sogndal, nedre Telemark, Valdres, Grevskaberne i Vestfold, Mandal, Arendal, Moss, Gudbrandsdalen, Trondheim og Stavern. Nedtegnelsene viser at Hellen må ha vært en mann som har reist mye, møtt mennesker som hadde et forhold til middelalderballader og Petter Dass’ sanger, og han må ha hatt lett for å tilegne seg og huske melodiene han hørte. Mange av melodiene er eiendommelige og særegne og er til tekster som vi har få eller ingen oppskrifter av ellers, som ”Knut av Myklegård” og ”Alf i Oddeskjær”.

Samuel Hellen ble født på Nøtterøy i 1813, utenfor ekteskap. Arkivar Helge Paulsen (Riksarkivet) forteller at faren som var matros, døde før Samuel ble født, og moren hadde gutten med seg rundt omkring der hun gjorde tjeneste til han var 15 år. ”Han var liten og spe og lite tess til tyngre gårdsarbeid. Etter konfirmasjonen i 1830 ga han seg ut på vandring og gjorde forskjellige slags håndverksarbeide på gardene han var innom. I 1832 forlovet han seg i Solum ved Skien med Sophie Andreasdatter, begge var av omstreifende folk.” (Pulsen/Gaukstad) De to satte spor etter seg i tettskrevne side etter side i rettsvesenets bøker, og Hellen satt i en periode i slaveriet på Fredriksten festning, senere på Akershus. Men Paulsen understreker at Hellen egentlig ikke var noen kriminell. I 1852 fikk han tilbud om arbeid som kobberslager hos en håndverker i Kristiania og ble sluppet fri ”uten betingelser”. Han slo seg etter hvert ned som smed på Østre Sagene.

Mannen med denne brokete livshistorien var den største bidragsyteren til Lindemans verdifulle samling Norske Folketoner til tekster av Petter Dass (1877), og ballademelodiene er blant de beste og mest spennende. Hellens variant av ”Spørg du med David” fra nedre Telemark, er meloditema i Griegs berømte "Ballade", op. 24.
Astrid

Gammleng-pris til viseartister

Visearkivarene gratulerer to viseartister med Gammleng-priser, som de nylig har mottatt. Prisene utdeles av Fond for utøvende kunstnere, og bærer navnet til han som stiftet fondet; Rolf Gammleng. Årets priser ble delt ut i ni kategorier på 40 000 kroner hver og en veteranpris på 50 000 kroner.

Sinikka Langeland fikk prisen i kategorien folkemusikk/viser. I juryens begrunnelse heter det bl.a.: "Her er alt fra kirkemusikk, folkemusikk, jazz og viser. Men inspirasjon fra Finnskogen høres i det meste hun gjør." Og avslutningsvis sier juryen: "Sinikka er en tydelig og særegen kunstner, med mot og vilje til å gå sine egne stier."

Veteranprisen gikk til Lillebjørn Nilsen. I juryens begrunnelse heter det: "Han er musiker, sanger, komponist, forfatter, tegner og en levede legende. Lillebjørn Nilsen er mannen som har lært generasjoner å spille gitar etter sine gitarbøker. Han har gitt oss Tanta til Beate, Stilleste gutt på sovesal 1, Barn av regnbuen og mange, mange flere."

Velle, Astrid, Liv og Elin

Mortensmesse og Mortensgås

11. november er Mortensmesse. Denne kirkehøytiden feires i katolske land til minne om Martin av Tours, som var en fransk biskop og helgen. Det ble fortalt at da folket ville utnevne ham til biskop, gjemte han seg i en gåseflokk for å slippe. Men gjessene lagde så mye bråk at han ble oppdaget.

Senere ble det vanlig skikk i mange land å spise gås denne dagen. Hos oss i Norden er det særlig i Skåne denne skikken har holdt seg. Der spiser de gåsa med rødkål og poteter som tilbehør. Det er også vanlig med såkalt "svartsoppa" av gåseblod krydret med ingefær, kanel, nellik og allehånde.

I Henry Notakers bok Bordets poesi står dette diktet tilegnet Mortensfesten:

I dag er det Mortensfest
da høres lystige hvin,
da spiser vi alle gås
og drikker den gode vin.

Og den som ikke vil drikke,
får ikke være med oss,
men den som seg lystig gjøre kan,
han blir for de andre en Mortensmann.

Elin

Hilmarprisen til Kirsten Bråten Berg

Hilmarprisen er stiftet i navnet til felespillerern Hilmar Alexandersen (1903-1993). I år er det Kirsten Bråten Berg som blir tildelt prisen.

Hun mottar prisen på 10 000 kroner under Hilmarfestivalen i Stenkjer 11.-14. november. Det er første gang prisen går til en sanger. Blant de tidligere vinnerne finner vi Knut Buen, Annbjørg Lien og Sven Nyhus. Prisen ble delt ut første gang i 1991. Da var det Susanne Lundeng som fikk den.
Les mer her og her.

Visearkivarene gratulerer!
Velle, Astrid, Liv, Elin

Norsk visearkiv på Facebook

Norsk visearkiv er nå på Facebook! Her kan du følge med på smått og stort, noe fra bloggen og andre ting. Og trykker du på "liker"-knappen får du automatisk oppdateringer på din egen Facebook-side. Følg denne lenken.
Astrid

Bergensbane-visa

For en tid tilbake hadde et svært spesielt TV-program utrolig mange seere. Jeg tenker på programmet der vi var med på hele togturen fra Bergen til Oslo.

Bergensbanen er en spektakulær jernbanestrekning, og det kostet mye slit og strev å bygge den. De som arbeidet på banen kalte seg "rallare", og visene de diktet kaller vi "rallarviser". Navnet ”rallar” er opprinnelig svensk og oppsto rundt 1850. Her i landet brukte rallarne like gjerne ordet ”slusk” om seg selv.

Rallarne dro fra anlegg til anlegg, for de måtte dra dit det var arbeid å få. Slik var det også med Ferdinand Iversen (1873-1943). Som tjueåring dro han til Sverige, og etter å ha arbeidet noen år der, kom han tilbake til Norge. Ferdinand Iversen skrev mange viser om livet på anlegg, og disse ble trykt i aviser og tidsskrifter. Han dro også rundt og solgte visene som skillingstrykk. En av de mest kjente visene hans er ”Bergensbane-visa” fra 1908. Her skildrer han med stolthet hvordan rallarne temmer naturen og lager forbindelse mellom øst og vest:

Blandt villeste fjelle i ødeste trakt
en bane fra Bergen vi ferdig har lagt,
på skinnene ruller det lastede tog
hvor ulvene herjende jog.

Arbeidsforholdene var så som så, men rallaren er en kjekk kar som tåler det meste:

Vi driver tunnelen med gladeste sang
og skuddene smeller den sommer så lang.
Her er ei forandring, ti livet oss bød
en kamp for det daglige brød.

Vår mat den er kraftig, men simpel for dem
som dovner sitt liv i det gullfylte hjem,
men smake den gjør, ti vår kokka hun er
lik snusen vi alle har kjær.

Men når banen er ferdig, er rallaren glemt:

Og når den skal åpnes til krig og til fred
med herlige fester, ja kongen er med,
hvem tenker på ham som på anlegget gav
sin ungdom, sitt liv - for en grav.

Les hele visa på visearkivets nettsider her.

Elin

Åndelige sanger for hjemmet

Visearkivet har nettopp fått en stor samling av salmebøker og bøker med religiøse sanger. Dette er vi svært glad for. Salmeboka var jo den første boka som fikk innpass i norske hjem, etter at folket lærte å lese, og langt ut på 1800-tallet var mesteparten av de sangbøkene som kom ut, religiøse.

Det er vanlig å dele dette sangmaterialet i to grupper: salmer og åndelige sanger. Helt fra reformasjonen har det vært vanlig at salmebøkene måtte godkjennes for bruk under gudstjeneste. De sangene som har fått plass i autoriserte salmebøker kaller vi salmer. De som ikke har stått i salmebøker kaller vi altså åndelige sanger. Ellers er det ikke noen spesielle kjennetegn som skiller disse to gruppene.

Inndelingen er også praktisk, for når det gjelder salmer finnes det mange hjelpebøker. Rynnings Norsk salmeleksikon har gode opplysninger om opphav, oversettelser og hvilke salmebøker hver salme har vært trykt i. Når det gjelder de åndelige sangene er det ikke så lett, selv om Lundes sang- & salmeleksikon (1997) og Kristen sang og musikk fra 1962 er gode oppslagsverk.

Velle